Kvinnesakskvinnenes kamp mot prostitusjon på 1880-tallet

Mobiliseringen mot prostitusjon på 1880-tallet kom til uttrykk som en kamp for avskaffelsen av den offentlige prostitusjon, eller «skjøgevæsen», som det gjerne het i datidas språk. Selv om prostitusjon, i likhet med utroskap, i prinsippet var forbudt, var det i praksis tolerert.

Reguleringen av den offentlige prostitusjon på 1800-tallet

I løpet av første halvdel av 1800-tallet innførte de fleste europeiske storbyer et reguleringssystem for prostitusjon. Inspirasjonen kom fra Napoleons Frankrike der dette ble innført i 1804. I Kristiania (Oslo) ble reguleringen av prostitusjon innført i 1842 (Svanström 2006: 77–79). Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert og en til to ganger i uka kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen. Begrunnelsen var å stanse spredningen av kjønnssykdommer, ikke minst den livstruende syfilisen.

Men det var ikke bare kjønnssykdommer som ble kontrollert. Prostituerte hadde forbud mot å gå visse steder, de skulle ikke kle seg utfordrende eller påkalle menns oppmerksomhet. I 1876 utarbeidet Kristiania politikammer en instruks der det ble bestemt at de «offentlige fruentimre» ikke hadde lov til å forlate byen uten spesiell tillatelse og hadde meldeplikt når de kom tilbake. De fikk ikke gå i hovedgatene annet enn mellom kl. 8 og 10 om formiddagen og hadde forbud mot å gå på konserter og restauranter og å ta sporvognen (Agerholt 1973 [1937]: 101; Sørensen 1984: 28). Rundt 1880 var det 6–700 registrerte prostituerte i Kristiania og et ukjent antall uregistrerte. I forhold til innbyggertallet (120 000) var prostitusjonen langt mer omfattende enn den er i dag.

Ifølge historikeren Yvonne Svanström, som har undersøkt reguleringen av prostitusjon i Sverige, skyldtes kontrolltiltakene oppfatningen av at de prostituerte var motivert av usedelighet og skjørlevenhet som gjorde at samfunnet var tvunget til å beskytte seg mot dem (Svanström 2006: 83). Den regulerte prostitusjonen fungerte som en kontrakt mellom myndighetene og den «offentlige kvinnen». Hvis den prostituerte brøt kontrakten, var straffen bøter eller tvangsarbeid (i Kristiania ble de sendt til Mangelsgården). Og hadde en først havnet i prostitusjonsregisteret, var det ikke lett å komme seg ut av prostitusjon. Som Svanström har vist, måtte en ektemann, en arbeidsgiver eller foresatt garantere for at de skulle passe på henne. Hun måtte altså tilhøre noen andre; hun måtte bli en privat – og ikke offentlig – kvinne.

Dobbeltmoral

At prostitusjon på den ene siden var forbudt og på den andre siden regulert, var et uttrykk for tidas dobbeltmoral. Kundene ble ikke kontrollert for kjønnssykdommer. Og det var heller ikke slik at reguleringen bare gjaldt de prostituerte kvinnene; den rammet alle kvinner som gikk ut i det offentlige rom. De måtte oppføre seg slik at de ikke ble tatt for å være prostituerte. Hvis kvinner gikk på feil sted til feil tid, risikerte de å bli anholdt av politiet og sendt til gynekologisk undersøkelse. Hvis politiet traff på en kvinne og en mann «under mistenkelige omstendigheter», fikk mannen gå, mens kvinnen ble innbrakt (Agerholt 1973 [1937]: 101).

Denne dobbeltmoralen ble i aller høyeste grad problematisert av kvinnesakskvinner og progressive venstremenn under sedelighetsdebatten på 1880-tallet. «Den store nordiske krig om seksualmoralen» var ifølge historiker Gro Hagemann enestående i sitt slag. Ikke ved at den utmerket seg som spesielt moralistisk, men fordi den foregikk «med en åpenhet og en dristighet i form og innhold som var uten sidestykke i andre europeiske land» (Hagemann 2003: 127). Der kom ikke slike debatter før langt inn i neste århundre, skriver hun. I stridens hete gikk kvinnesakskvinner til det vågale skrittet å sette spørsmålstegn ved den utbredte forestillingen om at kvinner hadde svakere seksualdrift enn menn (Agerholt 1973 [1937]: 110–113).

