Karen Sundt: Religiøs forfatterproletar og Borgerinde i Byen

Karen Sundt (1841-1924) hadde et langt yrkesliv som journalist, redaktør, redaksjonssekretær og forfatter. Fra en oppvekst med tilknytning til kystbyborgerskapet i Farsund og Langesund på 1840- og 1850-tallet, endte Karen Sundt sine dager alene i en liten leilighet i Kristianias arbeiderstrøk på nordsiden av Bogstadveien, nærmere bestemt Ingelbrecht Knudssøns gate 1, kun med sin store katt (With 1918), sin sterke religiøse tro og en glødende overbevisning om at kommunismen var løsningen på samfunnsproblemene i samtiden. Hvordan gikk dette til?

Det var fra midten av 1890-tallet at Karen Sundt begynte å livnære seg med å skrive for det såkalte kolportasjemarkedet. Det var billige og populære utgivelser solgt heftevis kapittel for kapittel, beregnet for de lavere klasser. Denne typen bøker kan forstås som en forløper for den såkalte kiosklitteraturen. Slikt lesestoff ble ikke anmeldt i pressen, men tilhørte en slags litterær suboffentlighet. Fortellingene ble ikke solgt i bokhandlere, men av omreisende selgere også kalt «kolportører» (Dahl 1973). Karen Sundt kastet seg altså ut på populærlitteraturens laveste trinn i en interessant historisk overgangsfase.

Denne artikkelen tar for seg Karen Sundts oppvekst, utdanning, yrkesliv og deler av det omfattende forfatterskapet hennes. Karen Sundt var en uvanlig samfunnsaktiv kvinne for sin generasjon, sterkt preget av den ideologiske og samfunnsmessige brytningstiden hun levde i. Religions- og folkeopplysningsideologi, kampen for parlamentarismen og partiet Venstre, arbeiderrettigheter, klassekamp, stemmerett og nye lesergrupper vever seg inn i fortellingen om Karen Sundts liv og forfatterskap, skal vi se i det følgende. 

Kilder til kunnskap om Karen Sundt

Litteraturprofessor Willy Dahl var den første som framhevet Karen Sundts forfatterskap (Dahl 1974, 1975 og 1984). Han pekte på hennes samfunnskritiske opprør, særlig på vegne av arbeiderklassens kvinner. Forfatter og lektor Kari Haave bygget videre på Dahls forskning i sitt viktige pionerarbeid om Karen Sundt, der hun viste at Sundts bøker på mange måter kan oppfattes som en fortsettelse av hennes avbrutte journalistiske og politiske virke. Haaves bok Foraktet av de store, men elsket av de små. Karen Sundt og forfatterskapet hennes (1977) var min inngangsport til Karen Sundt, og har vært en viktig forutsetning for denne biografiske fremstillingen.

I tillegg er Sundts memoarer «Gamle slægter – svundne dage» og hennes selvbiografiske kapittel «Litt om mit liv og mit virke» viktige kilder, samt digitaliserte avisartikler, avertissementer og lignende, som ikke var like tilgjengelige på 1970- og 80-tallet. 

Oppvekst og ungdomstid

Karen Sundt ble født i Farsund 23. mai 1841, som eneste barn av skipskaptein Lauritz Carl Sundt og hustru Marie Emilie, født Parnemann.

Sundt legger vekt på at mormoren var knyttet til «en anset æt, der ei alene representerte et mægtigt pengearistokrati, men også den eiendommelige fornemhed, der stemplet standsaristokraterne i vore forældres dage» (Sundt 1920-21, avsnitt 1 artikkel 1). Faren kom derimot fra «en jevn, borgelig slægt», var oppvokst under enkle forhold og dro til sjøs straks etter konfirmasjonen, antakelig med et av sin farbrors skip. Karen Sundts far var storebror til den atskillig mer berømte Eilert Sundt (1817-1875), kjent som Norges første samfunnsforsker.

Av økonomiske grunner bodde den lille familien en stund hos mormoren på Knivsland i Farsund. Faren fikk heldigvis en stilling som tollbetjent i Langesund. Hustru og den 11-årige datteren fulgte etter til Langesund våren 1852 (Sundt 1920-21; Haave 1977). Karen hadde fått hjemmeundervisning i Farsund, men i Langesund fikk hun undervisning av en teologisk kandidat, huslæreren hos den velstående grosserer Jørgen Wright på Slaattenes, noe som understreker familiens borgerlige slektstilknytning (Sundt 1918). Wright drev blant annet skipsrederi, lastehandel og reperbane og holdt et gjestfritt hus med «en eiendommelig duft av ekte gammeldags finhet og fornemhet», forteller Sundt, og beskriver hvilken stor begivenhet det var når foreldrene hennes pyntet seg for å gå i juleselskap hos Wright (Sundt, 1920-21 avsnit 2, artikkel 7).

Foreldrene var ivrige grundtvigianere, altså tilhenger av den danske presten, teologen, politikeren og salmedikteren Nikolai F.S. Grundtvigs «lyse og glade» kristendom. Dessuten nevner Karen Sundt at hun selv, som skolepike «svermet» for den franske revolusjons frihetsidealer – i likhet med sin mor… (Sundt 1918: 115).

Foreldrene eide kun Wexels andaktsbok, salmebok og huspostillen (Sundt 1918). Karen Sundts onkel, samfunnsforskeren Eilert Sundt, ville ha funnet omtrent den samme mengden bøker i sin bror, tollbetjentens private eie, som det han fant blant arbeiderklassen da han registrerte lesevanene i fattigkvarterene i Piperviken og Ruseløkkbakken i Christiania i 1858 (Haave 1977: 10; Dahl 1974: 10). Med forenklet sosiologisk terminologi kan man nok si at den kulturelle og sosiale kapitalen var høyere enn den økonomiske kapitalen i Karen Sundts barndom. For i motsetning til arbeiderklassens barn, hadde hun tilgang til boksamlinger som kunne lånes av slektninger som skipsmekler, reder, skogeier og trelasthandler J. C. Parnemann og familievenner som konsul Gundersen i Langesund. Både eventyrbøker og tidsskriftet «Børnevennen» ble skaffet til veie, forteller Sundt i sine memoarer (1920-21). I tillegg var moren medlem i et lite leiebibliotek med skjønnlitteratur med lettere lektyre og «morskapslæsning» (Sundt 1918: 114).

I sine memoarer skriver Sundt litt om sin ungdomstid, der hun blant annet trekker fram en avstandsforelskelse i en vakker, ung mann fra de lavere klasser. En totalt utelukket forbindelse for en pike av hennes stand, forklarer hun med et sukk. Deretter beretter hun om en forlovelse med en ung styrmann fra Porsgrunn, en «dannet mann av en god familie», men han ble forelsket i en annen, brøt forlovelsen, dro til sjøs og forulykket på havet etter kort tid (Sundt 1920-21). Det ble ingen flere forlovelser eller noen ekteskapsinngåelse for Karen Sundt. Men livet skulle ta flere dramatiske vendinger. 

