Rigmor Nielsen ble født i 1931 og er ikke lenger blant oss. Hun var sekretær på Klinikk for Seksuell Opplysning og en sentral aktivist i kampen for selvbestemt abort. Unni Rustad og Ellen Aanesen intervjuet henne i 2011.
Da Sosialistiske legers forening åpnet Klinikk for seksuell opplysning i 1971 øst i Oslo, var målet selvbestemt abort. Klinikken hjalp kvinner med abortsøknader og prevensjonsveiledning. Konsultasjonene var gratis. Kvinnene hadde fått et sted å gå der de visste at legene ønsket å hjelpe. I 1971-1972 fremmet klinikken omtrent halvparten av alle abortsøknader i Oslo.
Fire ettermiddager i uka satt unge kvinner i trappeoppgangen utenfor døra til klinikken i andre etasje i Herslebs gate 6 og venta på at den skulle åpne. Arbeidsmengden økte. Klinikken trengte en sekretær i tillegg til daglig leder og ansatte Rigmor Nielsen i 1972.
Hun var aktiv i Kvinnefronten, en godt voksen og opprørsk dame, med lite formell skolegang, men med bred livserfaring. De illegale abortene hadde vært en del av kvinnelivet i oppveksten hennes med mange søsken i en trangbodd leilighet på Oslo øst.
– Jeg var fjorten år første gang jeg hørte om det som heter abort. De voksne snakker, og barna hører. Og det var vel ikke noe jeg skjønte første gang jeg hørte ordet, men etter hvert hører du det i flere sammenhenger – og så skjønner du det.
Før den yngste broren min ble født i mars 1945, forsøkte mora mi å få abort og gikk rundt til leger. Hun hørte om en som det var snakk om gjorde det, men han torde ikke, han var vel kommet i søkelyset, tenker jeg. Så hun måtte bære fram barnet, hun var 43 år, hadde tre barn fra før og faren min var seks år eldre.
– Så ble bestevenninna mi gravid da hun var 17 år. Hun var seksten, kanskje sytten uker på vei og ville ikke si det til noen, og det var om å gjøre å få tak i noen som kunne foreta en abort.
Tanta mi kjente noen som kunne hjelpe. Vi fikk bo i leiligheta hennes på Ensjø, og jeg var med på alt. Tanta mi skaffa først ei jordmor som satte inn et kateter, en tynn gummislange, og når det begynte å komme blod, skulle vi fjerne kateteret, for det måtte ikke synes at noen hadde satt det inn. Så satt vi der om natta og venta. Det kom litt blod og litt slim, og så ble det ikke noe mer.
Jordmora kjente en lege, og vi måtte vi dra ut til Slependen, der han bodde i en villa. Jeg måtte sitte i ei trapp og vente mens venninna mi og legen gikk ned i en kjeller. Der fikk hun noe å drikke, det fortalte hun etterpå. En dram eller noe alkohol. Han ville ha 1000 kroner. Hun hadde ikke mer enn 500, men han gjorde det likevel.
Jeg så på ham som en hjelper mer enn en utsuger.
Etterpå dro vi hjem i drosje, men bilen fikk ikke kjøre helt fram til huset hans. Han bestilte drosje til et veikryss et godt stykke unna. Venninna mi kunne nesten ikke gå, og det var ti kuldegrader ute. Hun fikk en alvorlig infeksjon etterpå. Men vi hadde lovet å ikke kontakte sykehus eller annen lege. Hun fikk alvorlige blødninger og overlevde fordi hun kom på sykehus i siste øyeblikk.
Det viste seg at legen som utførte aborten på Rigmor Nielsens venninne, ikke var ferdigutdannet lege. Han finansierte studiene sine i utlandet blant annet med de illegale abortene. Virksomheten til «legen» Johan Arnold Dahlseng ble rullet opp da en ung kvinne døde etter en abort i kjelleren hans.