Kvinnesaksbevegelsen ser dagens lys

1880-tallets Norge var preget av voldsomme politiske og kulturelle diskusjoner om demokrati og samfunnsutvikling (Sørensen 1984). I 1884 gikk Venstre av med seieren i forfatningsstriden; parlamentarismen ble innført og embetsmannsstaten sto for fall. Det var et gunstig politisk klima for å stille nye krav, også krav om kvinneemanspasjon, altså kvinnefrigjøring.

Norsk Kvinnesaksforening så dagens lys i 1884. Initiativtakere var Gina Krog og Hagbart Berner, redaktør i Dagbladet. Foreningen hadde nær tilknytning til partiet Venstre. Forbildet var den amerikanske National Woman Suffrage Association, stiftet 1867, som krevde like borgerrettigheter for kvinner og menn (Moksnes 1984).

Da Gina Krog og student Laura Rømcke diskuterte kvinneemansipasjonen i Studentersamfundet høsten 1884, var det første gang kvinner talte offentlig om politikk i Norge, hevder Anna Caspari Agerholt i sin bok om kvinnebevegelsens historie fra 1937. Det skapte skandale. I samtida var et «offentlig fruentimmer» synonymt med å være prostituert. Det ble dessuten gjort et nummer av at kvinnesakskvinnene deltok på nachspiel, og «benket seg ved punchebordet» som om de var prostituerte.

Ifølge Aslaug Moksnes, som har skrevet standardverket om Norsk Kvinnesaksforenings historie fram til 1913, sto ikke sedelighetsspørsmålet på dagsordenen da foreningen ble stiftet i 1884. Kvinners rett til utdanning og adgang til yrker, likestilling i ekteskapslovgivningen og etter hvert stemmerett var de mest sentrale kampsakene.

Innad i bevegelsen ble det reist kritikk mot at foreningen var for passiv i spørsmålet om prostitusjon. I 1885 skrev en innsender til Dagbladet at kamp mot prostitusjon burde være en prioritert kvinnesak:

«At opnaa et saadant Standpunkt, at Bordellerne kunde lukkes, vilde være af endnu større Betydning for Kvindernes Sag, end at Universiteterne er blevet aabnet for dem» (sitert i Agerholt 1973 [1937]: 110).

Internasjonal bevegelse for å avskaffe offentlig regulering av prostitusjon

Selv om Kvinnesakforeningen ennå ikke hadde begynt å mobilisere politisk mot prostitusjon, var det andre som hadde tatt opp spørsmålet. I 1869 grunnla den britiske feministen Josephine Butler Ladies’ National Association i England med målsetting om å bekjempe de såkalte Contagious disease Acts som hadde blitt innført i britiske og irske garnisonsbyer på 1860-tallet (Walkowitz 1980 og 1982; Jeffreys 1985; Kingsley Kent 1987; Caine 1992). Disse lovene gikk ut på at prostituerte ble underlagt obligatorisk sjekk for kjønnssykdommer, med tvangsinnlegging på sykehus hvis de var smittet.

Josephine Butler, som ble den mest kjente feministiske prostitusjonsmotstanderen internasjonalt, tok i 1875 initiativ til foreningen British, Continental and General Federation for the Abolition of Government Regulation of Prostitution. Foreningen forklarte prostitusjon som resultat av kvinners økonomiske nød og dobbeltmoralen som satte ulik standard for kvinners og menns seksuelle utfoldelse utenfor ekteskapet. Målet var å avskaffe den regulerte prostitusjonen fordi den rammet kvinnene og ikke kundene. Kampanjen ble støttet av den sosialistiske arbeiderbevegelsen så vel som av kristne filantroper og kvinnesakskvinner.

Kristiania Forening til Fræmme af Sædelighed

Bevegelsen ble internasjonal med lokalavdelinger i mange land. En norsk underavdeling av Føderasjonen til avskaffelse av den offentlige prostitusjon kom i stand etter et møte i Kristiania Arbeidersamfund i 1882. Den ble kalt Kristiania Forening til Fræmme af Sædelighed. På møtet i Arbeidersamfundet deltok om lag tusen mennesker. Det var bare menn som tok ordet. Resolusjonen mot prostitusjon, som ble vedtatt med snaue tusen mot seks stemmer, hadde likevel et kvinneperspektiv. Blant annet het det at offentlig prostitusjon «er uretfærdig og umenneskelig ligeoverfor kvinden i almindelighed og den faldne kvinde i særdeleshed», og at «dens garanti mod utugtens legemlige følger (utugtssygdomme) ikke er tilstrækelig bevist» (sitert i Agerholt 1973 [1937]: 102; Sørensen 1984: 32).

Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde for å beskytte samfunnet, hjemmet og familien.

