Krisesenterbevegelsen

Initiativet til de fleste krisesentrene sprang ut fra kvinnebevegelsens ideer om å «politisere det private». Når kvinner begynte å snakke med hverandre om sine opplevelser, ble de oppmerksomme på at erfaringer med fysiske og seksuelle overgrep var utbredt. De fleste krisesentrene ble organisert og drevet etter feministiske prinsipper, alle skulle være med og ta avgjørelser, og arbeidsoppgaver skulle rotere, det vil si gå på omgang.

Fra husbråk til kvinnemishandling

Krisesenterbevegelsen startet i England på begynnelsen av 1970-tallet og var et produkt av den nye kvinnebevegelsen. Kvinner kom sammen og fant etter hvert ut at de hadde flere felles interesser. De bestemte seg for å treffes jevnlig og oppdaget gjennom samtaler at den volden flere hadde vært utsatt for hjemme, ikke var et privat og enestående problem, men at flere kvinner hadde opplevd det samme.

I 1976 ble det arrangert et internasjonalt tribunal om forbrytelser mot kvinner i Brussel, der kvinner sto fram og fortalte om at de hadde vært utsatt for vold av sine menn over flere år. En gruppe norske feminister deltok på tribunalet, og tilbake i Norge tok de initiativet til å starte Nordens første krisetelefon ved hjelp av private midler. Vold mot kvinner ble dokumentert og kom på den politiske dagsorden. 

Kvinner fra alle de politiske partiene støttet krisesenterbevegelsen, og Nordens første krisesenter ble åpnet i Oslo i 1978, Camilla Krisesenter.

Kvinnene krevde offentlig støtte for å starte krisesentre, for de så vold mot kvinner som et samfunnsproblem og et resultat av det skjeve maktforholdet mellom kjønnene. Kvinner fra alle de politiske partiene støttet krisesenterbevegelsen, og Nordens første krisesenter ble åpnet i Oslo i 1978, Camilla Krisesenter. I fortsettelsen tok lokale kvinnegrupper i resten av landet initiativet til flere. Fra 1980 til 1985 ble det etablert mellom seks og syv sentre hvert år. 

Landets første krisetelefon for voldtatte og mishandlete kvinner

Krisetelefonen i Oslo ble satt i drift 1. februar 1977. Hver natt fra klokka 19.00 til 07.00 satt to kvinner vakt ved telefonen. Resten av døgnet ble kvinnene som ringte møtt av en automatisk telefonsvarer. Det meste av det praktiske arbeidet besto i samtaler med kvinner over telefon eller på gruppas «hemmelige» hybel. Alt kunne foregå anonymt og vaktene hadde taushetsplikt.

Alle telefonvaktene jobbet gratis. Gruppas største utgift var hybelleie og telefonregninger. Husleia ble betalt ved at kvinnene tok gulv- og trappevask i huset de leide. Resten ble betalt gjennom støtte fra frivillige givere.

– Vi begynte med telefontjeneste fordi vi ikke hadde penger til å starte et senter med overnatting, forteller Janne Krogstad i et intervju med Kilden i 2003. Hun var en av initiativtakerne i krisesentergruppa som sprang ut fra Kvinnehuset i Oslo.

Ettersom de ikke hadde noe overnattingstilbud ga de frivillige nattevaktene støtte og informasjon pr. telefon, slik at kvinnene skulle vite om andre steder de kunne oppsøke. Men det var ikke alltid like lett. 

– En jul måtte vi rett og slett be en kvinne komme til kontoret vårt og overnatte. Hun ringte 1. juledag og var ganske desperat, siden det var høytid fant vi ingen andre muligheter enn vårt eget kontor. Det var forferdelig å ikke ha noe tilbud når folk ringte. 

Parallelt med driften av krisetelefonen arbeidet kvinneaktivistene for å få midler til å åpne et senter. De dokumenterte bruken av krisetelefonen og de øvde press på myndighetene.

Camilla krisesenter, Nordens første krisesenter 

2. mai 1978 ble Camilla krisesenter åpnet i Oslo, som det første i sitt slag i Norden. Kvinnene bak senteret ville gi akutt krisehjelp til mishandlede kvinner og synliggjøre den private volden kvinner ble utsatt for i samfunnet.

