Romjulen 1894 ble en ung kvinne overfalt, voldtatt og drept på Ullevål i Kristiania. Den grusomme hendelsen utløste en heftig debatt i kvinnebevegelsen om hvorvidt strengere straff for voldtekt kunne virke forebyggende.
Andrine Olsdatter Jonsrud var en 33 år gammel tjenestepike fra Tyristrand, nylig ansatt hos tollbetjent Juell Sandberg på Adamstuen. Denne tredje juledagskvelden i 1894 var hun på vei for å besøke sin kusine, som var tjenestepike på Lille Ullevål gård, hos overlegen på Ullevål sykehus Peter Hansen Aaser (Smith-Meyer 2021).
På veien ved Vestre Aker kirke ble Andrine overfalt. Men den unge kvinnen var stor og sterk og satte seg til kraftig motverge. Hun ble funnet død midt i veien av overlege Aaser, på vei hjem fra juleselskap med sin kone. Sporene i snøen vitnet om et voldsomt basketak. Ifølge Aftenpostens svært detaljerte skildring av mordet og åstedet allerede dagen etter, var Andrine blitt kvalt og lå med ansiktet i en blodpøl. Kroppen var fortsatt varm.
Gjerningsmannen "Bødkeren"
Gjerningsmannen ble raskt funnet. Det var Karl Larsen Sundby, kalt "Bødkeren" eller "Bøkker'n", en gammel kjenning av politiet fra det kriminelle miljøet på Grønland. Han var tidligere voldtektsdømt og hadde vært innlagt på sinnssykehus.
Tidligere samme kveld som drapet på Andrine fant sted, hadde "Bødkeren" overfalt og forsøkt å voldta den 26-årige Hilda Ruud ved Vestre Aker kirke. Men også Hilda forsvarte seg, og etter en "hard og fælsleg strid" kom det ei kone til hjelp og skremte bort "udyret", ifølge landsmålsavisa Den 17de mai. Etterpå skal han ha prøvd å overfalle ei tjenestejente fra Store Ullevål gård, men hun greide å stikke av og gjemme seg.
Da politiet fant Karl Larsen på Risverket ved Blindern dagen etter drapet på Andrine, hadde han sår og andre tydelige skader i ansiktet som Andrine Jonsrud og Hilda Ruud hadde påført ham da de forsvarte seg. Hilda Ruud kunne dessuten gi et presist signalement. Karl Larsen stilte seg først uforstående til hendelsene. Da han likevel ble fraktet til arresten, slåss han imot og prøvde å rømme.
Det såkalte Ullevoldsmordet sjokkerte folk. Med sine grusomme detaljer og nøyaktige gjengivelser av avhørene med "Bødkeren", verserte saken i pressen i ukesvis. Ullevoldsmordet ble forstått som del av en såkalt voldtektsepidemi (Sæther 2014: 11).
Raskt ble det sådd tvil om hvorvidt "Bødkeren" var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Han hadde tidligere vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus etter å ha voldtatt en kvinne. Hvis han ble ansett som utilregnelig, ville han slippe fengselsstraff. Det utløste i tillegg en voldsom debatt, der mange var i harnisk over at gjerningsmannen kunne slippe unna.
En av dem som reagerte kraftigst, var Ragna Nielsen, formann i Norsk Kvinnesaksforening.
Ragna Nielsen går til aksjon
Etter mordet på Andrine ble Ragna Nielsen som formann i Kvinnesaksforeningen kontaktet av mange fortvilte og redselsslagne kvinner som fortalte om overgrep de hadde vært utsatt for (Nielsen 1895). Voldtatte kvinner anmeldte sjelden overgrepene fordi de opplevde at de ikke ble behandlet som ofre, men anklaget for å ha oppfordret til og samtykket til overgrepene. Derfor måtte det strengere straffer til, mente Nielsen.
