Aasta Hansteen – Norges første feministiske aktivist

Karikaturen av den rasende Aasta Hansteen som jagde gateguttene med paraply og ridepisk er en velkjent skikkelse i norsk historie. Hansteen kalte seg profet, var eksentrisk og hadde en selvtillit og kampglød som sjokkerte folk, men som også vakte beundring.

Aasta Hansteen var ikke redd for å være upopulær. Hun la ikke skjul på at hun foraktet menn og menns seksualitet. For Hansteen var det aldri aktuelt å inngå intime forhold med menn. Til gjengjeld dyrket og opphøyde hun det kvinnelige. Men hennes egen kvinnelighet brøt fullstendig med 1800-tallets sømmelige kvinneideal. Hansteen røykte og drakk offentlig, hun var høylytt og brautete. Hun debatterte massevis av saker som kvinner helst ikke burde mene noe om, og var den første kvinnen i Norge som holdt offentlige foredrag. Slik ble Aasta Hansteen et symbol på den frigjorte og fryktløse feministen. 

I motsetning til mange andre «peppermøer» levde ikke Aasta Hansteen i livslangt parforhold med en annen kvinne. Hun hadde riktignok en ung pleiedatter boende hos seg noen år, men levde stort sett alene og forsørget seg selv. Aasta Hansteen kan betraktes som «skeiv» i den forstand at hun brøt totalt med konvensjonene for akseptabel kvinnelig adferd.

Kilder til Hansteens liv og levnet 

Aasta Hansteen var en berømt og beryktet skikkelse i sin samtid, og det finnes mange historiske kilder om hennes liv. Hun skrev dagbøker, brev og en mengde artikler, dikt, pamfletter, kampskrifter og andre tekster. I 1890-årene samlet hun tekstene hun hadde skrevet med tanke på å gi dem ut: Tyve aars kamp. Tilbageblikk og fremsyn. Samlingen ble riktignok ikke publisert før nesten hundre år etter, i 1985, redigert av Elisabeth Aasen. I 1984 ga Aasen sammen med Bente Nilsen Lein, Nina Karin Monsen, Janet E. Rasmussen og Anne Wichstrøm ut antologien Furier er også kvinner. Aasta Hansteen 1824–1908, som denne artikkelen i stor grad bygger på. 

Hansteen ble en myte allerede mens hun levde og er portrettert i en rekke artikler, både fra sin samtid og fra ettertida. Mens hun levde inspirerte hun kunstnere, som portrettere henne gjennom bildekunst og i skuespill. Mest kjent er den sterke og modige tittelkarakteren «Tante Ulrikke» fra Gunnar Heibergs skuespill fra 1884.

Unge år 

Aasta Hansteen ble født inn i hovedstaden Christianias kulturelle og intellektuelle elite. Da hun ble født 10. desember 1824, fikk hun navnet Asta. Det var først da hun var i 40-årene at hun byttet navn til Aasta. Hun var da sterkt engasjert i å fremme landsmålet og syntes at Aasta var et norskere navn enn det danske Asta.

Asta vokste opp på Observatoriet i Christiania, som var spesialinnredet for hennes far Christopher Hansteen, professor i astronomi og matematikk, og en av Norges fremste vitenskapsmenn. Mora Hanne Borch var halvt dansk og et engasjert menneske. Hun døde allerede da Asta var 16 år. Astas tre eldre søstre giftet seg heller ikke, men ble boende hjemme.

Asta var en pappajente. Hun liknet faren av utseende, var liten og spenstig, og hadde arvet hans rettferdighetssans og «vældige aandelige energi» (Jensen 2009). Allerede fra hun var liten hadde Asta stor interesse for tegning og maling, og ble oppmuntret av faren til å utvikle sine kunstneriske evner. Malerkunst var et av de få yrkene som var akseptable for kvinner fra borgerskapet. Men fordi kunstskolene var stengt for kvinner, måtte Asta få privatundervisning.

Profesjonell malerinne

Den første tegneundervisningen fikk Asta allerede som 16-åring, under et sommeropphold hos slektninger i København i 1841. Deretter fikk hun privatundervisning hos portrettmaler H.J.F. Berg i Christiania. I 1843 begynte hun med regelmessig undervisning hos byens ledende portrettmaler Johan Gørbitz. Undervisningen foregikk hjemme hos Hansteens på Observatoriet.

Asta fikk en lang og omfattende kunstutdanning. I lange perioder bodde hun i utlandet, i København, Düsseldorf og Paris. Slik lærte hun seg både tysk og fransk, og fikk politiske og kulturelle impulser fra det store utland. Asta ble en av de første kvinnene fra sitt samfunnslag med en profesjonell faglig utdanning og som forsørget seg selv. At faren valgte å betale for datterens kunstutdanning, var også en investering. Det var kostbart å ha fire voksne ugifte døtre hjemme (Wichstrøm 1984: 13–14).  

Om tida som portrettmalerinne i Christiania i 1840-årene, sa Aasta seinere at det var en forferdelig tid:

«I 1840 var Norges Hovedstad en aandelig Ørken, især med hensyn til Kunst. Den aandelige Atmosfære var tør og kold; Jordbunden haard og sur. Det forekom meg, at jeg var en liden Spire dybt nede i Grunden, med Sten og grovt Grus over mig» (Dagbladet 7.11.1894).