Karen Sundt vil bli forfatterinde

Som tjueåring var Karen Sundt ferdig med sitt første romanutkast, visstnok inspirert av de populære engelske romanene hun hadde lest, med handling hentet fra den hjemlige kysten og fra ting hun hadde lest (Haave 1977). Hun skriver (selv)ironisk: «Min kjærlige far, som ikke hadde det ringeste rede paa at bedømme slikt, gjennomlæste mit manuskript og fandt det storartet. Mor som var den klokeste av de to sa ingenting.» (Sundt 1918: 115).

Karen Sundt antyder ikke så sjeldent at det er kvinnene i hennes familie som er de klokeste og dyktigste, sammenlignet med sine ektemenn eller mannlige slektninger. Men hun fant ingen kvinnelig forfatter å spørre om råd med hensyn til sine litterære forsøk. Manuskriptet ble vist til den ni år eldre «dikterhøvdingen» Bjørnson. Hun skal ha truffet ham, men hvor, når og hvordan sier hun ikke noe om, bare at tilbakemeldingen ikke var oppløftende. Selvtilliten hevet seg imidlertid litt etter hvert, ikke minst etter lesning av John Stuart Mills feministiske bok The Subjection of Women fra 1869, også omtalt som den moderne kvinnebevegelsens bibel (Agerholt 1973: 13).

11. november 1872, 31 år gammel, fikk Karen Sundt sin første artikkel på trykk. Den bar tittelen «Den gode hyrde», og ble trykket i tidsskriftet Bud til Menigmand, et kirkelig og folkelig opplysningsblad, som begynte å utkomme i Trondheim dette året. Hun fortsatte å skrive artikler med religiøst innhold også til andre oppbyggelige tidsskrifter og blader, blant annet Menigmands blad, Idun, Urd, Vaarsol, For hus og hjem og Ungdomstidene/Norsk Ungdomsblad (Sundt 1918). 

Karen Sundt begynner på den frilynte folkehøyskolen Sagatun

Omtrent på denne tiden fikk Karen Sundt ideen om å dra til Sagatun, den berømte frilynte folkehøyskolen på Hamar. Skolen var drevet Olaus Arvesen og Herman Anker, og den første i sitt slag i Norge som var inspirert av Grundtvigs skoleideer, med et alternativt verdisyn med mål om «opplysning av et annet og mer jordnært slag enn den borgerlige dannelsen» (Hagemann 2020: 176). Ideen var også å bygge opp bondestandens evne til å bruke sin nyvunne politiske frihet. Dette var den eneste folkehøyskolen som også var åpen for kvinner på denne tiden.

Karen Sundt dro til Sagatun i begynnelsen av mai 1873. Men hvor lenge kurset varte, hvem hun gikk der sammen med, har jeg ikke klart å finne ut av. Folkehøyskole kvalifiserte ikke for videre skolegang, men da Middelskolen (ungdomsskolen) åpnet for jenter i 1876, var Karen Sundt blitt 35 år. Det var nok lite aktuelt å sette seg på skolebenken, gratis var det jo heller ikke. Artiumseksamen åpnet for jenter i 1882, det måtte man også betale for. I 1882 var Karen Sundt allerede i gang som journalist og mer skolegang var antakelig uaktuelt.

Av lærerne på Sagatun; Olaus Arvesen, Fritz Hansen og Viggo Ullmann, hadde sistnevnte størst innflytelse på Karen Sundts åndsutvikling, skriver hun selv. Viggo Ullmann var en kjent venstrepolitiker som gikk inn for kvinnelig stemmerett og var preget av en religiøs og idealistisk motivert radikal sosialpolitikk. Karen Sundt deltok senere i livet på flere sommerkurs med Viggo Ullmann i Seljord og andre steder i Telemark. Hun skal også ha dratt til Vallekilde folkehøyskole i Danmark, men kildetilfanget er, så langt jeg kjenner til, sparsomt på dette punkt.

Etter skolegangen og i løpet av 1870-årene må Karen Sundt ha utviklet mer selvtillit og tro på egne evner, for i 1877 utkom den første lille bokutgivelsen hennes med tittelen Eventyr for Folket frit fortalte og forklarede, på eget forlag i Porsgrunn, trolig inspirert av grundtvigianismen og folkehøyskolens ideer. 

At Karen Sundt fikk ideen om å dra til Sagatun, må ha vært overraskende for foreldrene hennes «for de skoler skulde jo være mest for bondeungdommen», reflekterer hun (Sundt 1918: 119). I tillegg til å kludre med standstilhørigheten, brøt hun allerede nå med tidens kjønnsnormer, ettersom høyere skolegang i utgangspunktet var stengt for kvinner på denne tiden. Hun brøt trolig også med konvensjoner knyttet til alder og skolegang; hun var en voksen kvinne, sju år eldre enn sin lærer Viggo Ullman.

Politisk journalist og aktivist i nasjonalpolitiske stormer

De liberale impulsene hun fikk fra folkehøyskolebevegelsen førte til at Karen Sundt ble dratt inn i politikken: «med liv og sjæl sluttet jeg mig til Johan Sverdrups Venstre», skriver hun (Sundt 1918: 120).

Norge var på denne tiden et standssamfunn hvor embetsstanden regjerte sammen med kongen og regjeringen, i stor grad uavhengig av Stortinget. I den parlamentariske kampen henvendte Johan Sverdrup seg direkte til folket på en helt ny måte, nemlig gjennom pressen. Og i 1876 overtok han redaksjonen av avisen Verdens Gang. Det meste av arbeidet utførte imidlertid hans eldste sønn, Jakob Sverdrup, som ifølge Karen Sundt var hennes venn. Fra 1876 var også Karen Sundt medarbeider i avisen.

I 1878 ansatte Johan Sverdrup en ny redaktør av Verdens Gang, og dette kan ha vært en medvirkende årsak til den nå 37 år gamle journalisten Karen Sundt valgte å flytte til Skien, der hennes gamle foreldre bodde (Sundt 1918). Karen Sundt skrev for flere aviser i Skiensdistriktet, blant annet Normanden og Arbeideren. Hun skrev om alle slags samfunnsaktuelle temaer: prostitusjon, arbeidersak, kvinnesak, pensjonsspørsmål, dampskipsforbindelse med utlandet, diktergasjer, forenkling av embetsverket, næringsveienes oppkomst, om juryer og kveldsskoler og mye mer, fortalte Sundt i et intervju mange år senere (Staakkan 1916, referert i Haave 1977). Hun begrenset seg altså ikke til å skrive om kvinnespørsmål, påpeker Haave, men behandlet alle slags temaer som menn pleide å uttale seg om offentlig. Jeg ser liten grunn til å være uenig med Kari Haave, som omtaler en slik bredde som «enestående for en kvinne på denne tida» (1977: 15)

Karen Sundt blir med i Kvinnesaksforeningen og Skytterlaget

Parallelt med utviklingen av politiske partier, vokste kvinnenes utålmodighet etter å få innflytelse. Engasjement for venstresiden i politikken var et ideologisk valg Karen Sundt delte med mange fremtredende kvinner i samtiden. Mange embetsmenn og redaktører i aviser som var knyttet til venstrekreftene, var gift eller i slekt med kvinnesakskvinner. Kvinnesakskvinnene fant man i den eksklusive Diskusjonsforeningen Skuld og på listen over dem som undertegnet den offisielle innbydelsen til å tegne medlemskap i Norsk Kvinnesaksforening, som ble publisert i flere større aviser 12. november 1884 og som kan leses her.

