Ville frigjøre kvinners følelser

Camilla Wergeland (senere: Camilla Collett) ble født i 1813, nøyaktig 100 år før norske kvinner fikk stemmerett på samme grunnlag som menn.

Som medlem av borgerskapet fikk Camilla mer utdanning enn jenter flest. Hun gikk blant annet på skole hos herrnhuterbevegelsen i Tyskland. Dette var en religiøs bevegelse hvor kvinner hadde en sterkere posisjon enn det som var vanlig på denne tiden, noe som fikk betydning for Camillas liv.

Fikk selv velge ektemann

Camillas eldre søster ble presset av familien til å gifte seg med en mann hun ikke ville ha og levde i et ulykkelig ekteskap. Som følge av dette ville ikke foreldrene presse Camilla til ekteskap, og hun fikk selv velge hvem hun ville gifte seg med. Camilla fikk imidlertid oppleve at også å velge selv kan føre til problemer: Hun forelsket seg i Johan Sebastian Welhaven som var hennes brors motstander, og de måtte holde romansen hemmelig. Paret møttes av og til, og skrev brev til hverandre, men om Johan var like forelsket som Camilla, er usikkert.

Skrev dagbok om ulykkelig kjærlighet

Ugifte kvinner fra borgerskapet hadde lite å ta seg til utover å brodere, lese og vente på å bli gift, og Collett skrev utførlige dagbøker og brev. I ungdommen var særlig brevvekslingen med venninnen Emilie Diriks viktig.

Camillas far var prest, og det var ikke mange oppgaver som ble ansett som passende for en ung ugift kvinne av borgerskapet. Camilla og Emilie hadde derfor mye tid til overs til å skrive. Den unge Camilla betrodde seg til Diriks om sin hemmelige ungdomsforelskelse i Welhaven. I tillegg diskuterte de to manglene på utfoldelsesmuligheter i livet sitt. De skrev om litteratur de leste, særlig om hvordan kvinner ble framstilt.

Camilla skrev om sin ulykkelige kjærlighet både i brevene og i dagbøkene, og dette hjalp henne nok til å se hvor urettferdig kvinners situasjon var: Hun fikk ikke lov til å snakke høyt om sin kjærlighet, slik menn kunne gjøre.

Camillas far og bror, Nikolai og Henrik Wergeland, lå i politisk strid med Welhaven, men selv sto hun på Welhavens side. Som kvinne kunne hun ikke hevde sine meninger offentlig. Om «jeg var Faders Søn og ikke Datter, da vilde jeg skrive for Dæmringen, ja jeg ønsket at jeg var det, skjønt Fader beder vel Gud bevare sig blot af den Grund», skrev den unge Camilla et i brev i 1835. (Med dette mener hun at hun ville ha skrevet positivt om Welhavens bok Norges Dæmring i avisen Den Constitutionelle.)Etter en periode med sykdom og kjærlighetssorg, skrev hun en selvbiografisk tekstsamling der hun analyserte sine følelser for Welhaven. Hun flettet disse sammen med dagboksnotater og brev. Denne tekstsamlingen, Optegnelser fra ungdomsaarene (bind 1. av samlingen Dagbøker og breve, 5 bind), ble utgitt som bok i 1926, lenge etter Camilla Colletts død.

Denne skrivingen førte til hennes feministiske oppvåkning. Hun konkluderte med at kvinnens kjærlighetsevne er større enn mannens, og at kvinner må gjøres bevisste på den offervilligheten som følger med kjærligheten de føler.

Ble oppmuntret til å skrive

I 1839 forlovet Camilla seg i hemmelighet med juristen Peter Jonas Collett. Det tok to år før de endelig kunne gifte seg, en periode han brukte på en dannelsesreise i Europa mens hun ventet på ham – og utvekslet brev med forloveden for at de skulle bli bedre kjent.

Da Camilla giftet seg med Peter Jonas Collett i 1841, var dette etter hennes eget valg, og ekteskapet ble lykkelig.

Ekteskapet ga Camilla Collett en posisjon og muligheter hun manglet som ugift.

Peter Jonas forsto at Camilla trengte å være noe mer enn kone og mor, og oppmuntret henne til å skrive. Dette var svært uvanlig, fordi det å være forfatter ble ikke ansett som passende for kvinner.

