Økonomisk uavhengighet var prioritet nummer én for Kvinnefronten. I Bergen slåss vi for kvinners rett til arbeid, og for å forsvare de kvinnearbeidsplassene som fantes.
I sardinindustrien var 346 kvinnearbeidsplasser i utkant-Norge truet i 1982, tragisk nok uten at noen reagerte. At mannsarbeidsplasser ble lagt ned, vakte raseri og protester – det var stille da kvinnene måtte gå hjem.
De enorme forandringene, raseringen av norsk produksjon på Vestlandet, hadde begynt før Kvinnefronten reagerte. Vi kom på banen da hjørnesteinsbedriftene raste sammen i konfeksjons- og hermetikk-industrien. Kvinnefronten var for seint ute til å få med seg alle oppsigelsene i 1982
Situasjonen på Vestlandet var helt annerledes enn på Østlandet.
Innerst i hver liten fjordarm lå det fabrikker. Alt vannet som rant ned fra fjellene, skapte små og store fosser, de gjorde det mulig å produsere elektriske kraft som var nødvendig for å drive produksjonen. I alle disse fabrikkene jobbet kvinner fra tettstedene rundt. Klærne våre kommer fra Asia i dag, før produserte vi det vi trengte selv – både sko og klær.
Konfeksjonsindustrien hadde lange tradisjoner på Vestlandet. Den første tekstilfabrikken i Norge, var Arne Fabrikker i Ytre-Arna, som ble bygd i 1846. I Oslo skjedde det fire år seinere, det skrev Oscar Braaten om. Etter Arne Fabrikker kom Dale Fabrikker og Janusfabrikken på Espeland – i alt sju andre tekstilfabrikker ble bygd de neste tjue åra. Fra Sogn og Fjordane har Edvard Hoem skrevet om jentene på tekstilfabrikkene i boka Kjærleikens Ferjereiser.
Kvinnefronten i Bergen så at vi var nødt til å sette oss inn i det som skjedde med kvinnenes arbeidsplasser i utkant–Norge. Våren 1983 var arbeidsløsheten blant kvinner rekordhøy, og det var en katastrofe da nyheten kom om at 115 kvinner skulle sies opp fordi Kløver fabrikker og Varde fabrikker skulle legges ned. Denne gangen var vi forberedt, og tok kontakt med Bekledningsarbeiderforbundet, fagforeningen som organiserte kvinnene. Vi sa: «Kvinnebevegelsen kan være en ressurs for dere nå når dere skal slåss for jobbene deres». Vi kunne ta på oss å utforme brev og invitasjoner til støtte, og vi hadde en bra adresseliste etter 8. mars.
Da Bekledningsarbeiderforbundet arrangerte støttemøte for Varde og Kløver, gikk invitasjonen til klubber og fagforeninger, men også til kvinnearbeidsplasser og kvinneorganisasjoner. Tre kvinnefrontere som satt i bystyret for Rød Valgallianse ble med i arbeidet, både med økonomisk ekspertise og interpellasjon i bystyret. Brød og Roser støttet også arbeidet.
Kvinnene på Hovland Ullvarefabrikk stilte på møtet med en saftig uttalelse, og vi sydde den sammen med Kvinnefrontens forslag og lagde løpeseddel.
Den delte vi ut på byen og møtte kvinner på femti, seksti år som fortalte de var arbeidsløse etter en nedleggelse året før.
Da interpellasjonen skulle opp i bystyret, satt kvinnene den handlet om og ventet på galleriet i tre og en halv time, før de opplevde at den ble nedstemt uten debatt.
Kvinnefronten hadde ingen mulighet til å redde kvinnenes arbeidsplasser, men vi hadde solidaritet, og vi tenkte at kvinnene det gjaldt hadde gjort seg noen tanker som måtte ut. I et notat fra den gangen, skrev jeg: «når du deler dine erfaringer med andre, føler du deg ikke lenger bare alene og prisgitt arbeidskontoret og sosialen. Mange sammen kan bli til et farlig og skarpt våpen mot kapitalismens herjinger. Taleføre kvinnfolk fra produksjonen som snakker ut – og høyt, er ikke å kimse av».
Da Nordisk Fjær A/S ville si opp arbeiderene på forsommeren 1983, og flytte produksjonen til Danmark, gikk arbeiderne lenge i uvisse før oppsigelsene forelå skriftlig.
