Kvinneidrettsrevolusjonen på 1970-tallet

En meget spesiell demonstrasjon ble gjennomført i 1972 da to kvinner løp forkledd som menn i to av etappene i Holmenkollstafetten. Kampen for aksept av kvinner som deltakere var like hard som for langrenn. Virkemidlet denne gangen var den overraskende aksjonsformen, en metode som blomstret på venstresiden på 70-tallet, spesielt fra feministenes side. Koblet med annet systematisk arbeid, resulterte dette i at Holmenkollstafetten åpnet for kvinnelig deltakelse i 1975.

Den tredje kampsaken var Birkebeinerrennet, denne vinterens utholdenhetsprøve fra Rena til Sjusjøen eller omvendt. Etter mye motstand slapp kvinnene til i 1976.

Selv om kvinnebevegelsen og idretten stort sett sto fjernt fra hverandre, med førstnevntes uttalte holdning: «gode feminister driver ikke idrett», skyllet bølgene fra opprøret også innover idretten.

Og endelig ble damefotball tatt opp som offisiell gren i Norges Fotballforbund i 1976. da hadde damene allerede i mange år hatt sine egne, uoffisielle serier og NM.

Ett tiår, fra 1966 til 1976. så mye som skjedde i kvinneidrettens historie i Norge. Selv om kvinnebevegelsen og idretten stort sett sto fjernt fra hverandre, med førstnevntes uttalte holdning: «gode feminister driver ikke idrett», skyllet bølgene fra opprøret også innover idretten. De to organiserte bevegelsene, Nyfeministene og Kvinnefronten, støttet for øvrig aksjonene for Holmekollstafetten.

Vi skal se nærmere på dette tiåret. 

«Gærne» jenter på ski – og våre olympiapiker

 «'Gærne' jenter på ski - og våre olympiapiker», dette var avisoverskriften for omtalen av den norske kvinnelige olympiske skitroppen i Squaw Valley i 1960 (VG 17.2.1960). De gærne jentene var slett ikke deltakerne i troppen, det var Cecilie Thoresen og Eva Sars som hadde forarget spissborgerne i Kristiania sytti-åtti år tidligere. De hadde gått på ski for å se på Husebyrennet. Avisartikkelen opplyser oss videre: «Skøyter og kvinner gikk til nød an. Men kvinner på ski? Det fantes knapt ord for det!»

Kombinasjonen av kvinner og ski i Norge har ikke alltid vært like negativt ladet som denne artikkelen antyder. Skildringer fra forrige århundre og tidligere viser at skiene hadde en nytteverdi for norske kvinner. Vaage (1990) forteller at kvinnene på det 16. århundre gikk på ski til kirken for å få døpt barna sine. Og på midten av 1800-tallet tok mødrene med spedbarn på ryggen skiene fatt for å komme til gjestebud i jula. Ute på bygdene var nok skiferdighet nødvendig for å klare seg.

Skiidrett som satsingsområde for kvinner startet allerede i 1889 i Steinkjer. Klubben Skade hadde der som første paragraf: 

«Skiklubben Skade har som formaal paa beste maate at fremme skiidrætten blandt kvinder. Til dette øiemed afholdes stadige øvelser og udflukter paa ski, ligesom rutebøger søges utbredt blandt medlemmerne samt den opvoksende kvindelige ungdom» (Toftdahl 1995, s. 75).

I 1888 gikk to kvinner fra Steinkjer til Namsos på ski, en distanse på 6o km. Og de første landsrenn på ski for damer ble arrangert i årene 1891-1902 i Ejelkenbakken. Konkurransegrenene kan best karakteriseres som hopp og utfor, da de dristigste hoppet i selve bakken og resten sto ned unnarennet.

«Tror nogen at Kristianias Balsale, Gader, kafeer er i moralsk Henseende sundere Oppholdssteder for de unge Piger, en jorderne og Skogen omkring Kristiania?»

(Eva Nansen, 1893)

Mange beskrivelser viser at det rundt århundreskiftet var borgerskapets behov for friluftsliv som var pådriver for kvinnene. Eva Nansen hadde sitt berømte innlegg i VG i mars 1893, der hun skriver:

«Naar man mindes hvorledes de unge Piger havde det for nogle Aar siden i Kristiania, hvorledes de ofte blege og elendige drog fra den ene Balsal til den anden for at kurtiseres af blaserede Kavalerer - det var jo omtrent den eneste Maade, hvorpaa de Unge af begge Kjøn mødtes - hvorledes dette Liv fyldte deres Sind og tanker, hvorledes deres væsentligste Adspedelse i Mellemakterne var Kristianias Gader, da kan man vel neppe andet end glædes over, hvor Tiden i denne Retning har forandret sig. Jeg maa indrømme at jeg frydes ved at møde vor Tids unge Piger, naar de paa sine Ski og med sine røde prægtige Ansigter straalende av Glæde og kjærnefrisk Sundhet, kommer indover mot Byen fra sine Ture».

Og hun fortsetter med følgende kraftsalve:

«Tror nogen at Kristianias Balsale, Gader, kafeer er i moralsk Henseende sundere Oppholdssteder for de unge Piger, en jorderne og Skogen omkring Kristiania?» (Toftdahl,1995, s. 76-77). Nå var ikke Eva Nansen noen gjennomsnittlig borgerlig dame i sin samtid. Hun vokste opp i et rikt kulturelt miljø (Brox, 1993), som var ukonvensjonelt nok til å blåse i all motstanden mot skisport som kvinnelig fritidssyssel. Derfor var også Eva Nansen en av de første kvinner i Kristiania som gikk regelmessig på ski.

