Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp

Lesbisk Rørsle i Telemark var aktive fra november 1978 til slutten av 1984. Rørsla var en liten organisasjon, alltid med et beskjedent antall aktive medlemmer, men deres engasjement strakte seg langt utover de fysiske grensene i Telemark.

Anne-Mette Vibe og Nina Bauer Bølgan er to av medlemmene som startet Telemarks første homo-organisasjon. På det meste var de 8,5 medlemmer + to katter. Det halve medlemmet var et heterofilt støttemedlem som kom og gikk. – I ettertid, når jeg har fortalt til andre at jeg var med i Lesbisk Rørsle Telemark, har folk reagert med: Dere var jo så ivrige, dere var jo så store. Men vi var jo ikke mange. Vi gjorde nok mer ut av oss enn jeg har forstått, erindrer Nina Bauer Bølgan.

Våre informanter ser tilbake på sin tid i Lesbisk Rørsle i Telemark som en periode preget av optimisme og håp, med troen på at store kvinnepolitiske endringer var mulig.

De var travle kvinner, flere av dem med barn, og de bodde spredt mellom Porsgrunn, Ulefoss og Notodden.

De møttes omtrent en gang i måneden, og det er bevart referater fra alle årene de var aktive. Referatene, korrespondansen, artiklene og magasinene som var i organisasjonens eie, er donert til Skeivt Arkiv ved Universitetet i Bergen. Denne artikkelen er basert på dokumentene samlet i Skeivt Arkiv ved UiB, samt intervjuer med noen av de som var aktive i organisasjonen.

En radikal feministisk organisasjon

Lesbisk Rørsle i Telemark var inspirert av Lesbisk Bevegelse i Oslo. Lesbisk Bevegelse ble startet i 1975 som en reaksjon på at lesbiske feminister opplevde at Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) ikke tok lesbiske på alvor, men var en organisasjon som i hovedsak ivaretok menns interesser. Lesbisk Bevegelse var aktive pådrivere for å opprette Kvinnehuset i Oslo, som åpnet i 1976.

– Både Nina og jeg var med i Lesbisk Bevegelse i Oslo, og det var vel der vi traff Lisbeth (Nilsen, red. anm.). Gerd Brantenberg var en av pådriverne for Kvinnehuset, og for oss var det hun som var den ledende skikkelsen. Å gå inn i Forbundet av 48 var helt uaktuelt. Kim Friele og Forbundet jobbet jo bare for mennene, de hadde ingen feministisk holdning. Da vi flyttet til Telemark var det naturlig å ta med seg tankegodset fra Kvinnehuset til Lesbisk Rørsle, forteller Anne-Mette Vibe.

Spenningen mellom homofile menn og lesbiske kvinner var også et tema som preget diskusjonene i Rørsla, som vi senere skal komme tilbake til.

De definerte seg som en radikal feministisk organisasjon, og hva som lå i denne definisjonen, skulle etter hvert bli et stadig tilbakevendende tema på møtene deres. De beskrev formålet sitt slik:

«Formålet er å samle lesbiske i Telemark. Vi møtes en gang i måneden for å diskutere hvordan lesbiske kan bli sterke sammen – og til sosialt samvær. LRT er en radikal feministisk organisasjon. Vi vil arbeide for at alle lesbiske skal bli trygge og frie mennesker. Det krever styrke å bryte den tausheten lesbiske er utsatt for. Synliggjøring er grunnlaget for den videre kampen for lesbisk frigjøring. Vi skal ikke behøve å leve i angst for vår egen lesbiskhet. Vår organisasjonsform kan sammenlignes med feministiske grupper. Vi har ingen valgte ledere og ikke noe styre. Alle skal ha samme innflytelse på det vi arbeider med (flat struktur). LRT samarbeider med andre homofile og lesbiske organisasjoner, samt med kvinnebevegelsen i Telemark.» (Lesbisk Rørsle Telemark, u.å)

Hvem var de?

De seks kvinnene som startet Lesbisk Rørsle i Telemark hadde bakgrunn fra Lesbisk Bevegelse i Oslo, Nyfeministene i Porsgrunn og Homofil Bevegelse i Vestfold. Kun én av dem var fra Grenland, mens de andre hadde flyttet til Telemark. Jobb var hovedårsaken til at de flyttet til Telemark, sammen med en vilje til å vise at man ikke trengte å bo i Oslo for å ha et godt liv som lesbisk. Lisbeth Nilsen ble bibliotekar på Ulefoss, Nina Bauer Bølgan underviste på lærerskolen på Notodden, og Anne-Mette Vibe jobbet som adjunkt på Skien Gymnas.

At Ulefoss ble kraftsenteret for LRT, skyldtes pragmatisk nok at det ligger midt mellom Porsgrunn og Notodden.

På tidspunktet for etableringen i 1978 fantes det ingen andre homo-organisasjoner i Telemark. Organisasjonssekretær Geir Hagland fra Det norske forbundet av 48 beskrev Grenland som et «mørkeland» for homofile i et intervju med TA i 1978 (Telemark Arbeiderblad, 1978). Han besøkte Grenland for å spre informasjon om homofili gjennom foredrag og stands i både Skien og Porsgrunn.

