Ble jenter utestengt fra tekniske yrker?

Min oppvekst på 1950- og 1960-tallet var preget av at mine foreldre drev forretning, ateliet og laboratoriet innen foto i Fredrikstad. Begge arbeidet der, og på det meste hadde de 30 ansatte. Jeg likte å hjelpe til og tilbragte mye tid der i min barndom og ungdom. Hjemme måtte min eldre bror og jeg forholde oss til hushjelper som gjorde rent og laget mat. De hadde hybel hos oss, men sluttet etter hvert og nye flyttet inn. De var unge og syntes ikke alltid det var så enkelt å passe på oss barna. Vi støttet oss derfor på hverandre.

 Min mor skilte seg ut som yrkeskvinne, som det het på 1950-tallet, da det var uvanlig at gifte kvinner jobbet utenfor hjemmet. Mødrene til mine venninner derimot var hjemmeværende husmødre, og jeg var misunnelig fordi jeg følte at jeg måtte greie meg mer alene. Men fordelen var at jeg tidlig lærte å bli selvstendig. Det hjalp meg senere til å gå egne veier når det gjaldt yrkesvalg og politiske meninger.

 Som barn lekte jeg av og til at jeg var gutt, fordi jeg var misunnelig på alt det spennende som guttene gjorde. Jeg var lei meg for at jeg ikke fikk være med å sparke fotball, spille bandy eller tromme i guttemusikken. Snekring var gøy, men som jente ble jeg ikke oppmuntret til det heller. Jeg hatet håndarbeid på skolen. Men jeg tenkte aldri på at jentene kunne be om sløyd, slik som jentegjengen til nyfeminist Gerd Brantenberg krevde på en annen skole i Fredrikstad på 1950-tallet.

 Jeg lærte ikke de typiske jentetingene, som å sy eller lage mat.

 Jeg ble nok sett på som en «guttejente». Dette gikk over etter hvert, og jeg har trivdes som jente siden. Jeg lærte ikke de typiske jentetingene, som å sy eller lage mat, for min mor gjorde sjelden dette. Da hun var hjemme på kvelder og i helgene, arbeidet hun ofte med bokføring og lønns-utbetalinger til de ansatte og skulle helst ikke forstyrres.

Etter artium bestemte mine foreldre at jeg skulle ta sekretærlinjen på Fredrikstad handelsgymnasium. Jeg var 19 år og myndighetsalderen var 21 år i 1968. Den gang het det at jenter skulle ta en kort utdanning, bli gift og så ha noe å falle tilbake på. Jeg kjedet meg på skolen og jobbet aldri senere som sekretær. Min kvinnebevissthet hadde ikke våknet ennå, så jeg reflekterte ikke over at lærerne underviste i pensum som holdt kjønnsrollemønsteret på plass. For eksempel at en av sekretærens oppgaver var å følge med på fødselsdagen til sjefens frue. Da kunne vi kjøpe blomster å sette klart for sjefen til å ta med hjem den aktuelle dagen, i tilfelle han hadde glemt det!

Inspirasjon til å bli feminist

Den første som inspirerte meg til å tenke på at det eksisterte uheldige kjønnsforskjeller, var Berit Ås. I 1970 foreleste hun i psykologi på Universitetet i Oslo, hvor jeg var student. Hun var opptatt av hvorfor ulykker rammet gutter og jenter forskjellig. Hun fikk meg til å tenke på at de kjønnsforskjellene jeg selv hadde opplevd, ikke var enestående, men gjaldt andre jenter også. Det hadde jeg ikke tenkt på før, men bare følt at jeg var annerledes. Fra da av vokste interessen for det kjønnsbestemte forventningspresset som kvinner ble utsatt for.

Jeg giftet meg i 1972 og i november året etter var jeg gravid. Jeg hadde gått fjorten dager over tiden for fødselen, og legen sa: «Du må ikke sitte stille og vente. Aktiviser deg, finn et møte eller noe for å komme deg ut og tenke på noe annet.» I avisen fant jeg en liten annonse for et møte i Kvinnefronten som vekket interesse. Under graviditeten hadde jeg lest Fra mannssamfunn til menneskesamfunn av Margarete Bonnevie og Amtmandens døtre av Camilla Collett. Disse bøkene åpnet opp mitt sinn enda mer for den forskjellsbehandlingen kvinner ble utsatt for. 