Den nyopprettede sedelighetsforeningen bekjempet usedelighet gjennom agitasjon, foredrag og utberedelse av småskrifter. Kvinnelige medlemmer hadde ikke stemmerett, men var aktive i sosialt oppsøkende arbeid overfor prostituerte. De drev også hjem for «falne kvinner» som skulle reddes fra prostitusjon gjennom yrkesopplæring (Moksnes 1984: 130).

«Hanskedebatten»

I 1883 utga Bjørnstjerne Bjørnson skuespillet «En Hanske» som satte fart i sedelighetsdebatten. I dette skuespillet, som kom i ny og spisset utgave i 1886, går plottet ut på at den unge Svava finner ut at mannen hun skal gifte seg er «uren», og dermed kaster hun hansken i ansiktet på ham. Den såkalte «hanskemoralen» som Bjørnson her tok til orde for, gikk ut på at samme seksualmoral skulle gjelde for kvinner og menn, og at mennene skulle følge den kvinnelige kyskhetsnormen. Dette kravet satte i gang en voldsom debatt blant forfattere, akademikere, politikere og kvinnesakskvinner i hele Norden (Hagemann 2003).

Striden dreide seg i høyeste grad om prostitusjon. Normen var jo at kvinner skulle være jomfruer før de giftet seg, mens det var stilltiende akseptert at menn gikk til prostituerte. Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde for å beskytte samfunnet, hjemmet og familien. Mange mente det beskyttet ærbare kvinner mot voldtekt.

Motstanderne av Bjørnsons hanskemoral fant en både blant konservative kristne og radikale bohemer. Presten Michael Færden hevdet i Luthersk Ugeskrift (i 1886) at det var ukristelig å dømme en mann like strengt for illegale forbindelser som kvinner. Han skrev:

«Den sædelige Renhed, Blufærdighed og Kydskhed ugjør, saa at sige, Kvindens sande Væsen, det er den Livsatmosfære, hvori hendes Kvindelighed alene lever og udfolder sig. Hun kan ikke miste sin Kydskhed uden at miste just sin Kvindelighed, medens en lignende Synd hos Manden ikke berøver ham hans Mandighed … En falden Kvinde er falden just som Kvinde, hun er nedstyrtet fra sin Kvindeligheds Dronningværdighed» (sitert i Agerholt 1973 [1937]: 99).

Mens den konservative Færden mente at renhet, bluferdighet og kyskhet utgjorde kvinnenes sanne vesen, var radikale bohemer opptatt av at seksualdriften måtte få utfolde seg for å unngå sykdom på sjelen. Noen, som Strindberg, mente at lik moral for kvinner og menn var umulig og uønsket fordi menn hadde sterkere seksualdrift enn kvinner, og kvinners rolle var som hustru og mor. Andre, som bohemene Arne Garborg og Hans Jæger, mente oppløsningen av ekteskapet og fri kjærlighet var det som skulle til for å få slutt på prostitusjon.

Den sosialistiske arbeiderbevegelsens syn på prostitusjon

Også innenfor den sosialistiske arbeiderbevegelsen ble prostitusjon sett i sammenheng med det borgerlige ekteskapet. At det ble lagt til rette for prostitusjon samtidig som de prostituerte ble forfulgt, ble sett som et typisk eksempel på motsetningene i det borgerlige samfunnet (Dahlerup 1973: 212–213).

August Bebel, forfatter av den innflytelsesrike boka Kvinnen og sosialismen fra 1879 der han tok til orde for kvinnefrigjøring både på det sosiale, økonomiske, politiske og seksuelle området, mente, i likhet med andre sosialister, at kvinner prostituerte seg som følge av sosial og økonomisk nød, ikke fordi de hadde dårlig moral. Borgerskapets menn fikk skylda. De holdt lønningene nede. Fabrikkherrene og herrene i huset «forførte» (en samtidig eufemisme for voldtekt) proletærkvinnene og lot dem i stikken som «falne kvinner» (Blom 1992: 497–498).

Som den svenske sosialistlederen C.M. Heurlin krast uttrykte det da han i 1886 argumenterte for å avskaffe prostitusjon:

«Prostitutionen är en af öfverklassen skapad institution, en kloakkledning för denna klass’ liderliga utsväfningar och sinliga handlingar, en institution, som tillåter att proletärkvinnan beröfvas sitt människovärde, sin heder och ära» (sitert i Svanström 2006: 244).