Målet for Klinikk for seksuell opplysning var at alle som ville ha abort, skulle få det – dersom det var medisinsk forsvarlig. Det var ikke alltid like lett å få til. Rigmor Nielsen var ansatt for å drive med regnskap, men det hendte at hun hjalp til med å formulere begrunnelsene i abortsøknadene, og sørget for å få søknadene av gårde til den abortnemnda der kvinnene hadde best sjanser – før det var for sent. Hele tiden hastet det.
– Jeg gikk nok litt langt, og kanskje brøt jeg taushetsplikten når jeg mente det var nødvendig, når de var så unge som tretten, fjorten år. Jentene sto i kø lenge før vi åpna.
Jeg husker en av dem spesielt godt, ei ung jente som oppsøkte klinikken en kveld. Hun er gravid og vil ha abort, hun er jo for ung, men hun kan ikke fortelle det til faren sin. Hun går og kommer ikke tilbake. Så kontakter jeg helsesøster på skolen hennes og sier at det er ei jente hos dere som har vært nede hos oss, som vil ha abort, men hun tør ikke si det hjemme, hva gjør vi med det?
Helsesøster henter henne, og jeg får snakke med henne:
«Har du tenkt noe videre?»
«Nei, jeg kan ikke si det, faren min må ikke få greie på det.»
«Kan du si det til mora di?»
«Nei, hun kommer sikkert til å si det til faren min.»
Så spør jeg om hun har ei tante hun kan si det til – ofte hadde de ei tante som var litt yngre. Eller kanskje du kan si det til mora til venninna di?
«Ja, jeg kan si det til henne».
– Jenta fikk ordna det slik at hun skulle overnatte hos ei venninne, så kunne de gå hjem til henne etter at aborten var gjort. Hun lå hos venninna om natta, og så hadde hun influensa dagen etter – liksom. Dette la jeg opp til. En forkjølelse kan du jo få, sa jeg, for de var så fantasiløse en del av disse unge jentene. De trodde de måtte fortelle sannheten overalt. Dette handler ikke om løgn og sannhet, sa jeg, det handler om hvorvidt du vil ha det barnet eller ikke, det andre er underordna. Jeg presset litt på, for jeg skjønte hva de hadde for problemer. Altså: Du måtte finne fram noe. Drikker mora di? Går hun på morfin? De hadde jo sosiale problemer, mange av disse jentene, men jeg måtte dra det ut av dem. Så sa jeg: Hvis du vil ha den aborten, så må vi ha noe å skrive om – og nå har du jo det. De ville kanskje ikke utlevere familien. Legen Aud Blegen Svindland, som drev Oslo Arbeidersamfunns opplysningskontor for prevensjon og abort, sa alltid: «Kvinner som søker abort, har alltid en årsak, finn den!»
– Abortnemndene trengte en setning å henge avgjørelsen sin på, og den setningen prøvde vi å få med i søknaden – det kunne være akkurat den setningen som gjorde at pasienten fikk innvilget abort.
Kvinnene kom til klinikken om kvelden, noen av dem hadde kommet langt i svangerskapet. Hvis det skulle være nemnd dagen etter, rakk ikke posten fram. Da tok jeg drosje til sykehuset samme kveld.
Jeg hadde veldig god kontakt med Guro Haug, som forberedte sakene for nemnda ved Oslo kommunale kvinneklinikk, da professor Petter Fylling var overlege der. Jeg skulle si til vakta at jeg hadde en avtale med Guro Haug om å legge et brev på pulten hennes. Brevet måtte være åpna og ligge klart når Fylling kom klokka åtte for å se gjennom alle søknadene. Abort haster hele tida. Noen kunne gå glipp av aborten, bare fordi brevet kom for seint, fristen var 12 uker. Gikk det over tida, måtte Fylling avslå – og så måtte vi anke til en annen nemnd.
Det var ikke fritt sykehusvalg. Kvinnens adresse avgjorde hvilken nemnd kvinnen måtte møte i. Det var opprettet abortnemnder på de fleste sykehusene i landet. Innvilgelsesprosentene varierte fra nemnd til nemnd alt etter hvem som var overlege.