Ragna Nielsen var også rasende på kvinneforakten i pressens framstilling av voldtektssaken. Blant annet hadde avisene skrevet at Andrine ikke var pen, men en "bra og retskaffen pige". Nielsen reagerte på at menn delte kvinner inn etter utseende, etter vakre og stygge:
"Hvilken kvinde vilde ha skrevet om en tjenestegut, der var fundet myrdet: at det var en bra og retskaffen gut – ikke vakker? Og så taltes der om, at hun hadde 'mistet sin ære'. Hun, som kjæmpede som en helt imod rovdyret, skal hun ha den beskjæmmelse med sig i sin grav, at hun 'mistede sin ære'? Skulde vi ikke bli enige om nu, at æren kan man kun miste ved æreløse handlinger. Og da den afskyelige morder for retten kom med de opbyggelige ord: 'Kvinderne er skabte til at elskes', saa var der kanske mænd, som smilte af de ord i en saadan mund, men jeg undres om en eneste tenkte paa, at han kun kom frem med en mening, som er blit indpodet i ham fra han var en gutunge, og som gaar igjennem det hele samfund: Kvinder er ikke som mænd skapte til at være frie, selvstændige mennesker; de er kun et tillæg til manden, bedømmes kun efter det maal, hvorefter de kan behage ham eller ialfald være ham til nytte. Lige fra de øverste i samfundet og til saadanne som bødkeren er dette den almindelige mandfolkopfatning."(Nielsen 1895: 14-15).
For å kreve rettferdighet for voldtektsofrene, bestemte den handlekraftige Ragna Nielsen seg for å organisere et massemøte for kvinner.
Massemøte mot voldtekt
Kvinnemøtet fant sted i Arbeidersamfundet den 9. januar 1895. Med over tusen deltakere var dette det mest besøkte kvinnemøtet som Kvinnesaksforeningen noensinne hadde mobilisert til. Det var lange køer i gatene rundt, og mange kom ikke inn fordi lokalet var fullt. Utenfor myldret det av utestengte, hvorav flere kvinnesakskvinner. Blant kvinnene som ikke slapp inn var det stor uro og misnøye. Under hele møtet ble man forstyrret av "voldsom banken paa dørene", ifølge Gina Krog, redaktøren av kvinnebevegelsens tidsskrift Nylænde (Nylænde 15.4.1895: 97).
Med over tusen deltakere var dette det mest besøkte kvinnemøtet som Kvinnesaksforeningen noensinne hadde mobilisert til.
Møtet mot voldtekt var forbeholdt kvinner. Mennene i pressen eller rettssystemet hadde ingen forståelse for kvinners frykt for voldtekt, mente Nielsen, og fikk derfor ikke adgang til dette møtet.
Ifølge øyenvitner var stemningen på møtet usedvanlig opphisset – det var "ild i luften" (Nylænde 1.3.1895: 57). Forsamlingen var rasende over at forbryteren på grunnlag av en psykiatrisk sakkyndig vurdering skulle erklæres som utilregnelig og dermed "forsvinde i et sindssygeasyl uden lov og dom" (Nylænde 15.4.1895: 98).
Ragna Nielsen holdt innledningsforedraget "Hvilke sikkerhedsforanstaltninger kan kvinderne fordre til beskyttelse af værgeløse" (Nylænde 15.1.1895). På vegne av Norsk Kvinnesaksforening la hun fram fire krav som hun ville at forsamlingen med de omkring tusen kvinnene skulle tilslutte seg og sende til Justisdepartementet. Kravene var:
1) At morderen Karl Larsen skulle bli forsvarlig innesperret på en slik måte at han aldri mer slapp løs.
2) Innføring av piskestraff for all voldtekt av kvinner og barn, samt for brutale overfall mot personer som er svakere enn voldsmannen.
3) At politiet sørger for bedre beskyttelse av kvinner og barn, og ikke erklærer voldtekt som "samtykke" fordi offeret har gitt opp motstanden og dermed frikjenner voldtektsforbryteren.
4) At alle mennesker som viser "abnorme tilbøyeligheder" til å begå voldtekt blir satt under observasjon.
Kvinnemøtet ble avsluttet med følgende støtterklæring til Andrine Jonsrud foreldre:
"Et møde af over 1000 kvinder, forsamlede i Kristiania Arbeidersamfund, beder om lov til at bevidne Andrine Jonsruds forældre sin inderlige deltagelse i deres bitre sorg. Vi ved, at mange kvinder over det hele land har grædt i smerte og harme over eders datters skjæbne. Det er derfor en trang for os at faa udtalt for eder alle disse kvinders dybe medfølelse." (Nylænde 15.1.1895)
Gina Krog skrev at kvinnemøtet var en stor, samlet, harmfyldt stemningsuttalelse fra kvinner, et rop om forandring av det bestående (Nylænde 15.4.1895: 98).
Strid om piskestraffkravet
Det var altfor mange på møtet til at det ble noen ordentlig diskusjon, og det kom heller ikke til noen avstemning om kravene. På møtet var det kun kvinnesakshøvdigen Gina Krog som tok ordet for å protestere mot kravet om piskestraff. Snart ble det bråk om dette punktet.