Samorganisasjonen tok omsider opp saken med oppsigelsene i tekstilindustrien, på et møte 19. november. Her holdt Gerd Hansen, tillitsvalgte på Nordisk Fjær, en tale med sterk kritikk av fagbevegelsen for mangel på støtte og hjelp til de oppsagte. Hun sa at støtten hadde kommet fra andre:
«Det aller første var at Agnete Strøm ringte til oss på jobben, og tilbød oss et møte hvor vi drøftet hva vi eventuelt kunne gjøre. Vi hadde nærmest følt oss sjokklammet, men det at Agnete Strøm ringte virket som en vitamininnsprøytning på oss. Agnete representerte Kvinnefronten i Bergen. Agnete Strøm har sammen med Eli Winjum vært en utrettelig og fantastisk støtte og til god hjelp i denne tiden.
Møtet kom i stand på fagforeningens kontor og derfra gikk turen til NRK, Bergens Tidende og til Bergens Arbeiderblad. Det var tillitskvinner fra Hopland Konfeksjon, Varde Fabrikker. og Nordisk Fjær som gikk den gangen.»
Det var ille å se hvor lite interesse og støtte kvinnene fikk fra politikere, Kvinnesaksforeningen og likestillingsutvalg i kommunen. Ingen av dem kom på banen når det gjaldt, selv om de uttalte i intervjuer at kvinnearbeidsplassene var viktige.
Men kvinnene fant en egen styrke som de nok ble overraska over sjøl. Jeg husker spesielt et offentlig møte hvor kvinner fra fire nedleggingstrua fabrikker møtte politikere. Fra hver eneste fabrikk stod det opp taleføre kvinner som valset opp med politikerne som var til stede. En talskvinne fra Nordisk Fjær avsluttet med å si: «Husk det er valg nå. Når du holder på å drukne, legger du merke til hvem som står tørt på bredden og roper svøm, svøm, og hvem som ror ut for å redde.»
I dagene før de første kvinnene måtte gå i tekstilindustrien, hadde avisene nye overskrifter: «Norway Foods overfører sardinproduksjonen til Stavanger, 100 kvinnearbeidsplasser går tapt. Norway Foods på Verftet ble kontaktet med en gang og de ble med.
Vi lagde støtteopprop, fikk oppslag i media, stod på stand, lagde demonstrasjon og møte ute i byen. Det var viktig å skape muligheter hvor kvinnene fikk satt seg sjøl på kartet og kunne få sagt det de mente. Jeg tror mange av dem oppdaget nye sider ved seg sjøl – de var gode til å snakke, og de var uredde. Aldri har jeg før hørt så tydelig og høyt at kvinner har rett til arbeid – og nåde den som ikke var enig i det.
Det var ikke mulig å stoppe nedleggelsene, men kvinnene var rasende og ga seg ikke uten kamp.
Men fra oppsigelsene startet i mai – og til november gjorde Samorganisasjonen ingenting. Saken om nedlegging av kvinnearbeidsplasser kom først opp i representantskapet i november, og 5. november er det dagskonferanse: «Handlingsplan mot nedlegging av arbeidsplasser». På konferansen fikk man diskutert noe, men samtidig viste Samorg. sitt sanne ansikt. Da formannen fikk kritikk fordi de hadde vært så treige, sprakk formann Eriksen og sa at Samorg. var avhengig av skriftlige henvendelser om nedlegginger, og de foreninger det her var snakk om var bare usle «postkasseforeninger». Da sprakk Bekledningsforkvinna og sa at alle i styret og hun sjøl var i full jobb hver eneste dag mens nedleggelsene haglet inn, i tillegg ble hennes egen arbeidsplass Hopland fabrikk nedlagt. Og hun hadde kontaktet Samorg. per telefon!
Disse kvinnenes erfaringer hører til i historia om norske kvinner.
Det er mange spor etter dem. Fremdeles kan du finne skjorter med Kløver-merket, der de selger brukt tøy. Jeg går ofte på Nattjazzen her i Bergen, i lokalene til den gamle hermetikkfabrikken ytterst på Nøstet. Da tenker jeg på kvinnene som en gang la ned hermetikk i United Sardine Factory, nå ombygget til atelier for kunstnere og konsertarenaer og heter USF Verftet.