Sammenlikning mellom prostitusjon og ekteskap

Norsk kvinnesaksforening bygde på en sosialliberal tradisjon som i prostitusjonsspørsmålet hadde fellestrekk med sosialistenes forståelse. Prostitusjon ble forklart som uttrykk for kvinners underordnede stilling, menns manglende aktelse og kvinners mindreverdighetsfølelser, men aller mest kvinners økonomiske nød og mangel på utdanning (Agerholt 1973 [1937]: 109). Dessuten ble det trukket paralleller mellom prostitusjon og ekteskapet. I 1884 skrev Gina Krog:

«[N]esten enhver ung dame vet nu at det her i vårt nordiske land drives en meget utbredt kvinnehandel. De vet at det er kvinner i samfunnets berme som lever i mere enn bestialsk fornedrelse, at det er betalte hetærer, kjøpte elskerinner av forskjellig art. Men at det også er et salg som foregår når kvinner gifter seg utelukkende for utkommet, og at lovlige former kan dekke over utskeielser, det er det kanskje færre som har fått øynene opp for» (Krog 1974 [1884]: 54–55).

Jevnføringen mellom de fattige kvinnenes prostitusjon og de bedrestilte kvinnenes ekteskapsinngåelser var radikal, men slett ikke ny. Den franske utopiske sosialisten Claire Démar utga, rett før hun tok livet av seg i 1833, et «Opprop fra en kvinne til folket om frigjøring av kvinnen», der hun blant annet karakteriserte ekteskapet som legalisert prostitusjon og gikk inn for fri kjærlighet, også for kvinner (Démar 1833). De utopiske sosialistenes hovedprinsipp var at idealene om frihet, likhet og brorskap bare kunne realiseres gjennom et samfunn basert på merittering, der kjønn og familietilhørighet ikke skulle legge føringer for hvilke oppgaver en hadde i samfunnet (Goldstein 1982; Riot-Sarcey 2008).

Dette prinsippet kunne nok de norske kvinnesakskvinnene si seg enige i, uten at de dermed gikk inn for «fri kjærlighet» som alternativ. Det var ikke ekteskapet i seg selv de var motstandere av, men kvinnes umyndige stilling i ekteskapet. Camilla Collett, Gina Krogs inspirator og senere æresmedlem av Kvinnesaksforeningen, gikk til angrep på det kjærlighetsløse fornuftsekteskapet som en form for prostitusjon. Hun kritiserte kirkens menn og påpekte hykleriet i prostitusjon: For at mannen skulle ha frihet, måtte en del kvinner trekkes ned i smusset, skrev hun (Agerholt 1973 [1937]: 100).

Ingen tro på å «gå presteveien»

For å få bukt med prostitusjonsproblemet, gikk Gina Krog sterkt imot at man skulle «gå presteveien», dvs. å moralisere og formane. Hun mente at religionen hadde en «paralyserende virkning» på kvinner idet de «slekt efter slekt er blitt oppdratt til å tro at de tilhører en lavere kaste, at man har gitt underkuelsen en religiøs sanksjon lenge efter det annet slaveri, som man også i sin tid med hellig iver forsvarte med Bibelens ord, er opphevet» (Krog 1974: 55).

For Krog var utdanning av kvinner, likestilling i ekteskapet og stemmerett de viktigste virkemidlene for å få slutt på kvinners underordning. Dette var også hennes løsning på prostitusjonsproblemet. Hun gikk inn for at Kvinnesaksforeningen skulle tilby de prostituerte utdanning. Fra 1885 åpnet flere av Kvinnesaksforeningens medlemmer sine hjem for den såkalte fri undervisning for ubemidlede kvinner av de lavere klasser (Moksnes 1984: 94–95).

Norsk kvinnesaksforening til forsvar for «Albertine»

I 1886 utga maleren og forfatteren Chr. Krohg boka Albertine om den fattige sypiken som blir «forført» (det vil si voldtatt) av en politimann og havner i prostitusjon. Boka avkledde den borgerlige dobbeltmoralen og ble umiddelbart beslaglagt.

Kvinnesaksforeningen gikk offentlig ut og protesterte mot beslagleggelsen. Både Gina Krog, den nyvalgte formannen i foreningen Ragna Nilsen og journalisten Margrete Vullum hadde rasende innlegg på trykk i Dagbladet og Verdens Gang. Ifølge Vullum hadde de villet se om noen våget å kalle dem «uanstendige kvinner» når de forsvarte boka (Moksnes 1984: 128). I stedet ble deres innlegg møtt med «kold misbilligelse», det ble ignorert og anstendige mennesker sluttet å hilse på dem (ibid.).