Så sent som i 1931 ble «Damenes skiklubb» stiftet i Oslo, og formålet var å satse på slalåm, men muligens også øke ferdighetene i langrenn. En av stifterne av klubben var Bitten Eriksen, mor til Stein og Marius, og den var et alternativ til offisielle konkurranser som var stengt for kvinner. Det skulle gå 23 år før damer fikk konkurrere i norsk mesterskap i langrenn. Til sammenlikning hadde svenske damer drevet denne sporten og deltatt i svensk mesterskap siden 1917.

Det virker som motstanden mot kvinnelige skiløpere i Norge tilspisser seg når lyst-elementet bringes inn, slik som den gangen for hundre år siden. Som nytte-element i et ellers hardt liv har det nok vært uproblematisk.

Lippe (1997) har i sin avhandling et langt kapittel om skiidrettens historie i Norge, med spesiell fokus på kjønn. Hun nevner ett unntak for langrennsdamene: da Norges Skiforbund i 1917 sendte kvinnelige deltakere til Nordiske Spelen i Stockholm for bl. a. å konkurrere i 1o km langrenn (s. 202).

Det virker som motstanden mot kvinnelige skiløpere i Norge tilspisser seg når lyst-elementet bringes inn, slik som den gangen for hundre år siden. Som nytte-element i et ellers hardt liv har det nok vært uproblematisk. Olav Bø (1992, s.107) støtter denne antakelsen, og han sier rett ut at skigåing for moro skyld i mange kretser bent fram ble betraktet som usømmelig når en dame prøvde seg. Vaage (1990) siterer en engelsk skihistoriker slik: «Da de norske damer flagret ut på sine ski hadde de adskillig større betydning for den kvinnelige emansipasjon enn alle Ibsens dikterverk» (s. 53).

Man må uvilkårlig spekulere over hvorfor motstanden var så sterk. I et land med lange tradisjoner med bruk av ski for begge kjønn, der kvinner på skitur etterhvert var blitt et vanlig syn, ble langrenn for kvinner motarbeidet på det mest intense. Internasjonalt sett var nasjonens motstand påfallende, og ga seg de mest latterlige utslag som innføring av stillangrenn. Hvis vi holder fast på teorien om nytteverdi kontra lystverdi, faller brikkene mer på plass.

Lippe (1997) påpeker i tillegg at konservatismen hos sentrale skiledere i årene før og rett etter krigen rammet både kvinner og menn. Norgesmesterskap for menn i langrenn ble ikke innført før i 1938, mens damene altså måtte vente til 1954. Hun beskriver hvordan hegemoniet i skiidrett lå hos Skiforeningen i disse årene, og ikke hos Norges Skiforbund. Holmenkollrennene fungerte som «skisportens Mekka», og siden Skiforeningen sto som arrangør passet sentrale personer her på at ingenting skulle overskygge dette arrangementet (s. 207-208).

Damer som går i olympisk langrenn

Utviklingen av damelangrenn som olympisk øvelse følger under, og gir en skisse av fremgang og motstand. Etter krigen og opp til midten av 1970-tallet ble det fra samfunnet sendt ut ulike signaler til norske ungjenter om aksepten ved å drive idrett. Noen idretter var problematiske for kvinnerollen, andre ikke. Av de olympiske vinteridrettene omtalte pressen de alpine øvelsene med positivt fortegn, langrenn og hurtigløp på skøyter med negativt. Motstanden mot langrenn var for såvidt bare en videreføring av årene før krigen.

I boka «Mot mål med jentutn» forteller Ingrid Wigærnes følgende historie fra en av joggeturene i Frognerparken i1954: 

«En gang var det en eldre, hyggelig herre som snakka til meg. Han hadde lorgnett og bikkje og svinga spaserstokken sin elegant. 'Så koselig å se damer som løper her! Hva trener De til da?' 'E trena lite te væte,' sa jeg brydd. 'Å jaså. De står slalåm! Ja det er sikkert en krevende og morsom sport.' 'Neeei, e gjere ikkje det.' 'Men hva er det De gjør om vinteren da, da?' 'E ha tenkt å gå langrenn.' 'Nei fytterakker'n da,' sa den koselige mannen og løftet den vesle hunden etter halsbandet så fire bein sprella i lufta da han rusla fra meg.» (Wigernæs,1967, s. 28).

Langrenn for kvinner kom så sent som i Oslo i 1952, da Norge som eneste nasjon stemte imot.

Boka til Wigernæs er et verdifullt idrettshistorisk dokument fordi den dekker mye av norsk damelangrenns historie i etterkrigsårene fram til VM-stafetten i 1966. Den er, i motsetning til mange idrettsbiografier, skrevet av utøveren selv. Den er dessuten velskrevet og morsom, enda mer sjeldent i jungelen av idrettsbiografier. Lest med nittiårenes briller forteller den indirekte noe om utviklingen innen kvinneidretten: Det står ikke et eneste ord om mat eller slanking i hele boka!