Ekteskapet ga Camilla Collett en posisjon og muligheter hun manglet som ugift. Etter at hun hadde giftet seg, kunne hun omsider delta i offentlig debatt, om enn ikke under eget navn. Ektemannen skrev i den politiske dagsavisen Den Constitutionelle, og de to samarbeidet antakelig om mange av tekstene som ble publisert under hans navn.

I 1843 kom essayet «Nogle Strikketøisbetragninger». Forfatteren var anonym, men det var Camilla Collett som hadde skrevet det, denne gangen uten å samarbeide med ektemannen. Her anklager hun i sarkastisk ordelag menn for å svikte kvinnene. Menn har tilgang på langt mer utdannelse og erfaring enn kvinner, og da burde de også dele sine kunnskaper med kvinnene. Men det gjør de ikke, skrev Collett.

Hardt å bli enke

Camilla og Peter Jonas fikk fire sønner sammen, men allerede i 1851 døde Peter Jonas.

Siden kvinner av borgerskapet hadde få muligheter til å tjene egne penger, ble livet vanskelig for Camilla etter dette. Forventningen var at hun skulle flytte inn hos en av mannens brødre og leve et tilbaketrukket liv, men hun gjorde opprør mot denne konvensjonen. Hun kunne ikke godta svogrenes kvinnesyn, og orket ikke gi opp friheten sin ved å bo hos noen av dem. I stedet plasserte hun to av sønnene hos hver sin onkel, og tok de to andre guttene med seg til København. Etter dette levde Camilla Collett store deler av livet på reisefot. Men det var også først da, etter at hun ble enke, at Camilla publiserte noe av det hun hadde skrevet. Dette ga henne en liten inntekt som hun kunne spe på enkepensjonen med.

Amtmandens Døttre

I 1854 ga hun ut romanen Amtmandens Døttre, som forteller kjærlighetshistorien mellom den unge kvinnen Sophie, og henne huslærer Georg Cold, og ble med det sikret en plass i litteraturhistorien.

Colletts budskap var at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv.

Romanen ble utgitt anonymt, fordi det ikke ble ansett som passende at en kvinne skrev romaner. Men det ble fort kjent hvem som egentlig hadde skrevet den. Boka var Norges første tendensroman, det vil si en roman som tar opp sosiale problemer i samtiden. Og den var også spesiell fordi den tok opp et så kontroversielt tema som kvinnesak.

Colletts budskap var at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv. Hun kalte selv romanen for «Et Skrig. Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.»

Det neste Collett ga ut, var Fortællinger, en samling fortellinger som var inspirert av folkeeventyr. Også her var det kvinners livssituasjon som ble diskutert, denne gangen i ulike samfunnsklasser. Hun viser hvordan menn styrer kvinners skjebne både i overklassen og i arbeiderklassen.

Brukte sitt eget liv

«Jeg havde engang en Veninde, som var det beskedneste Menneske, jeg har kjendt. Hun gikk egentlig ud af Verden af lutter Beskedenhed.» Det skrev Collett i selvbiografien I de lange Nætter.

Beskjedenhet var en dyd for kvinner på 1800-tallet. Collett brøt med denne normen da hun ble forfatter, og enda mer ved at hun skrev sin egen historie. Hun hadde som mål at kvinner skulle bli sitt menneskeverd bevisst, og da måtte hun også insistere på at kvinners, og dermed hennes egen, historie er interessant nok til å bli lest.

De siste årene av sitt liv skrev Collett hovedsakelig essays. Her kunne hun utdype sitt syn på kvinnesaken i klartekst.

Et eksempel er «Om Kvinden og hendes stilling», som ble utgitt i boka Sidste Blade 2den Række, i 1872. Collett hevdet her at fordi kvinner nektes utdannelse, lærer de ikke å kjenne seg selv, og blir falske. Hun ga svar til dem som mente at frigjorte kvinner vil bli som menn: Kvinner vil fortsette å være kvinner, men hvis de blir gitt en oppdragelse hvor de får bruke sine evner, vil den naturlige kvinneligheten komme fram, og de blir ekte.

Collett fikk kritikk

Etter at hun ble enke hadde Camilla Collett gjort skrivingen til sitt levebrød, men først i 1873, med Sidste Blade 4de og 5te Række, publiserte hun under eget navn. Avsløringen kom knapt som noen overraskelse for leserne, men å skrive under eget navn var et brudd med konvensjonen for kvinnelige forfattere.