Boka Albertine ble aktivt tatt i bruk av Kvinnesaksforeningen i kampen mot den offentlige prostitusjonen og visitasjonssystemet. Foreningen reagerte også på at systemet innebar at også ikke-prostituerte kvinner kunne risikere å bli innbrakt til politistasjonen og bli tvunget til gynekologisk undersøkelse. I 1886 advarte for eksempel politimesteren i Stavanger kvinner mot å gå ut alene etter klokka 10 om kvelden da de risikerte å bli anholdt av politiet og innbrakt til undersøkelse hos politilegen. I Dagbladet protesterte Gina Krog mot dette (Agerholt 1973 [1937]: 109; Moksnes 1984: 128–129).

Kvinnesaksforeningen mobiliserer til kamp for avskaffelse av den offentlige prostitusjon

Kamp mot det reglementerte skjøgevæsen og den tvungne legeundersøkelsen av prostituerte og kvinner som var mistenkt for prostitusjon, ble nå en offentlig kvinnesak.

Det ble en tøff kamp. Kvinnesaksforeningen fant alliansepartnere i Bjørnson og radikale stortingsmenn for Venstre, som doktor Ole-Jacob Sparre og Viggo Ullmann, som for øvrig var broren til formannen i foreningen, Ragna Nielsen.

Boka Albertine ble aktivt tatt i bruk av Kvinnesaksforeningen i kampen mot den offentlige prostitusjonen og visitasjonssystemet.

I mars 1887 arrangerte Kvinnesaksforeningen et møte om avskaffelse av den offentlige prostitusjon. Sparre gikk her til angrep på «den regulerede, kontrolerede og offentlig tolererede prostitution» fordi han så den som et symptom på mannsdominans og kvinners manglende politiske rettigheter. «Den preventive visitation særlig, og det hele system i sin almindelighed, er en uretfærdighed mod kvinden til bedste for manden», hevdet han (sitert i Moksnes 1984: 130).

Dessuten påpekte Sparre urettferdigheten i at kvinner ble dømt for å ha «holdt sit legeme til fals (…) Men den mand, der til enhver tid kjøber kvinder, fattige, sultne, uopplyste kvinder til høie fristende priser, er straffri.» Sparre konkluderte med at «Saadanne love er visselig skrevne af mænd» og at målet var «at gøre loven lige for mand og for kvinde» (Op.cit.: 131).

Dette likestillingsprinsippet var klart framme i adressen Kvinnesaksforeningen i oktober 1887 sendte til Justisdepartementet om å avskaffe det reglementerte skjøgevæsen (Op.cit.: 125). Begrunnelsene var at systemet sto i strid med kriminalloven som forbød utenomekteskapelige seksuelle forhold, og at det var urettferdig mot kvinner: Den offentlige prostitusjon virket «forhærdende og brutaliserende» på kvinner som kom under politiets oppsyn – og det var urettferdig at det bare kvinnene, og ikke mennene, som ble kontrollert, ble det argumentert (Op.cit.: 131).

Motstanderne: konservative kristne og radikale bohemer

Kvinnesakskvinnenes motstandere var en sammensatt gruppe. De fremste motstandere var konservative kristne som ikke ønsket at slike spørsmål ble tatt opp i det hele tatt, i alle fall ikke av kvinner. Det var usømmelig og uanstendig. I en tid der artikler om prevensjon ble beslaglagt og kvinner helst skulle være uvitende om kjønnslivet, var det uhyre dristig å snakke om dette offentlig. Flere kvinnesakskvinner påpekte da også at det var forunderlig at man tålte at råttenskapen eksisterte, men ikke at man talte om den (Agerholt 1973 [1937]: 114).

Det fantes også motstandere på den radikale fløy, som mente at kvinnesakskvinnene var puritanske mannshatere når de forlangte at menn skulle beherske seg. Forfatter og bohem Arne Garborg hevdet for eksempel at prostitusjonen kom av «ærbare kvinners» puritanisme, og var en nødvendighet for menn så lenge de ikke fikk «jenta på hybelen», som han sa (Moksnes 1984: 111).

Har kvinner kjønnsdrift?

Striden mellom Kvinnesaksforeningen og bohemene kulminerte i november 1887. Den radikale svenske forfatteren Gustaf af Geijerstam var på foredragsturné i Norden, og kom til Kristiania på invitasjon fra Arne Garborg og bohemene (Agerholt 1973 [1937]: 110–112; Moksnes 1984: 99–101 og 108-109; Sørensen 1984: 101–102). Geijerstam, som var tilhenger av Strindberg, angrep kvinnesakskvinnene for å kreve for mye av menn når de forlangte avholdenhet utenfor ekteskapet.