Ifølge kirurgen Astor Reigstad, en av grunnleggerne av Klinikk for seksuell opplysning, skaffet de seg oversikt over hvilken holdning nemdene rundt i landet hadde til abort, slik at «svake» saker kunne bli sendt til nemnder som var liberale. De hadde også et godt samarbeid med nemndene til de liberale privatpraktiserende kirurgene og gynekologene i Oslo.
Kvinner fra hele landet oppsøkte klinikken øst i Oslo, ofte etter fortrolige råd fra sykehuspersonalet lokalt, men det måtte ikke komme fram. Rigmor Nielsen fortalte at hun gikk langt for å hjelpe kvinner som trengte abort.
– For å få kvinnene til den nemnda der de hadde best sjanse, byttet jeg av og til om på kvinnenes adresser. De kvinnene som kom nordfra, for eksempel, måtte ha en adresse i Oslo. Da kunne jeg spørre om hun hadde en slektning i byen så brukte vi den adressen. Men hvis hun ikke hadde noen, fant jeg alltids på en adresse. Jentene tålte ikke å ljuge så mye som meg. De sprakk hvis legen i nemnda skjønte at de løy, og da rant all sannheten ut av dem. Vi gjorde en del bommerter, for å si det sånn.
– En gang plasserte jeg ei jente utenbys fra i en villa ute på Nordstrand i Oslo. Det skulle jeg aldri ha gjort. Legen spurte hvilken etasje hun bodde i, og så sprakk hun og sa at vi hadde sagt hun skulle oppgi den adressen. Men jeg tror hun fikk abort – mens vi fikk et formelt brev med klage, som også var blitt sendt til Helserådet. En av legene her på klinikken svarte at det ikke skulle gjenta seg, at det selvfølgelig var en glipp, en misforståelse. Og så gjorde vi nok det samme igjen.
Klinikk for seksuell opplysning fikk innvilget abort for de fleste av de mange tusen kvinnene som kom til klinikken mellom 1971 til 1978. Men for noen få kvinner klarte de ikke oppnå legal abort i Norge. Da kunne England være siste utvei. I England var det selvbestemt abort. Adresser til trygge klinikker i England fikk klinikken gjennom Aud Blegen Svindland, som drev Oslo Arbeidersamfunns opplysningskontor for prevensjon og abort, og som sendte kvinner til England selv. Etter engelsk lov var det ingen som spurte etter hva som hadde skjedd i Norge. Det spilte ingen rolle om kvinnen hadde fått endelig avslag i Norge. Englandsreisene ble holdt utenfor det ordinære arbeidet på klinikken. Opplegget var ganske velordna, ifølge Astor Reigstad. Klinikken sendte henvisningsbrev med medisinske opplysninger til klinikken i England, og det var ikke ulovlig å hjelpe noen til lovlig abort i England. Rigmor forteller:
– Jeg la opp reisa og loset kvinnen til en trygg abortklinikk. Det kunne være kvinner som hadde kommet for langt i svangerskapet, og som livet hadde ramlet sammen for. Eller pengeløse, vanskeligstilte ungjenter, som ikke hadde erkjent tidlig nok at de var gravide, og som ikke hadde noen å støtte seg til. Noen ganger sørget jeg for penger til reisa, av og til fra egen lomme, andre ganger med «lån» fra kassa som ble lagt tilbake etterpå. Jeg hadde ryggdekning hos Reigstad, og sa fra hver gang til ham at «nå har vi en i England», i tilfelle kvinnen skulle komme tilbake med medisinske komplikasjoner.
I praksis greide klinikken å hjelpe «sine» abortsøkende til trygg abort. I tillegg påvirket de nemndene rundt om i landet til en stadig mer liberal praksis, ved at klinikken fulgte opp behandlingen i nemndene, og ved utadrettet virksomhet i media og i det medisinske miljøet.
I praksis var det blitt selvbestemt abort, allerede før loven ble vedtatt i 1978.
Det hadde ikke manglet på dystre spådommer om at aborttallet ville gå til værs dersom kvinnene fikk selvbestemt abort. Men det ble ingen økning i aborttallene.