Ser vi på de olympiske vinteridrettene for kvinner, er det viktig å være klar over at skøytesporten har lengre tradisjon enn skisporten. Kunstløp for kvinner sto på programmet ved første vinter-OL i Chamonix i 1924. Da hadde øvelsen allerede vært inkludert under sommer-OL i 1908, i Paris, i en kunstishall. Hurtigløp på skøyter for kvinner var demonstrasjonsøvelse i Lake Placid i 1932. Fire år senere kom det avslag på en søknad om at øvelsen skulle bli olympisk gren. Det internasjonale skøyteforbundet hadde jobbet hardt for å få dette til, men arrangørene i Garmisch-Partenkirchen sa nei. Begrunnelsen var at søknaden kom for sent til å bli behandlet på den olympiske komites møte i Oslo i 1935 (Aftenposten, 4.1.36). Først i OL i 1960 kunne kvinnelige skøyteløperne konkurrere offisielt i hurtigløp.

Alpint for kvinner ble innført i 1936, fire år etter at man hadde prøvd seg med skøyteløp. Langrenn for kvinner kom så sent som i Oslo i 1952, da Norge som eneste nasjon stemte imot.

Norges Skiforbund hadde isteden innført stillangrenn for kvinner i 1947, der stilen telte like mye som hvor raskt deltakerne gikk (Klassekampen,13.3.1993). Norge stilte med fire representanter i 1952, og Dagbladets forhåndsomtale forteller om den omstridte konkurransegrenen. Med overskriften «Bør jenter gå langrenn? Ja, sier Finlands vakre olympialøpere som ikke blir mannhaftige av treningen», fortsetter avisen:

«Olympisk langrenn for kvinner er noe helt nytt. Og i morgen skal det skje for første gang. Løypa er 10 km. Norge stiller også fire representanter - men vi ville neppe vært med i det hele tatt, hvis ikke Oslo sto som arrangør. Med andre ord: Norges kvinner har intet håp om å være med i kampen om medaljene. Den saken ordner de finske jentene og svenskenes Märtha Nordberg seg imellom. Finner og svensker har hatt langrenn for kvinner i mange flere år enn vi her hjemme. Det er ikke så svært lenge siden jentene våre begynte å vise seg med nummer på brystet i løypa og skulle spille karfolk - som det het den gang. Og de første rennene var så visst ingen reklame for kvinnelangrenn. Avisene hadde bilder av jenter som lå utslitt i løypa, med suppe og svette rennende i ansiktet, tufset var de på håret - ja, i det hele tatt ble bildene gjort så dystre som vel mulig. Sportsjournalistene advarte og ba pikene drive med idretter som passet det svake kjønn, altså kunstløp på skøyter og slalåm. Bare ikke langrenn...

«Ti kilometer langrenn for damer skaper ingen skjønnhet. Dette er ikke pent å se på når de vakler i land, og det er tydelig at dette ikke er noen sport for kvinner»

(Veronica og Hetland 1952)

Dagbladet besøkte i formiddag de finske favorittene på Lillevann for å se hvem som hadde rett. Og det skal slås fast allerede nå at jentene både var søte å se til, de så hverken skrapet ut i ansiktet eller lignet tømmerhoggere som ryktene visste å fortelle. Hadde de ikke hatt langrennsutstyr på seg, skulle man like godt tro vi hadde kunstløpprinsesser eller ganske alminnelige skolepiker foran oss» (Dagbladet 22.2.1952).

Etter den historiske to kilometeren var det andre som var mindre nådige. Veronica og Hetland (1952) refererer slik: 

«Vi var ikke særlig begeistret for damelangrennet, og at det i det hele tatt var noen på Besserud akkurat da, var bare for å få sikret seg en god plass til stafetten. Damer som går i olympiske langrenn er målbevisste og barske kvinner med glattvasket ansikt, som når de kommer inn, gisper etter luft og er blå i ansiktet og snørrete, og blir snytt i nesa av rennledelsen etter at målstreken er passert. Ti kilometer langrenn for damer skaper ingen skjønnhet. Dette er ikke pent å se på når de vakler i land, og det er tydelig at dette ikke er noen sport for kvinner» (s. 108). 

Det hører med til presentasjonen av denne første deltakelsen i 1952 at Rakel Wahl fikk en 6. plass etter 4 finner og en svenske.

Til Cortina i 1956 sendte Norge en tropp som også inkluderte fire langrennskvinner, disse deltok i de tillatte øvelser 10 km og stafett. Det ble 4. plass i stafett og 10. plass som beste individuelt. I Norges Olympiske komites rapport fra 1956 er tonen optimistisk og oppmuntrende: 

«Vel, vi vant ikke - men jeg tør vel antyde at resultatene ble i overkant av hva vi kunne vente. Dette fordi alle våre konkurrenter representerte nasjoner der kvinnelangrenn har hatt atskillig lengre levetid som konkurransegren enn i Norge. ...Kvinnelangrenn er ikke kraftidrett, som mange av denne grens motstandere har fått for seg. Det er her som i langrenn for menn - de små og vevre har også sine muligheter, bare kondisjonen og teknikken er i orden. Det største lyspunktet for norsk kvinnelangrenn i Cortina var Rakel Wahl's innsats i stafetten: best på 3. etappen og nestbeste etappetid i det hele. Det var en bragd - på høyden - og selvfølgelig uhyre gledelig for oss som i de senere år har stelt med 'jentene i løypa'» (Norges Olympiske Komite, 1961, s. 27).

I 1960 var både kunstløp, hurtigløp, langrenn og alpint mulige OL øvelser for norske kvinner. Olympiatroppen fra Norge besto kun av 4 alpinister som dekket alle grener: utfor, storslalåm og slalåm.