I listen med de 171 navnene finner vi 87 menn og 84 kvinner, deriblant Karen Sundt. Her ser vi at Karen Sundt er en av få kvinner som signerte med yrkestittel og bopel: Karen Sundt, journalist, Skien. Men det virker ikke som denne signaturen ga henne noen nære kontakter eller venner blant kvinnesakskvinnene. Var det personlige, politiske eller religiøse årsaker til det? Karen Sundt virker å ha stått nokså alene som kvinne i sine personlige og politiske kamper, skriver Kari Haave, men underskriften på innbydelsen fra Norsk Kvinnesaksforening høsten 1884, viser at noen forbindelser til andre kvinnesakskvinner må det trolig ha vært.   

En annen interessant opplysning er at Karen Sundt var æresmedlem i Kristiania Østre Skytterlag. Skytterlagsbevegelsen var et viktig ledd i Venstres nasjonale demokratiserings-politikk (Haave, 1977; Dahl, 74). Da venstrefløyen ikke klarte å skaffe seg innflytelse i den konservative og unionstro Centralforeningen for skytterlag i Norge, ble en rekke opposisjonelle folkevæpningssamlag organisert. Fra regjeringshold ble Folkevæpningen oppfattet som en norsk opprørshær og i Stockholm likte man dårlig denne oppblomstringen av radikale skytterlag i Norge. Til tross for skepsisen ved kongens bord fortsatte Folkevæpningen å vokse. I 1890 talte den 18 082 medlemmer fordelt på 586 skytterlag (Blix 2015).

Karen Sundt støttet aktivt denne formen for venstrebevegelse på 1880-tallet og deltok på alle områder av Venstres politiske kamp, fremholder Haave. Willy Dahl beskriver henne som «en energisk, militant Venstre-kvinne, midt oppe i dagens strid» (Dahl 1974: 87).

En kommentar i vittighetsbladet Krydseren bekrefter den tydeligvis ukonvensjonelle Karen Sundt som litt vel «helfrelst» i sin sak for Venstre og skyttersaken og altså mot Høire og statsminister Selmer. Teksten avsluttes slik: «Vi har i dag modtaget Karen Sundts haarfletning, der antakelig vil blive benyttet til Buestreng mod Statsministeren. Ve dig Selmer! Dit Liv hænger i et Haar – i Karen Sundts Haar!!» (Krydseren 29. desember 1883).

Selv om Karen Sundt ikke var medlem i den eksklusive og i utgangspunktet hemmelige kvinnelige diskusjonsforeningen Skuld, så fant hun et annet diskusjonsforum å bryne seg i, nemlig Samtalelaget i Christiania Arbeidersamfund. Her fikk Karen Sundt sin «opplæring» i diskusjon og politikk, antakelig som eneste kvinne i laget. 

Karen Sundt blir med i det radikaliserte Arbeidersamfundets Samtalelag

I tråd med sitt politiske engasjement, begynte Karen Sundt å vanke i Christiania Arbeidersamfund fra begynnelsen av 1880-årene (Sundt 1918).

Opprinnelig ble arbeidersamfunnene dannet av menn fra høyere sosiale lag for å motvirke sosial og politisk radikalisme i underklassen, som motvekt til de radikale arbeiderforeningene sosialisten Marcus Thrane hadde satt i gang rundt 1850. Christiania Arbeidersamfund ble stiftet i 1864 på initiativ av Karen Sundts onkel Eilert Sundt, som også fungerte som dets første formann. Tanken var at arbeiderne skulle hjelpes opp av sin åndelige og materielle nød og slik integreres i samfunnet. Men i løpet av 1870-årene sivet politikken likevel inn og venstrekreftene skaffet seg fotfeste i foreningen, som etter hvert ble omtalt som «en bule for den laveste Radikalisme» i det konservative Morgenbladet, ifølge historiker Finn Olstad (1980).

Karen Sundt skriver at hun ble introdusert til Arbeidersamfundets Samtalelag av Jakob Sverdrup, sønnen til Johan Sverdrup, men hun kjente nok til Arbeidersamfundet fra før gjennom onkelen. Karen Sundt omtaler aktiviteten i Samtalelaget som hyggelige ukentlige møter med politiske diskusjoner blant de mer opplyste arbeiderne som ennå slet i «trellebånd» med dårlig lønn, og som ingen stemmerett hadde når det gjaldt fedrelandets ve og vel (Sundt, 1918). Stemmerett hadde selvsagt ikke kvinnen Karen Sundt heller.

Finn Olstad omtaler Samtalelaget i Arbeidersamfundet som et forum for medlemmer med et særlig opposisjonelt politisk syn. I Samtalelagets medlemsregister er en interessant detalj at en Frøken Caren (sic) Sundt betalte 25 kroner og ble livsvarig medlem i 1883. Hun er et tydelig unntak; både fordi hun er kvinne, og fordi ingen andre medlemmer er oppført på den måten. Olstad antar at dette dreier seg om forfatterinnen Karen Sundt, uten at dette er noen hovedsak i hans avhandling. At Karen Sundt bosatte seg i hovedstaden først i 1892 rokker heller ikke ved antakelsen i at det er henne, hevder Olstad. Bidraget på 25 kroner kan betraktes som støtte og solidaritet fra en som ikke kunne delta regelmessig (Olstad 1978 fotnote 12).

Karen Sundt begynner å holde politiske foredrag

Om hun ikke hadde fast bopel i Kristiania i 1880-årene, må Karen Sundt ha vært i byen en god del. For de politiske diskusjonene i samtalelaget ble grobunn for hennes politiske foredrag, påpeker hun (Sundt 1918). Det første foredraget het «Arbeide og kapital eller arbeidersaken», var bygget på ideer fra John Stuart Mill og ble holdt i Kristiania Østre Arbeidersamfund (stiftet i 1881) og med lokaler i Grønlandsleiret 26, lørdag 18. oktober 1884.