Tilknytningen til Homofil Bevegelse i Vestfold var sterk, og mange homofile fra Grenland var medlemmer der og deltok aktivt på medlemsmøter og fester. Våre informanter er ikke enige i Haglands beskrivelse av Grenland som et «mørkeland». Tvert imot forteller Anne-Mette Vibe at hun ble positivt overrasket over det aktive kvinnepolitiske miljøet i Porsgrunn.

I 1973 ble Porsgrunn den første norske byen som etablerte et eget kvinnehus. Inspirasjonen kom fra Kvindehuset i København. Tone Anne Ødegaard kjøpte huset i Storgata 182, som fungerte både som bolig og kvinnehus. «Vårt mål er å skape et opplysningssenter med utadvendte aktiviteter. Vi vil drive oppsøkende informasjonsarbeid slik at flest mulig blir kjent med hva vi står for. Selve huset skal være et sted der alle kvinner kan stikke innom og snuse litt, uten å måtte engasjere seg for mye.» (Ryste, 2003)

– Jeg så på Porsgrunn som et sted å overleve som lesbisk feminist. Før jeg valgte å flytte fra Oslo, betydde det mye at jeg leste at Porsgrunn hadde Norges første Kvinnehus. Porsgrunn hadde dessuten Bjørg Vik, en kjent og sterk stemme for feminismen. Det var fantastisk å møte en så sterk kvinnebevegelse. Det var å gjenfinne noe vi hadde i Oslo, bare i mindre målestokk, forteller Vibe. – Men det var også en stor forskjell på Skien og Porsgrunn den gangen, kanskje er det slik ennå. Porsgrunn hadde kvinnebevegelsen og en sterk arbeiderbevegelse. Skien hadde kristendommen og borgerskapet, minnes Vibe.

Uten å trekke det for langt, ser vi her en ulik forståelse av tidsånden som preget Grenland på denne tiden. Representanten for den nasjonale homo-organisasjonen fokuserte på at det ikke eksisterte et organisert tilbud til homofile, og at dette trolig skyldtes at det lavkirkelige miljøet, med sine konservative holdninger, lå som en mørk sky over regionen.

Hvis vi ser noen år frem i tid, kan vi kanskje finne en pekepinn på hvorfor det samme området kunne oppleves så ulikt. I 1983 ble det publisert et leserinnlegg i Varden fra Lesbisk Rørsle i Telemark med overskriften «Det moderne Norge?» (Varden, 1983). Gyldendal forlag ga i 1982 ut et syvbindsverk med tittelen Det moderne Norge. Rørsla reagerte på at homofile og den homofile frigjøringskampen ikke ble nevnt, til tross for forlagets påstand om at: «Det er dagens Norge som stiger frem i dette verket. Vårt eget samfunn i hele dets mangfold av livsformer, konflikter og verdier». Lesbisk Rørsle avsluttet leserinnlegget med: «Fortielse er også en form for diskriminering.»

Det tok ikke lang tid før et motinnlegg sto på trykk. Under tittelen «Hva vil 'lesbisk rørsle'?» skrev «Hetro»: «Hva har denne gruppen i et slikt bokverk å gjøre? (…) Det er av liten eller ingen interesse å nevne noe om en slik avvikergruppe.» Innlegget ble avsluttet med følgende kraftsalve: «Det var denne typen synd som utløste Guds vrede over Sodoma og Gomorra, husk det. Det hadde vært på sin plass med en ny 'rørsle' her nå, for eksempel 'Aksjon Lesbisk Rørsle ut av Telemark.» (Varden, 1983)

Kvinnene i Rørsla ler når vi spør dem om hvordan de reagerte på dette innlegget, de lot ikke det affisere dem. Men for en av stifterne av Forum for homofile og lesbiske i Telemark, Anfinn Bernaas, var imidlertid innlegget mer opprørende.

– Jeg ble opprørt over slik hatsk og foraktfull omtale av lesbiske, og jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte bare kaste meg inn i diskusjonen, selv om jeg nettopp hadde begynt i min nye jobb. Jeg var ganske nervøs da jeg sendte inn innlegget til avisen, forteller Bernaas. Han tok en personlig risiko ved å sende innlegget til lokalavisen. Han måtte informere foreldrene om at han nå ble offentlig homo i hjemtraktene, og han var også urolig for hvilke reaksjoner han ville møte på sin nye arbeidsplass. (Høie, Ulriksen 2024)

– Det ga meg en a-ha-opplevelse å høre Anfinns beretning. Det var bare Käthe som hadde tilhørighet til Grenland. Anfinn måtte ta hensyn til familien, vi hadde ingen å ta hensyn til, sier Anne-Mette Vibe i dag.