Norsk kunstnerkoloni i Düsseldorf

Asta var isolert og mistilpasset i Christiania. I 1849 bestemte den 25-år gamle malerinnen seg for å dra dit alle norske kunstnere med ambisjoner dro: til Düsseldorf. Her ble hun del av den norske kunstnerkolonien som innbefattet kjente kunstnere som Tidemand og Gude, som på denne tida nettopp hadde malt «Brudeferden i Hardanger». Heller ikke i Düsseldorf hadde kvinner adgang til Kunstakademiet. Derfor fikk Asta og de andre kvinnelige kunstnerne privatundervisning av Kunstakademiets professorer. Undervisningen var profesjonell, men mindre systematisk og grundig enn den som de mannlige akademielevene fikk (Wichstrøm 1984: 21–24).

I Düsseldorf var Asta glad og fornøyd og trivdes i kretsen rundt Hans Gude. Hun fikk dessuten et nært forhold til landskapsmalerinnen Mathilde Smith fra Larvik. Det var nasjonalromantikkens gullalder, og Asta likte å synge norske folkeviser og danse folkedans. Allerede nå ble hun beryktet for sin eksentriske oppførsel. Mannlige kunstnerkolleger latterliggjorde henne og oppfattet henne som splitter pine gal. Det ble gjort narr av utseende hennes, at hun hadde bart, sang falskt og var innbilsk. Den eksentriske oppførelsen hennes kom ikke til uttrykk i bildene hennes; her holdt hun seg til konvensjonene.

Portrettmalerinne med suksess

Etter tre år i Düsseldorf dro Asta Hansteen hjem igjen og slo seg opp som en av byens ledende portrettmalere. Hun fikk flere oppdrag enn hun kunne gjennomføre, og tjente gode penger. Hun fikk ærefulle oppdrag som å male finansminister Jørgen Herman Vogt på bestilling av Finansdepartementet. Hun fikk også i oppdrag og male portretter av viktige Eidsvollsmenn. Selv om portrettene av viktige menn var prestisjefylte oppdrag, foretrakk Asta å male vakre kvinner (Wichstrøm 1984: 26–27).

Dameatelier i Paris

Som 31-åring i 1855, ble Asta Hansteen, som første kvinne, tatt ut til å representere Norge på Verdensutstillingen i Paris. Hun stilte ut fire bilder, hvorav et portrett av sin far professor Hansteen.

Samme år dro Hansteen selv til Paris, på egen bekostning. Hun reiste for å få kunstnerisk inspirasjon og for å lære seg «den franske koloritt». I Paris ble Hansteen del av et kvinnelig kunstmiljø. Maleren Jean-Baptiste-Ange Tissier hadde et eget dameatelier der flere skandinaviske malerinner samlet seg (Wichstrøm 1984: 31–33). Nå begynte Asta å male dramatiske bibelske motiver, som ikke fikk samme anerkjennelse som det portrettmaleriene hennes fikk.

Arbeidet med et maleri av Moses utløste et nervøst sammenbrudd. Hun hadde overanstrengt seg for å få bildet ferdig før hun skulle hjem. Sammenbruddet var alvorlig. Selv sa hun at hun var nervøst svekket i 10–12 år etterpå og at sammenbruddet markerte slutten på hennes «kunstnersaga» (Wichstrøm 1984: 34). Hun fortsatte riktignok å stille ut og å lage små portretter og mindre arbeider for å tjene til livets opphold. Men den store malerkarrieren var over, og i stedet kastet hun seg over målsaken, som hun selv mente krevde mindre enn maleriet.

Aasta Hansteen som målkvinne

I 1862 ble det gitt uten liten bok anonymt, Skrift og Umskrift i Landsmaalet. Forfatteren var Aasta Hansteen. Hun ble dermed en av de første etter Ivar Aasen og A. O. Vinje som publiserte på det nye norske språket, landsmålet. I boka hadde Hansteen skrevet egne dikt på landsmål, i tillegg hadde hun oversatt tekster av kjente norske forfattere som Wergeland, Welhaven, Bjørnson, Asbjørnsen og Moe til landsmål.

Asta Hansteen hadde vært fascinert av landsmålet siden ungdommen. Hun beundret Ivar Aasens arbeid, og ble venner med ham. Interessen for den norske bondekulturen og dialektene hadde blitt styrket av et opphold hun hadde som 27-åring i Telemark i 1852 (Jensen 2009).

En kan spørre seg hvorfor en embetsmannsdatter fra Christiania med danske aner, ble så opptatt av landsmålet, som jo var bygdas språk. Elisabeth Aasen peker på at det opprørske ved landsmålet appellerte til Hansteen. Landsmålet var et opprør mot det danske maktspråket og ledd i kampen for frigjøring (Aasen 1984: 54). Som Hansteen selv, ble også landsmålet latterliggjort. Siden hun selv kjempet mot undertrykking og for frigjøring, hadde hun forutsetninger for å forstå og identifisere seg med «målstrevarane». Hun visste hva det ville si å være utenfor det gode selskap. For å vise at hun mente alvor, skiftet Asta navn til Aasta. Hun brukte også navnet «Oslo» om Christiania, mange tiår før det i 1925 ble det offisielle navnet på hovedstaden.