Ragna Nielsen leverte nemlig henstillingen med de fire kravene, inkludert kravet om innføring av piskestraff for voldtektsforbrytere, til Justisdepartementet. Det gjorde hun i Norsk Kvinnesaksforenings navn, men uten å ha diskutert det med resten av styret først.
Et av styremedlemmene i Kvinnesaksforeningen, Randi Blehr, protesterte offentlig både mot forslaget om piskestraff og måten formannen hadde håndtert resolusjonen fra massemøtet på. Hun fikk støtte både fra Gina Krog, samt andre framtredende aktivister i Kvinnesaksforeningen – i tillegg til en gruppe "Protesterende kvinner". Ragna Nielsen mente på sin side at de tusen kvinnene på møtet hadde gitt henne mandat til å sende resolusjonen selv om det ikke var gjort en formell votering.
Gjeninnføring av tortur?
Ragna Nielsen mente at piskestraff ville virke avskrekkende for menn som hadde til hensikt å voldta og mishandle kvinner og barn. Hun viste til at slike straffer med god effekt ble praktisert i England under såkalte voldtektsepidemier, og i Maryland i USA. Der ble konemishandlere straffet med pisk (Nylænde 15.4.1895: 104).
I 1895 var pisking som statlig sanksjonert avstraffelsesmetode for lengst historie i Norge. Formelt ble fysisk avstraffelse avskaffet med den nye norske straffeloven fra 1842, men pisking hadde ikke vært praktisert som straffemetode siden slutten av 1700-tallet (Sandvik 2015). Den allmenne oppfatningen på slutten av 1800-tallet var at samfunnet ble stadig mer moderne, opplyst og humant, der middelalderske "babariske" straffemetoder ikke hadde noen plass.
Når man leser debatten om piskestraff som pågikk i kvinnebevegelsens tidsskrift Nylænde gjennom vinteren og våren 1895, får man inntrykk av at Nielsen sto temmelig alene om synet på gjeninnføring av fysisk avstraffelse for lovbrudd.
For eksempel mente den framtredende kvinnesaksaktivsten Fredrikke Marie Qvam at det var en "skam" at kvinner i det 19. århundre krevde å gjeninnføre tortur. Et slikt reaksjonært forslag ville dessuten skade kvinnesaken og kampen for stemmerett, som skulle behandles den samme våren, mente hun (Moksnes 1984: 168). Mange menn på venstresiden var nemlig skeptiske til kvinnestemmerett fordi de mente at kvinner hadde en tendens til å ha reaksjonære politiske oppfatninger. Kravet om å gjeninnføre piskestraff kunne brukes for å underbygge dette argumentet.
I kvinnesaksbevegelsens eget tidsskrift Nylænde skrev redaksjonen at man i stedet for piskestraff "med bødler og hele det modbydelige apparat" heller burde kreve å sette lovens høyeste straff for voldtekt, det vil si livstid. Samtidig ble det understreket at det ikke var straffebestemmelsene i seg selv som kunne løse problemet med voldtekt. Problemet var at kvinner var fritt vilt for menns overgrep. Endring av holdninger var det som skulle til. Og det hadde kvinnemøtet mer enn noe annet bidratt til:
"Netop ved sin umiddelbarhed og sin høie temperatur blev det til et vendepunkt. Fra den dag er man ikke i tvivl om, at mangfoldige kvinder finder, at voldtækt er den værste forbrydelse der kan begaaes" (Nylænde 1.2. 1895: 29)
Randi Blehr skrev at hun var glad for at massemøtet hadde ført kvinner sammen for å gi uttrykk for sinnet over at voldtekt av kvinner ble tatt mye mindre alvorlig enn "røvere af gods og guld". "Voldtekt er verre enn mord", skrev hun (Nylænde 15.2.1895: 50).
Beskyldt for barbari
I kvinnebevegelsen var det enighet om at voldtekt var den verste forbrytelse som kan begås. Men Ragna Nielsens forslag om innføring av piskestraff møtte altså sterk motbør. I et innlegg i Nylænde 1. april 1895 forsvarte Nielsen seg mot dem som beskyldte henne og andre som gikk inn for piskestraff for "barbari". Hun anklaget dem som ikke engang ville overveie en slik straff eller komme med andre forslag, for å utvise en "forbrydersk likegyldighed". Selv om Nielsen var enig i at piskestraff for så vidt var barbarisk, kunne hun forsvare det hvis det hadde en effekt. Men i stedet for å snakke om den "barbariske" piskestraff, burde man heller snakke mer om den barbariske voldtekt, mente Nielsen (Nylænde 1.4.1895: 90).