Karen Sundts første politiske foredrag ble tydeligvis holdt nokså samtidig med et annet og noe mer kjent møte: Nemlig debatten om «Kvindens Stilling i Samfundet», da kvinner for første gang var til stede i selveste Studentersamfunnet, og Frk. Student Laura Rømcke tok til orde mot professor Marcus Jacob Monrad (Ebbel 1907; Hagemann 1994).

Karen Sundt beskriver selv hvor nervøs hun var, at hun vekket både «undren og kaldsmil» hos noen, men hun hevder at hun høstet såpass mye positiv tilbakemelding at hun fikk mot til å fortsette å holde foredrag. Samme år holdt Karen Sundt et nytt foredrag om «Parlamentarismen og Frihedsarbeidet» samme sted (Sundt 1918).

Karen Sundt skal etter eget sigende ha fortsatt med å holde foredrag om politikk og litteratur, også i distriktene rundt Skien og Porsgrunn, da hun senere bodde i Skien. Hun nevner blant annet at Stortingsmann Nils Skjelbred inviterte henne til Tufte skole for å snakke om den såkalte realistiske retning innen litteraturen: Om Ibsen og Bjørnson. Og på Meltvedt i Gjerpen holdt hun foredrag om Venstres politiske kamp (Sundt 1918). Hun skal også ha holdt tale for Johan Sverdrup i Arbeidersamfundet på hans fødselsdag i det dramatiske året 1884 (Haave 1977).

1884: Venstre tar makta og Karen Sundt er på barrikadene

1884 ble et viktig år i norsk politisk historie og Karen Sundt befant seg sentralt i dramatikkens midte. Som journalist overvar hun riksrettsforhandlingene vinteren 1884 (Haave 1977). Kampen sto mellom regjeringen Selmer og venstreopposisjonen, ledet av Johan Sverdrup. Venstreopposisjonen ønsket grunnlovsendring slik at regjeringens statsråder pliktet å møte i Stortinget. Målet var å få innflytelse over regjerningen og være med å påvirke hvem som satt i den. Dette nektet kongen og regjeringen. Til slutt gikk flertallet i Stortinget til sitt mektigste våpen: Riksrett. Statsminister Selmer ble til slutt fradømt sitt embete. Kongen forsøkte å utnevne en ny konservativ regjering, men måtte til slutt gi etter for Stortingets krav. 

Dette året, 1884, utga Karen Sundt en liten bok hun kaller Livsbetragtning hvor hun blant annet hevder total likestilling mellom menn og kvinner. Hun forsvarer også den realistiske litteraturen som «blotter Hulheden, Skjevheden, Halvheden og Uærligheden hos de saakaldte Oplyste» (Sundt 1884: 5).

Den 26. juni 1884 ble Johan Sverdrup utnevnt som statsminister for den første parlamentariske regjering. Med riksrettsdommen «hadde Norge gjennomgått den kraftigste politiske rystelsen siden 1814», ifølge Stortingets hjemmeside.

Den mest sentrale personen i dette politiske dramaet, Venstre-lederen Sverdrup, ordnet det slik at Karen Sundt befant seg i konstitusjonskomiteens værelse den dagen riksrettsdommen falt i februar 1884 (Staakkan 1916). Karen Sundt skrev trolig i Verdens Gang om hendelsene. 

Karen Sundt blir avisredaktør

En konsekvens av Venstres seier var at redaktøren i venstreavisen Varden i Skien, Halvor Bentsen, kom inn på Stortinget. Karen Sundt overtok uoffisielt hans redaktørstilling i 1885-86, mens Bentsen var Odelstingspresident. «Karen Sundt fikk aldri navnet sitt knyttet til redaktørstillingen; det ville ha vært uhørt i det forrige århundre, selv i en avis som kjempet for alminnelig stemmerett for alle», heter det i et jubileumsskrift om avisen Varden (Hedlund 1999: 21).

I Kvinnenes kulturhistorie (1985) hevdes det at Karen Sundt var Norges første «all-round-journalist» og den første kvinnelige redaktør for en dagsavis (Vogt et al. 1985) Mer presist er det kanskje å plassere Karen Sundt som den andre kvinnelige redaktør i norsk presse etter Josefine Thrane, som redigerte og utga Arbeiderforeningernes Blad mens Marcus Thrane satt i fengsel på 1850-tallet (Ringvej 2015).

I 1886 flyttet Karen Sundt og hennes gamle far fra Skien til Larvik. Moren var død allerede i 1881 og Karen Sundt måtte trolig stelle for faren. Hun hadde, som tidligere nevnt, ingen søsken. Sundt forklarer flyttingen med forverrede livsforhold knyttet til den store bybrannen i Skien. Men det kan også ha sammenheng med endrede forhold i avisen Varden. Sundt gikk nå over til en stilling som redaksjonssekretær i avisen Østlands-Posten i Larvik. Utgiverne sto som redaktører, men i praksis var det Sundt som redigerte avisen (Dahl 1974; Haave 1977).

Splittelser i Venstre og erotisk skandale – Karen Sundt mister jobben som redaktør

Etter at Sverdrup ble statsminister, viste det seg etter hvert å være så store motsetninger i partiet Venstre at det oppsto splittelser. Dette førte til konflikter i venstrepressen og fikk innvirkning på Karen Sundts situasjon. Det Moderate Venstre med Johan Sverdrup i front sto mot det mer liberale og radikale Rene Venstre. Den radikale fløyen med bohemen i spissen gikk inn for en liberalisering i synet på hva som var usedelig eller ikke. De ville ha friere forhold for begge kjønn og hevdet at samfunnet var basert på dobbeltmoral. Prostitusjonen florerte, og de fattige kvinnene fikk ofte «uekte barn» å forsørge. De radikale, Rene Venstre, mente derfor at man måtte tillate fri kjærlighet for begge kjønn for å unngå disse problemene (Agerholt 1937; Haave 1977).

Karen Sundt ønsket at Østlands-Posten skulle være en radikal venstreavis. Men styret i avisen ville følge en moderat venstrelinje og Sundt ble pålagt å skrive mot sin overbevisning. Mellom ett og to år gikk før hun fratrådte stillingen. «Mest paa grund av politisk uoverensstemmelse», var den offisielle forklaringen. Men det finnes også en annen årsak til bruddet med avisen, som Karen Sundt skriver om i et brev til forfatteren Arne Garborg, den 20. desember 1887:

«De jagede mig bort som en Hund – ikke paa Grund af min politiske Opfatning – nei paa Grund af et privat Kjærlighedsforhold jeg den gang stod i» […] «de dømte mig for hvad alle Mænd gjør sig skyldige i og enda sidder i Levebrød, men mig en Kvinde røvede de uden videre min Livsstilling for et privat Forholds Skyld. – Et Forhold de dømte efter sine gammeldagse Moralbegreber - » (NB Brevs. 140).

