Admiralen

Året er 1967. Im´ a believer med The Monkees strømmer ut fra høyttalerne i et hvitt murhus på Cicignon i Fredrikstad. Flere ungdommer sitter og prater i stua og lytter til musikken. De er der for å passe på barna i huset. På barnerommene sover en treåring og hennes to år eldre søster i sin søteste søvn. Treåringen vet ikke at hun femti år senere skal møte en av barnevaktene igjen på sitt sjefskontor på Akershus festning. Ikke vet barnevaktene at den lille jenta skal bli den første kvinnelige kontreadmiral i Norge.

"Military only"

Jeg nærmer meg Akershus slott og festning og beundrer disse gamle flotte bygningene som har rommet mange historiske begivenheter opp gjennom årene. I Store norske leksikon står det at festningsanlegget ble påbegynt i 1299, og i 1308 ble det ansett som en sterk borg mot svenske angrep. Jeg går forbi den gamle kavaleristallen og kommer til offisersstallen, som i dag benyttes av politiets rytterkorps. En hest står på utsiden av stallen og ser på meg. Jeg går gjennom porten til det indre festnings­området som er omkranset av den kraftige festningsmuren. Jeg finner den rette bygningen og får øye på skiltet med "Military only". Jeg blir preget av litt høytidelighet i det jeg ringer til kaptein­løytnant Fredrik Randgaard. Han skal føre meg gjennom flere låste dører i den gamle ærverdige bygningen som rommer administrasjonen på Forsvarets høgskole.

Admiral Louise Dedichen tar varmt imot meg. Det samme gjør hennes hund, en stor doodle som straks kjenner at jeg også har hund, og vips så er vannskåla veltet med vann utover det fine gulvet. Huff, dette var ingen god start på vårt treff. Mens vannet tørkes opp, starter jeg med å fortelle om barnevaktfesten, og at jeg lurer på hva som har skjedd etterpå i disse femti åra! Louise ler og er snart i gang med å fortelle fra sin barndoms- og ungdomstid.

Strenge krav 

– Mitt barndomshjem var preget av de tradisjonelle kjønnsrollene som dominerte på seksti­tallet. Min far, Ove Dedichen, var lektor på Frydenberg gymnas og Fredrikstad handels­gymnasium, som det het den gangen, og mor, Tove Marie Louise, var hjemmeværende. Begge stilte strenge krav til meg og min eldre søster Agnes Cecilie, og de ga oss tidlig ansvar. Vi hoppet mye strikk, lekte sisten, spilte kanonball og lekte gjemsel ved "legeboligen" i Cicignongata, som vi kalte for "gata". Fredrikstad var en fin by å vokse opp i.

Synes du jeg bør bli sykepleier?

– Jeg gikk barne­skolen på St. Croix og ungdomskolen på Cicignon. Begge steder hadde jeg kunnskapsrike lærere som både utfordret og inspirerte meg. På barneskolen husker jeg spesielt Ove Ellingsen. Han var veldig dyktig med oss elever. På ungdomsskolen gjorde Kjell Bjørndalen sterkt inntrykk. Han kunne stille vanskelige, men tankevekkende spørsmål. Svarene på våre spørsmål til han kunne av og til være ganske utradisjonelle. Mot slutten av niende klasse sto yrkesvalg på timeplanen. Det er første gangen jeg kan huske at jeg tenkte på hva jeg skulle bli. Mange av jentene i klassen ville bli sykepleier. Jeg spurte Bjørndalen: "Synes du jeg bør bli sykepleier?". "Nei, det kan ikke du bli", svarte han. Etterpå grublet jeg litt over dette svaret.

Få jenter og mange gutter

– Da jeg begynte på Fredrikstad handelsgymnasium, hadde skolen skiftet navn til Christianslund videregående skole. Det var veldig få jenter i klassen. Kanskje bare tre, men en veldig hyggelig klasse. Det var min første erfaring med å være få jenter og mange gutter. Far underviste min klasse i fransk, og det synes jeg var pinlig. I starten torde jeg ikke si at han var faren min. Han var også opptatt av Forsvaret og var medlem av Fredrikstad forsvarsforening. Han var nok den første som vekket min interesse og gjorde meg nysgjerrig på utdannings­mulighetene i Forsvaret.