Det var ikke snakk om å gå inn for å bruke torturredskaper som den "russiske knutt" og "den nihalede katt", fortsatte Nielsen, men om simpel pryl av voldtektsmenn:
"Det er latterligt, at de samme mænd, som med god samvittighed prygler sin hund og banker sine barn (…) kan skrige op om det forfærdelige i at gi en voksen slyngel prygl. Kan mænd og kvinder finde seg i at ulydige hunde blir pryglet, uskikkelige barn banket, maa de kunde utholde den tanke, at en voksen mand, der har begaaet den største kjæltringstreg, som overhovedet kan begaaes, lider paa sin ryg, 'ligesindede til skræk og advarsel'." (Ragna Nielsen i Nylænde 1.4.1895: 90)
I et svar til Nielsen protesterte Gina Krog mot oppfatningen om at styrken av kvinners sinne over voldtektsforbrytelser kunne måles etter deres villighet til å innføre piskestraff. Da kunne man like gjerne hevde at hvis man stanset ved et overfladisk middel som piskestraff, var man ikke tilstrekkelig indignert. Gina Krog så ingen grunn til å ha noen konkurranse om hvem som var mest indignert og mest for strenge straffer, men gå ut fra at alle kvinner var like indignerte over voldtektsforbrytelser. Det var hvilke midler man skulle bruke for å bekjempe voldtekt, man var uenig om (Nylænde 15.4.1895: 97).
Virker harde straffer avskrekkende?
I artikkelen "Hvorfor ikke pisk?" sommeren 1895 utdypet Olaug Løken, som også var medlem i Kvinnesaksforeningen, sitt syn på straff. Her trakk hun piskestraffens avskrekkende effekt sterkt i tvil.
Olaug Løken hadde ingen tro på at et menneske som er så besatt av raseri at han kan kvele et annet menneske, ville kunne"avkjøles i sitt raseri" om han visste at det i loven var satt piskestraff for å voldta en kvinne. Gamle dagers dødsstraff for tyveri hadde heller ikke ført til at folk stjal mindre, påpekte hun (Nylænde 15.7.1895).
Olaug Løken hadde et utviklingsoptimistisk syn på forbrytelse og straff, i det hun viste til at man "i vor tid" arbeider for å humanisere mennesket fra grunnen av. I motsetning til i gamle dager, da straff ble forstått som hevn, utarbeider man ikke i vår tid straffer som tilsvarer grusomhetene i forbrytelsen, argumenterte Løken. "Vor tid vil behandle mennesker – selv de mest barbariske og haabløse, selv de vildeste forbrytere – som mennesker," skrev hun (Nylænde 15.7.1895: 171). Hun håpet at rettspleien og fengslene i framtida ville bli bedre på å finne "et punkt at bygge det gode op paa", altså å bygge på det gode i mennesket for å rehabilitere lovbrytere og forhindre lovbrudd.
Slik Løken så det, viste verdenshistorien mange eksempler på at det ikke er et lands strenge straffelover som er dets "moralske værn", men derimot et lands "humane love, dets retfærdige love". Brutale straffer fører ikke til færre forbrytelser, men til en brutalisering av hele samfunnet, var hennes argument.
Irettesettelse fra liberale menn
En gjenganger i Nylændes artikler vinteren og våren 1895 handlet om hvordan menn spottet og latterliggjorde kvinner som tok opp voldtekt som et problem. Det ble gjerne henvist til avisene, der mannlige redaktører og journalister skrev at kvinnene skulle roe seg ned, og ha "koldt vand i blodet", som det het i Morgenbladet.
Norsk kvinnesaksforening hadde siden starten vært åpen for mannlige medlemmer. En av dem, Morten Album Thams, som også virket som jurist for Kvinnesaksforeningen, var sterkt imot at foreningen hadde arrangert et møte kun for kvinner. Det hadde han forresten også kritisert dem for under fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Rene kvinnemøter var feil, mente Thams, fordi det var av "underordnet betydning" hva kvinner – i kraft av å være kvinner – mener om en sak. Nå truet han med å melde seg ut av Kvinnesaksforeningen hvis han ikke fikk være med å bestemme (Nylænde 15.2.1895: 47).
