Da jeg var sju år, møtte jeg en gutt på gata i Hønefoss. Vi var omtrent like gamle, men gutten hadde allerede skjønt noe viktig. «Hvorfor skal du holde på med matte?», sa han. «Dere jenter skal jo være hjemme. Se deg rundt!», sa han.
Jeg visste han hadde rett, det var bare én voksen dame jeg kjente som ikke var husmor. Det stod i lærebøkene den gang at jenter kunne slippe å løse enkelte oppgaver, og gutten visste hvorfor.
Ordene hans traff meg som en fysisk opplevelse, de var som en glassklokke som datt over livet mitt.
Jeg visste godt at mor ikke likte å være hjemme. Det var et helvetes spetakkel hver uke når hun skulle spørre faren min om penger.
Ei jente i klassen min var jøde. Faren hennes hadde vært i leir. Da han kom hjem til dem, veide han 37 kg, og han lå mye på sofaen. Jeg spurte mamma hva var dette med jødene, hvorfor hadde han sittet i leir. Hun visste ikke, sa hun. Ja, men Arnulf Øverland visste, sa jeg.
Da Vietnamkrigen raste, gikk jeg på møter med de som ble SUF (m-l). Jeg meldte meg ikke inn, men var med på demonstrasjoner og masse aksjoner, blant annet heiste vi flagget til de som slåss mot amerikanerne på skolen. Jeg ble veldig opptatt av internasjonale spørsmål, solidaritet med de som slåss. Jeg kan ikke redde jøder, tenkte jeg, men hvem er dagens jøder? Jo, palestinerne. De var jagd fra landet sitt.
På skolen ble palestinerne kalt terrorister, og den jødiske venninnen min sa at i landet var det bare ørken, palestinerne dyrket ingenting, det var bare fattigdom der, det var israelerne som gjorde det til et blomstrende land.
Så flyttet jeg til Oslo, og da Kvinnefronten ble dannet i 1972, meldte jeg meg inn.
Masse spørsmål kom på dagsorden – abort, lønn, rett til arbeid, og barnehager. Så mange saker vi har vært engasjert i!
Vi møtte masse fordommer om at vi var horer når vi krevde abort, det var skremmende å møte rasende folk på gata – vi forsømte ungene våre hvis vi krevde daghjem, jeg husker godt kampen mot alt det.
Men det var så fint å være medlem av Kvinnefronten og slippe å tilpasse meg forbrukersamfunnet, deilig å slippe sminke og bh!
Jeg hadde vært sterk og var opptatt av idrett, stilte opp med guttenavn i hopprenn før jeg var ni. Da jeg datt, falt håret mitt ut av lua og jeg ble sendt hjem.
Jeg var ikke feminin, følte ikke noe felleskap med jentesaker, det var fantastisk å komme inn i et felleskap som Kvinnefronten. Jeg satt i landsstyret i tolv år, vi var i opposisjon mot at kvinne er kvinne verst. Uansett hva du sa, ble du godtatt, og vi lagde politikk av private spørsmål. De andre var lyttende og forståelsesfulle. Vi analyserte og samlet kunnskap om samfunnet og livene våre, skapte et rom det var godt å være i. Jeg hadde ikke levd i dag uten det. For første gang traff jeg folk som ga meg plass som den jeg er, det var et eventyr.
Jeg var over tredve år da jeg husket min egen historie. Da jeg var fem år, hadde jeg fortalt mor at jeg hadde vondt, det gjorde at overgrepene tok slutt, men mor avviste meg. Hun turte ikke skille seg, for hvordan skulle hun greie seg økonomisk? Hun hadde vært hjemmeværende siden jeg ble født.
Kunsten som ble skapt den gangen, satte meg på sporet av historien jeg hadde gjemt unna siden barndommen.
Bøkene til Herbjørg Wassmo, trilogien om incestutsatte Tora, var viktige. Enkelte mannlige anmeldere anklaget Wassmo for å skrive sosialpornografi. Filmen «Hud» av Vibeke Løkkeberg ble skjelt ut da den kom, men den betydde også mye for meg.
Jeg utdannet meg som fysioterapeut, og i 1982 var jeg i Libanon da de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila ble angrepet. Det døde folk rundt meg, jeg vaska blod og tenkte at på et eller annet vis har jeg hatt dette kaoset inni meg hele tida.
Da vi kom hjem fra Sabra og Shatila i 1982, gikk det an å snakke om palestinere og at det var israelere som sto bak massakren.
Siden den gangen har jeg drevet med solidaritetsarbeid for palestinerne.
Jeg var på bøllekurs med 12 deltakere, mellom 8 eller 10 av deltakerne hadde opplevd overgrep av slekt eller venner. Jeg ble veldig interessert i incestsenteret da det blei danna.
I 1988 kom loven om at offentlige kan overta anmeldelsen for vold, voldsofferet behøver ikke melde.
Vi i Kvinnefronten skolerte oss voldsomt om den loven og arrangerte åpent møte om saken. Alle kvinneorganisasjonene var der, og senere inviterte Kvinnesaksforeningen justisminister Mona Røkke. Da kom også lederen for krimavdelingen på Drammen politikammer.
Han fortalte at han fikk inn kvinner med forferdelige historier om vold. Han ba dem ikke dra hjem, men det gjorde de, så han tenkte de likte det vel, sa han. Han hadde jo ikke lest «Den brennende sengen» om kvinnemishandling, det hadde vi.
Da jeg var med i 8. marskomiteen på 1980-tallet diskuterte vi internasjonale paroler. Kvinnefronten argumenterte for at kvinner må kunne mene noe om det som skjedde i verden. Sovjet hadde invadert Afghanistan, og vi måtte protestere, sa vi. Kvinnene som var tilknytta Norges Kommunistiske Parti ville ikke ha noe av det, heller ikke Arbeiderpartiets kvinneutvalg og Kvinnesaksforeningen. Mener dere at kvinner ikke skal ta stilling i internasjonale spørsmål, spurte vi? De måtte gi seg.
Og fremdeles er jeg med i Kvinnefronten.
For første gang traff jeg folk som ga meg plass som den jeg er, det var et eventyr.