«Vår lille kvinnelige olympiske skitropp vakte oppsikt ved ankomsten til Squaw Valley, leser vi - de ble beundret for sin naturlige charme og ynde (i motsetning til flere andre lands mer maskuline idrettskvinner)»

(VG, 1960)

Ingen langrennsløpere, ingen på skøyter. «Vår lille kvinnelige olympiske skitropp vakte oppsikt ved ankomsten til Squaw Valley, leser vi - de ble beundret for sin naturlige charme og ynde (i motsetning til flere andre lands mer maskuline idrettskvinner)» (VG 17.2.1960).

I Innsbruck i 1964 sto 5 km for damer på programmet for første gang. Sportsmanden for 10.12.1964 slår fast at norsk damelangrenn ikke lenger er noen venninneklubb. Ingrid Wigernæs lover at det skal bli en annen sving på sakene med en gruppe på to elitedamer og regelmessige samlinger på Nevra. Et av hennes ønsker fra dette intervjuet skulle bli innfridd langt mer enn forventet: «Det tar imidlertid tid å bygge opp dyktige langrennsløpere - og vi kan nok ikke vente norske tetplasseringer den første sesongen. Vi får være godt fornøyd om vi kan yte skikkelig innsats i Oslo-VM, det ville være morsomt om vi kunne gi hjemmepublikummet en og annen gledelig overraskelse.» At det tok et par år, nærmere bestemt til det bebudete VM i Oslo i 1966, skal være sikkert. Til OL i Innsbruck sendte Norge en tropp på 5 kvinner i langrenn, og beste plasseringer fikk Wigernæs med 15. og 12. plass på henholdsvis 5 og 10 km.

Gjennombrudd i 1968

Først i 1968 kom gjennombruddet: Norges kvinnelag vant gull i stafetten i OL i Grenoble! Da hadde det norske folk på forhånd blitt varslet om at noe var i ferd med å skje i norsk damelangrenn. Foran øynene på fjernsynsseere og tilskuere staket Berit Mørdre seg inn til en sølvmedalje i VM-stafetten i 1966, foran Sverige og med bare Sovjets lag foran seg. Dette var en begivenhet som fikk opinionen til å snu, damelangrenn var plutselig blitt akseptert i den norske folkesjel.

De pressefolkene som etter krigen var så fokusert på ynde og stil, var vel bare gjennomsnittsobservatørene fra sin tid. Etter Cortina i 1956 hadde Aftenposten en liten rankingsliste over prestasjoner, slik som Beste nasjoner, Beste nordmann, Uheldigste olympier, eller Største norske overraskelse. Midt blant dette finner vi - ja nettopp - Vinterlekenes ukårede skjønnhetsdronning: Den østerrikske slalåmløpersken Regina Schöpff. Umiddelbart etter følger en annen «prestasjon», Minste publikumsbesøk: Damenes 10 km langrenn. Neppe over 50 betalende.

Holmenkollstafetten - vårens vakreste eventyr?

Holmenkollstafetten startet i 1923 og gikk over 10 etapper, men ble utvidet til den nåværende lengde på 15 etapper fem år senere. Kvinnene ble på et vis trukket med i 1965, da de et par år var «pausefyll» ved å løpe stafett inne på Bislett stadion. To år senere ble stafettjentene erstattet av turnjenter, som hadde større underholdningsverdi.

Kvinnene ytret etter hvert ønske om å komme ordentlig med i stafetten, men dette møtte mot stand hos arrangørene Aftenposten og idrettsklubben Tjalve. Forkjemperne for kvinnelige deltakelse i stafetten begynte å ta i bruk en kjappere og mer overraskende aksjonsform i motsetning til langrennssportens tålmodige, langsiktige form. I hele den vestlige verden varkvinnebevegelsen i fremvekst, og dens samfunnsmessige forutsetninger ga også grobunn for at idrettskvinnene skiftet strategi for å nå sine mål.

I 1972 stilte to kvinner, Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen, på et av lagene i denne eksklusive herrestafetten. Politiet tok stafettpinnen etter 2, etappe, og en blomsterkvast gjorde derfor nytten gjennom resten av løpet. De to kvinnene fikk et kortere startforbud i friidrett for sin forseelse. Den ene av aksjonistene var altså friidrettskvinnen Gerd von der Lippe, som har hovedæren for at stafetten i 1975 også ble kvinnenes. Hun har redegjort detaljert for den tre år lange kampen, og analysert strategier og motstrategier (Lippe, 1975). Mye av det som er beskrevet i dette kapitlet, tar utgangspunkt i hennes artikkel. Sara Vatne (1985) har senere sett på hendelsesforløpet, og konkluderer med at motstanderne tok alle de fem herskerteknikkene til Berit Ås i bruk for å stenge kvinnene ute fra stafetten. Disse teknikkene er usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, dobbelstraffing, og påføring av skyld og skam (Ås 1981).

Venstreradikal idrettsaksjon

«Idrettsaksjonen» ble dannet våren 1973. Dette var en radikal bevegelse som ble startet for å motarbeide den uheldige utviklingen innenfor idretten i Norge. Idrettsaksjonen er forøvrig en av de grupperinger som ble nevnt som mulig overvåkingsobjekt av Lund-kommisjonen. Den var utvilsomt den fremste spydspiss for den raskt radikaliserte delen av idretts-Norge, et fenomen som i etterkrigstid står i særstilling i denne ellers så konservative og samfunnsbevarende bevegelse. Det må ha vært eneste gang i historien at kvinner ble rekruttert til 8. mars-tog via idretten, som figurerte i 1974-toget i parolen «Nei til kvinnediskriminering i idretten». I 1973 ble også «Aksjonskomiteen for kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten» dannet av idrettsutøvere fra orientering, ski og friidrett. Samme år var det en fredelig utdeling av løpesedler langs løypa under stafetten.

