Politifullmektigen

Der kommer hun! Vi som sitter rundt bordet, venter spent på hva hun har å si. Vi er samlet i Galleri 12B i Fredrikstad, hvor innehaverne låner ut sine kunstlokaler til Nyfeministenes møter.

Året er 1975. Det året hvor kvinner hylles over hele verden. Vi er opptatt av at kvinner skal få større muligheter til å delta i arbeidslivet og få lønnet arbeid. Alle har vi hørt at "kvinnens plass er i hjemmet", og hvis hun vil ut i arbeidslivet, passer det å bli hjelpepleier, barnepleier eller kanskje sykepleier. Men politi! Går det an? Er ikke det å strekke det vel langt? 

Nyfeminist-møte i Fredrikstad

Vi som sitter rundt bordet, er kvinner i ulik alder. Noen er hjemmeværende husmødre, noen arbeider i tradisjonelle kvinneyrker og andre er studenter. Noen er enslige, og noen er gift. Men nå stirrer vi nysgjerrig på Liv Daae Gabrielsen, hun som i 1965 ble den første kvinne i landet med fast ansettelse som politifullmektig. Liv har tatt med seg en ung politikonstabeldame som skal høre på og bli kjent med disse aktive damene i Fredrikstad.

I det Liv åpner døren retter hun ryggen. Politiuniformen gjør noe med kropps­holdningen. Hun går ned i kjelleren til galleriet med faste skritt mot oss.

Noen dager tidligere satt hun hjemme og forberedte seg og tenkte tilbake på hvordan det hele begynte. Faren som i 1939 trillet henne i barnevogn. Han var da politifullmektig i Fredrikstad. Hvordan føltes det å bli glodd på fordi han ville være sammen med det kjæreste han hadde! Nå som vi er i 1975, er det fortsatt få menn som våger seg ut med barnevogn, og de som gjør det blir ikke sett på som "ordentlige mannfolk"! 

Ville gå i fars fotspor

41 år senere, i 2016 møter Liv en av nyfeministene på nytt. Liv er da pensjonist og jeg (nyfeministen) ønsker å skrive om hennes liv og hvordan yrkeslivet har vært i politiet. 

Liv starter med å fortelle om sin far, Henrik Eriksen:

– Han var stolt og glad for at jeg var jente. Han syntes nettopp det at jeg var jente, var det beste. Når de gikk ute og leide, kunne han plutselig slippe hånda hennes, så ikke andre barn skulle se at hun gikk og leiet pappa´n sin.

– Da jeg ble eldre, fikk jeg lov til å bli med til hans venner på søndag formiddag, mens mor var hjemme og laget middag. Jeg fikk til og med brus. Hos vennene hans satt jeg pent som pene piker skulle gjøre på den tiden. Noen av fars venner hadde hushjelp som satte seg ned sammen med meg og pratet, mens mennene tok en pjolter og pratet om sitt. Det var stas å være med far i viktige besøk! Det var da jeg skjønte at jeg ville gå i fars fotspor. Han som var politifullmektig og senere politimester og høyesteretts­advokat, var en viktig person for mitt yrkesvalg.

"Den gule anstalt" i Fredrikstad

Liv begynte på "Den gule anstalt" i 1952. Dette var Fredrikstad høyere allmennskole og gymnas, som ble kalt Den gule anstalt fordi bygningen var gul. Her ble Liv russ i 1957 sammen med 47 andre. Hun følte seg privilegert som fikk gå på realskole og gymnas. Mange begynte på framhaldsskole eller yrkesskole etter folkeskolen. Hun følte at hun tilpasset seg jenterollen på den tiden, men én ting måtte hun stadig passe på: At hun ikke ble for "sjefete". Det var ikke populært hos guttene at jenter sjefet for mye. De skulle helst være føyelige.

Det var ikke populært hos guttene at jenter sjefet for mye.

– Jeg syntes Gymnasiesamfunnet Fram var spennende og ble valgt inn i styret. Guttene ville helst ha alle vervene, men å bli med i styret var noe jeg virkelig hadde lyst til. Vi gjorde mye spennende på 1950-tallet. Blant annet brente vi bøker som vi ikke ville ha på skolen. Elevene troppet opp med faner og gikk ned til Cicignonparken. Der brente vi samnorskbøker! Jeg fikk nok dette vervet fordi jeg hadde meninger om mangt og pratet mye.

Liv er opptatt av gode rollemodeller for jenter som vokser opp. Ved siden av faren, var lektor Ruth Kvaale en slik rollemodell. Hun var skvær og rettferdig. Som lektor var Kvaale en foregangs­kvinne på 1950-tallet. 