Berit Ås og hersketeknikkene

– Men tilbake til skoletiden. Jeg husker godt en norskeksamen, hvor oppgaven jeg valgte var basert på en artikkel i Sirene: "Jeg vil også ha en husmor". Senere hørte jeg et foredrag av Berit Ås om herske­teknikker. Hun var opptatt av hvordan maktforholdene var mellom kvinner og menn, og særlig på det uformelle planet. Jeg synes hun gjorde et fantastisk arbeid. Hun var enormt inspirerende. I tillegg var hun jo fra Fredrikstad! Hersketeknikker har jeg opplevd tidlig i min karriere, og fortsatt kan jeg til stadighet gjenkjenne dem. Jeg har alltid forsøkt å slå ned på det direkte hvis jeg eller andre blir utsatt for dette.

En mann følte seg forbigått og gikk til søksmål mot staten da jeg ble utnevnt av Kongen i statsråd som kontreadmiral og sjef for Forsvarets høgskole. 

Gutter fra Sjøkrigsskolen

– En kveld i 1982, det året jeg var russ, var noen venninner og jeg på Hawk. Det var et populært utested i Fredrikstad, hvor vi traff kjente, pratet og hørte musikk. Denne spesielle kvelden møtte vi en gjeng med gutter som vi syntes var spennende, og som vi kom i prat med. De deltok i Oldtidsmarsjen, som startet i Gamlebyen i Fredrikstad og gikk forbi mange kulturminner og severdigheter.

Det viste seg at de var elever på Sjøkrigsskolen, og en av dem sa: "Dere aner ikke hvor bra det er på Sjøkrigsskolen. Der er det hardt både psykisk og fysisk. Der kan dere utvikle både praktiske og akademiske ferdigheter som ingen annen skole kan gi dere. Dere må bare prøve altså! Dere vil få en ettertraktet kompetanse. Og nå kan jenter komme inn der også!"

– Guttene fortalte videre at det var fire år på skole og fire år i plikttjeneste. Jeg tenkte at åtte år var lenge, men at dette måtte da kunne gå. Søknadsfristen var rett rundt hjørnet, og jeg søkte. Tenkte at jeg sikkert ikke kom inn likevel, og noe måtte jeg jo søke på.

Opptaksprøver i Bergen

– Men en dag kom far viftende med et brev. Og riktig nok, til min store forbauselse, innkalte de meg til opptaksprøver i Bergen. Prøvene skulle vare en hel uke, og jeg måtte fly til Bergen. Jeg hadde aldri fløyet alene før. Far hadde funnet ut at Sjøkrigsskolens intendanturlinje var åpen for jenter, og han støttet valget mitt. Da begynte jeg å trene fysisk, forteller Louise.

– Dagen kom og utrolig nervøs satt jeg på et fly for første gang. Det var Sankthansaften, og jeg skulle heller feiret sammen med venner ved sjøen. Hva i all verden hadde jeg begitt meg ut på nå? Dette var totalt ukjent terreng, og en stor sjanse å ta. Det kunne jo gå helt galt. Men mottakelsen på skolen var overveldende positiv. Og så var det flere jenter der. Hele uken var det tester av ulikt slag. Det var intelligenstester, personlig­hets­­tester og intervju. Jeg husker et av spørsmålene: "Hvis du er alene med ansvaret om bord i en situasjon, og folk utfordrer deg fordi du er dame, hvordan vil du takle det?" Jeg svarte at da må jeg finne ut hva saken dreier seg om, og så løse den på best mulig måte uavhengig av at jeg er dame.

"HOI", skulle vi rope

Louise blir ivrig, og forteller videre om opptaket:

– Stor oppsamling i aulaen på skolen. Flere hundre ungdommer var på opptaksprøven, og nå sto vi i skolens aula og ventet på resultatene. Alle ventet på at deres navn skulle bli ropt opp, så de kunne rope HOI, slik vi hadde lært, og motta kunngjøringen om at vi kom inn. 50–60 navn skulle ropes opp. Da navnet mitt ble ropt opp, trodde jeg ikke at jeg hørte riktig. Jeg kjente en stolthet blandet med fullstendig panikk. Jeg var kommet inn på Sjøkrigsskolens intendantur­linje! Tre jenter ble ropt opp, og jeg så med en gang hvem de to andre jentene var. Vi har vært venner siden den dagen. Når du bor sammen med andre i Forsvaret, blir du ualminnelig godt kjent på godt og ondt. Du kan ikke skjule noe. Vennskapet er helt unikt den dag i dag, og min eldste søster giftet seg med broren til en av disse jentene.