Aasta Hansteen skrev en mengde dikt og sangtekster på landsmål. De fleste av disse ble publisert enkeltvis i tidsskrifter, fordi det var vanskelig å få finansiering til å utgi diktsamlinger. Hun arbeidet med en lesebok for barn på landsmål. Men på grunn av mangel på finansiering ble den aldri gitt ut. Tida var ennå ikke inne for det, og etter 1860-årene arbeidet hun ikke lenger aktivt med å fremme landsmålet. Men hun fortsatte å holde kontakt med Ivar Aasen og andre landsmålsforkjempere.

Kvinnekamp mot kirkens menn

I 1870-årene viet Aasta Hansteen seg fullt og helt til kvinnekampen. Det var en bitter og ensom strid som førte til mye motgang og latterliggjøring. Hansteens liv og virke i 1870-årene dannet grunnlaget for tante Ulrikke-myten om den eksentriske og voldsomme, halvgale og mannevonde kvinnesakskvinnen (Lein 1984: 89).

Etter eget sigende ble Aasta Hansteens engasjement for kvinnesaken utløst av John Stuart Mills bok On the Subjection of Women fra 1869. Den danske oversettelsen, Kvindernes Underkuelse, ble utgitt allerede samme år, og vakte voldsom debatt i Norge. Kritikere av boka anså den for å være ukristelig, fordi den motsa Guds ord om at kvinnen skulle være mannen underdanig. Dette provoserte Aasta Hansteen til å uttale seg offentlig om kvinnesaken. Hun oppfattet Mill som en befrier for kvinnene. I 1870 publiserte hun en serie debattartikler i Dagbladet om Mill, kvinnesaken og de kristen-konservative motstanderne (Hansteen 1985). Artiklene var underskrevet «En Kvinde». Året etter publiserte Hansteen for første gang en artikkel under fullt navn. «Kvindens Stilling i Verden» var et oppgjør med den kristne oppfatningen av kvinnens underdanighet som del av Guds skaperplan.

Dette ble begynnelsen på Hansteens livslange kamp mot konservative kristne og presteskapets kvinnesyn. Kirkens kvinnesyn var etter Hansteens oppfatning det største hinderet for kvinners frigjøring. Samtidig utviklet hun en ny feministisk tolkning av kristendommen. Opprinnelig var kristendommen sann og frigjørende, og kvinner og menn var likeverdige, mente Hansteen. Men seinere hadde menn forkrøplet kristendommen og brukt den som redskap til å undertrykke kvinnene (Lein 1984: 103–104). Slik Hansteen så det, førte hun en kamp for lyset i en verden av mørke, hun var en profetinne med et kall om å slåss mot kirkens maktsyke menn. Etter hvert meldte Hansteen seg ut av statskirken, og orienterte seg mot en spiritualistisk religiøs oppfatning.

Moralsk korstog mot menns laster og usselhet

Slik Aasta Hansteen så det, var kvinnen ren av sjel og hjerte og moralsk overlegen mannen. For å oppnå likestilling var det nødvendig at kvinner bekjempet menns seksuelle laster, deres usselhet og usedelighet (Lein 1984: 105). Det radikale kravet var at samme seksualmoral skulle gjelde for menn som for kvinner. Kvinnekampen hadde for Hansteen et moralsk-religiøst utgangspunkt, og i 1875 gikk hun til aksjon.

Denne vinteren kom nemlig den svenske baronessen Jacquette von Liljencrantz til Christiania for å drive kampanje mot den norske medisinstudenten Anton Gjerding (Lein 1984: 104–117). Noen år tidligere hadde han satt barn på baronessen og stukket av. Han hadde lovet å ta ansvar, men forlatt henne og barnet. Baronessen måtte føde og etterlate barnet i utlandet, der det seinere døde. Liljencrantz gjorde gjentakende forsøk på å få Gjerding i tale, men ble avvist (Sundevall 2020). Nå krevde Liljencrantz æresoppreisning gjennom proforma vigsel eller økonomisk erstatning. Dersom Gjerding nektet, forlangte hun at han skulle utvises fra Universitetet i Christiania. Dette skrev Liljencrantz pamfletter om som hun trykte opp og solgte (Liljencrantz 1874).

Aasta Hansteen kastet seg med stor iver inn i forsvaret av den svenske baronessen. Hun oppsøkte baronessen, de to drakk øl sammen og ble venner og kampfeller. Hansteen beundret Liljencrantz for hennes heltemot og skjønnhet. Hun så baronessen som den «krigførende magt» og seg selv som hennes «commanderende General» (Lein 1984: 107).

Den såkalte baronessesaken ble startskuddet for Norges trolig første feministiske aksjonsgruppe, Foreningen Nemesis til beskyttelse av kvinnens rettigheter.