Det må ha vært eneste gang i historien at kvinner ble rekruttert til 8. mars-tog via idretten, som figurerte i 1974-toget i parolen «Nei til kvinnediskriminering i idretten».

Det var, som nevnt, den lengste og hardeste etappen opp til Besserud som satte sinnene mest i kok hos motstanderne. Man tvilte på om mer enn en håndfull damelag kunne stille løpere. Aftenposten formulerte problemstillingen med lange etapper slik: «Knallharde 1750-meters og 2100-meters etapper er vel heller ikke direkte for kvinner» (25.2.74). Representanter fra Idrettsaksjonen argumenterte også for en forkortet versjon, men brukte dette kun som en strategi for at kvinnene skulle komme med i stafetten: «Det er bare synd at ikke arrangørene ønsker størst mulig kvinnelig tilslutning. Dersom kvinnestafetten f.eks. gikk over seks etapper, fra Skøyen til Bislet, kunne kvinner i masse små og store klubber rundt i landet delta. Kravet er at kvinnene skal løpe samtlige 15 etapper, selv i en innkjøringsfase. Dette hindrer dessverre de fleste klubbene i å stille kvinnelag (Dette forhold må også sees i sammenheng med kvinnediskrimineringen i idretten)» (Idrett for alle, 1974, s. 63).

I 1974 samlet et syttitalls idrettskvinner seg og demonstrerte på Bislett under idrettspresidentens tale. De reiste seg med parolen «Vi vil også delta» mens samme slagord ble ropt så det overdøvet Bangstads tale. Det som historien hittil har tiet om, er at aksjonister i nattens mørke hadde klatret opp på taket av Bislett og festet en transparent med samme ordlyd. Med et enkelt håndgrep skulle festet løsne slik at transparenten skulle blafre svært så synbart bak idrettspresidentens rygg. Siste ordet i teksten ble imidlertid ikke synlig, fordi aksjonistene holdt på å bli oppdaget av politiet i jobben med å feste parolen til taket på tribunen.

Endelig, den 11. mai 1975, var målet nådd. 30 kvinnelag med til sammen 450 løpere stilte til lovlig start, og deltakerne ble hjulpet fram med jubelbrus fra en stort sett begeistret tilhørerskare.

Kampen om Holmenkollstafetten er nok den mest velregisserte aksjon som har foregått i kvinnenes idrettshistorie.

Lippe (1975) påpeker at Aftenposten og Tjalve som var arrangører av stafetten var de største motstanderne av å ta med kvinnene. Det var følgelig helt håpløst å få inn innlegg for kvinnelig deltakelse i Aftenposten og VG, mens andre aviser som Dagbladet og Akershus Arbeiderblad ble en god støtte utad.

Kampen om Holmenkollstafetten er nok den mest velregisserte aksjon som har foregått i kvinnenes idrettshistorie. De etterfølgende gjennombrudd, Birkebeineren og kvinnefotball, fulgte i kjølvannet.

Birkebeineren og kvinneklassen

Deltakelse i Birkebeinerrennet var den nest siste kampsaken som ble vunnet på 1970-tallet. Distansen man skal tilbakelegge i dette løpet er 56 km, fra Rena til Lillehammer eller omvendt annethvert år, med en pakning på 5 kilo.

Birkebeinerrennet ble innstiftet i 1932. Rennets lokalisering og lengde er tatt direkte etter historien: da de to birkebeinerne Torstein Skeivla og Skjervald Skrukka fraktet et kongsbarn over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen i 1206. Barnet var den senere kong Håkon. Pakningen på 5 kilo skal erstatte den ekstra vekten som de to birkebeinerne slet med. Løypa er kjent for å være hard, spesielt fra Rena-kanten, fordi mesteparten av stigningen tas ut i en bolk i starten av løpet. Føreforholdene er dessuten variable i slutten av mars, og tung og våt nysnø kan gi en alt annet enn lystbetont overfart.

Rennet oser altså av historie, tradisjon og manndomskraft. En typisk utfordring som mange mente at kvinner skulle holde seg langt unna, men som selvfølgelig har virket pirrende på enkelte «stri kjerringer». Kjersti Ericsson forteller i Klassekampen i mars 1996 at «...det handler ikke bare om barske menn. Også kvinner var barske, lenge før det gikk opp for d'herrer i skisportens styre og stell. Etter krigen var Halvorsen huslærer på Mathisplassen i Nordmarka. Besteforeldrene til jentungen han underviste, gikk Birkebeiner'n hvert år: `Nils startet i eldste klasse, Hilda la ut ved 6-tiden om morgenen og kunne ønske Nils velkommen i mål. Hun var nok blant de aller første kvinnelige birkebeinere'». I 1961 fikk fire kvinnelige birkebeinere lov til å starte bak mennene med grønne armbind. Sangen om «Birkebeiner'n og kvinneklassekampen» er skrevet av Guri Østerkløft og forteller om denne begivenheten. Hun er datter av Bernt Østerkløft som var en kjent kombinertløper og fast deltaker i Kollen før krigen.

Det er uvisst om det var Hilda fra Mathisplassen som spøkte i bakhodet til Berit Mørdre Lammedal som gikk Birkebeineren flere ganger på 70-tallet før det ble offisiell dameklasse. Hun forteller i et intervju i Arbeiderbladet 19.2.1993 at pionerene fra stafettlaget i Grenoble i 1968 fortsatte å slite tungt i mange år etter seieren. Mediedekningen var skjev, og fra NRK opplevde langrennsdamene den rene diskrimineringen. Hvorvidt dette var usynliggjøring eller latterliggjøring sier hun ingenting om.