Yrkesmessig likestilling i Forsvaret i 1985

Den første kvinnen på Sjøkrigsskolens intendanturlinje var kadettaspiranten Ane Trude Oltedal i 1981. Hun ble året etter første kadett på Sjøkrigsskolen sammen med Anne Siri Walle (Karrieremagasinet 2012). Det var en jente på det neste kullet også før Louise startet der i 1983.

I 1985 ble det innført yrkesmessig likestilling i Forsvaret. Det innebærer at norske kvinner kan konkurrere om opptak ved alle Forsvarets skoler og gjennomgå førstegangs­tjenesten (Norges Offisersforbund 2011).

Mot, viljestyrke, utholdenhet

På Sjøkrigsskolens hjemmesider står det blant annet at i løpet av det første året vil du ha testet deg selv til yttergrensene på øvelser til lands og til sjøs, og ikke minst knyttet sterke bånd til dine medkadetter.

– Fysisk styrke er bare en ting, presiserer Louise.

– Mot, viljestyrke, utholdenhet, ja, hele personlighetsregisteret ble satt på prøve på rekruttskolen. Vi kunne sette oss ned og føle oss fullstendig dødsslitne. Da sa befalet at vi bare hadde brukt 20 % av kapasiteten av vår styrke og utholdenhet.

Kostskolepreg

– Vi lærte også enkelte ting som vi opplevde som tøysete. Det var kostskolepreg, da hele livet foregikk på skolen. Det eldre kullet inspiserte rommene våre, som vi kalte lugarer. De benyttet sjansen til å herse med dem som var yngre. Jentene bodde på eget rom. Hierarkiet var på plass, og når vi spiste, måtte de yngste kadettaspirantene sitte innerst. Ytterst satt de eldste fenrikene for der kom maten først. Inspeksjonene kunne også bestå i om vi hadde riktige bordmanerer, og hvorvidt vi hadde tømt hullemaskinene på kontoret. Dette opplevde vi som tøys, men hvis ting ikke var på stell, ble det ny inspeksjon.

Seksuell trakassering

– Jeg opplevde enkelte episoder der jeg ble trakassert fordi jeg var jente, men det var unntaket. Jeg ser i ettertidens klokskap at en av episodene burde vært anmeldt. Men den gang visste ikke unge jenter at det gikk an å anmelde episoder hvor sjefer var involvert. I det store og hele ble vi jentene behandlet godt, og jeg opplevde de fire årene på skolen som fantastiske år.

Eneste jente på fregatten

– På skolen var alt åpent, og hele tiden var det et rangeringssystem som vi måtte forholde oss til. For eksempel ble karakterer hengt opp på veggen i klasserommet, slik at alle kunne følge med på hvordan du gjorde det. Etter endt skolegang i 1987 var det ut fra hvilket nummer i rekka du var, som avgjorde hvilke valg av tjeneste du kunne foreta. Jeg valgte da tjeneste på fregatt. Men den gang het det at jenter ikke skulle gjøre tjeneste på operative enheter, så det ble problematisert at jeg ville på fregatt. Blant annet fordi jeg ikke kunne få egen lugar. Men i 1985 var det blitt full likestilling, så da ordnet det seg med at jeg ble innlosjert på fregattens sykelugar da jeg kom ombord.

Inspeksjon i maskinrommet

Louise var da 23 år og skulle som skipsintendant være sjef over stuerter, flere kokker og en assistent som holdt orden på økonomien for forsyning og materiell. Det var krevende oppgaver, og samtidig skulle hun takle rollen som sjef over mange menn som var vesentlig eldre enn henne. De første månedene var hun eneste jente, noe som til tider kunne være krevende. Hun forteller med innlevelse om en episode som gjorde inntrykk på henne:

– Jeg hadde min første vakt på båten i min første jobb i marinen. Jeg skulle gå vakt sammen med mine mannlige assistenter for å sjekke alle rom. Da jeg som vaktsjef kom til "maskingutta" i maskinrommet, skvatt jeg. Der hadde de hengt opp flere store meget utfordrende naken­bilder av en jente som het Louise. Dette var ikke noe vanlig syn for meg. På skolen hadde det ikke vært nakenbilder på veggene, og mange tanker fór gjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg takle denne utfordringen? Jeg forstod at de hadde lett nøye for å finne en modell som het Louise, og at dette var for å teste meg.