Foreningen Nemesis

Foreningen Nemesis til beskyttelse av kvinnens rettigheter er så langt lite utforsket. Bente Nilsen Leins studier av Aasta Hansteens dagbøker viser at Nemesis ble satt i gang av Aasta Hansteen og Jacquette von Liljencrantz sammen med kvinner som samlet seg i Liljencrantz' losji i Christiania. Herfra solgte baronessen pamfletter om saken sin (Lein 1984: 107-117). Kun kvinner kunne være medlemmer av Nemesis, men menn kunne være støttemedlemmer. Aasta Hansteen var formann og president. Fra Liljencrantz' losji planla kvinnene aksjoner, særlig rettet mot universitetet og studentene. De dannet kvinneopptog som hengte opp plakater om student Gjerdings udåder rundt i byen, og arrangerte folkemøter. Nemesis var altså en utadrettet kvinneaksjonsgruppe, i motsetning til den mer innadvendte akademiske diskusjonsklubben Skuld som ble startet nesten ti år seinere, i 1883, og som ofte regnes som Norges første kvinnesaksgruppe.

På et folkemøte i regi av Nemesis der Liljencrantz framførte dikt, skal 800 mennesker ha deltatt. Blant deltakerne var det flere stortingsmenn og 300 sjømenn som skal ha vært beredt til å forsvare baronessen mot angrep fra studentene. Hansteen og Liljencrantz gledet seg stort over sjømennenes støtte i kampen mot studentenes umoral. Kampen hadde et klasseperspektiv, for det var først og fremst kvinner av folket som var ofre for borgerskapets menns usedelighet. Dermed fikk de to aristokratiske kvinnene mye støtte og sympati fra småkårsfolk i byen. Baronessen kunne med sin adelige bakgrunn, sin selvtillit og sine ressurser ta opp kampen mot dobbeltmoralen på alle kvinners vegne. Medlemslista til Nemesis inneholder en stor andel «folkelige» navn (Lein 1984: 109–110). På et tidspunkt skal Hansteen ha fått gateguttene, som ellers pleide å trakassere henne, med på å lage et opptog til støtte for Liljencrantz. Trolig hadde Hansteen bestukket dem med godteri.

Liljencrantz fikk ikke gjennomslag for kravet om at student Gjerding skulle miste studieplassen. Men all støtten var i seg selv en oppreisning. I tillegg til den folkelige støtten, fikk hun støtte av «kjendiser» som Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnson og stortingsmannen Søren Jaabæk. Hansteen ville skape et «verdenshyl» om saken, som ble omtalt i flere utenlandske aviser, deriblant i USA. Høsten 1875 slo baronessen seg ned i København der hun ble en kjent sosialist og kvinnesakskvinne. 

Men Aasta Hansteen fortsatte kampen – og møtte motstand. Gateguttene fortsatte sin trakassering og tidligere venner syntes hun ble for voldsom. Samtidig ble Nemesis et møtested for nye vennskap med unge kvinner. En av dem var 18-åringen Agnes Mathilde Wergeland. En annen var Theodora Mathilde Nielsen, som Hansteen tok til seg som pleiedatter.

Aasta Hansteens famøse foredragsturne

Aasta Hansteen er kjent som Norges første kvinnelige foredragsholder. I 1876 begynte hun å turnere byer i Skandinavia med foredrag der hun presenterte argumentene fra sin feministiske teologiske bok Kvinden, skabt i Guds Billede, som hun ga ut på eget forlag i 1878 (Lein 1984: 117–120).  Foredragsturneen, som skulle vare i to strevsomme år, var skandaløs. I det støyende publikummet var mange kommet kun for å more seg. Det var latter og roping, utpiping og kasting av papirkuler. Studenter skal ha kastet råtne epler og egg i hodet på henne når hun talte (Møller 1924: 692). I avisene ble Hansteen latterliggjort og hennes budskap forvrengt. Foredraget ble framstilt som blasfemisk og upassende. Ifølge avisreportasjene kom Hansteen med voldsomme utfall mot menn, som hun omtalte som tykkhudede okser, labaner, boaslanger og sanne skorpioner (Lein 1984: 119).

Hansteen brydde seg tilsynelatende ikke om at publikum gjorde narr av henne. I stedet lo hun om kapp med publikum. Ifølge Lein gjennomførte Hansteen den «marerittaktige foredragsturneen» med påfallende selvsikkerhet og viljestyrke, som «grenset til å være unormal» (Lein 1984: 120). Selv om Hansteen taklet motstanden, var det en ensom kamp hun førte. Hun følte seg alene, misforstått og lite verdsatt i Norge. I 1879 bestemte Hansteen seg for å emigrere til det forjettede land – Amerika.

Aasta Hansteen i Amerika

For Aasta Hansteen representerte Amerika frihet, håp og framskritt for kvinner, i motsetning til det innestengte og konservativt kvelende Norge. Siden tidlig i 1870-årene hadde hun vært i kontakt med den internasjonale kvinnebevegelsen, og skrev allerede i 1872 om den amerikanske kvinnebevegelsen i en artikkel i Dagbladet (Rasmussen 1984: 123).