Jeg gikk på møtet i Kvinnefronten. Det sto ikke i annonsen at temaet var vanskelige fødsler og hvor mangelfull hjelp de fødende kunne få. Der satt jeg høygravid og kjente ingen av de andre. De trodde vel jeg var gal som kom for å høre om skrekkens eksempler fra fødsler. Jeg prøvde å ikke høre på det som ble fortalt og kom meg raskt hjem. Neste morgen var fødselen i gang! Etter at den første spedbarnstiden var over, meldte jeg meg inn i Kvinnefronten.

Da Kvinnefronten vedtok deltakelse i Faglig Fronts 1. mai-tog i 1974, syntes jeg og flere andre medlemmer at det ikke var forenlig med den tverrpolitiske linjen som vi var opptatt av. Vi reagerte på at kampen mot monopolkapitalen skulle være spesielt viktig for kvinnene. Vi brøt derfor med Kvinnefronten. Jeg mente også at den hierarkiske organiseringen ikke var den beste måten å aktivisere kvinner på.

Dette ville jeg være med på

Da vi skulle stifte en ny gruppering, kom Nyfeministene opp som et aktuelt valg. Jeg hadde mottatt heftet «Feminist» som var utgitt av nyfeminister i Oslo. Da jeg leste hva de sto for, følte jeg at dette ville jeg være med på. Det virket som et spennende miljø uten påvirkning av partipolitikk, og jeg bidro til at et tilsvarende miljø ble etablert i vår by.

Jeg likte at gjennomgangstonen var å vise søstersolidaritet og stå skulder ved skulder i kampen mot kvinneundertrykkingen.

Jeg var opptatt av at kvinner var undertrykket på tvers av partipolitiske skillelinjer. Jeg likte at gjennomgangstonen var å vise søstersolidaritet og stå skulder ved skulder i kampen mot kvinneundertrykkingen. Nyfeministenes vektlegging av bevisstgjøring var noe som tiltrakk meg. Jeg studerte psykologi og pedagogikk og fikk gjennom studiet innsikt i betydningen av kvinners bevissthet for frigjøringen. Jeg likte at vi tok utgangspunkt i de personlige, opplevde sidene ved kvinneundertrykkingen og utvekslet våre reaksjoner på dem. Det personlige ble på den måten politisk, og våre hverdagslige gjøremål ble mer synlig.

Det manglet kjønnsbalanse i de fleste utdanninger og yrker på 1970-tallet. Det som imidlertid karakteriserte tiåret fra 1970 til 1980 var at gifte kvinner gikk ut i lønnsarbeid. De fleste fikk jobb innen helse- og omsorgsarbeid og privat tjenesteyting, og halvparten jobbet deltid. De begrensede valgene av utdanning og yrker som gjaldt for jenter, vekket også mitt engasjement. Ble jenter utestengt fra tekniske yrker? Det virket slik. Hvordan kunne vi sprenge de snevre grensene som gjaldt for jenters yrkesvalg? Gikk ikke samfunnet glipp av mange talenter ved å utelate kvinner fra tekniske yrker? Hva kunne Nyfeministene bidra med?

Nesten ingen kvinner i tekniske yrker

I 1975 var jeg ferdig cand. mag. ved Universitetet i Oslo og startet i min første jobb som yrkesveileder ved Fylkesarbeidskontoret i Østfold. Der erfarte jeg at selv om mange kvinner fikk lønnet arbeid, var det vanskelig å få inntreden i typiske mannsdominerte yrker, særlig tekniske yrker. Staten, gjennom arbeidsmarkedsetaten engasjerte seg i jenters yrkesvalg. Der var jeg midt i smørøyet for å kunne drive mitt engasjement videre parallelt med arbeidet i Nyfeministene. Spørsmålet som ble stilt meg utallige ganger på 1970-tallet, var om kvinner hadde forutsetninger for å utøve disse yrkene, og hvorfor skulle de presses inn. Etter min mening var det en stor ulempe både for kvinnene og samfunnet at ikke både kvinner og menn kunne utnytte sine evner fullt ut innen hele spekteret av yrker. Var det kun i helse- og omsorgssektoren kvinnene passet! De skulle inspireres til å velge fritt og ikke presses!