– Etter en tenkepause gikk jeg rolig bort til det første bildet og rev det ned. Gutta sto musestille og fulgte med. Så tok jeg rolig ned en etter en, krøllet dem sammen og kastet dem i søpla. Mennene skulte ned på de sammenkrøllede bildene, men ingen sa et ord. De så veldig overrasket ut. "Nå ser det veldig fint ut her", sa jeg og gikk videre på inspeksjonsrunden. Selv om det var en krevende situasjon, klarte jeg å fortsette runden. Ingen flere bilder ble hengt opp.

Admiral Elisabeth Natvig

– Etter noen måneder om bord, kom det en jente til. Hun var også løytnant, men med en annen bakgrunn. Det var Elisabeth Natvig, som også senere har hatt en fin karriere i Forsvaret. Vi er de eneste kvinnene som er admiraler i marinen i dag. Vi delte lugar i to år, jeg i overkøya og hun i underkøya. Det andre året vi seilte, kom det flere yngre jenter med lavere grad om bord. Dette var en bevisst strategi fra marinens ledelse. De ønsket å prøve ut hvordan det fungerte å ha flere jenter om bord samtidig. Jeg fikk en mentoroppgave, kall det gjerne en morsoppgave, hvor jeg skulle ha samtaler med disse jentene. Det syntes jeg var fint. Hvis noen opplevde noe ubehagelig, tok vi det opp med en gang der og da. Mitt inntrykk var at de fleste trivdes veldig godt. Vi var kanskje ti jenter av en besetning på 120.

Slengbemerkninger og aerobic

Det kunne av og til være krevende å være så få jenter blant mange menn:

– For det aller meste har jeg blitt godt respektert. Men jeg ble ofte veldig synlig, og derigjennom ble også mine feil mer synlige enn hvis mennene gjorde feil. Vi deltok for eksempel i en NATO-operasjon som del av en STANAVFORLANT- øvelse. Vi var to kvinner som var offiserer sammen med rundt 2000 menn. Det var også en kvinne i den nederlandske delegasjonen, så vi var i ekstremt mindretall! Da oppdaget jeg virkelig hva det vil si å være synlig og få maksimalt med oppmerksomhet på godt og ondt. Det var mye positivt som kunne være underholdende og motiverende, men ikke alle slengbemerkninger var like godt ment, så jeg kunne bli ganske sliten og lei, hvis språket var grovt.

– Vi opplevde mye morsomt og utradisjonelt. Når vi seilte, kunne det ta lang tid fra havn til havn, og vi var borte lenge. Det ble mye stillesitting, så behovet for fysisk aktivitet meldte seg. I en periode hadde jeg vært opptatt av aerobic, og jeg fant på at det kunne vi prøve. Jeg kjøpte en kasettspiller, instruerte det jeg hadde lært, og gutta var skikkelig med. De ryddet mannskapsmessa og utførte raske gymnastiske øvelser til musikk. Så det ble aerobic en gang daglig. Veldig gøy!

Mangel på respekt for kvinner

– Da jeg virkelig var i ferd med å gjøre gjennombrudd i min yrkeskarriere, opplevde jeg noe spesielt. En mann følte seg forbigått og gikk til søksmål mot staten da jeg ble utnevnt av Kongen i statsråd som kontreadmiral og sjef for Forsvarets høgskole. Det tok seks år før høyesterett avgjorde at jeg var den beste søkeren, og jeg kunne puste lettet ut. Dette var en kjempe­på­kjen­ning, og særlig at både kjente og ukjente skulle mene noe om meg hele tiden. Jeg var i jobben i alle disse årene og måtte håndtere at folk snakket om saken både foran og bak min rygg. For meg som var opptatt av likestilling, var det en helt absurd situasjon. Det var ingen selvfølge på den tiden at jenter skulle ta de tøffe valgene jeg hadde tatt for å komme dit jeg var.