Da hun emigrerte til USA, var Aasta Hansteen en godt voksen dame på 55 år. Med seg hadde hun sin unge pleiedatter Theodora Nielsen. De bosatte seg i Boston i mai 1880. Der ble de boende fram til 1881, da de flyttet til Chicago. I november 1883 flyttet Hansteen tilbake til Boston og ble boende der helt til hun dro hjem til Norge igjen i 1889. På det tidspunktet hadde Theodora gått sine egne veier.

I USA oppsøkte Hansteen progressive folk og miljøer, kvinneorganisasjoner og stemmerettighetsforeninger. Hun ble kjent med amerikanske feminister og vanket med norskamerikanere som den forviste sosialistlederen Marcus Thrane, som da var president i Scandinavian Freethinker Society (Rasmussen 1984: 149). Hansteen livnærte seg ved å skrive artikler til norske og skandinaviske aviser og ved å male portretter, blant annet av Bjørnstjerne Bjørnson og Marcus Thrane.

I USA fikk Hansteen impulser fra feminister, seksualopplysere, sosialister og fritenkere. Hun oppsøkte den mangfoldige floraen av amerikanske kirkesamfunn. Særlig ble hun fascinert av spiritistene, der kvinner hadde en mye mer framtredende stilling enn i andre trosretninger.

Til tross for de mange impulsene, fant Aasta Hansteen seg aldri helt til rette i USA. Engelsken fikk hun aldri helt på plass. Hun var i konstant konflikt med konservative norske lutheranere. Som fattig intellektuell og leieboer som stadig måtte skifte bosted, forble Hansteen en outsider. Hansteen reagerte på at amerikanerne var så opptatt av penger og økonomisk suksess. «Knus denne pengemakten! Mennesket er det viktigste», skrev hun i en notatbok i 1886 (Rasmussen 1984: 151).

Etter hvert tok hjemlengselen overhånd. En viktig pådriver for å reise tilbake til gamlelandet var at kvinnesaksbevegelsen omsider hadde fått fotfeste i Norge. Norsk kvinnesaksforening var blitt stiftet i 1884. Kvinnesaksbladet Nylænde var begynt å komme ut. Viktige kvinnesaksreformer, som kvinners adgang til universitetet og gifte kvinners rett til eiendom, var blitt vedtatt. «Jeg maatte ile hjem, da jeg skjønte at et nyt lys var tændt i gamle Norge», skrev hun selv (Aas m. fl. 2022). Aasta Hansteen kom hjem i april 1889.

Hjemkomst til et kvinnefelleskap

Det var ønsket om å bli med i det nye kvinnefelleskapet som fikk den 64 år gamle kvinnesaksveteranen til å vende hjem til gamlelandet. Hun ble tatt meget vel imot av den yngre generasjonen kvinnesakskvinner. De mottok henne med varme og støtte, de beskyttet henne og hyllet henne. For kvinnesakskvinnene var Aasta Hansteen pioneren som våget å kjempe i en tid da ingen andre gjorde det, en martyr som hadde lidd og ofret mye for kvinnesaken (Lein 1984: 164). Nå ble Aasta Hansteen et symbol for kvinnebevegelsen. Hun ble med i Norsk kvinnesaksforening og vanket i Leseforening for kvinner og i Kvindestemmeretsforeningens Klub, der det var mange festligheter.

Etter hjemkomsten i 1889 var Hansteen enda mer kamplysten enn tidligere, og hun ble en ivrig samfunnsdebattant. Hun holdt festtaler i kvinnesakssammenheng og deltok på diskusjonsmøter om aktuelle samfunnsspørsmål (Lein 1984: 155). Hun skrev en mengde artikler og innlegg til aviser og tidsskrifter, framfor alt til kvinnesaksbladet Nylænde. Temaer hun tok opp var kvinnesak, teologi, litteratur og sedelighet. Hun skrev også om andre aktuelle politiske saker som unionsoppløsningen med Sverige, målsak, arbeiderspørsmål og sosialisme. Som før hudflettet hun statskirken og presteskapet, og fremmet nye spirituelle og åndelige religiøse tanker.

Hyllet på 70-årsdagen

Aasta Hansteens 70 årsdag 10. desember 1894 markerte et vendepunkt, både for henne selv og for hvordan andre vurderte henne. Heretter ble omverdenens oppfatning av Hansteen stadig mer positiv. På 70-årsdagen ble Hansteen hyllet for alt hun tidligere hadde blitt latterliggjort for. Jubileumsfesten, arrangert av Kvindestemmeretsforeningens Klub og med hundre kvinner til stede, var en triumf for Aasta Hansteen. Festlighetene varte fra klokka åtte om morgenen til midnatt. Hansteen mottok hyllester, blomster, gaver, brev og telegrammer fra fjern og nær. Hun ble båret på gullstol til festmarsj, det var sang og musikk og morsomme opptredener (Lein 1984: 164–167). Gina Krog hadde laget sangen «Solblomstens døtre nu hyller deg», for det var Hansteen som hadde introdusert solsikken som symbol for den norske kvinnebevegelsen, etter inspirasjon fra USA (Rasmussen 1984: 143–144). Festtalene og sangene ble siden ble publisert i Nylænde.