I brevet til Garborg foreslår den da 46 år gamle Karen Sundt for den ti år yngre forfatteren, kjent for sine samfunnskritiske og dristige bøker, deriblant Mandfolk fra 1886, at han kan skrive en roman bygget på hennes erotiske livshistorie. Om hun fikk svar er ikke godt å si. Men han kastet ikke brevet. Det finnes på Nasjonalbiblioteket og er det eneste kjente bevarte originalbrev fra Karen Sundt. 

Kari Haave konkluderer med at Karen Sundt ble offer for en av de grunnleggende motsetningene i Venstre, da hun levde ut en frihet som til da bare hadde vært forbeholdt (overklassens) menn. Det ble tydelig at hun hadde overvurdert liberaliseringen i samfunnet og fikk føle dobbeltmoralen på kroppen. Å ha utenomekteskapelig forhold kunne godtas for menn, men det gikk ikke an for en kvinne, i alle fall ikke for en som skulle lede en avisredaksjon.

Etter at Karen Sundts avskjed fra Østlands-Posten i 1887, hadde hun aldri mer redaksjonelle oppgaver i den politiske dagspressen. Hvem og hva det skjebnesvangre kjærlighetsforholdet besto i, er det foreløpig ingen som vet. Sundt fikk «merke at opprør mot ideologisk undertrykking i høy grad får materielle konsekvenser», bemerker Haave (1977: 28). Det straffet seg for en kvinne å følge bohemens slagord om fri kjærlighet i 1887.

Tilbake til Jesus

Etter hendelsene i Østlands-Posten i Larvik gjennomgikk Sundt en personlig krise og en religiøs vekkelse og tok avstand fra sitt tidligere syndige liv (Haave 1977: 30). I forordet til pamfletten Kvinden i det private og offentlige liv – et praktisk indlæg i kvindespørgsmålet fra 1890, utgitt på Mons Andersens forlag i Larvik, tar Karen Sundt i forordet avstand fra «de frie Tanker og Anskuelser jeg saavel i Tale som i Skrift den gang gjorde mig til Tolk for og søgte at praktisere gjennom hele mit Leveset», men argumenterer sterkt for at kvinnene må bli respektert og få utviklingsmuligheter. Hun skriver at hun har gått tilbake til sin «første kjærlighet», altså Jesus. Samtidig fortsetter hun å argumentere mot kvinneundertrykking med Bibelens, og særlig Det Nye Testamentets, ord. 

I standardverket Den norske kvinnebevegelses historie av Anna Caspari Agerholt fra 1937 (gjenutgitt i 1973) er et sitat fra nettopp denne boken den eneste referansen til Karen Sundt. Agerholt skriver ingenting om Karen Sundts liv og virke, men siterer hennes beskrivelser av 1860- og 70-årene som en tid «da der gik et dybt Suk gjennem kvindernes Rækker» [..] og «det var en almen Trang til at faa komme mer til Aandelig Vext» (Agerholt 1973: 25).

Fortsatt kvinnesakskvinne 

Karen Sundt var fremdeles kvinnesakskvinne etter 1890. Men på dette tidspunktet skilte hun, som vanlig var på denne tiden, mellom gifte og ugifte kvinners oppgaver i livet. De gifte kvinnenes oppgaver, skriver hun, var i hjemmet og familien. Mens de ugifte kvinnene, som henne selv, de skulle selvsagt ha stemmerett og mulighet til å fylle alle slags stillinger i samfunnet. Også som leger og prester, argumenterte hun. Den ugifte kvinne «burde hellige seg Menneskeheten eller det Almene. Staten eller Samfundet er hendes Familie» (Sundt 1890: 21). Denne ideologiske innstillingen var antakelig noe av drivkraften til å skrive for «de små» og «arbeide for folket», som hun omtalte som sin livsvei (Sundt, 1918:118).

Kari Haave påpeker at kvinnenes plass i samfunnet og deres utfordringer, blir problematisert i større grad i romanføljetongene til Karen Sundt enn i pamfletten, der hun gikk tilbake på en del radikale standpunkter.

Redaksjonssekretær i «Missionæren»

Karen Sundt fortsatte å bo i Larvik. Hun fikk stilling som redaksjonssekretær i det evangelisk kristelige bladet «Missionæren» som var et «halvoffesielt talsrør» for Misjonsforbundet, som ble stiftet i 1884 (i dag: Misjonskirken). Bladet ble utgitt fra 1889 på det før omtalte Mons Andersens forlag i Larvik (Filberg 2019/2024). Hun benyttet stillingstittelen sin på bøkene og oversettelsene hun utga mens hun var redaksjonssekretær i Missionæren, så dette må ha vært viktig for hennes legitimitet. Hun oversatte bøker med titler som Helbredelse ved tro av Charles Culis (1890), Øyeblikkelig frelse for den største Synder. Praktisk anvisning for bekymrede av James Gall (1890) og Johannes Grossners levnedsløp ved J.D. Prochnow (1891), alle utgitt på Mons Andersens forlag i Larvik. 

Det er verd å merke seg at utviklingen i Karen Sundts liv passer godt med beskrivelsene av samfunnsutviklingen på samme tid: Etter det dramatiske 1880-tallet, Venstres inntog på maktens tinder, parlamentarisme og en optimistisk kvinnekamp, beskrives 1890-tallet ofte som «et klimaskifte» da mer konservative krefter fikk initiativet. Vekten ble lagt på kjønnskomplementaritet og de to kjønnenes særart, og kvinnesakens tilhengere ble bekymret for at emansipasjon skulle bli ansett som uforenlig med alminnelig respekt og verdighet, skriver historiker Gro Hagemann (1994: 34)  

Hva Karen Sundts ideologiske og religiøse bakgrunn kan ha hatt å si for hennes senere politiske og feministiske utvikling, er et interessant spørsmål. Gro Hagemann påpeker at det mangler en «systematisk undersøkelser av den religiøse følelsen som utgangspunkt for krav om myndighet og stemmerett» (Hagemann 2020: 303). Karen Sundt hentet inn sine omfattende bibelkunnskaper for å argumentere imot kvinneundertrykkelse, men mye tyder på at hennes bakgrunn, holdninger, livsførsel og tiltagende venstreradikale politiske standpunkter ikke hadde gjenklang i kvinnebevegelsen i samtiden.

Fra redaksjonssekretær til kolportasjeforfatterinne

Da faren døde i 1892, flyttet Karen Sundt til hovedstaden, Kristiania. Ifølge henne selv var det for å arbeide i sporene etter folkeopplyseren og folkehøyskolemannen Ole Vig og sin farbror Eilert Sundt, samfunnsforskeren.

«Så var det en dag jeg gik paa Kristianias gater i stor nød og trang uten at vite utvei til det nødvendigste», skrev Karen Sundt senere (Sundt 1918:123-124). Hun oppsøkte sanglærer og trykkerieier A. M. Hanche som hadde startet tidsskriftet Ungdomstidene. Der fikk hun heldigvis et skriveoppdrag. Og nå fulgte undersøkelser i de fattigste strøkene av byen til det som skulle bli fortellingen Tora Solkleiv og Bruden fra Vaterland, som gikk som føljetong i 1894. Historien slo an, men har aldri blitt utgitt i bokform. 