Dr. Oscar Nissen, gynekolog og formann i Kristiania Arbeidersamfund, sa det var lett nok for kvinner å stille slike krav, ettersom han hadde funnet ut at bare 10 prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift! Nissen angrep også kvinnesaken: Han hevdet at kvinner aldri kunne bli likestilt med menn fordi menstruasjonen tappet dem for arbeidskraft, og at studier og utdannelse gjorde dem uskikket for ekteskapet fordi det gjorde mann og barn ulykkelige. For Nissen, som for svært mange andre leger og vitenskapsmenn i samtida, var kvinner gjennomsyret av sin biologi, de var kjønnsvesener og likestilling var naturstridig. Nissens spott av kvinnesaken mottok applaus fra fullsatt sal.

Da Ragna Nielsen og Margrete Vullum, som de to eneste kvinnene tok til motmæle, ble de latterliggjort. Ragna Nielsen og de fleste andre kvinnesakskvinner boikottet oppfølgingsmøtet Garborg holdt noen dager seinere. I stedet ville Ragna Nielsen arrangere et offentlig protestmøte mot bohemen. Hun mente at Gejerstam, Garborg og særlig Oscar Nissen, som med påstanden om at kvinner ikke hadde kjønnsdrift, fornærmet og forhånet kvinnekjønnet. Det var jo å legge skylden for usedeligheten på kvinnene. For Nielsen var det en prinsippsak at Kvinnesaksforeningen protesterte mot krenkende uttalelser om kvinner og kvinnesak. Men flertallet i styret i Kvinnesaksforeningen mente et slikt møte ville virke mot sin hensikt. Foreningen ville bli latterliggjort og dermed svekket. Nielsen fikk ikke flertall og gikk av som formann. Imidlertid ble hun gjenvalgt et halvt år etter (Agerholt 1973 [1937]; Moksnes 1984).

 Sverdrups Venstre-regjering avskaffet visitasjonssystemet i Kristiania allerede i 1888

Visitasjonssystemet blir avskaffet

Til tross for motstanden var kampen mot den offentlige prostitusjonen vellykket i Norge. Statsminister Sverdrups Venstre-regjering avskaffet visitasjonssystemet i Kristiania allerede i 1888, to år etter Storbritannia. I Sverige gikk det enda 30 år før reguleringen av prostitusjonen ble opphevet i 1918. Der var det legene som holdt igjen med begrunnelse i at visitasjonen begrenset smittefaren (Svanström 2006).

Lovforbud mot kjøp av sex?

Kravet om et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester ble ikke formulert under sedelighetsstriden på 1880-tallet. Yvonne Svanström har imidlertid funnet et eksempel på at det ble foreslått i Sverige rundt forrige århundreskifte. I et udatert protestbrev til prostitusjonskontoret i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet skrev en gruppe «bildade gifta kvinnor» at man burde fordre mer av «de fallna männen än af de störtade kvinnorna»:

«[D]et är mannen, som skulle straffas och brännmärkas. Betalade ej mannen, kunde ju ej kvinnan hafva lasten til yrke, således är mannen den mest skyldige, och straffet skulle drabba honom. Den man, som betalar en kvinna för att lefva otuktigt, skulle hafva en månads fängelse, men huru få rättvisa i denna sak, som är mannens ömtåligaste punkt?» (sitert i Svanström 2004, s. 227. Original kursiv.)

I brevet utfordret «de utdannede gifte kvinnene» menns rett til sex. De påpekte at kvinners rekruttering til prostitusjon skyldtes menns etterspørsel, og at det derfor var mennene som kjøpte, og ikke kvinnene som solgte, som skulle straffes. Det var originalt at begrepet «fallen», som vanligvis ble brukt om de prostituerte kvinnene, ble brukt for å betegne menn som kjøpte sex.

Puritanske middelklassekvinner?

Hvorvidt 1800-tallets kvinnebevegelse var motivert av puritansk moralisme i sin mobilisering mot prostitusjon, er blitt mye diskutert av forskere (se f.eks. Carpenter 2000: 37–46). De mest aktive kvinnene i kampen mot prostitusjon var middelklassekvinner. De samarbeidet ofte med menn fra arbeiderbevegelsen, mens arbeiderkvinner var lite synlige. Yvonne Svanström (2006) har vist hvordan mange arbeiderkoner foraktet prostituerte. De var engstelige for at fattigdommen skulle drive deres døtre ut i prostitusjon, og de hadde mye å tape på å solidarisere seg med de prostituerte. Arbeiderklassekvinnene hadde mindre troverdighet enn middelklassekvinnene fordi de i status sto nærmere de «falne kvinnene», hevder Svanstrøm (Op.cit.: 193). Det var bare middelklassekvinnene som hadde høy nok status til å ta opp dette offentlig, uten å oppfattes som syndige. I samtida var jo et «offentlig fruentimmer» synonymt med prostituert.

