«Miss Rebell» sto det å lese i VG dagen etter Trondheimsfinalen av den nasjonale missekåringen Miss Norge Tour. Avisa konstaterte at Trondheim måtte være landets mest kvinnesaksglade by som valgte en aktiv kvinnefrontkjemper til årets «Miss Trondheim».
- I 1978 arrangerte det danske artistbyrået AMAB og firmaene Max Factor, Akai og Ball Miss Norge Tour
- Gjennom lokale kåringer og en finale i Oslo skulle Miss Norge plukkes ut
- På sted etter sted ble arrangørene møtt av aksjoner
- Til slutt ble hele kåringen avlyst. Det skulle gå ti år før noen arrangerte en ny nasjonal missekonkurranse i Norge
- Aksjonen i Trondheim ble den mest kjente
Inside information
Ideen fikk Fjeldstad under en middag i kollektivet der hun bodde. Mens de spiste leste de referat fra en demonstrasjon mot misseshow i Elverum.
– Så begynte vi å snakke om at vi burde få til noe i Trondheim også, forteller Fjeldstad i et intervju med Kilden i 2003.
– Vi fantaserte og diskuterte, og etter en time syklet jeg spontant til der kåringen skulle avholdes og meldte meg på, slik at vi skulle få «inside information» om arrangementet.
Sunne interesser
Få dager senere troppet en godt sminket misse-motstander opp hos den lokale uttakelseskomiteen i klær og smykker som hele kollektivet hadde gått sammen om å finne. Hun gikk på sosialskolen. Men på intervjuet svarte hun at hun studerte kunsthistorie. En sosialskolestudent i misseshowet ville virke for mistenkelig, det luktet venstreaktivist av det. På spørsmålet om interesser unnlot hun å svare Kvinnefronten. Derimot fortalte hun om sin interesse for skuespill, skisport, forming, håndarbeid og snekring.
Det var «friske, unge jenter med sunne interesser» arrangørene etterlyste.
– Jeg spilte det kvinneidealet jeg ante de var ute etter, sier Fjellstad.
Finalen
Fjeldstad ble plukket ut til finalen. Nå gjaldt det å planlegge en aksjon. Fra intervjuet med juryen bar det rett hjem til samarbeidsmøte mellom Kvinnefronten og Brød og Roser.
Løpesedler skulle skrives, transparenter skulle males, og pressen skulle kontaktes. Dette var en finale det skulle bli blest rundt.
Da dagen kom, var utestedet Bajazzo fullt. 250 mennesker skulle se finalen, selv hadde Fjeldstad så vidt det var fått med seg tre venner inn på arrangementet. Resten av aksjonistene demonstrerte utenfor.
Mistanke og seier
En halvtime før finalistene skulle på scenen, ante arrangørene at noe ikke var som det skulle. Det gikk et rykte om at noen skulle aksjonere. De fire finalistene ble kalt inn på et kontor hvor de ble spurt om sin tilknytning til kvinnebevegelsen. Fjeldstad ble først spurt om hun var medlem i Brød og Roser, noe hun benektet.
Det gikk et rykte om at noen skulle aksjonere. De fire finalistene ble kalt inn på et kontor hvor de ble spurt om sin tilknytning til kvinnebevegelsen.
– Så ble jeg spurt om jeg var medlem av Kvinnefronten. Jeg ville ikke lyve og svarte ja. På spørsmål om jeg hadde tenkt å trekke meg fra deltakelse i landsfinalen, svarte jeg ja.
Miss Trondheim, eller Eva Fjellstad, sin tale etter å ha vunnet missekonkurransen i 1978
Jeg lurer på hvorfor vi egentlig står her. Står vi her for vår egen del, eller står vi her for andre?
Er det sant at motefirmaet Ball og kosmetikkfirmaet Max Factor er med på dette arrangementet for å gi ”vanlige” jenter sminke, klær og blomster, eller er det for selv å tjene penger?
Er denne missekonkurransen mindre kvinnediskriminerende fordi vi stiller som ”vanlige” jenter med klær og ikke i bikini?
Hva da med dem som ble silt ut underveis, ble de sjaltet ut fordi de var dummere enn meg, eller var det fordi de var litt tjukkere i rumpa?
Jeg mener denne formen for konkurranser er enormt kvinnediskriminerende. Jeg mener det er et fesjå. Hvorfor i all verden stiller du likevel, spør dere kanskje. Jeg stiller fordi vi har et håp. Kanskje kan vi greie å si noe til folk som har kommet for å se.
Jeg vil ikke angripe de andre jentene som har stilt opp her, jeg vil heller ikke angripe de på ”Curly” som friserte oss i dag. De jeg vil angripe er Ball, Max Factor og de firmaene som gjør dette for å tjene penger på kvinner i Trondheim.
De andre jentene ble spurt om de ville trekke seg, og det ville de. Og det synes jeg er veldig bra. For ett av våre mål med å stille på slike konkurranser er å stikke kjepper i hjula for de som arrangerer slikt. For de utnytter kvinnene. De utnytter kvinner i moteindustrien og i kosmetikkindustrien. Det vil vi slåss mot. Vi håper vi kan greie å få vekk grunnlaget for denne forma for konkurranse i framtida. Jeg vil stille folk som stiller opp på slike konkurranser spørsmålet: Hvorfor stiller dere opp? Jeg vil spørre juryen: Hvorfor stilte dere opp som jury? Og jeg vil be dere tenke over hva slags ideologi som ligger bak. Og alle som står her – tenk på hva en missekonkurranse egentlig er for noe, hva stiller dere egentlig opp på?
(Talen er satt sammen på grunnlag av sammendrag fra avisene i etterkant.)
Ideologien bak
Så gikk Miss Trondheim 1978 på scenen for å holde sin takketale.
– Jeg mener denne formen for konkurranser er enormt kvinnediskriminerende. Jeg mener det er et fesjå, sa Fjeldstad og oppfordret alle til å tenke over ideologien bak konkurransen.
Reaksjonene etterpå var svært delte. Noen syntes det var veldig bra, mens andre var forbannet. Så ble det diskusjon i salen. Fjeldstad var fornøyd med resultatet.
– Det var gøy, enormt gøy. Jeg gjorde en jobb for kvinnesaken. Og det klaffet jo over all forventning bra. Det er klart at aksjonen også hadde negative sider. Vi var for eksempel redde for at aksjonen skulle gå ut over de andre jentene som deltok. Det var ikke meningen. Vi aksjonerte mot arrangørene.
Stoppet kåringene
Aksjonene mot Miss Norge Tour 78 stoppet kåringene. Det var ingen Miss fra Norge som deltok i den internasjonale finalen det året, og heller ikke de kommende årene. I dag er Fjeldstad særlig fornøyd med at så mange protesterte.
Det var ingen Miss fra Norge som deltok i den internasjonale finalen det året, og heller ikke de kommende årene.
– Det at det var aksjoner så mange steder i Norge, viser jo også hvor bevisste vi var. Aksjonene var ikke sentralt planlagt, det var kvinneaktivister over hele landet som reagerte spontant mot finalene.