I 2007 ble jeg spurt om jeg ville sitte i Landsstyret i Kvinnefronten – de regna nok med at jeg var ei bra dame som hadde sånn mor!
Jeg har vært opptatt av å forandre verden siden jeg var 12 år, da ble jeg med i SOS Rasisme.
Internasjonal solidaritet var helt naturlig for meg da vi var små. Jeg vokste opp på Fjell i Drammen, og gikk i barnehage med barn av folk som hadde rømt fra Vietnam og fra Pinochet i Chile.
Jeg vokste opp i slutten av den kalde krigen, den husker jeg godt, men det jeg husker aller best er Tsjernobyl – kjernekraftulykka i Sovjet i 1986. Den gjorde at barn som meg ble enda mer engstelige for atomkrig. Og vi ble redde for regn. Jeg var mest redd for hva Gorbatsjov og Reagan, statslederne i USA og Sovjet, ville finne på, og engasjerte meg i antikrigsarbeid og kampen mot atomvåpen. Jeg gikk i demonstrasjoner mot Sovjets invasjon i Afghanistan og mot den første Irak-krigen. Vi diskuterte mye politikk hjemme, og jeg gikk alltid i 8.mars- og 1.mai-tog.
Mamma Elisabeth Bering var aktiv i Kvinnefronten, dro på landsmøter og var med i kvinnefrontgruppe der vi bodde.
Det aller første jeg husker av krig, var at mamma var i Sabra og Shatila, flyktningleire i Beirut for palestinere som var fordrevet. Hun er fysioterapeut og reiste for Palestinakomiteen. Sykehuset mamma jobbet på lå midt i Sabra. I 1982 var det en massakre av barn, kvinner og eldre som bodde der. Den israelske hæren var ansvarlig for massakren, og FN mente det var folkemord. Mamma var borte et par måneder i to omganger. Først gang mamma dro var jeg fire, og andre gang var jeg seks. For meg var hun borte lenge.
Hun skrev brev, husker jeg: «Her er jeg sammen med palestinere, de har blitt frarøvet landet sitt», skrev hun. Flere år seinere dro jeg til Vestbredden sjøl. Å se urett og undertrykking med egne øyne, gjør noe med deg.
Jeg engasjerte meg i mange saker, ble med i Natur og Ungdom, Noregs Mållag og var med å lage Rød Ungdom i Drammen. Det hadde vi ikke hatt før. Vi var en haug med gutter og meg, og fordi jeg var jente, mente de jeg kunne snakke om porno. Jeg dro på sommerleir med Rød Ungdom, og vi arrangerte antinazistiske demonstrasjoner, for det var nynazister i Krokstadelva, ikke langt fra der vi bodde, og etter hvert arrangerte vi Rock mot rasisme også. Da var jeg blitt 19.
Jeg dro veldig mye til Oslo for å kjenne at jeg var med i et stort fellesskap.
Det rasistiske drapet på Benjamin Hermansen i 2001 utløste et veldig stort engasjement som var bygd opp gjennom mange år. Jeg så hvor viktig det var å hele tida jobbe målretta med å engasjere folk mot rasisme, fascisme og nazisme. Det var svære demonstrasjoner mot nynazister og rasister i alle store byer.
Og så dro jeg for å studere i Stavanger, og i de tre åra der gjorde jeg ikke annet enn å gå i tog på 1.mai og 8.mars. Stavanger var veldig forskjellig fra det jeg var vant til. Det var det ingen minoriteter, og den voldsomme religiøse forankringa overraska meg veldig. Det var tre år med mye abortdiskusjoner!
Jeg gikk i klasse med folk som synes det var horribelt å være samboere uten å være gift, og at kjæresten min hadde barn fra før var ble sett på som synd. I klassen min gikk det 19-åringer som gifta seg for å kunne bo sammen med kjæresten.
I 2007 ble jeg spurt om jeg ville sitte i Landsstyret i Kvinnefronten– de regna nok med at jeg var ei bra dame som hadde sånn mor! I Kvinnefronten fant jeg alle sakene jeg er opptatt av i en organisasjon, antikrig, antikapitalisme, mot porno og prostitusjon, klasseengasjement. Kvinnefronten er en bevegelse med rom for mange typer engasjement, for samiske rettigheter, kulturarv, det er fantastisk. Og du trenger ikke være veldig enig i alt.
Diskusjonen i samfunnet handler om hvem skal vi sende våpen til i stedet for hvordan skal vi skape fred, men i Kvinnefronten kjenner jeg at fredstanken står ganske sterkt.
Jeg har vært på masse konferanser, sittet i paneldiskusjoner. Et år dro jeg til New York som Kvinnefrontens representant for å være med på den årlige diskusjonen om FNs Kvinnediskrimineringskonvensjon CEDAW – Convention on the Elimination of All Discrimination against Women. Alle land som er tilslutta konvensjonen møtes en gang i året og rapporterer hva de har gjort, også Norge. Ikke-statlige organisasjoner som for eksempel kvinneorganisasjonene i Norge spiller en viktig rolle i å snakke om det politikerne ikke snakker så mye om. Sexkjøpsloven blant annet. Da jeg var der, handla diskusjonen om menneskehandel og prostitusjon.
Agnete Strøm, som var internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten i mange år, har et enormt internasjonalt nettverk. Vi har samarbeid og solidaritetsprosjekt sammen med kvinneorganisasjoner i land over hele verden – mot kjønnslemlestelse, for rettigheter til abort og prevensjon og mot menneskehandel og prostitusjon. Solidaritetsprosjektet mot kjønnslemlestelse i Tanzania har vært veldig vellykka. Vi har også hatt samarbeid med CATW, Coalition Against Trafficking of Women, med konkret arbeid i Colombia. Vi har vært med på kvinneprosjekter i Sør- og Nord-Amerika, Asia, Afrika og i land i Europa. Prosjektene er vellykket, de er drevet av kvinner på grasrota som ønsker endring.
De siste åra har jeg vært internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten, og jobber tett sammen med Agnete. Jeg har lært mye, nå kan jeg for eksempel snakke med hvem som helst om prostitusjon og være sikker på at jeg har gode argumenter. Jeg kom med rett før sexkjøpsloven ble innført i 2008, jeg var ikke med på forarbeidet og alt som gikk forut, men jeg har vært mange steder og snakka om politikken vår, lest enormt mye og diskutert med veldig mange, og det utvikler en seg jo også på.
Kvinnefronten betyr veldig mye for meg.
Det er jo blitt et voldsomt individfokus i politikken og i samfunnet. Hvis jeg har lyst til å strippe eller selge meg, må jeg få lov til det, det er tankegangen til mange nå – jeg tenker at vi må få tilbake det kollektive engasjementet.