Når kvinnesakskvinnene snakket om prostitusjon, brukte de språket av sin tid. I Storbritannia tok retorikken utgangspunkt i et kvinneideal om at kvinner hadde høyere moral enn menn, som huslige, omsorgsfulle og rene. Som den australske historikeren Barbara Caine (1992: 17) har påpekt, hadde ikke kvinnesakskvinnene i Viktoriatiden vært i stand til å snakke til sine samtidige om de ikke hadde snakket ut fra det rådende kvinneidealet.

Strategien om å ta i bruk viktorianske kvinneidealer om kyskhet og renhet i argumentasjonen mot prostitusjon var påfallende lite framtredende blant de norske kvinnesakskvinnene. Da dr. Oscar Nissen på det famøse møtet med Geijerstam i Studentersamfundet i 1887 hevdet at kun 10 prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift, protesterte, som vi har sett, framtredende kvinnesakskvinner kraftig mot denne fornærmelsen. I Studentersamfundet argumenterte malerinnen Kitty Kielland for at også kvinner hadde behov for erotisk kjærlighet for å leve et rikt og harmonisk liv (Agerholt 1973 [1937]: 113).

I Kvinnesaksforeningens blad Nylænde angrep Gina Krog det viktorianske idealet om kvinnenes renhet:

«I år og dag har man repetert de gamle løgnaktige sofisterier at kvinnenes svakhet var deres styrke, at deres underkastelse var deres storhet, deres uvitenhet deres visdom, og man har så lenge på vers og prosa priset den nordiske kvinnes renhet at man har fått mange kvinner til å tro at alt var såre godt, og til å lukke øynene for sitt kjønns ikke alene intellektuelle, men også moralske nedverdigelse.» (Krog 1974 [1888], s. 54)

Krog tok altså ikke i bruk kristne idealer om kvinners renhet og kyskhet for å legitimere kvinnesaken, snarere tvert imot. Hun hevdet at det ikke fantes en større frihetsgjerning enn å «ta bort den døde, knoklede ortodoksi der ligger som en gyselig mare over så mange tusen norske kvinners sinn, som kveler deres selvfølelse og deres edleste evner som lammer tanker og tro» (ibid.).

At kristne konservative, representert ved Luthersk Ugeskrift, kritiserte kvinnesaken for å representere en blanding av «sosialisme, individualisme, naturalisme, evolusjonisme, moderne negativ liberalisme og antikk hedendom», tok Krog som et komplement:

«At brannstrålene begynner å slynges utover oss fra den høykirkelige residens, bør være oss et gledelig vitnesbyrd om at man begynner å ane og frykte den reformerende eller – hvis man absolutt vil så gjerne det – revolusjonerende kraft i vår sak.» (Op.cit.: 57.)

At kvinners angivelige renhet og kyskhet ikke var framme i de norske kvinnesakskvinnenes argumentasjon under sedelighetsdebatten på 1880-tallet, skyldtes trolig at kvinnebevegelsen oppsto relativt seint sammenliknet med i andre land, og nettopp midt i en tid som var preget av et sterkt polarisert politisk klima. I striden mellom konservative kristne og kulturradikalere, mellom kongetro embetsmenn og demokrater, mellom Høyre og Venstre, mellom fabrikkeiere og en gryende arbeiderbevegelse, var kvinnesakskvinnene avgjort plassert på den venstreorienterte og kulturradikale siden. I prostitusjonsspørsmålet var ikke deres argumenter religiøst, men samfunnsmessig begrunnet. Ut fra et prinsipp om rettferdighet ble det krevd at menn, på samme måte som kvinner, måtte beherske seg.

På 1880-tallet ville det vært utenkelig at prostituerte selv kom til orde, og at deres beretninger om hva som faktisk foregikk i prostitusjon ble offentlig diskutert. Kvinnesakskvinnene i Norge, så vel som i England, mente de hadde et ansvar for å forandre samfunnet og hjelpe dem som var mindre privilegerte enn dem selv – som de «falne» kvinnene – til å bli selvstendige.