Vi kan tolke de ulike reaksjonene på denne typen negative utfall i pressen i lys av at de fleste kvinnene ikke følte sterk tilhørighet til regionen, og derfor ikke ble så opprørt over et leserinnlegg i lokalavisen. En annen mulig forklaring er at de i større grad identifiserte seg som kvinner og som en del av kvinnebevegelsen, og at referansen til Sodoma og Gomorra ikke opplevdes som spesielt relevant for dem som lesbiske. Deres sterke tilhørighet til kvinnebevegelsen gjorde at de i noen grad opplevde kvinnefrigjøring som like viktig som frigjøringskampen for homofile. Selv om dette ikke sto i noe motsetningsforhold, var det trolig lettere for dem å trekke på skuldrene av dette innlegget.

Spenninger mellom de ulike kvinnegruppene

I 1978, før Lesbisk Rørsle ble stiftet, var det to 8. marstog i Porsgrunn. Ifølge Vibe skyldtes dette den vanlige splittelsen mellom Nyfeministene og Kvinnefronten, og at Kvinnefronten ikke godkjente Nyfeministenes lesbiske paroler: «Kamp mot fortielse og undertrykking av lesbiske» og «Kvinne er kvinne best».

Året etter, i 1979, kunne man lese følgende overskrift i Porsgrunn Dagblad: «Kvinner viser enighet for 8. mars-dagen». I artikkelen ble Tove Seierstad fra Kvinnefronten og Kristin Halvorsen fra Nyfeministene intervjuet, og under mellomtittelen «Viktig å vise solidaritet» uttalte de:

«Det finnes en lesbisk rørsle i Grenland. De lesbiske føler undertrykkelsen sterkere enn noen andre, derfor snur vi ikke ryggen til dem. De trenger støtte fordi de er undertrykte, og derfor gir vi dem det, som kvinner og som mennesker.» (Reite, 1979)

Til tross for enigheten mellom kvinnebevegelsene og invitasjonen til å delta i 8. marstoget, fikk ikke Lesbisk Rørsle godkjent parolen: «Lesbisk kamp er kvinnekamp – kvinnekamp er lesbisk kamp». De valgte derfor å trekke seg fra arrangementet, og i et leserinnlegg i TA 8. mars 1979 forklarte de valget slik:

«Lesbisk Rørsle i Telemark er for tiden svært opptatt av lesbiskes stilling i kvinnebevegelsene. Ut fra våre tanker om dette valgte vi en parole som er velkjent og brukt i kvinnekampen i Oslo. Vi er en nystartet organisasjon i Telemark som arbeider for lesbisk frigjøring. Vi ønsker å styrke kontakten mellom lesbiske og drive opplysningsarbeid. Vi samarbeider med Homofil Bevegelse i Vestfold, som organiserer homofile kvinner og menn i Vestfold og Nedre Telemark.» (Telemark Arbeiderblad, 1979)

Året etter, i 1980, skriver Telemark-lesbene i en rapport:

«For å unngå det samme bråket i år, valgte vi å være litt taktiske. Vi foreslo derfor: 'Kamp mot undertrykking av lesbiske er alle kvinners kamp' og 'Rettssikkerhet for lesbiske mødre.' Det gikk glatt igjennom.

På selve dagen stilte vi fulltallig opp, svært glade for å se hverandre der og da. Toget talte i underkant av 300 deltakere, noe som var litt flere enn året før. Det var ikke akkurat trengsel under parolen vår, men noen stilte opp. Käthe holdt en utmerket appell etter toget, og det varmet hjertene våre å høre 'Lesbisk Rørsle i Telemark' ljome utover Rådhusplassen i Porsgrunn da hun leste opp hvem som hadde deltatt.»

På slutten av denne «rapporten» har de inkludert følgende lille perle fra festen på Folkets Hus: «Sent på kvelden fikk Nina øyekontakt med en av serveringsdamene og spurte med et smil: 'Vil du også støtte diskrimineringen av homofile?'»

Homo-organisasjon eller kvinneorganisasjon?

I 1979, ett år etter stiftelsen av LRT, ble Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO) stiftet. Bakgrunnen for opprettelsen var en opprivende konflikt i DNF-48. I november 1978 vedtok landsstyret i Det Norske Forbundet av 1948 å ekskludere medlemmer som var tilhengere av Arbeidernes Kommunistparti (AKP m-l) og derfor hadde en anti-homofil holdning. («Framlegg til fråsegn om homofili», 1974)

AKPs politiske ideologi var imidlertid ikke den eneste årsaken til opprettelsen av FHO. Like etter at straffelovens §213 ble opphevet i 1972, ble det dannet nye og «konkurrerende» (slik noen så det i forhold til DNF-48) homofile organisasjoner, som Lesbisk Bevegelse i 1975 og Homofil Bevegelse i Vestfold, Bergen og Stavanger. Disse organisasjonene gikk i 1979 sammen og dannet Fellesrådet for homofile organisasjoner, som senere ble endret til Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge.

Lesbisk Rørsle søkte om observatørstatus i organisasjonen og fikk innvilget dette i det som ble omtalt som det «felles-kjønnede» Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge. De hadde også et tett samarbeid med de beskrev som den «ultra-feministiske» Lesbisk Bevegelse i Oslo.