Arbeidet for Ungdomstidene ga ikke nok å leve av. Men så en dag fikk hun kontakt med Aksel Olsen (1862-1942) som utga kolportasjelitteratur. I en alder av godt over 50 år, fra midten av 1890-tallet, begynte Karen Sundt å livnære seg med å skrive for kolportasjemarkedet. Dette var billige utgivelser solgt via abonnement, heftevis kapittel for kapittel, beregnet for de stadig mer lesekyndige lavere klasser. Heftene ble ikke solgt i bokhandler, men av omreisende «kolportører» og var populærlitteratur før kiosklitteraturens tid. Kapitlene ble produsert og solgt ukentlig, ferske fra skribentens hånd. Det ble brukt gammeldagse trykkpresser med gotiske fonter og billig papir, og med minimale ressurser til for eksempel korrektur. Alle kapitlene ble til slutt innbundet og utgitt mellom to permer når fortellingen var fullført (Dahl 1974).

Det er forfatteren Rudolf Muus (1862-1935) som ofte omtales som den mest kjente «folkeskribenten». Men Karen Sundt var også svært populær. Hun var dessuten den eneste kvinnelige forfatteren i dette segmentet; som kan beskrives som et slags lavkulturelt prekariat med skribenter som levde fra hånd til munn, til tross for tidvise enorme salgstall (Heiestad 1946).

Første utgivelse av Karen Sundt på Aksel Olsens Boghandel ble Kjærlighetens Forvildelser med undertittelen Arbejderroman, sannsynligvis utgitt som kolportasjehefter i 1894 og trykket som bok i 1895. Boken har et stort og broket persongalleri, og handlingen foregår stort sett i Kristiania og i en Opplandsbygd. Leseren presenteres for dramatikk og intriger blant arbeiderklasse, bondestand og borgerskap, og, som tittelen antyder, er ikke kjærligheten enkel for noen. Boken ble populær og Karen Sundt «fikk lyst og frimodighet til at fortsette på den valgte bane» (Sundt 1918). Selv om forholdene rundt denne typen skrivevirksomhet ikke var de beste, utgjorde den en forutsigbar inntektskilde, noe hun sårt trengte.

Karen Sundt skrev utover på 1890-tallet og frem til 1918 en enorm mengde fortellinger med titler som antyder handling fra by og bygd, fjord og fjell, Norge og utlandet, «høy og lav», samtid og fortid, med konflikter mellom generasjoner om ekteskapsinngåelser, romantikk, kjærlighetssorg, «uekte barn», sjalusi og hevn som noen av ingrediensene. Et snev av eventyr krydrer fortellingene, men de virker gjennomgående å ha et underliggende moralsk, religiøst og politisk budskap. Bøkene kom stort sett ut på Aksel Olsens Boghandel, noen under pseudonym, men flest i eget navn. Hun skal ha måttet inngå en avtale om kun å publisere på hans forlag, noe som gjorde økonomien vanskelig (Knudsen 1995). Hun utga imidlertid enkelte bøker under pseudonym på andre forlag, for eksempel Ludwig Lunds forlag.

Karen Sundts Heltinden paa Kuba. Fortælling fra Frihedskampen

Karen Sundts fortellinger inneholder ofte handlekraftige heltinner, i mer eller mindre dagsaktuelle skildringer av klassesamfunnets urettferdighet, slik som i Heltinden paa Kuba (1898), første gang utgitt under pseudonymet K. Bing, senere under eget navn og trykt minst i tre opplag (med avvikende undertitler).

Boken er en fremstilling av den historiske bakgrunnen for de samtidige politiske opptøyer og frihetskamper på Kuba i 1898. Hovedpersonen, Vera Anguirillo, kjemper mot spanjolenes kolonimakt og mot sin dødsfiende, guvernøren Don Celeste. Celeste, som ble betatt av den skjønne Vera, har forsøkt å tvinge henne til å svikte sin ektemann og Kubas sak, men Vera dreper til sist, som eldre kvinne med grånende hår, sin dødsfiende i kamp…

Det er ikke umulig at leserne forbandt fortellingen om heltinnen på Kuba med den norske selvstendighetskampen for oppløsningen av unionen med Sverige. Men det er også grunn til å tro at interessen var høy på grunn av fortellingens dagsaktualitet og blandingen av spennende underholdning, romantikk, politikk og opplysning om et land langt borte.

Litteraturviter Christine Hamm (2023) har brukt Heltinden paa Kuba som et eksempel på interseksjonelle perspektiver i historisk arbeiderlitteratur. Sundt skildrer arbeiderkampens forhold til andre frihetsbevegelser og retter oppmerksomheten mot både globalisering, kapitalisme, raseundertrykking og patriarkalske strukturer. Til tross for at stilen er klisje- og patosfylt og holder fast eksempelvis ved trofasthet og ekteskap som ideologier, inneholder romanen perspektiver knyttet til klasse, kjønn og rase, som Hamm mener kan knyttes til vår tids begrep om interseksjonalitet, og viser at Sundt får frem samspillet mellom ulike former for undertrykking. 

Karen Sundts fortelling om arbeiderbevegelsen

Den enkeltutgivelsen av Karen Sundt som har fått mest oppmerksomhet i ettertid, er Arbeiderliv; Fortælling. Boka ble trykket heftevis i 1900, og deretter samlet og utgitt mellom to permer i 1901. Boka kom i flere opplag. Den ble også utgitt i Chicago i 1906 av John Andersons Publishing Company, beregnet på et norsktalende publikum, antakelig uten tillatelse fra Karen Sundt eller Olsens Boghandel. Arbeiderliv ble dessuten gjenutgitt i 1975, bearbeidet av Kari Haave og med forord av Willy Dahl.

Arbeiderliv er en av de første fremstillingene av arbeiderbevegelsens historie i Norge, med beskrivelser av forholdet mellom venstrebevegelsen og arbeiderbevegelsen i perioden mellom 1870 og 1900. Sundt beskriver også kvinnenes begrensede muligheter for kvinnefrigjøring i disse bevegelsene. Ifølge den danske litteraturviteren Beth Juncker (1982) omformer Sundt her kolportasjeromansjangeren til arbeiderklasselitteratur: Boka er ikke ren underholdning, men en form for underholdende politisk opplysning, til tross for ideologiske og estetiske svakheter og mangler.

Arbeiderliv handler altså om underklassens levevilkår i Norges hovedstad i tiårene før 1900, og om arbeiderbevegelsens spede begynnelse og bruddet ved Venstre. Karen Sundt hadde, som vi har sett, fulgt denne utviklingen på nært hold. Boka forteller om tidlige forsøk på faglig organisering, streiker og streikebrytere, arbeidskjøpere og arbeidere, og ikke minst de dobbelt undertrykte, nemlig arbeiderkoner og tjenestepiker og deres slitsomme liv (Dahl 1975).

