Som økonom i LO i 1930-årene fremmet Johanne Reutz (1896-1989) banebrytende forslag i kampen mot arbeidsløsheten, som nedsettelse av pensjonsalderen, seks timers normalarbeidsdag og kvotering av ungdom inn i arbeidslivet. Men ikke uten motstand.
En fagbevegelse i konflikt og forhandlinger med arbeidsgivere trengte fakta. I forhandlinger med arbeidsgiverne manglet tillitsmennene ofte pålitelige opplysninger. I 1924 vedtok LO å opprette et statistisk kontor for å gjøre noe med dette.
Johanne Reutz Gjermoe (1896-1989) var økonom, kvinnepolitiker og fredsarbeider. Etter examen artium tok Reutz lærerskole og arbeidet som guvernante og kontordame. I 1920 dro Reutz til Storbritannia for å studere ved kvekercolleget Woodbrooke. Der ble grunnlaget lagt for hennes kristensosialistiske og pasifistiske livssyn. Tilbake i Norge arbeidet hun noen år i Statistisk Sentralbyrå før hun 1925 ble ansatt ved LOs nyopprettede statistiske kontor.
I 1932 ble Reutz med i arbeidet med Arbeiderpartiets første kriseplan, der hun bl.a. skrev kapittelet om arbeidsløsheten, der hun foreslo radikale tiltak, som nedsettelse av pensjonsalderen, sekstimersdag og kvotering av ungdom i arbeidslivet som tiltak for å bekjempe arbeidsløsheten.
1935 ble Reutz medlem av Sosiallovkomiteen som utarbeidet loven om arbeidsløshetstrygd, og 1935–38 var hun delegat til Folkeforbundet.
I 1936 fikk hun gjennomslag for sitt syn om gifte kvinners rett til arbeid på Arbeiderpartiets Landskvinnekonferanse. Samme år ble hun medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre.
I 1939 ble Reutz med stort flertall valgt til leder av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat.
Behovet for kontoret var stort, men ledelsen valgte å begynne i det små. De bestemte seg for å ansette en dame med øvelse i statistisk arbeid, en løsning som var både praktisk og billig. Slik kom Johanne Reutz til LO og arbeiderbevegelsen. Og slik startet et konfliktfylt forhold mellom en uortodoks kvinne og en mannsdominert fagbevegelse.
Reutz passet ikke inn i LO-familien. Hun var intellektuell, kom fra bedre kår, var religiøs og pasifist. Og hun var kvinne. Da hun fikk jobben i LO var kun 7 prosent av medlemsmassen kvinner og det var ingen kvinner i ledelsen.Som Arbeiderpartiets mektige partisekretær Haakon Lie uttrykte det:
«Hun var forskjellig fra oss. Hun kom fra et helt annet miljø. Fagbevegelsen var preget av kroppsarbeidere den gang og hun var ikke en av oss. Hun var ikke medlem av familien.»
Tredjedels kontorplass
Sekretæren Johanne fikk tildelt en tredjedels kontorplass og oppgaven med å bygge opp det statistiske arbeidet for hele organisasjonen. Og hun tok oppgaven sin alvorlig. Det gikk slag i slag med prisindekser og lønninger. Hun skrev brosjyrer om indeksregulering, feriespørsmål, næringsliv og lønnsforhold. Informasjon ble sendt ut til forbund og arbeideraviser. Slik fikk de fagorganiserte tall og statistikk bak sine lønnskrav.
I 1928 tok hun eksamen i sosialøkonomi for å bygge kompetansen sin. Det ga faglig tyngde og tiltrengt selvtillit. Ved siden av Aase Lionæs var hun eneste kvinne i LO/DNA-apparatet med høyere økonomisk utdanning.
Til irritasjon
Men hos arbeidsgiveren fikk hun lite støtte: «De må'kje finne så mykje på», var tilbakemeldingen fra hennes kontorfelle Alfred Madsen.