Nå ble Hansteens temperament, kampmot og revolusjonære rettferdighetssans anerkjent i videre kretser enn før. For eksempel ble hun intervjuet i Dagbladet, der journalisten skrev om hvordan han hadde vært skremt av denne «excentriske Dame», men ble positivt overasket og viste beundring for hennes livsskjebne og mot (Dagbladet 7.11.1894).

 Hansteens feminisme

Hansteens form for feminisme var en kvinnesentrert feminisme. Hennes syn på likestilling var at kvinner skulle sette premissene for kampen ut fra sin kvinnelige ånd og egenart. Kvinnefrigjøring handlet ikke om at kvinner skulle bli som menn, men å selv være «originalbilleder» (Lein 1984: 157).

Selv om Hansteen støttet alle likestillingsreformer, mente hun at kvinnefrigjøring handlet om mer enn det: «Kvinde-reisningen sigter højere end til stemmeretten: Den sigter til menneskehedens aandeliggjørelse og opløftelse» (Lein 1984: 178).

Hansteen hadde en idealistisk oppfatning av kvinnesaken. Hun så kvinnekampen som en åndelig kamp mellom lys og mørke. Kampen rettet seg mot «hankjønnstyranniet» og «herrene», enten de var prester i statskirken, kapitalister eller seksuelle overgripere. Etter USA-oppholdet ble Hansteen spiritistisk orientert, det vil si at hun kommuniserte med åndeverdenen. Hennes opptatthet av spiritisme, mystikk, reinkarnasjon og teosofi kunne komme på kant med de mer rasjonalistisk orienterte kvinnesakskvinnene, som eksempelvis Gina Krog (Lein 1984: 167–171).

Allerede da hun debuterte som offentlig feminist i 1870-årene, beskrev Aasta Hansteen kvinnesaken på denne måten:

«Man forekaster mig at jeg farer for voldsomt frem. Men efter min Mening er det med Kvindesagen som med at plukke Brændenelder: griber man løst paa Bladene, da brænder man sig, klemmer man fast til, derimod, da brænder man sig ikke.» (Hansteen 1878: 28)

Sedelighetssaken

Foruten hudflettingen av den mannsdominerte kirken, hadde sedelighetssaken en framtredende plass i Hansteens feminisme. Sedelighetssaken handlet om samfunnsmoral og at menn skulle ha samme seksualmoral som kvinner. I praksis betydde dette at Hansteen førte en kompromissløs kamp mot menns seksuelle utnytting av kvinner. Dermed ble kamp mot prostitusjon og voldtekt viktig.

En annen side ved sedelighetssaken dreide seg om ugifte mødre og deres barn. I motsetning til mange av de borgerlige kvinnesakskvinnene som mente at å hjelpe ugifte mødre var å «sy puter under synden» (Lønnå 2020), forsvarte Hansteen dem kompromissløst. I dette spørsmålet sto Hansteen nærmere arbeiderkvinnene og seksualopplyseren Katti Anker Møller. De to utviklet et mor-datterforhold og besøkte hverandre stadig hjemme, der de fritt kunne rase over menns mishandling av kvinner (Møller 1924: 692–693). Hansteen anså Møller som sin arvtaker i kampen mot menns umoral og mishandling av kvinner og støttet henne ubetinget. Enda hun var fattig, donerte hun penger til arbeidet for å opprette hjem for ugifte mødre og deres barn. Hansteen støttet kravet om at også barn født utenfor ekteskap kunne arve faren (Lein 1984: 171–174). Hun protesterte dessuten mot at kvinner ble dømt til tukthus for å drepe sitt «uekte» barn, mens han som hadde satt barn på henne gikk fri (Nylænde 15.6.1896).

Kvinnesak og sosialisme

Hansteen var den av de borgerlige kvinnesakskvinnene som sto den sosialistiske arbeiderbevegelsen nærmest. Rett etter hjemkomsten i 1889 skrev Aasta Hansteen i Dagbladet:

«Det herskende Samfund varetager Mændenes Interesser, dets Sager er allesammen Mandssager, mod Undtagelse af det lille Stedbarn, Kvindesagen. Heldigvis har Arbejderne ogsaa hidtil være behandlet som Stedbørn; derfor kan vi i dem se Brødre, ikke 'Herrer'».

Heldigvis er Arbejdersagen ikke en Mandssag, det er Menneskerettens Sag. Heri ligger dens Storhed og Styrke.» (Hansteen 1985: 237.)

Kvinnesaksbevegelsen og arbeiderbevegelsen førte felles sak for å bedre arbeiderkvinners kår, for eksempel i forbindelse med fyrstikkarbeiderstreiken høsten 1889. De to bevegelsene var allierte i kampen mot prostitusjon og mot presteskapet, og i arbeidet for stemmerett og likelønn. Men da den Internasjonale arbeiderkongressen i Paris sommeren 1889 fastslo at den ikke anerkjente noe særegent kvinnespørsmål, slo Aasta Hansteen alarm. Hun fryktet at den sosialistiske bevegelsen sto i fare for å bli et «mannsvelde». I Nylænde skrev hun:

«Idet de vil tiltage sig kommando over kvinderne, viser socialisterne, at deres sag ikke er menneskerettens sag. De viser derved, at de har gaaet i skole hos deres gamle undertrykkere, i det de vil gjøre sig til 'herrer' over kvindernes sag. Arbeidersagen blir altsaa en mandssag. Vi faar et nyt mandsvælde; hvor vi før havde hundretusender af 'herrer', faar vi da milioner 'herrer'» (Hansteen 1985: 240).