– Men det var også lærerikt. Du oppdager hvem som er dine ekte venner. Jeg er glad for at det er gått over i historiebøkene. Det er en viktig prinsippsak som kan få betydning for kvinner i ettertid. Vi vet fra forskning at en av grunnene til at kvinner velger å slutte i Forsvaret, er at de opplever mangel på respekt. Det var blant annet dette som ble utfordret i denne saken, hvilken respekt skulle bli meg til del.

Rollemodell

Louise valgte annerledes enn sine medsøstre og viste vei for andre kvinner:

– Jeg tenkte tidlig på at jeg kunne være en rollemodell og en inspirasjon for andre kvinner til å gå inn i Forsvaret. Jeg har vært bevisst på det tidlig, og mener at det er en del av jobben min.

Ingen grunn til at yngre kvinner skal gjøre eventuelle feil jeg har gjort, hvis jeg kan fortelle dem at det ikke er lurt. "Gjør det du gjør bra", er et motto jeg har tatt med meg, og som jeg gir til yngre kvinner. Selv streifet aldri tanken meg at jeg skulle bli admiral. Jeg forsøkte bare å gjøre det jeg ble satt til på best mulig måte. I tillegg er det ekstremt viktig å behandle mennesker som du omgås med respekt. Både de med høy og de med lav rang gjør en viktig jobb som er nødvendig for at organisasjonen skal fungere. Respekt er vesentlig.

Håpløs gravideuniform

–Jeg tror absolutt at utviklingen med flere kvinner i Forsvaret har påvirket arbeidsmiljøet på en positiv måte. Jeg er veldig opptatt av at kjønnsperspektivet ivaretas på en god måte i ansettelser. Det er en påminnelse for oss alle at kvinners bakgrunn er annerledes enn menns. Mange kvinner får en "inn-ut-inn karriere" når de føder barn. Dette gjør at de ikke får en like sammenhengende karriere som menn, for eksempel i operativ tjeneste. Men de kan være like flinke i mange jobber likevel.

Det er også eksempler på at ledelsen i Forsvaret tidlig tilrettela for bedre trivsel for kvinnene:

– Da jeg var gravid første gang i 1989, etablerte vi et forum for kvinnelig befal. Her engasjerte jeg meg fordi jeg syntes at gravideuniformen var fullstendig håpløs. Jeg klarte ikke å gå i en slik døll kittel. Men så hadde jeg en gravid venninne som var flyvertinne i SAS. Hun skulle føde før meg, og sa at etter at hun hadde født, kunne jeg overta hennes gravideuniform. SAS brukte den berømte Calvin Klein som designer, og jeg syntes uniformen var skikkelig fin. Så jeg lånte den. Jeg sprettet av SAS-knappene og sydde på marineknapper i stedet. Deretter gikk jeg til generalinspektøren for Sjøforsvaret og spurte: "Er det greit at jeg går i denne? Jeg har lånt den av en venninne og sydd på marinens knapper." Han ble helt målløs og sa: "Ja!" Den uniformen er den offisielle gravideuniformen i Forsvaret i dag!

Forsvarets likestillingspris

Admiral Dedichen er stolt over å ha mottatt Forsvarets likestillingspris i 2015. Vårt treff er over, og etter at Louise har funnet fram et bilde av gravideuniformen, stiller hun seg opp ved siden av diplomet for likestillingsprisen, hvor siste setning lyder: "Likestillingsarbeidet ved Forsvarets høgskole er et eksempel til etterfølgelse."

Kilder

• Intervju med Louise Dedichen av Rita Bjørnulf 28. mars 2017
• Bjørnulf, Rita (2017): Admiralen, i Fredrikstad forteller, fra den gang fortid var nåtid. Fredrikstad: Fredrikstadskribentene
• Karrieremagasinet (2012): Jenter i Forsvaret. Utdanningsmagasinet-Karrieremagasinet 2012-11
• Norges Offisersforbund (2011): Kvinner gratulerer med dagen
• Sannum, Linda (2015): Dedichen fikk likestillingspris, Forsvaret.no