I 1980 inviterte Sappho, en kvinnegruppe tilknyttet Homofil Bevegelse i Bergen, alle landets lesbiske grupper til et seminar i Bergen. I et referat fra seminaret i Lesbisk Internavis omtales en plenumsdebatt hvor hovedtemaet er hvilken organisering som var best for lesbiske: å være organisert som en selvstendig lesbisk organisasjon, eller å være organisert i en homofil organisasjon som en lesbisk undergruppe.

I referatet leser vi at Ellen, i sitt innlegg om arbeidet i Sappho (en undergruppe av Homofil Bevegelse i Bergen), sa at Sappho hadde en visjon om å danne en egen lesbisk organisasjon – en gang i fremtiden. Anne-Mette fra LRT påpekte at det absolutt var mulig å fungere som en uavhengig organisasjon, til tross for et begrenset medlemstall. Hun fikk til svar at det foreløpig ikke var aktuelt for Sappho å gå ut av HBB for å danne en selvstendig lesbisk organisasjon, men dersom det ble en bedre kommunikasjon mellom de ulike lesbiske gruppene kunne det bli aktuelt for dem å bryte med HBB i fremtiden.

Det fruktbare vennskapet de lesbiske hadde med menn, samt det gode samarbeidet, ble trukket frem som begrunnelse for hvorfor enkelte lesbiske valgte å samarbeide med homofile menn innenfor de homofile organisasjonene. Dette sto i kontrast til de negative erfaringene de fleste lesbiske hadde fra tiden i DNF-48. Det ble også pekt på den økonomiske sikkerheten medlemskapet i en større organisasjon representerte, i tillegg til andre praktiske fordeler som lokaler, telefonvakt og informasjonsvirksomhet. Både Lesbisk Bevegelse og Lesbisk Rørsle mente imidlertid at diskusjonen burde fokusere på de politiske sidene, ikke de praktiske.

Rørsla hadde gjennom hele sin levetid en lunken holdning til Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner (FHO). Denne holdningen skyldtes at de, som lesbisk organisasjon, ikke opplevde seg lik de andre homo-organisasjonene som var med i fellesrådet. I et referat ble det nevnt at FHO fattet vedtak om at organisasjoner med observatørstatus ville bli slettet dersom de uteble fra tre møter på rad. Ut fra referatet fremgår det at LRT mente vedtaket var svært strengt, og at de var oppgitt over den nye regelen, men de var enige om at dette medlemskapet ikke var så viktig for dem.

I et referat fra et møte i september 1980 beskrives en nyhetsbulletin de hadde mottatt fra Homofil Bevegelse i Rogaland. Forsiden på HBR-nytt nr. 3/80 ble omtalt som en «æsjete» homoforside. Her kommer nok ambivalensen som preget forholdet mellom homofile menn og lesbiske kvinner i deler av 70- og 80-tallet, til syne. En annen sak som kan illustrere opplevelsen av å ikke bli betraktet som like viktig, er en folder de hadde fått tilsendt, som skulle sendes til alle landets fagforeninger. I den sto det: «Vis solidaritet med dine homofile arbeidskamerater.» De valgte å godta innholdet i folderen, men mente at det burde stått både homofile og lesbiske, ikke bare homofile – da dette favoriserte homofile menn og usynliggjorde lesbiske kvinner.

I et av referatene kan man lese følgende hjertesukk:

«Men etter en del utspill fra begge organisasjonene og fra kvinnene i FHO, begynner vi å frykte at vi prøver å ri to hester samtidig. Vi tenker med redsel og gru på hva som vil skje med oss hvis disse to hestene begynner å galoppere i hver sin retning.»

I FHO var det flere lesbiske organisasjoner, inkludert Lesbisk Bevegelse i Oslo, Sappho i Bergen samt kvinnegrupper i Trondheim og Stavanger. LRT hadde et nært samarbeid med disse organisasjonene. De arrangerte felles seminarer og etablerte en lesbisk internavis som kom ut i fire utgaver.

Hva og hvem er lesbisk – finnes den politiske lesbe?

Det fantes ulike syn og holdninger til hva det vil si å være lesbisk. Tone Hellesund skriver:

«Sex was not considered to be defining force of by the lesbianism radical feminists in Norway. Their focus was on lesbians as women-identified women, women who love other women regardless of sexual preference.» (Hellesund, 2020)

I Rørsla drøftet de også denne problemstillingen: Var det den seksuelle preferansen som var definerende for om en var lesbisk, eller kunne det være et kvinnepolitisk valg? Kunne en, ut fra et kvinnepolitisk ståsted, velge å definere seg som lesbisk?

Medlemmene i Rørsla var opptatt av å lese seg opp og drøfte feministiske og lesbiske perspektiver for å finne sitt eget politiske ståsted. De var godt informert om det som rørte seg på den internasjonale arenaen, og de oversatte mange tekster fra engelsk til norsk, kopierte dem og delte dem mellom seg.