Det virker allikevel som pressen var mer medgjørlig med hensyn til kvinner i Birkebeineren enn hva den hadde vært ved tidligere kamparenaer. 17.3.1975 skriver Aftenposten pent om jentene som i kvinneåret «benyttet anledningen til å prøve seg over fjellet». Den før omtalte Berit fikk starte foran karene denne gangen. Hun brukte fire timer, og dette ville ha holdt til en annenplass i eldste herreklasse.

Aftenpostens beskrivelse kan være et forsøk på harmonisering av hva som faktisk skjedde. Dagbladet forteller 17.3.1975 at «Demonstrasjoner førte fram: Jenteklasse neste år.» 15 jenter hadde stilt til start ved Lysegårdsjordet på Lillehammer, og gikk over fjellet etter å ha lagt fram sine argumenter. Sissel Storihle står avbildet med plakaten «Vi krever dameklasse» på brystet. Av de to arrangørene var Lillehammer Skiklubb villig til å la damene slippe til på linje med mennene, og beklaget at kvinnene valgte demonstrasjonsformen i stedet for å kontakte dem. Rena idrettslag sa blankt nei. Argumentene som ble brukt mot ordinær deltakelse var de samme som så ofte før: påstått manglende interesse fra kvinnene skulle indikere at behovet ikke var tilstede. Storihle sier til Dagblad-journalisten: 

«Birkebeiner-arrangørene kan ikke lenger si nei til egen kvinneklasse. Jeg er overbevist om at vi får støtte i vårt krav om å gå i den ordinære konkurransen. Gjennom hele løypa ble vi virkelig godt mottatt. Bare et par røster spurte om det var nødvendig å demonstrere i skiløypa og. Vi har nye aksjoner på lager dersom det fortsatt blir negativt svar.»

I 1975 hadde mye skjedd siden 60-tallet. Kvinnekampen hadde, som tidligere nevnt, kommet for fullt i Norge. Tidens aviser var fulle av reportasjer om abortkampen, kjønnskvotering, og demonstrasjoner. Bare 9 dager før Aftenpostens vennligsinnede og Dagbladets spissere reportasjer, hadde det vært rekordstor oppslutning i 8. mars toget i Oslo. Aftenposten fra 10.3.75 forteller at politiet opererte med et antall på mellom 4000 og 5000, mens arrangørenes eget tellekorps landet på 6000. Dette siste tallet var en fordobling i forhold til fjorårets, og tre ganger så stort som deltakerantallet på Manhattan i New York i 1975.

Kvinnenes jubelferd i 1976

Så endelig, 21. mars i 1976, ble det åpnet for damene. Glassfiberskiene hadde gjort sitt inntog i skiløypa, og rykter om de vanskelige smøreforholdene fikk ærgjerrige kvinner til å bytte ut treskiene i hui og hast før rennet. De fleste hadde prøvekjørt utholdenheten med 5-6 timers turer på lørdagene og søndagene. Det viktigste var ikke å få merket, men å fullføre med kvinneæren i behold. Guttas hardtrening helt fra skisesongens start hadde gjort sterkt inntrykk - her var beretninger i fleng om slit og kramper og blodsmak i munnen.

Turen over var en jubelferd med spesielt kvinner som begeistrede tilskuere. «Se, der kommer en dame», ble det brølt for alle, fra enerne til de som bare fullførte. Og kvinner fra bygdene rundt, med skaut og dynejakker og termoser, dannet et samstemt heia-kor så lenge en dame var synlig i løypa.

Ironisk nok opprant renndagen med brukbart vær og bomsikre minusgrader, så de som hadde nykjøpt glassfiber fikk unngjelde ved oppskrapte og isete utforkjøringer fra Sjusjøen og ned til Lillehammer. Turen over var en jubelferd med spesielt kvinner som begeistrede tilskuere. «Se, der kommer en dame», ble det brølt for alle, fra enerne til de som bare fullførte. Og kvinner fra bygdene rundt, med skaut og dynejakker og termoser, dannet et samstemt heia-kor så lenge en dame var synlig i løypa.

Berit Mørdre Lammedal vant klassen over 20 år suverent, og med tiden på 3.54.44 hadde hun kommet langt opp blant mennene. Hun syntes heller ikke at sekk og pakning hadde vært sjenerende (Aftenposten 22.3.1976 s. 25). «De første 20 km skremte ikke damene - og særlig ikke Berit Johannessen!» sier overskriften på s. 23, og det fortsetter «Vi trenger mer trening på denne distansen. Den var ikke avskrekkende lang, men det er selvfølgelig vanskelig å disponere kreftene på en distanse vi aldri før har forsøkt».

«Grimstadblonde Pelé» og «Mor fotball»

Roy-Kenneth Torkildsen (1983) har gjennomført en meget detaljert undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Mye av det som fortelles i de følgende avsnitt, er hentet fra denne undersøkelsen.

Det var selvfølgelig ikke nytt at noen kvinner spilte fotball med guttene på løkka, det har vel foregått til alle tider. I Hamarområdet var man tidlig ute med enkel organisering av fotballspillende kvinner, og i 1931 spilte to damelag fra Hamar mot hverandre i en høyt uoffisiell kamp.

Fra 1960 økte aktiviteten med de fotballspillende jentene på løkka. Helt i tråd med de antiautoritære strømningene i tiden kom nå ideen om egne kvinnefotballag. 

