I 1972 stilte to kvinner til start i den prestisjetunge Holmenkollstafetten. De måtte gjøre det under falske navn, for stafetten var kun åpen for menn. Slik startet kampen for kvinnelig deltakelse i stafetten, en kamp som kan stå som et symbol på kvinnekampen i idretten på 1970-tallet.
For idrettskvinnene ble retten til deltakelse en viktig kamp i etterkrigstiden. Fire store saker fra perioden peker seg ut. De kvinnelige skiløpernes kamp for å bli tatt på alvor ble vunnet i 1966, da Berit Mørdre staket det norske stafettlaget inn til en sølvmedalje under VM i Oslo. I skinasjonen Norge hadde motstanden vært stor mot kvinnelangrenn. Som eneste nasjon stemte Norge mot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde i stedet innført stillangrenn for kvinner, der stilen telte like mye som hvor raskt deltakerne gikk.
Den andre kampsaken handlet om kvinnenes rett til å delta i Holmenkollstafetten. Den tredje kampsaken var Birkebeinerrennet, der kvinnene etter mye motstand slapp til i 1976. Samme året ble damefotball endelig tatt opp som en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde damene allerede i mange år hatt sine egne, uoffisielle serier og NM.
Nei til kjønnstest
Ellingsen og «Foss» stilte til start for Universitetslaget Pedistene. På draktene sine hadde de skrevet «Nei til kvinnediskriminering i idretten» og «Nei til kjønnstest i H-stafetten». Elleve av mennene på laget løp med «Nei til EF/EEC» på draktene, mens to som var for EF, løp med «Solid bakgrunn for egne meninger». De politiske markeringene falt ikke i god jord hos arrangørene. Allerede ved første veksling gikk det galt. Gerd von der Lippe forteller:
I 1965 var kvinnene pausefyll når stafetten gikk av stabelen. Mens mennene løp mot Holmenkollen, løp kvinnene stafett inne på Bislett stadion. To år senere ble stafettjentene erstattet av turnjenter, som ifølge arrangørene hadde større «underholdningsverdi».
«På draktene sine hadde de skrevet 'Nei til kvinnediskriminering i idretten' og 'Nei til kjønnstest i H-stafetten'».
– Haga sprintet derfor fra start i stedet for å «gå rolig ut» og ble et lett bytte for en annen politimann på toppen av Norabakken. Her ble han tatt inn i en politibil. Han ble så fraktet til vekslingsfeltet for tredje etappe. I mangel av stafettpinne plukket Haga en blomst og ga den til Ingrid Ellingsen. Blomsten ble vår stafettpinne gjennom tretten av femten etapper.
Startforbud
- Jeg kan imidlertid med en gang si at det ikke kan bli snakk om kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten. Det er teknisk umulig … Vi ønsker heller ikke å risikere at et arrangement som glir så godt og seiler i medvind, skal bli redusert eller ødelagt. (Daværende leder i idrettsklubben Tjalve til Aftenposten 8.11.1973)
– Det var en ren nytelse å løpe i 1972, forteller von der Lippe.
«Det smakte godt å være kjettersk i en sak vi mente var viktig. Vi fikk ta det som måtte komme. At jeg skulle bli utestengt fra landslaget i en kortere periode, hadde jeg aldri drømt om. Det gjorde at jeg sluttet med toppidrett og begynte å orientere meg politisk i stedet.»
– Vi hadde bare vært tilskuere i alle år, og nå var vi med. Jeg var i knallform og hadde følelsen av at jeg ikke brukte noen krefter under løpet. Det smakte godt å være kjettersk i en sak vi mente var viktig. Vi fikk ta det som måtte komme. At jeg skulle bli utestengt fra landslaget i en kortere periode, hadde jeg aldri drømt om. Det gjorde at jeg sluttet med toppidrett og begynte å orientere meg politisk i stedet.