De leste blant annet «Den kvinneidentifiserte kvinne» (originaltittel: «The Woman-Identified Woman»), et viktig dokument innen feministisk teori, særlig innenfor radikal feminisme og lesbisk feminisme. Dette dokumentet ble skrevet av Radicalesbians, en gruppe lesbiske feminister i USA, og ble først publisert i 1970. Det ble mye diskutert og analysert i feministiske sirkler. I manifestet oppfordrer forfatterne kvinner til å identifisere seg med andre kvinner, ikke gjennom menns blikk eller forventninger.

I referatet fra møtet i september 1980 står det at de leste en forkortet versjon som var en oversettelse av den svenske teksten. Ifølge referatet førte dette til en lang og givende diskusjon som de ville bruke lang tid på fremover.

Følgende punkter ble notert i referatet:

• Verdien av å ha en kultur for homofile
• Hva er lesbiskhet? Har lesbiske egen kultur?
• Spørsmålstegn ved sekterisme
• Ønske om et samfunn hvor spørsmålet homofil/heterofil ikke er relevant
• Støtten i sub (?)

Referatet gir ikke noe svar på hva som ble sagt i diskusjonen, eller hva de mener eller hvilken forståelse de har av lesbiskhet.

Dette kommer tydeligere frem i referatet fra møtet der de drøftet pamfletten «Lesbianism: A Socialist Feminist Perspective» av Susan Williams (1973). To av medlemmene oversatte denne teksten på 20 sider til norsk, og den ble snikkopiert og sendt til alle homofile organisasjoner, spesielt til kvinneorganisasjoner. På et møte i november 1979 ble alle strengt pålagt å lese tidsskriftet Kjerringråd med temaet «Lesbisk kamp» til neste møte.

Konklusjonen i referatet var:

«Rørsla er en radikal og feministisk organisasjon. Det finnes teoretisk tre alternativer for lesbiskhet:

• Man blir «født sånn»
• Det er et positivt valg for alle
• Det er et politisk valg og kampmiddel

Konklusjon: «Rørsla bør ha rom for alle hovedgrupper. Den skal være en støtte for lesbiske og et reelt alternativ for alle kvinner.»

De tre hovedgruppene som er nevnt ovenfor, ble flittig drøftet blant radikale lesbiske verden over. Hovedspørsmålet var om lesbiskhet kunne være et politisk valg som alle kvinner kunne ta i opposisjon til det patriarkalske samfunnet de opplevde å leve under, uavhengig av sin egen seksuelle legning (som var terminologien på denne tiden), eller om man var «født sånn». Referatene gir ikke svar på om det var stor uenighet om dette i Lesbisk Rørsle. Som konklusjonen viser, velger de den brede middelveien og sier at Rørsla skal ha rom for alle hovedgrupper og understreker at de skal være et alternativ for alle kvinner.

Når vi drøfter disse diskusjonene med informantene våre over 40 år senere, har de ikke noen tydeligere minner om det var særlig uenighet om dette blant dem. Nasjonalt var generalsekretæren i DNF-48, Kim Friele, veldig kritisk til de «politisk lesbiske» og mente at de gjemte seg bort i det lukkede kvinnesaksmiljøet. Hun hevdet at når de møtte negativ kritikk og/eller annen motgang, ville de raskt løpe tilbake til sitt heterofile utgangspunkt. (Johannessen, 1976)

Rørsla opplevde at en kvinne forlot Rørsla og valgte å leve heterofilt. Dette opplevdes imidlertid mer som et personlig valg, og ikke fordi hun kun var «politisk lesbisk». De erfarte også at kvinner som hadde levd heterofilt, tok store valg for å kunne leve sammen med andre kvinner.

Wenche Lowzow-saken

Det var ikke bare de internasjonale strømningene som ble drøftet; også nasjonale saker ble viktige for Rørsla å ta stilling til. En av disse sakene er Wenche Lowzow-saken, som vakte stor oppmerksomhet og fikk betydelig medieomtale i 1979. Wenche Lowzow var rektor på Trosterud skole. Hun var også stortingsrepresentant for Høyre, og på et valgmøte arrangert av DNF-48 sto hun fram og fortalte at hun var lesbisk og kjæreste med landets mest kjente homoaktivist, Kim Friele.

Skeivt Arkiv skriver: «Betydningen av Lowzows bekjennelse på Metropol denne høstkvelden i 1979 er knapt mulig å forestille seg snart 40 år senere. Offentlige personer som var åpne om sin samkjønns-kjærlighet, fantes knapt utenfor homo-organisasjonenes rekker. At en stortingsrepresentant – og attpåtil en høyrekvinne som bare noen år tidligere hadde blitt oppfattet som særlig konservativ – sto fram som kjæreste til landets mest kjente homofile aktivist, var intet mindre enn en sensasjon.» (Skeivt arkiv, 2016)

Anne-Mette Vibe skriver:

«Hennes (Wenche Lowzows) komme-ut handling betydde enormt mye for kampen for homofili utenfor hovedstaden. Vi som bodde i småbyer merket nesten over natta hvordan det ble lettere å uttale ordene lesbisk og homofil.» (Vibe, 2007)

Under prøvenominasjonen høsten 1980 strøk Høyrekvinnenes fylkesparti i Oslo Wenche Lowsow fra en sikker plass på Stortinget. Årsaken var Lowsows åpenhet om sin legning og dermed “alminneliggjøring av homoseksualitet”. (Dybing, 1980). Vedtaket fra Høyrekvinnene skapte stor debatt, både internt i Høyre og i homo-organisasjonene. I homo-organisasjonene ble det satt i gang støtteaksjoner for å sikre henne renominasjon til Stortinget. Dette ble også en sak Lesbisk Rørsle måtte ta stilling til. I referatet fra januar 1981 står følgende konklusjon:

Sak 11: Wenche Lowzow-saken: «Hvilke premisser vil vi støtte denne saken på? Hva med Lowzow og yrkesforbud nå?