Det var idrettslagene Kapp og Hamar IL som var så framsynte. Ennå tidligere, på St. Hans aften samme år, hadde en kamp mellom «damelag» og «gubber» vært annonsert som aftenens underholdning i distriktet.

Fra 1960 økte aktiviteten med de fotballspillende jentene på løkka. Helt i tråd med de antiautoritære strømningene i tiden kom nå ideen om egne kvinnefotballag. Torkildsen deler perioden fra 1960 til 1976 inn i fire forskjellige faser. Den første fasen kaller han synliggjøringsfasen, og henviser til alle de fotballspillende jentene rundt på guttelagene på skoler og i idrettslag. Den andre perioden en er begynnelsen av 70-tallet, også kalt latterliggjøringsfasen. Kvinnefotball ble da brukt på show-liknende arrangementer som en kuriositet.

Fase 3 er markedsføringsfasen, da kvinnefotballen ble truende for det etablerte apparatet. Denne fasen fulgte i kjølvannet av det første uoffisielle NM i 1971, og det ble påvist behov for anlegg og lederressurser for kvinner. Og endelig, året 1976 avslutter gjennombrudds- og etableringsfasen, da stadig flere kvinner skiftet fra andre idretter til fotball.

Søndag 12. juli 1970 skjedde det historiske at den aller første kvinnefotballkamp i regi av Norges Fotballforbund ble spilt, på Levermyr stadion i Grimstad. Det var det nystartede damelaget Amasonene i Grimstad og IL i BUL i Oslo som møttes, og kampen endte med seier 4-2 til Oslolaget.

Det er her Dagbladet presenterer Else Vasstø som en Grimstadblonde Pelé i et meget positivt referat 15.7.70 med overskriften: «Damefotball slår igjennom. Suksess både i VM og i første norske kamp.» Målfrid Kuvås fra BUL får æren å av å bli kalt fotballens mor av Roy-Kenneth Torkildsen. Hun var også med i denne første kampen. 

Dagbladet var, som i kampen for Holmenkollstafetten, også her på kvinneforkjempernes side. Avisen var medarrangør til de første uoffisielle NM for damer sammen med idrettslaget Frigg. Journalist Harald Pettersen er nesten visjonær når han skriver: 

«Men bare vent til den gang Norges charmerende, men allikevel så elegante og uhyre målhungrige super-jenter vil gjøre sin entre internasjonalt, de bør fluksens invitere de danske piger. Allerede i dag vil vi høfligst be de høye herrer i NFF og andre steder om å spisse både øyne og ører. For her har vi virkelig sjansen til å kunne gjøre det helt store som fotballnasjon. Ville det ikke være en ide, nå fra grunnen av å satse fullt på denne fronten, iallfall så lenge som fotballpresidenten... går rundt og hevder at norsk 1. div. fotball stadig blir dårligere? Og tenk da på hvilken inspirasjon det i seg selv må være å satse på jenter... Vi sier ikke mer. Men i Fotballforbundet er man pr. i dag meget nøkterne. - Ennå foreligger det ingen konkrete planer fra vår side om å ta opp kvinner i vårt forbund. Det vi venter på, er at tida får vise om det virkelig er grobunn for denne idretten blant jentene, og hvor mye det eventuelt vil bli satset fra spillerne selv og deres respektive klubber.» (Dagbladet 15.7.70)

På begynnelsen av 70-tallet var det etter hvert mange klubber som hadde kvinnelige fotballag. I Oslo og Akershus var det mange nok til at uoffisielle serier kunne settes i gang. Klubbene satset imidlertid med ulik intensitet. En del lag besto av opprinnelige håndballspillere som var med for gøy, mens andre lag hadde skikkelig drevne fotballspillere. BUL og Asker var fryktede motstandere, og et lag som Øvrevoll hevdet seg godt anført av en driblesterk danske. Målforskjeller på 20-1 var ikke sjelden i denne tiden når mer seriøse lag spilte mot «koffertlagene».

Latterliggjøring av kvinnelige fotballspillere

Mange av kvinnene som begynte å spille den gangen, oppdaget at gutta hadde hatt eneretten på en virkelig utfordrende og fascinerende idrett. Og mange av dem ønsket å beholde denne eneretten. Ifølge Idrett for alle (1974, s. 69) ble en kvinnefotballkamp i 1973 kommentert slik av en kjent radio- og fjernsynsreporter: «Legg merke til Keeperen frk... hvordan hun fanger opp ballen - omtrent som hun skulle løfte en sekk poteter», «Frk... skjøt denne gangen med høyre ben - hun skyter vanligvis like dårlig med begge», og til slutt «Det er vanskelig å skille Nordstrandsdamene da de ikke har nummer. Kan ikke noen sørge for at disse damene få et nummer i pausen?»

Gerd von der Lippe (1982) har beskrevet en del av motstanden før kvinnene fikk slippe til i offisielle serier. Hun refererer til en meget spesiell debatt som foregikk i Østfold fotballkrets i 1975. Debatten er skildret i Dagbladet 10-11.12.75, og avisen forteller om alt det «vås» som kom fram som motargumenter da Drøbak/ Frogn ønsket å starte en kvinneserie i fotball i kretsens regi. En sa rett ut at damefotball var tåpelig. En annen hadde sett at en kvinnelig fotballspiller tok seg en dram før hun skulle ut å spille, og dette kunne varsle om flere utskeielser i den retning. Da forslaget til slutt ble trukket, var det imidlertid følgende argument som var avgjørende: «Representanten fra Trøgstad - fortalte bl.a. at en av de kvinnelige fotballspillerne hadde på en fest forsøkt å forføre hans kone». 