Den gang var det tabu å snakke om kvinnemishandling, forteller Janne Krogstad i et intervju med Kilden i 2003. Hun var med på oppstarten av Camilla krisesenter.

– Men vi fikk mye oppmerksomhet i media, og saken engasjerte mange. I tillegg hadde vi kontakter innenfor systemet. Vi samarbeidet med betjenter i bydelspolitiet som gang på gang hadde rykket ut på «husbråk» og sett med egne øyne hva det handlet om. Og vi hadde kontakter på legevakta som fikk inn kvinner til behandling.

Selvhjelp

Krogstad forteller at de som jobbet på Camilla krisesenter ikke ville skille mellom de som drev senteret og kvinnene som ble utsatt for vold.

«Vi mente at det ikke var damene som var syke, men situasjonen de var i. Vårt tilbud skulle være å gi kvinnene et sted å bo mens de fikk orden på ting som å oppsøke advokat, skaffe seg jobb og søke om separasjon»

– Vi mente at mishandling kunne ramme alle kvinner. Alle kan når som helst bli voldtatt eller banka opp, dette er ikke en problematikk som angår en spesiell gruppe kvinner. Tilbudet kvinnene fikk skulle være hjelp til selvhjelp. Krisesenteret var et bosted – ikke en behandlingsinstitusjon.

– Vi mente at det ikke var damene som var syke, men situasjonen de var i. Vårt tilbud skulle være å gi kvinnene et sted å bo mens de fikk orden på ting som å oppsøke advokat, skaffe seg jobb og søke om separasjon.

Åtte hybler

Det var til slutt et tverrpolitisk samarbeid mellom kvinnene på Stortinget, med en særlig innsats fra kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet, som gjorde at Krisesentergruppa i Oslo fikk penger til drift så fort. To år etter at gruppa hadde opprettet landets første krisetelefon for kvinner, åpnet Camilla Krisesenter på Alexander Kiellands plass i Oslo.

– Det var noen lugubre lokaler vi hadde til å begynne med; åtte hybler med køyesenger, en stue og et kjøkken, forteller Krogstad.

Aldri nei

Det gikk ikke lang tid før kvinnene kom, med og uten barn. I 1978 bodde 98 kvinner og 34 barn på senteret. De neste årene steg antallet kvinner som oppsøkte senteret.

– Det kunne bli ganske fullt. Men vi stappa inn damer, vi sa jo aldri nei til noen. En jul hadde vi ti damer og femten barn inne samtidig. I et hus med åtte hybler og en stue kan du tenke deg hvordan lydnivået var.

Krisesenterbevegelsens fellesplattform vedtatt på landskonferansen i Tromsø i 1982:

 Vold mot og mishandling av kvinner er en del av kvinneundertrykkingen. Kvinneundertrykkingen er samfunnsbestemt.

Vi ønsker derfor å angripe ethvert forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder vold mot kvinner. I dette arbeidet er vi partipolitisk nøytrale og ikke tilknyttet bestemte organisasjoner eller trossamfunn.

Kvinner enes i kamp mot undertrykking av kvinner - privat såvel som samfunnsmessig.

Ved siden av driften av det enkelte krisesenter/telefon, skal vi påvirke samfunnet til å endre syn på vold mot kvinner, ved blant annet å drive informasjonsarbeid, systematisk registrering av vold mot kvinner, følge opp aktuelle saker i pressen, bearbeide holdninger.

Og kreve full offentlig finansiering på krisesentrenes/telefonenes premisser. Arbeidet skal i prinsippet være lønnet. Vi skal opprettholde kontakt mellom krisesentre/telefoner og i størst mulig grad støtte hverandre i felles saker.

Ideologien og plattformen er todelt

Krisesentrene har et innadrettet mål. Dvs. det arbeidet som blir utført på hvert enkelt krisesenter. Det tilbudet som kvinner og hennes barn får når hun oppsøker et krisesenter/telefon.