Ut fra innlegget til Gerd (Brantenberg, red.anm.) i Arbeiderbladet i begynnelsen av januar, og en diskusjon, ble vi enige om følgende: Vi støtter W.L. som lesbisk, men ikke som politiker på grunn av hennes tidligere klappjakt mot venstreorienterte lærere. Nina, Lisbeth og Ragnhild vil gjøre ferdig det brevutkastet vi begynte på, og sende kopi til følgende: FHO – Internavisa LB, AHF-internavisa og DNF-48, TA, Varden, PD, Telen og NRK Telemarksendinga.»

Anne-Mette Vibe forteller: Det var viktig for oss å støtte Wenche Lowzow som lesbisk, men også å ta avstand fra den klappjakten hun som rektor hadde drevet på såkalte venstrevridde lærere. Jeg var jo en av dem.

Libertas skolerapport, med tittelen «Venstre-ekstremistenes idelogi og misbruk av skolen», videreformidler i stor grad Lowzows offentlige standpunkter og arbeid mot venstreradikal innflytelse i skolen. (Libertas, 1974) I rapporten ble venstreorienterte lærere sitert på uttalelser de hadde kommet med i timene sine, og slik hengt ut i det offentlige rom.

Til valget i 1985 ble ikke Wenche Lowsow renominert.

Om homofile ekteskap

En annen viktig sak på den nasjonale homopolitiske arenaen var spørsmålet om man skulle kjempe for homofile ekteskap. Selv om partnerskapsloven og senere den felles ekteskapsloven regnes som noen av de viktigste seirene innenfor homobevegelsen, fikk ikke dette enstemmig støtte fra alle i homobevegelsen da saken først ble satt på dagsordenen.

Det var stor uenighet om dette var den «rette» veien å gå i den videre homokampen. Mange hevdet at det å «etterape» det heterofile ekteskapet ikke var en riktig strategi i homokampen.

I det første referatet fra LRT 08.11.1979 der temaet er homofile ekteskap, står det lakonisk:

«Første eventuelt sak har dessverre falt ut. Her kommer den: 'Homofile ekteskap' – saken utsettes pga. ambivalens hos de enkelte enkle enkeltmedlemmene.»

Balansen mellom det politiske og det sosiale

Medlemmene var noe uenige om LRT skulle være en politisk arbeidsgruppe eller et sosialt tilbud til alle lesbiske i Telemark, med fester og turer. De konkluderer med at alle tre tilbudene er like viktige. De la en plan for vårens aktiviteter som viser dette tydelig:

• Arbeidsmøter
• Fest med jenter fra Vestfold og Kongsberg
• Arbeidshelg
• Tur

Enkelte av medlemmene var nok mer opptatt av de politiske problemstillingene enn andre, men alle følte de hadde et ansvar for å være et samlende sted for alle lesbiske, inkludert de som ikke identifiserte seg som radikale feminister. Det var viktig å ikke bare være en studiesirkel, men også tilby sosiale aktiviteter for flere, blant annet for å rekruttere flere medlemmer til organisasjonen.

Det første referatet som finnes i Skeivt Arkiv er datert 22. mars 1978, tre måneder etter stiftelsen. I dag er det ingen som husker riktig hvordan og hvem som kom på ideen om å starte Lesbisk Rørsle Telemark, men at Ulefoss sto så sentralt er informantene våre enige om hadde praktiske grunner: Tettstedet ligger midt mellom Grenland og Notodden.

Den første posten på dagsordenen var som hovedregel innkommende post. Eksempler på dette er brev fra Sappho om seminar i Bergen, brev fra Lambdas dokumentasjonsgruppe for vold mot homofile, brev fra en gruppe kvinner i Grenland angående 8. mars, og brev fra Lesbisk Bevegelse om deres forhold til Fellesrådet, som ble lest opp, og en brosjyre fra Kvindehøjskolen i Visby, som også ble lest opp. Under denne posten ble referatet fra samarbeidsorganisasjoner gjennomgått og drøftet. LRT ble bedt om innspill til internaviser og emner som burde drøftes på fellessamlinger. De ble også ofte bedt om økonomisk støtte til fellesannonser i regi av FHO.