Det juridiske fakultets dametoalett

Liv forteller om den første dagen på Universitetet i Oslo:

– Jeg kom alene til Det juridiske fakultet, for det var ingen andre kjente fra Fredrikstad. Jeg hadde tatt på meg en drakt denne første dagen. Full av forventninger gikk jeg forbi de to statuene av A.M. Schweigaard og P.A. Munch på plassen foran universitetsbygningen. Men hva var det som møtte meg i den store aulakjelleren innenfor? Bare gutter så langt øyet kunne se. Jeg ble svimmel og måtte rømme inn på dame­toalettet for å få tilbake balansen. Der inne stod det jammen meg ei jente til. Vi gredde håret og sminket oss litt, men så skulte vi på hverandre i smug med engstelige blikk. Da var det gjort! Et livslangt vennskap startet der og da på universitetets dametoalett i Karl Johansgate i Oslo, og vi gikk inn til guttene med hevet blikk! Ei jente fra Eidfjord i Hardanger og ei fra Fredrikstad!

– Det var kanskje 10 jenter opp mot 100 gutter. Masse flotte gutter! Skremmende i starten, men bra etter hvert. Det var jo dette jeg ville. Jeg meldte meg inn i jurist­foreningen, og ble etter hvert redaktør av deres blad. Det var i dette miljøet jeg traff min første mann.

En telefon fra Justisdepartementet

– Som ferdig jurist i 1962 ønsket jeg en utadvendt jobb. Ikke en jobb som bare innebar skrivebords­arbeid, men mer variert arbeid. Jeg startet som dommerfullmektig i Oslo. Jeg var da gravid, og fortalte det på intervjuet. De ville fortsatt gjerne ha meg. I 1965 fikk jeg en telefon fra Justisdepartementet. Hva var det nå de lurte på? Jeg var nysgjerrig, og så spurte de om jeg ville bli politifullmektig i Mosjøen i Nordland!

– I Mosjøen var det ledig to stillinger, slik at både jeg og mannen min kunne jobbe som politifullmektig på Helgeland politikammer. Vi takket ja begge to, og jeg var ekstra spent på hva jobben ville innebære. Jeg som skulle bli den første kvinnen som fikk stilling som politifullmektig. Det var politifullmektiger som ledet politiets etterforskning. Jeg skulle bli sjef over politibetjenter og politioverbetjenter! Politikollegaene tok godt imot meg. Straks jeg hadde begynt, kom journalistene for å intervjue meg om hvordan det var å være kvinne i denne jobben. 

Den bratte leideren   

– Det var et stort distrikt. Ute på øyene ved Helgelandskysten var det mange rettssaker. Jeg husker en vinter. Veldig mørkt og veldig kaldt. Vi dro med båt ut til en øy, og retten ble satt i grendehuset. Det var isende kaldt, og vi fyrte opp i vedovnen. Under rettsmøtet satt alle rundt ovnen, men det føltes bare fint.

– Mens vi var i land og jobbet, var det blitt lavvann. Båten hadde en bratt leider på siden. På tilbaketuren så vi at på grunn av lavvannet var den blitt lengre. Den virket enda brattere. Da var det langt å gå opp. Jeg hadde kåpe og skjørt, for ingen kvinner kunne dra i retten med langbukser den gangen. Jeg så på den bratte leideren som var bratt som bare f(…)! Den gikk nærmest rett opp skipssiden, og der skulle jeg skreve opp. Jeg lot mennene gå først og forsto at når jeg skulle opp leideren, ville alt under skjørtet vises til skipperen som holdt leideren nede.

– Mannfolka var kommet opp og sto på toppen og ventet, mens skipperen sto ved siden av meg og holdt leideren. Han skjønte hvorfor jeg nølte. Da kom de bevingede ordene høyt og tydelig på dialekt: "Berre gang du jento mi, e ha sett ei kvinnfålkræv før e." Det ble helt stille der oppe hvor alle gutta sto. Da gikk jeg opp mens skipperen holdt leideren.

Tre menn med ryggsekk

– Det var fortsatt på 1960-tallet. Dagene var hektiske, og de som ville ha møte med meg, ble klargjort av de andre på politikammeret før de kunne komme inn. Men en dag ringte vaktsjefen: "Her kjæm dæ nån utifrå øyan. Di vel inn te de, men har ikkje nåkka bestæmt ær´n. Ke vel du vi ska jær? Send dem bare inn du", sa jeg.

– Tre menn med ryggsekk kom inn på kontoret. Jeg tittet på dem og lurte på hva i all verden disse tre mennene ville. Jeg ba dem om å sette seg, og spurte forsiktig hva de hadde på hjertet. Da tok en av mennene ordet: "Vi vell sjå på de. Sjå på deinn hærr damo, som ha fått ongæ, ho e i arbei å ha fått onge, å ein onge i barnehagen å ho klare se gåitt i arbei på politikamret. Du kan vel vælkje få ti te kakbaking, du. Di hakje tænkt at ho kuinn´ klar det."

– Hvordan gikk det an? Konene deres hadde bedt dem om å reise inn og "se på dama". De hadde heller aldri sett ei dame i politiuniform før. Ikke i denne verda nei!

– En av mennene begynte å pakke opp av sekken sin og sa: "E ha tatt mæ heimlaga saft og kakæ. Kjærringa meint ikkje va mule før de å få ti te safting og baking." En annen pakka opp hjemmelaget kake og sa: "Kjærringa seinnæ me me heimbaka kakæ og værsågo! Du kan vel ikkje få ti tel brødbakst du vel?"