Krisesentrene har et utadrettet mål. Dvs. foredrag, holdningsendring, med andre ord angripe ethvert forhold som opprettholder og legitimerer vold mot kvinner. Både den innadrettede og den utadrettede delen er like viktige.

Arbeidet innad

Krisesentrene har et profesjonelt tilbud til voldtatte og mishandlede kvinner utfra lang erfaring og kompetanse på området. Man kan si at krisesentrene fungerer som en mellomstasjon mellom det sosiale nettverk og det offentlige hjelpeapparat. Kontakten begge veier styres av kvinnen selv. Krisesentrene overprøver ikke kvinnens valg av løsninger.

Krisesentrene umyndiggjør ikke kvinnene, noe som dessverre ofte skjer innenfor det offentlige hjelpeapparat. Innenfor hjelpeapparatet må kvinnen ofte akseptere «ekspertenes» definisjon og valg av løsning på kvinnens problemer.

Krisesentrene har noe unikt, kvinnefellesskapet.

Kvinner hjelper kvinner - på kvinners premisser

Krisesentrene har hele tiden kvinnen og deres barn i sentrum, men det forutsettes at ansatte og vakter er personlig engasjert i det arbeidet som gjøres. Slik at relasjonene blir personlige og ikke institusjonaliserende.

Krisesentrene skal ikke umyndiggjøre sine brukere og beboere, stikkord her er:

• Kvinner definerer selv sin egen situasjon.
• Hun får hjelp til selvhjelp.
• Hun blir trodd.
• På krisesentrene har en tid til å lytte, for så å hjelpe kvinnen og stake ut en kurs hun selv vil gå.
• Krisesentrene har innlevelse i kvinnens problematikk, og vi føler solidaritet med kvinnene.

Alt dette kan oppsummeres i at kvinnene gis mulighet til igjen å ta styring og ansvar for eget liv.

For å kunne klare dette, må krisesentrene sette beboerne, de kvinnene og barna som bruker krisesenteret i sentrum.

Arbeidet utad

Ut i fra vår ideologi skal krisesentrene bidra til å synliggjøre mishandlingsproblematikken slik at samfunnet må forholde seg til dette som et alvorlig sosialt problem av stort omfang.

Vold mot kvinner er ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem.

Volden er et kollektivt problem for alle kvinner, fordi vi alle er potensielle voldsofre ut i fra vårt kjønn.

Kvinnemishandling er en ekstrem form for kvinneundertrykking, og problematikken må vi se i en kjønnskulturell ramme. Den enkelte kvinne og mann er ikke ansvarlig for den tunge kjønnsrollekulturen som råder i vårt samfunn, men vi er ansvarlige for å få til forandring.

Ved at vold knyttes til mandighet og omsorg til kvinnelighet, er vi med på å opprettholde den kulturelle legitimitet av mishandling.

Den politiske aksjonen ved krisesentervirksomheten gjelder ikke bare å avdekke mishandlingsproblematikkens karakter og omfang, men innebærer direkte press mot ansvarlige myndigheter for å få igang tiltak utover krisesenterdrift for å bekjempe kvinnemishandling og seksualisert vold.

Den utadrettede delen omfatter foredrag ved høgskoler, videregående skoler og organisasjoner, aksjonsvirksomhet, samt en oppfølging av saker gjennom media.» 

Se også

• Krisesentergruppa i Oslo: Ellen Ahnfelt 1987

Kilder

• Ahnfelt, Ellen (1987): Kvinnemishandling - fra privat problem til offentlig ansvar: en dagsordenbyggingsprosess. Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

• Botnedal, Kjersti og Lene Nilsen (2008): «Kvinnerommet» Om krisesenterbevegelsens arbeid gjennom 30 år (1978-2008). Oslo: Krisesentersekretariatet.

• Bufdir (2018): Vold og overgrep - tall og statistikk.

• Lykkjen, Asta Magni (1976): Voldtekt: ei bok om kvinneundertrykking. Oslo: Pax forlag.

• Amundsen, Elin, Inger Braathen, Hilde Fors, Sissel Grebstad, Edel Hildre, Anne Cathrine Johnsen, Else Marie Spetalen (1981): Privatlivets fred. Ei bok om kvinnemishandling. Oslo: Pax forlag.