"Vi hadde en ide om at lesber skulle flytte ut av Oslo. Vi hadde jo flyttet ut selv. Det var mange som drømte om det lille småbruket på landet." (Anne-Mette Vibe)

Rørsla arrangerte hyttetur, eller arbeidsseminar som de kalte det, som var en god blanding av sosiale og politiske aktiviteter. Et av de større arrangementene de var ansvarlig for, var Utflytterseminaret på Lifjell. LRT inviterte medlemmene i sin søsterorganisasjon Lesbisk Bevegelse i Oslo for å vise at man kunne være lesbisk på landet.

Anne-Mette forklarer: Vi hadde en ide om at lesber skulle flytte ut av Oslo. Vi hadde jo flyttet ut selv. Det var mange som drømte om det lille småbruket på landet.

I Telemark ble aldri ideen om en kvinnegård realisert, men det finnes et eksempel på en slik kvinnegård i Vesterålen. (Ås & Gjevjon, 2020 s. 279)

Gjennom årene arrangerte Lesbisk Rørsle kun en åpen kvinnefest, den ble holdt i Porsgrunn. Plakater ble kopiert opp og slått opp på oppslagstavler, arrangementet skulle være for alle – også de apolitiske. Festen ble imidlertid ikke helt som de hadde håpet. De hadde blant annet en opplesning av en novelle av Gerd Brantenberg, men dette falt på steingrunn.

– Det kom cirka fem stykker, og de var helt apolitiske. De hadde ingenting i Rørsla å gjøre, sier Vibe.

Gjestene var nok kommet på grunn av selve festen, og den ble preget av et høyt alkoholkonsum – noe som ikke var i Rørslas ånd.

– Folk hadde kastet pølser på veggene. Jeg husker at Lisbeth sa etter festen: Jeg gidder ikke skrape wienerpølser fra veggene en gang til, husker Vibe.

Og dermed ble det med den ene åpne festen.

Ikke alle henvendelser som kom til postboksadressen var like seriøse. Kvinnene minnes med latter en konvolutt med en gul tier-seddel og et ark hvor det med skjelven skrift sto: «Send bilete av kvinner som ligg med kvarandre.»

På denne tiden ble Dagbladet ansett som en viktig kulturavis, ofte lest av intellektuelle, venstreradikale og feminister. Derfor ønsket LRT å sette inn en annonse i avisa for å verve flere medlemmer. Dette skulle vise seg å bli et langt større problem enn antatt. Dagbladet krevde at alle annonser skulle ha et telefonnummer, ikke bare et postboksnummer. Men Rørsla hadde ikke et eget telefonnummer. Til slutt fikk de en avtale med Homofil Bevegelse i Kongsberg/Buskerud om å bruke deres kontakttelefon.

Som faksimilen viser, besto grunnfinansieringen av innsamlede midler fra medlemmene. Det ble etter hvert vedtatt en årlig kontingent på kr. 50, og i tillegg skulle det samles inn «kollekt» fra medlemmene på møtene. Midlene ble samlet inn og oppbevart i et syltetøyglass. De hadde også noen inntekter fra salg på egne arrangementer. Til tross for at det finnes mye materiale om organisasjonen, som referater, avisutklipp og korrespondanse m.m., er det ikke funnet noen årsmelding, årsregnskap eller annen oversikt over organisasjonens økonomi.

Både Bølgan og Vibe var det vi kan kalle semi-åpne på den tiden de var aktive i LRT. De gikk åpent under lesbiske paroler i 8.mars-toget, ble avbildet i avisen og var åpne i sin vennekrets. Men de følte ikke for å flagge sin legning.

– Det er forskjell på å være skjult og det å være tilbakeholden, sier Vibe. - Jeg var ikke åpen i jobben min på Skien Gymnas, og det er jeg glad for. Jeg har i ettertid fått vite at flere lærere som sto fram som homofile ikke hadde det så lett. Men en ting er å flagge det, en annen ting er å svare ærlig hvis du blir spurt. Og det var mange som visste at jeg var lesbisk.

– Jeg hadde en holdning om at jeg ikke skulle presentere meg som lesbisk, jeg lot det gå litt tid. Men dukket det opp en setting hvor det var naturlig å snakke om familie, samboer - slike ting – så sa jeg at jeg var lesbisk. Studentene jeg hadde, visste det, forteller Bauer Bølgan som underviste på lærerhøgskolen på Notodden. – Jeg trodde jo det skulle spre seg som ild i tørt gress, men det gjorde ikke det. Studentene var veldig lojale.

Et eksempel på den lojaliteten viste seg da det var en lesbisk parole i 8. mars-toget på Notodden. – Jeg følte jo at jeg måtte gå. Så sto jeg der og holdt i den ene stanga, og det var ikke et menneske i nærheten. Ingen ville holde i den andre enden. Da kom det er student og tok den andre stanga, og vi bar parolen sammen i toget. Hun var ikke lesbisk, det var snakk om solidaritet, forteller Bølgan. 