Sundts omstridte forfatterpensjon

Etter hvert som Karen Sundt ble eldre, ble det tyngre å masseprodusere fortellinger for å overleve. Hun hadde fått engangsbetaling for bøkene, så det hjalp ikke henne at de kom i nye opplag. 77 år gammel mistet hun den årlige støtten fra Schäffers legat på 400 kroner som hun hadde fått årlig siden 1913. Legatet var rettet mot unge kunstnere, og forfatterforeningen påpekte at Karen Sundt var for gammel. Det ser ut til at hun fikk hjelp av Venstre-politikere til å komme inn på statsbudsjettet under posten «Understøttelse for gamle kunstnere» med 500 kroner i året.

Det var Kirke- og undervisningsminister Jørgen Løvland fra Venstre som innstilte for denne støtten. Løvland argumenterte:

«Det kan sjølvsagt diskuterast um mein kan kalle henne kunstnar. Ho er forfattar, men ho er eit gamalt menneskje som hev sitt publikum, og dei skrifterne eg hev set, er det gode gudelege hugdrag i» (Stortingstidende 1918, referert i Haave 1977: 119).

Etter mye diskusjon endte saken 20. april 1918 med at Sundt ble tilgodesett ikke med 500 kroner, men 400 kroner i året av Stortinget. Karen Sundt ble dermed den eneste av «folkeskribentene» som fikk en offentlig påskjønnelse (Heiestad 1946).

Den lille summen førte til høylytt omtale i høyrepressen. Hvorfor fikk denne ubetydelige underholdningsforfatteren statsstøtte? Hvem var hun? Hva gikk det egentlig av Venstre-mennene? Var det korrupsjon? Kritikerne mente de måtte ha private grunner til å støtte Karen Sundt; kunne det ha noe å gjøre med alle de «uekte» barna som ofte dukket opp i bøkene hennes? Skulle de demonstrere sin støtte til den omstridte lovendringen fra 1915 om samme rettigheter for barn født utenfor ekteskap? Kunstneriske årsaker kunne det jo ikke være, mente kritikerne, for det var ikke kunst det hun skrev, det var jo alle enige om (Sfinx i Aftenposten 1918; Haave 1977: 120-125).

Karen Sundt hadde også sine varme forsvarere. Blant annet tok arbeiderforfatterne Johan Falkberget og Oskar Braaten Karen Sundt i forsvar, og mente hun hadde gitt en sulten underklasse underholdning, adspredelse og leseglede (Braathen i Aftenposten, 1918). Også forfatteren Hulda Garborg ytret seg om saken og skrev at Karen Sundt ble utsatt for et smålig angrep, selv om hun ikke sto inne for kvaliteten i bøkene. Forfatteren og redaktøren Hans Østerholt ironiserte over kvaliteten, men viste også med tørre tall utbyttingen som Sundt og kolportasjeforfatterne hadde blitt utsatt for gjennom systemet med engangsbetaling (Østerholt i Social-Demokraten, 1918).

Karen Sundt skrev et sårt tilsvar til Østerholt under tittelen «Det er av sine egne én skal ha det», om at bøkene hennes i alle fall hadde «tændt gnister i hjerterne blant de 'simple smaa' i de tusen hjem og tusen kjøkken og de slukkes ikke saa let, uagtet haan og spot». Hun kommenterte omtalen av sin fattigdom slik:

«Ja, jeg har virkelig været fattig og er det den dag i dag; men jeg har altid med stor energi søkt at holde mig oppe slik at jeg ikke er gaat tilgrunde i fattigdom og vanstel. Jeg er en borgerinde i byen og søker saa godt jeg kan da, at klare hver sitt (sic). Jeg har grundet et litet eget hjem; men hvad har det ikke kostet av møie og slit.» (Social-Demokraten, 11. juni 1918).

I etterkant av Stortingsbevilgningen i 1918, utga Karen Sundt en siste bok som har et selvbiografisk kapittel som oppsummerer hennes eget liv og virke. Hun takker Stortinget for støtten, men er aller mest lykkelig fordi «folkelitteraturen og dens arbeidere endelig nu vil kunne ha utsigt til at naa frem til forstaaelse» (Sundt 1918:127). 

Karen Sundts kommunistiske kamprop

Karen Sundt utga ikke flere kolportasjefortellinger etter 1918. Men prekær økonomi og tilsynelatende noe begrenset sosial omgang hindret henne ikke i å ytre seg politisk gjennom idealistiske kamprop og leserinnlegg i arbeiderpressen til siste slutt. For eksempel:

«Kravet om ret og retfærdiget for alle i et frit samfunn og dermed reisningen av proletariatet gaar som en vældig bølge, en rød traad gjennem al arbeiderbevægelse i nytiden. Det lar seg ikke mere kue ned av kapitalismen, som snart skal bli en saga blot.» (Karen Sundt i Social-Demokraten, 11.12. 1922).

Karen Sundt var tydelig positiv i 1919 da Arbeiderpartiet ble medlem av Komintern, som en internasjonal sammenslutning under ledelse av det sovjetiske kommunistpartiet. Det førte til at en moderat fløy brøt ut og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921.

I tidsskriftet Norges Kvinder fra 20. mai 1921, i forbindelse med Karen Sundts kommende 80-års dag, står det at hun var fortvilet over å måtte ta avstand fra sitt kjære Arbeiderparti. Selv skrev hun «Et ord til Kvinderne og de unge», at det er «et glædelig tidens tegn at flere og flere slutter seg sammen under kommunismens fane» (Social-Demokraten, 15. mars 1922).

Den 11. desember 1922 kommenterte hun høstens valgresultat, og hevdet at det største for arbeiderpartiet var at de ikke sto alene i vår eget lille land, men under «Internationalens tegn». «Fra land til land rækker vi hinanden bror- og søsterhaand og gaar med jubelsang den nye tid i møte», stemte hun i. 

Da Arbeiderpartiet gikk ut av Komintern i 1923, brøt en gruppe ut og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Jeg har ikke funnet dokumentasjon på at Karen Sundt ble med i NKP, men ifølge den yngre slektningen Trygve Sundt ble hun «rødere med årene»: Helt til det siste var hun å finne på første benk i kommunistiske ungdomsmøter (Sundt 1935, referert i Haave 1977: 129). Men om hun jublet og agiterte for sosialismen og kommunismen, jublet og prediket hun antakelig like ivrig for Jesus og Gundtvigs frilynte kristendom.