Referatet er interessant fordi det virker som om frykten for lesbiske for første gang blir brukt åpent i motstanden mot kvinnenes inntreden i enkelte idretter i Norge. De senere år har man i forskningssammenheng fått større oppmerksomhet rundt tabuområdet idrett og lesbiske (Kolnes, 1994). Argumentet kan godt ha ligget i bakhodet hos mange skeptikere tidligere, men først på 70-tallet var homofile kommet fram som en synlig gruppe i samfunnet og kunne dermed også omtales som en trussel.

Andre argumenter som tekniske ferdigheter, ble også brakt inn. De to hovedstadsavisene stilte seg oftest, som i kampen for Holmenkollstafetten, på hver sin side i debatten. Aftenposten hadde i forbindelse med det uoffisielle NM for damer i 1975 en meget provoserende artikkel som satte sinnene i kok. Det ble stilt spørsmål ved nivået på kampen og om kvinnefotball i det hele tatt burde bli noen offisiell idrett. (Torkilden 1983).

Norge «seint ute med damefotball»

Dagbladet på sin side fulgte opp det «visjonære» referatet fra 1970 med saklige overskrifter. I 1975 slår avisen fast at Norge er «seint ute med damefotball» (27.9.75), og de refererer det svenske bladet «Svensk Idrott» som har laget et skjematisk bilde av damefotballen i Europa. Det ble påvist at damefotball allerede i 1974 var innlemmet i de respektive nasjonale forbund i 15 land, 12 vesteuropeiske og 3 østeuropeiske (Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland). Norge glimret med sitt fravær. Oversikten inneholder også noen andre kuriositeter: «I Vest-Tyskland krever man «medisinske idrettstester» av de kvinnelige spillerne. I Nederland har man samme undersøkelse, som også gjelder for mannlige spillere. I Tsjekkoslovakia må man bruke brystbeskyttelse. I Østerrike får damekampene bare gå av stabelen i bra vær og på bra underlag».

Fotball stiller ingen spesielle krav til utholdenhet. Her må motstanden i Norge ligge på et annet plan, og det er sannsynlig at det var inntrengingen på et tradisjonelt mannlig område som var problemet.

Den første «Rapport om kvinnefotballen» av Gerd von der Lippe og Anne-Mette Vråle ble også publisert i Dagbladet 2.10.75. Her presenteres tall fra en spørreundersøkelse blant de 27 lagene som deltok i NM i kvinnefotball samme år. Undersøkelsen viste at kvinnene hadde mer regelmessig trening enn det som ble påstått. Det var også et klart svar fra de utøverne som svarte (253 stykker) at Norges Fotballforbund nå måtte gjøre en innsats for kvinnene.

I 1976 godtok endelig Norges Fotballforbund at kvinnefotball ble opptatt som formell idrett.

Fotball stiller ingen spesielle krav til utholdenhet. Her må motstanden i Norge ligge på et annet plan, og det er sannsynlig at det var inntrengingen på et tradisjonelt mannlig område som var problemet. Fotball var med sine 75 år med ren mannskultur blitt en del av vår nasjonale identitet, og hadde som sådan en sterk symbolverdi i det norske samfunn.

Se også

• Idrettens kjønnspolitikk frå syttitalet til tusenårsskiftet - eit mannsdominert landskap

Kilder

• Brox, Karl H. «Eva Nansen: en kvinnelig ski-pionér». I: Fjell og Vidde. 2 (1993), s. 32-34.

• Bø, Marianne Thorstad. Idrett, fritid og kvinner i tidligere Sovjetunionen: i forhold til erklært likestilling fra 1918. Oslo: Universitetet, 1993. Avhandling til embetseksamen i pedagogikk.

• Idrett for alle: en kritisk kommentar til norsk idrettspolitikk. Oslo: Gyldendal, 1974.

• Kolnes, Liv-Jorunn. Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Oslo: Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling.

• Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975, s.131-141.

• Lippe, Gerd von der. «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Oslo: Gyldendal, 1982, s. 13-37.

• Lippe, Gerd von der. Endring og motstand mot endring av femininiteter og maskuliniteter i idrett og kroppskultur i Norge 1890-1950 - med et sideblikk på Tyskland, Sverige og Danmark: en deministisk analyse av et empirisk materiale. Bø: Lippe, 1997. Doktorgradsavhandling.

• Norges Olympiske Komité 1960. Oslo: Komitéen, 1961.

• Toftdahl, Hanne. «Kjerringer mot strømmen». I: Årbok 1994/Foreningen til ski-idrettens fremme. Oslo:1995, s.71-88.

• Torkildsen, Roy-Kenneth. Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave.

• Vaage, Jacob. «Damer på ski». I: Årbok 1990/Foreningen til ski-idrettens fremme. Oslo: Grøndahl, Skiforeningen, 1991, s.45-53.

• Vatne, Sara. Makt. Lillehammer: Oppland DH, 1985. Individuell oppgave samfunnspolitikk 1984/85.

• Veronica - Hetland. «Hva vi syns om olympiaden». I: Årbok 1952 / Foreningen til ski-idrettens fremme. Oslo: Grøndahl, 1953, s. 106-110.

• Wigernæs, Ingrid. Mot mål med jentutn. Oslo: Aschehoug, 1976.

• Ås, Berit. Kvinner i alle land -: håndbok i frigjøring. Oslo: Aschehoug, 1981.