Som svar til dette skrev Nylændes redaksjon at det for dem var av "meget overordnet betydning" hva kvinner i kraft av å være kvinner mener om voldtekt. De oppfordret menn til å sammenkalle et møte kun for menn om å bekjempe voldtekt. "Men det var neppe blevet noget massemøde", som det syrlig ble bemerket (Nylænde 15.2.1895: 48).
Oppdragelse av fattige barn for å forhindre voldtekt
"Bødkeren" som voldtok og drepte Andrine Jonsrud var en kjeltring fra fattige kår på østkanten i Kristania. Han hadde startet sin kriminelle løpebane med å stjele brød som 14-åring (Smith-Meyer 2021).
Under voldtektsdebatten vinteren 1895 kom det fram synspunkter om at det særlig var menn fra lavere sosiale lag som voldtok kvinner. Avisen VG mente for eksempel at man kunne forhindre voldtekt ved å sørge for at forsømte fattige barn fikk bedre oppdragelse (Nylænde 1.4.1895). Ragna Nielsen polemiserte sterkt mot dette synet, og pekte på at man ved en slik forståelse la ansvaret over på kvinnene, som jo er de som pleier å ta seg av forsømte barn.
"Fine herrer" som voldtar tjenestepiker
Etter polemikken i VG om bedre oppdragelse av fattige barn som middel mot voldtekt, mottok Ragna Nielsen et brev fra en tjenestepike. I Nylænde siterer Nielsen fra brevet:
"Jeg har netop læst i V.G., at naar man bare kunde faa opdraget fattige barn bedre, saa skulde alt bli bra. Ved da ikke fruen, at dem, som vi tjenestepiger er rædde for, det er de fine herrer, de som netop har faaet den bedste opdragelse. Jeg var en gang ude for en saadan en. Det var en mand, som hører til en af byens bedste familier, og som hadde gaaet på en af byens bedste skoler. Jeg slap fra bæstet, fordi jeg var den stærkeste, men jeg glemmer aldrig den kamp." (Nylænde 1.4.1895: 89)
Dette sitatet fra tjenestepiken illustrerer hvorfor denne saken mobiliserte så bredt. Voldtekt var et problem som jenter og kvinner fra lavere sosiale lag kjente på kroppen. Det var svært sjelden en "fin herre" som voldtok en kvinne "av folket" ble rettsforfulgt. Overfor dem hadde kvinnene lite å stille opp med annet enn sin egen evne og styrke til å forsvare seg fysisk, slik denne tjenestepiken hadde gjort.
"Bødkerens" videre skjebne
"Bødkeren", Karl Larsen Sundby, slapp derimot ikke unna.
Dagen etter det store kvinnemøtet i Arbeidersamfundet, den 10. januar 1895, ble Karl Larsen Sundby framstilt for forhørsretten. Han var da blitt erklært tilregnelig av de psykiatrisk sakkyndige. Avhørene med ham og vitnene i saken ble referert svært detaljert i pressen. I to uker nektet Larsen for at han hadde noen befatning med mordet på Andrine Jonsrud, før han tilsto. Den 27. mars 1895 dømte lagmannsretten ham til livsvarig straffarbeid for voldtekt og drap (Smith-Meyer 2021).
Men snart ble Larsen erklært sinnssyk, og dermed overført til det nyopprettede Kriminalasylet i Trondhjem. Her ble han regnet som en av de farligste fangene og ble holdt isolert på cella.
I 1895 krevde det store kvinnemøtet i Arbeidersamfundet at morderen skulle bli forsvarlig innesperret på en slik måte at han aldri mer slapp løs. Og slik ble det. I 1938, mer enn 40 år etter drapet på Andrine Jonsrud i 1894, døde "Bødkeren" Karl Larsen Sundby 79 år gammel på Kriminalasylet i Trondhjem.
Ragna Nielsen må gå av som formann i Kvinnesaksforeningen
Ragna Nielsen fikk voldsom kritikk for sitt syn på piskestraff for voldtekt. I brev til sin trofaste støttespiller, forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, skrev hun at det hadde haglet med frekke, hatefulle avisartikler og ondsinnede anonyme brev. Hun ble hånet og hetset som gal fordi hun gikk inn for piskestraff (Lorentz 2014: 272). Hun opplevde det som en fryktelig tid, for hun fikk heller ikke støtte i Norsk Kvinnesaksforening.