Karen Sundt ved livets slutt

Natt til 1. januar 1924 døde Karen Sundt, sannsynligvis med håpet om en fredelig samfunnsomveltende kommunistisk verdensrevolusjon samt et evig liv med Gud i Himmelen. Noen strategisk politiker var hun ikke, men et sterkt politisk og religiøst engasjement for de små og svakeste hadde hun livet gjennom; et engasjement som startet med religiøse artikler, ble presset ut av redaksjonelt arbeid i dagspressen, over i kolportasjeforfatterskapet og endte med oppildnende leserinnlegg med støtte til de undertrykte i samfunnet. 

Karen Sundts fortellinger forble populære en god stund etter hennes død og ble trykket som føljetongromaner i lokalaviser rundt i Norge helt fram til 1950- og 1960-tallet, for eksempel i Oppland Arbeiderblad, Bygdeposten, Fjell-Ljom og Lindesnes Avis.

Så la støvet seg over Karen Sundts liv og forfatterskap.

Det er imidlertid mulig «å børste støvet» av Karen Sundt i 2024, hundre år etter hennes død, takket være digitaliseringen av norsk litteraturarv som har foregått på Nasjonalbiblioteket de siste tiårene. Svært mye av kildetilfanget har blitt enklere tilgjengelig, noe som gjør det mulig å undersøke litteratur- og kulturhistorien fra nye perspektiver og trekke fram glemte kvinners liv og samfunnsinnsats, slik som Karen Sundts. Det må være rimelig å anta at Karen Sundts virksomhet både som journalist og forfatter har hatt en større innvirkning på det norske samfunnet, enn det som hittil har kommet fram. 

Kilder

• Agerholt, Anna Caspari ([1937] 1973). Den norske kvinnebevegelsens historie. Oslo: Gyldendal.

• Anonym (1883). «Kvinden». Kristiania, Krydseren, 29.oktober.

• Blix, Arne (2015). Skyttersaken i Norge. Det frivillige Skyttervesen.

• Braathen, Oskar (1918). «Ho hev sitt publikum» nogen ord til Sfinx. Aftenposten, 26. mai.

• Braathen, Oskar (1918). «Min lille demokratiske meining» Svar til Sfinx. Aftenposten, 4.juni.

• Dahl, Willy (1974). «Dårlig» lesning under parafinlampen. Studier over kjøkkenromaner og populærlitteratur som litteraturhistorien har oversett. Oslo : Gyldendal Norsk Forlag.

• Dahl, Willy (1975). «Forord». I Karen Sundt, Arbeiderliv. Redigert av Kari Haave Oslo: Gyldendal.

• Dahl, Willy (1984). Norges litteratur II Tid og tekst 1884-1935. Oslo: Aschehoug

• Ebbel, Clare Thue (red.) (1907). Kvindelige Studenter jubileumsskrift 1882-1907, Kristiania.

• Filberg, Trond (2019/2024). Stiftelsen av Misjonskirken i Norge. Misjonskirken Norge.

• Hagemann, Gro (1994). «Det kvinnelige element. Lutret og styrket. Kvinnesak og kvinnelighet i forige århundrets Kristiania», i Hagemann,Gro og Krogstad, Anne (red.) Høydeskrekk. Kvinner og Offentlighet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

• Hagemann, Gro et.al (red.) (2020). Med kjønnsperpektiv på norsk historie. 3 utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

• Hamm, Christine (2023). «Interseksjonelle perspektiver i den populære arbeiderlitteraturen. Karen Sundts Heltinden paa Kuba (1898) som eksempel». I Anker Gemzøe et al. (red). Nordisk arbejderlitteratur; Internationale perspektiver og forbindelser. Ålborg: Aalborg Universitetsforlag.

• Hedlund, Gunnar (1999). «Karen Sundt». I T. E. Nordby, Varden - fra fjord og fjell i 125 år: Avishistorie i Telemark fra 1874 ti 1999. Porsgrunn: Forlaget Grenland.

• Heiestad, Sigurd (1946). Av Folkelesningens Saga. Oslo: Halvorsens Bokhandel.

• Haave, Kari (1977). Foraktet av de store, men elsket av de små. Karen Sundt og forfatterskapet hennes. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

• Juncker, Beth (1982 nr 42). «Kvindekamp, klassekamp og puritanisme. En analyse af Karen Sundts kolportageroman "Arbeiderliv" fra 1901». Kultur og klasse.

• Knudsen, Hans. P.E. (1995). Folkeskribenten Rudolf Muus og hans forleggere . Oslo: Bladkompaniet AS.

• Moksnes, Aslaug (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

• Olstad, Finn (1978). Medlemmer i Christiania Arbeidersamfund 1864-1896. En analyse av medlemssammensetning og medlemsrekruttering. Hovedoppgave i historie . Universitetet i Oslo.

• Olstad, Finn (1980). Fra "konservativt formynderskab" til "klassebevidste arbejdere". Om sosiale bånd og rekruttering til Christiania Arbeidersamfund. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 2.

• Ringvej, Mona (2015). «Josefine Thrane – Norges første kvinnelige redaktør». Norgeshistorie.

• Sfinx (pseud.for Edle Hartmann) (1918). «Hvem er hun?» Aftenposten Morgennummer, 19.mai.

• Stortinget (2022). Riksrettssaken mot Selmer i 1884.

• Sundt, Karen (1877). Eventyr for folket. Frit fortalte og forklarede. Med et forord av H. I. Næss. Porsgrund: Brødrene Dyrings Bogtrykkeri.

• Sundt, Karen (1884). Livsbetragtning. Porsgrund: Brødrene Dyrings Bogtrykkeri.

• Sundt, Karen: Brev til Garborg, datert 20.12.1887. Nasjonalbibliotekets samling. Brevs. 140. Varig lenke, tilrettelagt og kommentert av Aasland, Ane H.:

• Sundt, Karen (1890). Kvinden i det private og offentlige Liv: Et pragtisk indlæg i Kvindesaken. Laurvig. M. Andersens Forlag.

• Sundt, Karen (1895). Kjærlighedens Forvildelser. Arbejderroman. Kristiania: Olsens Boghandel.

• Sundt, Karen (1900/01). Arbeiderliv. Fortælling. Kristiania: Olsens Boghandel.

• Sundt, Karen (1918). «Litt om mit liv og mit virke». I K. Sundt, Nye fortællinger. Kristiania: Olsens Boghandel.

• Sundt, Karen (1920-21, august 1920-februar 1921). Gamle slægter - svundne dage (memoarer). Utg. Bl.a. Langesundposten. Hentet fra www.borgerskolen.no.

• Tvede, Øystein (2023). «Viseselgere og bokhøkere hos dikterne». I Brantzægg, Skillingsvisene i Norge 1550-1950.

• Vogt, Kari, m.fl. (1985). Kvinnenes kulturhistorie 2 fra år 1800 til vår tid. Oslo: Universitetsforlaget.

• With, Nanna (1918). «Karen Sundt om sit liv og sit arbeide». Aftenposten 2. juni.