Vi endret verden

På slutten av perioden, fra 1982 til 1984, var det stadig et tema om hvorvidt de skulle legge ned organisasjonen, ettersom flere av den harde kjernen hadde flyttet tilbake til Oslo. I 1983 ble de kontaktet av Anfinn Bernaas, som foreslo et samarbeid for å etablere Forum for homofile og lesbiske i Telemark. De sa ja til dette, og Lesbisk Rørsle ble da innlemmet i Forum for homofile og lesbiske i Telemark, som ble stiftet i 1985.

Lesbisk Rørsle ble aldri en stor organisasjon og talte i gjennomsnitt mellom seks og ni medlemmer. Men det materialet som er samlet etter dem, gir et godt tidsbilde av lesbisk historie og kvinnehistorie på 70- og 80-tallet. 1970-tallet endret Norge på mange områder og var en brytningstid mellom nye og gamle holdninger som når det gjaldt kvinners plass i samfunnet, kvinners rett til abort, og straffelovens §273, som forbød homoseksualitet mellom menn. Det var også mange andre store politiske saker med høy debatt-temperatur, som EU-kampen (eller EEC, som det het den gangen).

Innenfor homobevegelsen var 1970-tallet preget av kampen for å oppheve forbudet mot sex mellom menn. Når denne kampen ble vunnet, gikk man løs på andre rettighetskamper innenfor forsvaret, kirken og psykiatrien. Lesbiske opplevde at det i for stor grad ble fokusert på rettigheter som gjaldt menn, mens den generelle kvinneundertrykkelsen som lesbiske erfarte, ikke ble viet oppmerksomhet. De søkte seg derfor til kvinnebevegelsen og egne organisasjoner for lesbiske. Gjennom dette valget fikk de kjempet for hele seg – sammen med alle kvinner – og de fikk en styrket og tydeligere identitet som lesbiske, noe som var viktig for å synliggjøre at homofile ikke bare er menn.

På kvinnehistorie.no skriver Elisabeth Lønnå om «Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet»:

«Deltakerne var grepet av en følelse av at noe kunne skje, og at noe burde skje, at de kunne forandre verden og gjøre den bedre, og at samfunnsforholdene var til å endre. En slik holdning var en del av tidsånden, og kvinnebevegelsen var knyttet til andre store sosiale bevegelser på 1960- og 70-tallet. Den forholdt seg til den intense ideologidebatten som foregikk på og rundt universitetene, i protestbevegelser mot Vietnamkrigen, og blant radikal, opposisjonell ungdom med pasifistisk, anarkistisk eller sosialistisk tilhørighet. Forhåpningene blant feminister var store, og kravene også. Kvinnenes frigjøring var målet.» (Lønnå, 2003)

Anne-Mette Vibe sier det slik: Når det går et tog, hiver du deg på uten å ane hvor det går, eller så blir du stående på perrongen. Det var en bevegelse som var i gang, og jeg ville være med!

– Det var som om vi fløt på noe fremover, vi hadde vind i ryggen. Og vi så den nye verden foran oss. Derfor turte vi å gjøre alt, sier Nina Bauer Bølgan.

– Og vi har jo seiret. Både kvinnesaken og homosaken har seiret. Så det var jo til nytte, avslutter Vibe. 

Se også

• Lesbisk Rørsle i Telemark på 1970- og 80-tallet
• Lesbisk Bevegelse

Kilder

• Dybing, S. (1980, 22. November). Høyrekvinner og homofile er rasende. Arbeiderbladet, s. 2.
• Framlegg til fråsegn om homofili (1975). I lokalhistoriewiki.
• Hellesund, T. (2020). Better than Orgasm: Sex, Authenticity and Intimacy in the New Women's Movement in Norway. Gender & History, 20(3), 209-226.
• Høie, J og Ulriksen, K (2024). Jeg var en sint ung mann. Skeivt historielag Telemark.
• Johannessen, T. (1976, 6. januar) «Politiske lesbiske» angripes. VG, s. 13.
• Lesbisk Rørsle i Telemark. (u.å) Lesbisk Rørsle i Telemark. [Brosjyre]
• Libertas. (1974). Libertas skolerapport: Venstre-ekstremistenes ideologi og misbruk av skolen. Elingaard forlag.
• Lønnå, E. (2003). Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene. Kvinnehistorie.no.
• Reite, A. (1979, 8. mars). Kvinner viser enighet for 8.mars-dagen. Porsgrunn Dagblad, s. 13.
• Ryste, M. E. (2003). Kvinnehuset. Kvinnehistorie.no.
• Skeivt Arkiv. (2016, 28. sept). Wenche Bryn Lowzow.
• Telemark Arbeiderblad (1978, 31. august). Grenland et mørkeland for homofile.
• Telemark Arbeiderblad (1978, 8. mars). 8. mars. s.11.
• Varden, Ordet Fritt. (1983, 25. februar, s.10). Det moderne Norge?
• Varden, Ordet Fritt (1983, 8. mars, s.12). Hva vil «Lesbisk rørsle».
• Vibe, A-M. Lesbisk Rørsle i Telemark på 1970- og 80-tallet. Kvinnehistorie.no.
• Ås, I. & Gjevjon, T. (2020). Vi spiste, sov og drakk feminisme. Sfinxa – lesbisk trykk.