Søknadene om arbeidshjelp og mer plass til arkiv og bibliotek for det statistiske kontoret fikk hun ikke svar på. Det var splid og konflikter i arbeiderbevegelsen og liten tid til damen med statistisk øvelse og hennes bokreoler. Kontoret var preget av en røff kroppsarbeiderkultur, fjernt fra Reutz eget miljø. «De ble aldri glade, bare irriterte», skrev hun i et tilbakeblikk i 1983 om tiden på kontoret.
Kriseplan og 6-timersdag
Johanne Reutz startet Den norske fagbevegelsens statistiske kontor, men fant også på mer.
I 1932 ble hun trukket inn i arbeidet med Arbeiderpartiets kriseplan. Reutz fremmet banebrytende forslag i kampen mot arbeidsløsheten, hun ville ha en nedsettelse av pensjonsalderen, innføre sekstimersdag og kvotere ungdom inn i arbeidslivet.
Året etter gikk hun til angrep på LO og Arbeiderpartiets vedtak om å begrense gifte kvinners adgang til lønnet arbeid. Med statistisk nøyaktighet viste hun hvor liten innvirkning det ville ha på arbeidsløsheten å kaste gifte kvinner ut av arbeidslivet. Og hun ble en varm forsvarer av særorganisering for kvinner.
Johanne Reutz ble dyktig på et felt som ellers var forbeholdt menn. Kvinnene i arbeiderbevegelsen hadde tidligere holdt seg til mødrehygiene, abort, husmorskoler og barnehager.
I memoarene sine forteller Reutz fra et politisk møte i Fredrikstad. Reutz kom til møtet sammen med en mannlig stortingsrepresentant. Hun fikk først ordet, men mens hun snakket forlot stortingsmannen lokalet. Hun tenkte da ta hun hadde sagt noe galt. Men nei, tvert imot, folk mente hennes foredrag var svært godt. Grunnen var at hun hadde snakket som en mann om et emne som vanligvis var forbeholdt menn og som menn mente de hadde enerett på.
Stortingsmannen hadde regnet som en selvfølge at det var han som skulle snakke økonomi i tilknytning til Arbeiderpartiets kriseplan, ikke Johanne Reutz, selv om det var Johanne Reutz og ikke han som hadde vært med på å utforme krisekravene. Da Johanne Reutz brøt denne uskrevne regelen, følte stortingsmannen seg berettiget til å demonstrere sin misnøye ved å forlate lokalet.
Kastet ut av LO og Arbeiderpartiet
Med krigen tok Reutz sin karriere i arbeiderbevegelsen slutt. Hun ble beskyldt for å ha vært unasjonal under okkupasjonen og fratatt sin stilling i LO og sine verv i Arbeiderpartiet. Anklagene mot henne ble aldri verifisert. Allerede før krigen hadde hun gjort seg upopulær i enkelte kretser på grunn av sin aktive kvinnepolitikk og sin antimilitaristiske holdning.
I ettertid er Reutz som kvinnepolitiker blitt vurdert som forut for sin tid. Hun var en pioner når det gjaldt kvinners rett til arbeid, oppvurdering av kvinneyrker, forslag om sekstimersdag og kjønnskvotering.
I etterkrigsårene engasjerte Johanne Reutz seg i fredsarbeid gjennom Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid for fredssaken.
Se også
- Gifte kvinners rett til arbeid
- Gifte kvinner på Freia sjokoladefabrikk – i strid med egen fagforening
Kilder
Gjermoe, Johanne Reutz (1983): For likeverd og fred. Selvbiografi, Oslo.
Nergaard, Kristine, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård: Kvinner i fagbevegelsen 2013: Representasjon i LO og forbundene. Fafo-rapport 2013:10.
Aas, Randi (2001): Mellom frontene: Johanne Reutz - pioner og yrkeskvinne i norsk arbeiderbevegelse. Oslo: Pax Forlag.