Fredrikke Tønder-Olsen lot seg ikke stoppe av at hun var svaksynt og hørselshemmet. I 1894 etablerte hun Norges første moderne transportfirma, Kristiania Visergutkontor. Tønder-Olsen brøt kjønnsbarrierer og ble velstående. Pengene brukte hun til å skape bedre vilkår for kvinner.
Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og kvinneforkjemper. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i opprettelsen av Norges første kvinneavis, Norges Kvinder, i 1921.
Borgerlig oppvekst på Helgelandskysten
Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn.
Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Familien hadde ikke bare bondegård, men drev også fiskebåt og handelsvirksomhet, og hadde ansvaret for posten. Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann Jens Eliassen og hans kone Christiana, som tilhørte Tønderslekta.
Fredrikkes mor Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt at: «De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose» (Tåvær 1997).
En «farlig» feministisk bok
Familien hadde egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre (1854/55) av Camilla Collett. I datida ble boka ansett som for radikal og «frigjort» med et kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesing, da den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke gjorde og antakelig også hennes mor.
Den vakreste hagen på Helgelandskysten
Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet, og liljekonvallen var hennes yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes fortsatt noen store trær som spor etter hagen, som var på om lag 10-12 mål.
Fredrikke vokste opp i ei tid med store klasseskiller. Hennes familie var velstandsfolk som hadde et utedo med trapp for familien og en separat toseter som var ment for arbeidsfolket.
Kunstneriske drømmer
Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Dette var forløperen for Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun gikk også i gravørlære i hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.
Høvedsmann på egen båt
Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde en adoptivdatter (Grønbech 2019). Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt for å drive nærfiske. Hun ble omtalt som en habil seiler.
Nordens første kvinnelige forsikringsagent
Etter en tid ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en inspektørstilling i Brandforsikringsselskabet Norden. I sju år reiste hun langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Men til slutt måtte også dette salgsarbeidet og vervingen av kunder oppgis, på grunn av hennes dårlige syn og hørsel.
Fredrikke har omtalt disse årene til å være noe av det beste som har hendt henne. Inspektørjobben ga henne mulighet til å være både selvhjulpen og selvstendig, slik hennes mål alltid var. Fredrikke reagerte i ung alder på at ugifte kvinner fikk dårlig behandling og hadde lav status, slik hun i Trondheim hadde opplevd at disse ble ropt etter på gata. Selv om Fredrikke kunne oppleve hindringer grunnet sine fysiske handikap, var hennes motto at: «Er du halt er du lam, har du vilje, kjem du fram.»
Fredrikke starter Kristiania Visergutkontor
Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt Kopardal handelssted i en nedgangstid for slike handelssteder, flytta Fredrikke heimefra og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og multebær var en suksess. Men problemet var at det i Kristiania fantes få muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Derfor startet Fredrikke selv Kristiania Visergutkontor (K.V.K) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har kontorer flere steder i landet.
I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport. Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987) var i sine unge år ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: «Bud bedes gå kjøkkenindgangen» (Tåvær 1997).
Sosial samvittighet for de ansatte og deres familier
Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår for sine ansatte. Utfra datidas standarder var hun en foregangskvinne. Som bedriftsleder betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere, som alle var menn. Hun tenkte også på deres familie, på barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler.
Senere innførte hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt vinterferie.
Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på jobboppdrag. Viserguttene fikk faste måltider gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse.
Som kyndig i sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd logo K.V.K. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til arbeidsplassen, men også reklamert for Visergutkontoret. Dette stilte også krav til arbeidernes vandel og opptreden. Selv om Fredrikke var kjent for å ha omsorg for sine arbeidere og for deres familier, var hun kompromissløs dersom arbeiderene ikke var ryddige, oppførte seg skikkelig og fulgte arbeidstiden. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagt.
Arbeidsmengden i bedriften var stor med lange arbeidsdager. Fredrikke har i intervju sagt at hun særlig i etableringsfasen hadde så mye å gjøre at hun ofte sov på kontoret (Jerman 2009).
Kristiania Visergutkontor blir Norges største transportfirma
Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var K.V.K Norges største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport ved hjelp av 50 hester.
I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her betjente 32 kvinner bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I 1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!
Velstående og funksjonshemmet
Helt fra hun var liten hadde Fredrikke dårlig hørsel, og etter hvert fikk hun stadig dårligere syn. For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse av et lommeur som ved hjelp av klingelyd markerte hver halve og hele time.
Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sine funksjonshemminger med beundringsverdig tapperhet, og at hun aldri klaget eller ga opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart at: «Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg» (Norges Kvinder 1932).
Starter kvinneavis
Fredrikke Tønder-Olsen er først og fremst husket for sin gründervirksomhet som forretningskvinne, og selv om hun ikke anså seg som kvinnesakskvinne, var hun engasjert i kvinnepolitisk arbeid. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig.
Norges Kvinder var en tverrpolitisk avis som tok opp aktuelle kvinnespørsmål og inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål «å arbeide for større makt og innflytelse for kvinder» og arbeide mot «den overhåndtagende materialisme og senkede moral» (Grønbech 2019).
Avisen skulle også arbeide for «et renere og bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker» og dessuten delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom.
Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening
Fredrikke ble valgt inn i styret for Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening. Foreningen ble etablert i 1890, som organisasjon for å ivareta forretningskvinners interesser. Foreningen arbeidet for å være en møteplass for kvinner, og for å etablere solidariske velferdsordninger for medlemmene. Årlig ble det utdelt midler til kvinnelige næringsetablerere. Fredrikke fikk æresmedlemskap i foreningen for sitt engasjement.
Omtalte seg ikke som kvinnesakskvinne
Fredrikke Tønder-Olsen omtalte seg ikke selv som kvinnesakskvinne, men engasjerte seg for kvinner på det praktiske planet. Hun hadde et nært samarbeid med Martha Weberg og var gjennom bladet Norges Kvinder kjent med kvinnekampen og kvinnesaksdebatten, både på nasjonalt og europeisk nivå. Da Norge som et av de første landene i verden fikk alminnelig stemmerett for kvinner i 1913, var dette en stor seier. Selv om det ikke finnes kilder som viser til at Fredrikke deltok direkte i den norske stemmerettskampen, vet vi at hun økonomisk var sentral for utgivelsen av bladet Norges Kvinder.
På sin 70-års dag i 1926 ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.
Fredrikke Tønder-Olsens testamente
Ved sin død 30. desember 1931, hadde Fredrikke Tønder-Olsen i sitt testamente bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettighetene overført til hennes døtre.
I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Seinere ble legatansvaret overført til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for Justisdepartementet.
Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland som ville satse på utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg opp og fram. Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening.
Heder og ære
Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en minneplate i takknemlighet til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland.
Høsten 2014 ble det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av. Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania Visergutkontor – som om sirkelen ble sluttet.
Kilder
Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104). Trondheim: Museumsforlaget.
Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder Olsen – fra øya Løkta på Helgeland. Kvinnen som etablerte Norges første transportbyrå. Mosjøen: Helgeland Museum. Selhornet forlag.
Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo: Kolofon forlag.
Norges Kvinder nr. 1 1932.
Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s. 175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.