Hun møtte mye kritikk – for at hun forlot sønnene sine, for at hun ikke unnskyldte at hun som kvinne dristet seg til å skrive, og for at hun brukte personlige erfaringer i det hun skrev. Men Camilla Collett mente at en forfatter må si sannheten, selv når den er ubehagelig og skaffer en fiender.

I 1879 ga Camilla Collett ut essaysamlingen Mot strømmen. Her skrev hun om temaer som prostitusjon, enkers kår og dyrenes sak. Hun skrev også om usunne damemoter, husmortilværelsen, ball og lettsindige forlovelser. Et gjennomgangstema i boka er at menn har et nedlatende syn på kvinner, og at kvinnene selv har for lav selvfølelse og for lite selvrespekt.

Indre frigjøring

Collett så det ikke som sin oppgave å drive organisasjonsarbeid eller kjempe for ytre reformer. Det viktigste for henne var den indre frigjøringen – det vil si å gi kvinner mulighet til selvutvikling og til å erkjenne sin verdi. Dette kunne bare skje om de fikk den samme tilgangen til kunnskap som menn hadde, mente hun.

Spesielt ønsket hun likevel å frigjøre kvinners følelser. Hennes mening var at så lenge kvinner ble opplært til å undertrykke følelsene sine og ikke fikk velge hvem de ville gifte seg med, var det tilfeldigheter som avgjorde hvorvidt ekteskap ble lykkelige eller ikke.

Collett så på det som sin oppgave å analysere kvinnens plass i samfunnet, og den betydning som manglende respekt fikk på kvinners forståelse av sitt eget verd.

Inspirasjonskilde for kvinnebevegelsen

Camilla Collett spilte en viktig rolle som inspirasjonskilde i kvinnebevegelsens aller første fase. Da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, ble hun utnevnt til æresmedlem, selv om hun selv ikke ønsket å delta aktivt i foreningen. Hun følte seg uskikket til den slags arbeid, og hevdet i tillegg at hun var blitt for gammel og hadde gjort sitt.

Senere skrev hun likevel flere artikler der hun argumenterte for kvinnelig stemmerett, og hun gjenopptok sin tidligere kamp mot religiøs antifeminisme. Hun slo fast at kvinner og menn var likeverdige, også ifølge religionen. En av hjertesakene hennes var å forandre ekteskapsritualet slik at bruden skulle slippe å love å adlyde brudgommen. Hun ønsket også å fjerne sitatet fra Paulus brev til efeserne fra ritualet: «I Kvinder være eders Mænd underdanige!» (Ef. 5,22).

Collett slo også skarpt tilbake påstander om at kvinner skulle være for svake, sarte og bluferdige til å fungere i visse yrker, som for eksempel legeyrket. Hun minnet sarkastisk om at jordmødre og sykepleiere allerede mestret arbeid med tilsvarende påkjenninger uten at det satte deres såkalte «sarte kvinnelighet» på for «slemme prøver». Hun hevdet dessuten at kvinner hadde særegne evner som gjorde dem spesielt egnet til legeyrket, og var opprørt over at de skulle nektes tilgang til dette embetet.

Datter, søster og kjæreste

Camilla Collett blir ofte nevnt som Nicolai Wergelands datter, Henrik Wergelands søster og Johan Sebastian Welhavens kjæreste. Men det Camilla brukte sitt liv på, gir oss langt bedre grunner til å huske henne. I en tid hvor kvinner ikke skulle la sin stemme høre i den offentlige debatten, uttrykte hun sine meninger tydelig og uten å be om unnskyldning for det. Hennes eneste roman, Amtmannens døtre, Amtmandens Døttre i originalutgaven, kan nok framstå som tung å lese, men den har en spennende kjærlighetsintrige og gir et innblikk i noe som framstår fremmed for oss i dag, men som faktisk var livet for mange kvinner i Norge for 200 år siden.

Se også

• Aasta Hansteen – Norges første feministiske aktivist

Kilder

• Baugstø, Line (2013). Camilla Collett: født Wergeland. Oslo: Cappelen Damm.

• Møller Jensen, Elisabeth (1987). Emancipation som lidenskab: Camilla Collett i liv og værk: en læsning i «Amtmandens Døttre». Charlottenlund: Rosinante.

• Steen, Ellisiv (1985). Camilla Collett: om seg selv. Oslo: Den norske bokklubben.

• Ørjasæter, Kristin (2003). Camilla: Norges første feminist. Oslo: Cappelen.