Hansteen mente det var opp til kvinnene selv å avgjøre om det fantes et eget kvinnespørsmål.

Mannsforakt

Aasta Hansteen la aldri skjul på sin forakt for menn som undertrykte kvinner. En ofte sitert anekdote om Hansteen handler om at hun jagde gateguttene med paraply og ridepisk. Ridepisken hadde hun brakt med seg fra Amerika, etter eget sigende for å beskytte seg mot menn. En av de morsomme fortellingene om Hansteen er om da hun løp mot okser med paraplyen hevet og ropte «ditt avskyelige mannfolk!». Samtidig var det ikke bare moro, for gateguttene forfulgte henne, dyttet og spente bein på henne til hun var godt oppe i 80-årene (Møller 1924; Lein 1984: 159).

Mytene om Aasta Hansteen handler ofte om at hun var en mannshater. Men leser man hennes egne skrifter, blir bildet mer nyansert. Henrik Wergeland var hennes største forbilde, og hun beundret menn som var «lysbærere», som forfatterne Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland, Ivar Aasen, poeten Sigbjørn Obstfelder og bildehuggeren Gustav Vigeland.

Det var menn som foraktet og misbrukte kvinner hun foraktet: presteskapet og «sanselighetsmenn», «pjoltermenn» og «trette menn» som August Strindberg og Arne Garborg (Hansteen 1985: 331; Lein 1984: 158).

Mange kvinnesakskvinner mente at Hansteens mannsforakt og heftighet ødela for de andre kvinnesakskvinnenes troverdighet. Kjent er anekdoten om da Camilla Collett sa til Hansteen at hun ikke måtte rase fram slik at hun ga mennene anledning til å tvile på kvinnesakskvinnenes ekte kvinnelighet, hvorpå Hansteen kontant repliserte: «Furierne er også kvinder, hugs det Camilla Collett» (Lein 1984: 162). Men selv om Camilla Colletts diskré vesen og «damete» framtoning var mer akseptabel enn Hansteens framfusende ubeherskethet, sto de to kvinnesakspionerene nærmere hverandre enn hva historiene har villet ha det til. De to var venner og skrev vakkert om hverandre i artikler og taler (Lein 1984: 163).

Hansteen som feministisk aktivist

Aasta Hansteen var en intellektuell, og hennes aktivisme var først og fremst som skribent og samfunnsdebattant. Riktignok var hun både president og formann av foreningen Nemesis i 1870-årene, men etter at hun kom hjem fra USA deltok hun lite i det praktisk-organisatoriske arbeidet. Hun hadde ingen verv og satt ikke i noe styre, men kjørte sitt eget løp på siden av organisasjonene. På møter kunne hun være kranglete og bli sint når andre ikke var enige med henne. Samtidig spilte hun en svært aktiv rolle i kvinnebevegelsens selskapelige sammenkomster. Hun var en selvskreven taler på festene og ble beundret for sitt mot, sin uavhengighet og ukuelige optimisme. Hansteen elsket fest og moro, og Kvindestemmeretsforeningens Klub var et spesielt viktig sosialt møtested for Hansteen. Det var mange fester til ære for Aasta Hansteen, det ble ofte holdt taler for henne og hun ble utropt til æresmedlem i flere organisasjoner.

Opprørsk livsstil

Hansteens form for feminisme handlet også om livsstil og å utvide rommet for hva kvinner kunne gjøre. I Christiania var det på 1800-tallet bare «falne» kvinner som gikk på byen på kveldstid, men Hansteen hadde vært i Paris og fått sansen for restaurantlivet. Da avisene rapporterte om at det var observert en kvinne på restaurant for første gang i Christiania, var det Hansteen de hadde sett (Huljev 2018). Aasta Hansteen tok byrommet i besittelse på en måte som ingen kvinner av hennes stand tidligere hadde gjort i Christiania. Mange av anekdotene om Hansteen handler om hennes utsvevende liv på byen. De forteller om hvordan hun hadde sin egen vintønne på Bloms Bodega i Karl Johans gate, var stamgjest på Engebret Café, at hun røykte, og at hun danset grotesk can-can i Kvinnestemmerettsforeningens Klub (Sfinx 1936: 113–114; Nielson 1966: 130–138).

«Kvinnenes århundre»

Den aldrende Aasta Hansteen så lyst på framtida. Hun anså 1900-tallet for å være «kvinnenes århundre». Da Hansteen fylte 80 år 10. desember 1904, hadde flere av hennes gamle kampsaker blitt kronet med seier. I 1901 ble det innført et nytt vigselsritual der det ikke lenger het at kvinnen skulle være mannen underdanig. Det samme året fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Det foregikk mye aktivitet i kvinnebevegelsen også. I 1901 ble Arbeiderpartiets Kvinneforbund dannet. Sommeren 1902 ble Det nordiske kvinnesaksmøtet arrangert i Kristiania med 500 deltakere, og i 1904 ble Norske Kvinders Nationalraad stiftet som en paraplyorganisasjon for norske kvinneorganisasjoner og med Gina Krog som formann.