På årsmøtet til Kvinnesaksforeningen i mai 1895 måtte Ragna Nielsen gå av som formann. Hun gikk også ut av styret. Dette hadde også skjedd da hun i 1887 fikk kritikk for sin framferd i sedelighetsdebatten. Men denne gangen kom hun ikke tilbake (Moksnes 1984: 166).
Randi Blehr, som hadde vært den første til å offentlig kritisere Ragna Nielsen for piskestraff-utspillet, tok over som formann for Kvinnesaksforeningen. Dette vervet hadde hun med ett avbrudd fram til 1922.
Historiker Aslaug Moksnes skriver at piskestraffstriden førte til et regimeskifte i Kvinnesaksforeningen. Som formann la Randi Blehr om kursen i Kvinnesaksforeningen til en "praktisk linje", som inkluderte opplæring av kvinner til søm og matlaging. Den tidligere formannen protesterte mot dette, for Ragna Nielsen mente at de ikke hadde stiftet Norsk kvinnesaksforening for å utdanne "syersker og kokker" (Moksnes 1984: 227). Ingen har noensinne nektet kvinner å sy og lage mat, påpekte Nielsen, som mente at kampen mot seksuelle overgrep mot kvinner og barn var kjernen i kvinnesaken.
Etterord
Massemøtet mot voldtekt var det mest besøkte møtet Kvinnesaksforeningen noensinne hadde arrangert. Over tusen kvinner krevde her rettferdighet for voldtektsofre. Kampen mot voldtekt mobiliserte mange flere kvinner enn for eksempel kravet om stemmerett eller kvinners adgang til prestisjeyrker. Frykten og skammen knyttet til voldtekt var noe alle kvinner hadde et forhold til. Ikke minst kvinner fra arbeiderklassen og lavere sosiale lag.
Til tross for den gammelmodige ordlyden, ble mange av de samme problemstillingene som vi i dag diskuterer, reist i Nylænde i 1895. Det dreide seg om at voldtekt ikke blir tatt på alvor av rettssystemet, og at kvinner som er blitt voldtatt føler skam og ikke anmelder. Det handlet dessuten om straff. Straff i form av frihetsberøvelse skal beskytte samfunnet mot lovbrytere. Men kan strenge straffer for voldtekt også ha en avskrekkende funksjon, slik at færre menn voldtar kvinner? Eller er bevisstgjøring og holdningsendring viktigere enn selve strafferammene i bekjempelsen av voldtekt? Uavhengig av svaret på disse spørsmålene, så dreide piskestraffstriden seg først og fremst om å kreve rettferdighet for voldtektsofrene og å få menn til å slutte å voldta. Målet var, som Ragna Nielsen skrev, at kvinners skulle kunne leve frie selvstendige liv uten frykt for voldtekt.
Kvinnemobiliseringen mot voldtekt handlet også om å bryte tausheten og skammen omkring voldtekt. I januar 1895 skrev signaturen M. R. et innlegg "fra landsbygden" til Nylændes redaksjon der hun berømmet den bevegelsen kvinnene i hovedstaden hadde satt i gang:
"I har brudt de stummes leir, har traadt ud i kampen for den værgeløses ret. Ja, det er en livssag for oss kvinder, at kampen om ret til at eksistere som mennesker blir optat af kvinden selv; vi kan være trygge, vi får den nok ikke, før vi selv tilkjæmper os den" (Nylænde 15.2.1895: 48).
Kilder
Aftenposten 28.12.1894. Et oprørende Mord. Dyr i Menneskeskikkelse.
Dagbladet 15. januar 1895. Mordet. Forhøret over "Bødkeren".
Den 17de mai 15. januar 1895. "Bødkeren".
Lorenz, Astrid 2014. Fra de frimodiges leir: Ragna Nielsen, født Ullmann: skolearkitekt og kvinnereformator. Oslo: Aschehoug.
Moksnes, Aslaug 1984. Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884—1913. Oslo: Gyldendal.
Nielsen, Ragna 1895. Norsk Kvindesagsforenings Andragende til Justisdepartementet: et Ord til Kvinder i By og Bygd. Kristiania: Aschehoug & co Forlag.
Nylænde 1895.
Sandvik, Hilde 2015. Fra pisk til grunnlov. Norgeshistorie.
Smith-Meyer, Trond 2021. Ullevålmordet. Før og nå. Årsskrift for Sogn Kultur- og Historielag.
Sæther, Maria Antonie 2014. «Kastrer dem, sperr dem inde!». En studie av kvinnebevegelsens tilnærming til seksualforbrytere 1895-1934. Masteroppgave i historie, NTNU.