Et nytt kjærlighetsideal

Som del av moderniseringen på 1800-tallet hadde et nytt kjærlighetsideal utviklet seg: Parforhold skulle ikke lenger bygge på plikt, lydighet og underordning, men på gjensidighet og respekt. For kvinnesakskvinnene var arbeidet for sosial rettferdighet, sedelighetsmoral og politiske rettigheter tett forbundet. Den amerikanske historikeren Susan Kingsley Kent (1987: 67) argumenterer for at kvinnesakskvinnene avviste å akseptere et dualistisk syn på kvinneligheten. De ville ha likestilling med menn samtidig som de ville opprettholde sine spesielle moralske kvaliteter.

Det var ingen motsetning mellom sedelighetskravet og feminisme, og det var nettopp det som gjorde bevegelsen radikal. I en tid der det var langt fra selvsagt, våget kvinnesakskvinnene å snakke offentlig om seksualitet og fornedring av kvinner gjennom prostitusjon, og å stille krav om at menn måtte ta ansvar og forandre seg.

Artikkelen er basert på Trine Rogg Korsviks artikkel «Fra offentlig skjøgevæsen til horekunder. Hundre års kollektiv mobilisering mot prostitusjon», Materialisten 1-2, 2014. 

Se også

• De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening
• Høvdingen for stemmerettskampen
• Nylænde – Norges første kvinnesaksblad
• Ville frigjøre kvinners følelser

Kilder

• Ackelsberg, M. A. (2005). Free Women of Spain: Anarchism and the Struggle for the Emancipation of Women. Oakland, West Virginia, Edinburgh: AK Press.

• Agerholt, A. C. (1973 [1937]). Den norske kvinnebevegelsens historie. Oslo: Gyldendal.

• Bjørnson, B. (1883). En Hanske: skuespil. København: Gyldendal.

• Blom, I. (1992). Samhold skaper styrke – sosialisme og kvinnebevegelse. I I. Blom (red.), Cappelens kvinnehistorie, bind 2: Renessanse, reformasjon, revolusjon: fra ca. 1500 til i dag. Oslo: Cappelen.

• Caine, B. (1992). Victorian Feminism. London: Oxford University Press.

• Carpenter, B. J. (2000). Re-Thinking Prostitution. New York: Peter Lang.

• Dahlerup, D. (1973). Socialisme og kvindefrigørelse i det 19. århundre. Specialeoppgave. Århus: Institutt for statsvitdenskab, Århus universitet.

• Démar, C. (1833). Appel d’une femme au peuple sur l’affranchissement de la femme. Paris: Chez l’auteur.

• Goldstein, L.F. (1982). Early Feminist Themes in French Utopian Socialism: The St.-Simonians and Fourier. Journal of the History of Ideas vol.43, (1): 91–108.

• Hagemann, G. (2003). Seksualmoral eller samfunnsmoral: Stridende diskurser i sedelighetsdebatten. I G. Hagemann Feminisme og historieskriving: Inntrykk fra en reise. Oslo: Universitetsforlaget.

• Jeffreys, S. (1985). The Spinster and Her Enemies. London: Pandora.

• Kingsley Kent, S. (1987). Sex and Suffrage in Britain 1860–1914. Princeton, NJ: Princeton University Press.

• Kriminalloven (1842). Lov angaaende Forbrydelser af 20de August 1842.

• Krog, G. (1974 [1884]). Noen ord om kvinnesakens utvikling og nærmeste oppgaver i vårt land. I K. Skjønsberg (red.), Mannssamfunnet midt imot. Norsk kvinnesaksdebatt gjennom tre mannsaldre. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

• Krohg, C. (1886). Albertine. Kristiania: Huseby & Co.

  Utgave fra 1991.

• Moksnes, A. (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884- 1913. Oslo: Gyldendal.

• Riot-Sarcey, M. (2008). Historie du féminisme. Paris: Éditions La Découverte.

• Svanström, Y. (2004). En självklar efterfrågan? Om torskar och sexköpare under hundra år. I Y. Svantröm & K. Östberg (red.), Än män då? Kön och feminism i Sverige under 150 år. Stockholm: Atlas.

• Svanström, Y. (2006). Offentliga kvinnor: Prostitution i Sverige 1812-1918. Stockholm: Ordfront.

• Sørensen, Ø. (1984). 1880-årene: Ti år som rystet Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

• Walkowitz, J. (1980). The Politics of Prostitution. Signs 6 (19): 123-135.

• Walkowitz, J. (1982). Male Vice and Female Virtue: Feminism and the Politics of Prostitution in Nineteenth Century Britain. I A. Snitow m.fl. (red.), Desire: The Politics of Sexuality. London: Virago.