Hansteen betraktet alle framskrittene som seire og som «vitnesbyrd om lysmaktenes og de åndelige kvinnenes gjennombrudd» (Lein 1984: 177).

Også på det personlige plan var det seiere for Hansteen: i 1901 ble skuespillet «Tante Ulrikke» av Gunnar Heiberg fra 1884 omsider oppført på Nationaltheatret. Alle visste at Hansteen var modell for tante Ulrikke-karakteren. Det var Hansteen svært stolt av, og hun lot seg intervjue og holdt foredrag på Grand om at Tante Ulrikkes tid endelig var kommet (Lein 1984: 177). I 1903 ble Hansteen utnevnt til æresmedlem i Landskvinnestemmerettsforeningen, og fikk dessuten gjenutgitt boka hun oppfattet som sitt hovedverk, «Kvinden skabt i Guds Billede» fra 1878, på et anerkjent forlag. På denne tida satt hun også modell for berømte kunstnere, som for eksempel Gustav Vigeland og Oda Krohg, og portretter av henne ble stilt ut på Høstutstillingen. Aasta Hansteen var smigret over all oppmerksomheten. 

Feiringen av Hansteens 80-årsdag var gedigen, med svær fest på Grand. Der satt jubilanten selv på en høysetestol på en opphøyet hederstribune, og mottok festskrift og gaver. Hun danset polonese og ble hyllet i en strøm av taler av prominente kvinnesakskvinner. I avisene ble hun hedret, til og med i konservative husmorblader.

«Den som har beseiret alt»

De siste par årene av sitt liv bodde Hansteen på Sanitetskvinnenes sykehjem Breidablikk i Akersbakken 27. Hun fikk stadig besøk, til og med av dronning Maud, som skal ha «underholdt seg lenge med den gamle damen» (Nylænde 15. mai 1907: 160). Hansteen skrev artikler og dikt til det siste. 14 dager før hun døde 13. april 1908, publiserte hun et kampdikt på landsmål.

«Jeg vet hun døde en rolig og fredelig død, som den som har beseiret alt», skrev Katti Anker Møller om den gamle kvinnesakskvinnens død (Møller 1924: 693).

Selv om Aasta Hansteen hadde slåss mot statskirken gjennom et langt liv, ble hun gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Graven er dekorert med en byste lagd av hennes gode venn, Gustav Vigeland. På Aker brygge er det reist en statue av henne, utført av Nina Sundbye. Merkelig nok er navnet hennes plassert med bitteliten skrift på baksiden av sokkelen, slik at det er bortimot umulig å se at statuen skal forestille Aasta Hansteen. Til gjengjeld har et digert gassfelt blitt oppkalt etter henne. Equinor omtaler Aasta Hansteen som «et av de mest ekstreme feltene på norsk sokkel» der det ligger 300 kilometer fra land, i et område med røffe værforhold (Equinor [2018]).

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.  

Se også

• Kampen for stemmerett
• Kropp og seksualitet

Kilder

• Dagbladet 7.11.1894. Frøken Asta Hansteen.

• Hansteen, Aasta 1862. Skrift og Umskrift i Landsmaalet. Berner & Co.

• Hansteen, Aasta 1878. Kvinden, skabt i Guds Billede. En Fremstilling af Aasta Hansteen. [Eget forlag.]

• Hansteen, Aasta 1903. Kvinden skabt i Guds billede. Anden forøgede utgave. Steen'ske Bogtrykkeri og Forlag.

• Hansteen, Aasta 1985. Tyve aars kamp. Tilbageblikk og fremsyn. Red. Elisabeth Aasen.

• Huljev, Helene 2018. Kvinne og furie: Aasta Hansteen (1824–1908), Byminner nr. 2: 41-47.

• Jensen, Lill-Ann 2009. Aasta Hansteen. Norsk biografisk leksikon.

• Lein, Bente Nilsen, Nina Karin Monsen, Janet E. Rasmussen, Anne Wichstrøm og Elisabeth Aasen 1984. Furier er også kvinner. Aasta Hansteen 1824–1908. Universitetsforlaget.

• Liljencrantz, Jaquette 1874. Stud. Med. Anton Gjerdings Forhold til J.L. Fremstillet af hende selv. Forfatterindens forlag.

• Lønnå, Elisabeth 2020. Katti Anker Møller, snl.no.

• Møller, Katti Anker 1924. Om Aasta Hansteen. 10. december 1824 – 10. december 1924. Urd nr. 50.

• Nielson, Haakon B. 1966. Aasta Hansteen. Byoriginaler. J.W. Cappelens forlag. s. 130–138.

• Nylænde 1895.

• Nylænde 1896.

• Sfinx 1936. Kjent folk gjennem årene. Olaf Norlis forlag.

• Sundevall, Fia 2020. Agnes Jakobina Wilmelmina (Jaquette) Liljencrantz. Svenskt kvinnobiografiskt lexikon.

• Aas, Kristin Natvig m. fl. 2022. Aasta Hansteen. Store norske leksikon.