– De kunne ikke tenke seg at hun kunne klare det, som både hadde unger og arbeid. Ja, så satt jeg der da med disse tre hjemmekoselige gubbene og praten gikk livlig; "Tænk at dein eine datræ va føtt a ein poltifulmækti (i 1967)!" Jeg måtte forsikre at jeg spiste middag hver dag, og at ungene hadde det bra! Jeg hadde jo sett flere avisoppslag om at jeg var kvinne i denne jobben, men å komme ens ærend for å se meg live liksom, det tok kaka!

Kriminelle i Fredrikstad

– I 1971 flyttet vi med våre to barn til Fredrikstad, og jeg begynte som politifullmektig der. Det var et større politikammer, men ingen andre kvinner i tilsvarende stilling. Mange anmeldelser lå på mitt bord til behandling. Det var innbrudd, trafikkforseelser etter stor­kontroller og mye annet. Det var ofte unge gutter som hadde begått kriminelle handlinger. Som kvinne opplevde jeg mer betroelser om problemer hjemme hos dem enn mine kollegaer gjorde. Mødrene ringte meg og kom med betroelser om familiefor­holdene. Av og til ringte de privat, og da trøstet jeg så godt jeg kunne.

"Bare for damer"

Som kvinne i et mannsmiljø møtte Liv spesielle utfordringer: 

– Jeg måtte takle mange ulike situasjoner. Det var dagligdagse situasjoner som oppsto der og da. Av og til måtte vi bo på brakke. Da fikk jeg eget toalett. Mennene satte opp skilt med "Bare for damer", men det var jo ingen andre damer der! Det at det var internasjonalt kvinneår, ble ofte fleipet med. Det var "kvinneår", og så hadde det vært "lemenår". Det syntes gutta var festlig, men ikke jeg!

Mannfolksnakk om kvinnekropp

– Det var ingen andre kvinner i tilsvarende jobber på politikammeret, bare kontordamer, som de ble kalt. Jeg måtte tåle slengbemerkninger med seksuelle undertoner og mye mannfolksnakk om kvinnekropp. Men jeg følte ikke at det var vondt ment. Når du er kvinne og går inn i et mannsyrke, må alle skjønne at du må tåle en del bemerkninger.

– Jeg tok brodden av kommentarer med en gang og sa ting rett ut. Jeg taklet det og stortrivdes i jobben og i miljøet. Jeg opplevde at alle mennene var søte mot meg. De beskyttet og passet på meg. De godtok helt at jeg var sjefen deres. Jeg har mesteparten av tiden vært i utpregede mannsmiljøer. Etter hvert tok jeg det som en selvfølge. Jeg har alltid forsøkt å være meg selv. Jeg synes det er tull å bli som "en av gutta". "Vær deg selv!" er mitt motto. Det liker gutta best.

– Gutta hadde kalenderbilder med nakne damer på veggene. På 1970-tallet var det vanlig på mange arbeidsplasser hvor menn var i flertall. Politimesteren påpekte at det ikke passet med nakenbilder på veggene på et politikammer, og det ble tatt ned. Jeg sa at det var bra.

"Hendene opp av lomma"

– Jeg likte å være i retten, og der gikk jeg alltid i politiuniform. Dommeren lo av og til litt av meg fordi jeg var opptatt av at ungdommene oppførte seg ordentlig. Jeg kunne si: "Ta ut tyggegummien, hendene opp av lomma, gre sveisen og så bukker du pent for dommeren."

– Jeg var opptatt av at de var høflige og bare svarte på tiltale. Hvordan ungdommene oppførte seg påvirket dommeren i den ene eller annen retning. Mødrene ringte av og til, og en sa: "Takk for at du sier fra til gutten min at han skal oppføre seg! Hjemme bryr han seg ikke!"

Kvinner påvirker politiyrket

– Jeg følte omsorg for de unge guttene som hadde gjort noe kriminelt. Noen av de helt unge kom tilbake i nye saker. De andre mennene i politiet tok ikke opp tilsvarende problem­stillinger. Jeg følte at jeg som kvinne påvirket miljøet etter hvert. Det ble for eksempel mindre griseprat og hentydninger med tiden. Mannfolka tok mer hensyn. Jeg var imidlertid alene hele veien. Jeg hadde ikke noe nettverk med andre kvinner i politiet å støtte meg på.

Liv avslutter intervjuet med å vektlegge hvor flott det er med flere kvinner i politiet. Hun trekker fram at kvinner noen ganger har en annen tilnærmings­måte i det daglige arbeidet, og at sammen med mennene blir dette veldig bra! 

Se også

• Politikvinnene på 1960-tallet: Uten trening - men bevæpnet

Kilder

• Intervju med Liv Daae Gabrielsen av Rita Bjørnulf, 3.11.2016
• Bjørnulf, Rita (2017): Politifullmektigen i Fredrikstad forteller: fra den gang fortid var nåtid, Fredrikstadskribentene
• Nilsen, Live Vedeler (2020): Frøken Henriksen – Norges første kvinnelige politibetjent, Nasjonalbiblioteket.