Jeg tok initiativet til at Nyfeministene i Fredrikstad skulle invitere politifullmektig Liv Dae Gabrielsen (Mjåland) til å fortelle om sin hverdag i politiet. Ingen kunne da drømme om den utviklingen som skulle komme. Det var ingen Metoo-bevegelse og kvinner i mannsdominerte yrker fikk liten støtte.

Etter at jeg hadde jobbet noen år, søkte jeg Kommunaldepartementet om penger til et forsknings- og utviklingsprosjekt om ungdom, yrkesvalg og arbeidsløshet. Der kom jeg i kontakt med sosiolog og nyfeminist Margrete Wiig, som var saksbehandler. Hun var positiv, og det betød mye for min videre karriere. Den ferdige rapporten fikk stor oppmerksomhet i avisene. Et av oppslagene i 1980 var i Arbeiderbladet (se faksimile). Jentene ønsket oftest arbeid innen helsesektoren, og der var det ikke arbeid til alle. Dette året var det 345 jenter som søkte seg til hjelpepleierutdanningen ved Sentralsykehuset i Østfold og bare 20 som kom inn. De mer tekniske utdanningene som ga muligheter for arbeid, var dominert av guttene. Etter hvert utvidet jeg prosjektet til å bli hovedoppgave i min cand.sociol-utdanning. Deler av studiet tok jeg mens jeg pendlet fra Fredrikstad, og resten etter at jeg ble skilt og flyttet til Oslo.

Jeg møtte mye motstand mot at kvinner skulle inn i mannsdominerte tekniske yrker, også fra nyfeminister. Jeg følte meg ganske alene med mine synspunkter, men støttet opp om de dagsaktuelle og populære sakene. Motstanden gjorde at jeg ble mindre aktiv i nyfeministene etter hvert og mer opptatt av jobben min som yrkesveileder.

I 1980 var jeg svært sliten av alt jeg var med på ved siden av hus, barn og krevende jobb. Aktiviteten blant andre nyfeminister avtok. En viktig grunn var at flere oppdaget at vi ble overvåket av overvåkingspolitiet, og dette bekymret oss. Nyfeministene hadde delt kontor med Fredskontoret, som ga oss innsikt i hvordan overvåkingspolitiet jobbet. I stedet kunne jeg nå engasjere meg i hovedfagsstudier. Det ble en videreføring av mitt kvinnepolitiske engasjement. Jenters utdannings- og yrkesvalg har opptatt meg siden.  

Et stort sprang

På 1990-tallet økte antallet jenter som utdannet seg i tekniske yrker. I dag jobber kvinner i mange yrker som tidligere ble sett på som upassende for dem. Det er et stort sprang fra 1970-tallet til dagens kvinner, hvor vi kan lese om røykdykkere i brannvesenet som allerede har kvinner som kollegaer, men ønsker seg fler.

Som samfunnsviter og i mitt lønnsarbeid har min deltakelse i Nyfeministene hatt stor betydning. Jeg fortsatte med likestillingsarbeid. Først i Arbeidsdirektoratet, hvor jeg koordinerte kvinnerettede tiltak og prosjekter i alle landets fylker. Deretter i Oslo kommune som likestillingsrådgiver i mange år. Jeg ledet blant annet et 3-årig prosjekt om Kvinner i Tekniske Yrker (KITY) og fikk muligheten til et opphold ved et Woman Studies-program i USA. Jeg samarbeidet også med organisasjonen KIM – Kvinner i Mannsyrker gjennom en årrekke. Som pensjonist har jeg blant annet skrevet artikler om pionerkvinner i arbeidslivet, og om Nyfeministene i Fredrikstad.

Mitt engasjement for kvinner i tekniske eller teknologiske yrker er der fortsatt. Jeg håper at jeg kan fortsette å skrive om hvordan kvinner har tilkjempet seg yrker som for 50 år siden var utenkelig. Det gir meg stor glede å følge med i dagens nyhetsbilde på flinke kvinner som stadig bryter barrierer. Særlig kvinner med innvandrerbakgrunn gjør inntrykk på meg med sitt engasjement. Alt arbeid vi nedla ga positive resultater!