I 1960 ble Lov om svangersavbrot i visse høve vedtatt av Stortinget. Den trådte i kraft i 1964. Men hver eneste kvinne som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd.
Kampen for selvbestemt abort var kanskje den aller viktigste kampen på 1970-tallet. Det var en kamp ført fram av tusenvis av kvinner og menn over hele landet og en seier som endret, direkte eller indirekte, alle norske kvinners liv. 1970-tallets abortforkjempere var tredje generasjon av kvinner som kjempet for at det å bære fram et barn skulle være kvinners eget valg. 30. mai 1978 ble det vedtatt – selvbestemt abort for kvinner.
I abortnemndene møtte kvinnene alene. De var uten forsvarer, uten hjelp og det ble heller ikke skrevet noe referat. De hadde ingen mulighet til å bevise hva som gikk for seg. Bare en dom: Innvilget eller avslått. Ja eller nei. Her forteller to unge kvinner om hvordan det var å møte i abortnemnd.
18 år gamle Maja får avslag
I 1971 ble en 18 år gammel skoleelev gravid, la oss kalle henne «Maja». Navnet er fiktivt, men historien er ekte. For Maja passet det dårlig å få barn. Hun var ung og under utdanning og ønsket å ta abort. Men den avgjørelsen fikk hun ikke ta alene. To leger og en kurator ved Aker sykehus i Oslo var uenige i hennes valg. Dermed var saken avgjort. Lovverket ga dem den endelige myndigheten til å bestemme over Majas liv. Alternativet ble en dyr tur til England og abortinngrep der.
Maja forteller om sitt møte med nemnda på Aker sykehus i 1971:
«Jeg møter opp som avtalt kl. 08.30 om morgenen. Har på forhånd fått vite at det vil ta lang tid og stiller med matpakke og lesestoff. Sitter i korridoren sammen med 10-12 andre, de er tydeligvis i samme ærend. Jeg får verken spist eller lest. Tankene går om hva jeg skal si og hvordan jeg best skal få sagt det. Kl. 13.00 kalles jeg inn. To leger foruten kurator.
Jeg får ikke sagt det jeg har planlagt. Alt er avgjort, allerede første setningen forteller at svaret blir nei. Det vil gå så fint. Statistikken viser at mange studentpar med barn klarer seg utmerket. Alle mine bekymringer er grunnløse - alt vil gå fint. Mine følelser betyr åpenbart intet, og jeg får ikke komme fram med noe. Det ekteskapet som jeg nå bør inngå, vil gå så fint som bare det, både økonomisk og ellers.
Jeg får ikke sagt det jeg har planlagt. Alt er avgjort, allerede første setningen forteller at svaret blir nei.
Det gir meg et lite håp at jeg må gå på gangen, legene skal se hva de kan gjøre. Jeg venter sammen med de andre. Etter en tid blir vi kalt inn for å få svaret. Noen av damene i 40-årsalderen kommer gledesstrålende ut, noen av de unge pikene gråter. Det er min tur. Sosialkurator er alene, de to legene har avgjort og trukket seg tilbake. Dessverre, kan man intet gjøre. Men det er ikke så farlig, så sunne og friske som vi er. Jeg har fått nok og begynner å gråte …»
Majas historie er ikke enestående.
Om nemndene
«Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men bare i full frivillighet og når vi velger det selv.» Katti Anker Møller foreslår i 1913 at Straffelovens § 245, som truer kvinnen med inntil tre års fengsel dersom hun «rettsstridig dreper sitt foster eller medvirker hertil» skal oppheves. Dette er starten på kampen for selvbestemt abort i Norge
Abortloven av 1960 tillot sykehus å utføre abort dersom en nemnd av leger godkjente inngrepet. Abort ble ikke tillatt på sosiale indikasjoner, og aborter utført uten abortnemndas godkjennelse, var fortsatt illegale og straffbare.
Legene som satt i nemndene, hadde ulike oppfatninger om abort og hvilke kriterier som burde ligge til grunn for innvilgning av søknad. Derfor var systemet vilkårlig. Abortnemndene ved Aker sykehus i Oslo skilte seg ut ved lang saksbehandling og ventetid. Hver fjerde kvinne måtte vente i over to uker. For hver dag ble avslaget mer sannsynlig.
Kvinnene kunne ikke søke om abort selv. De var avhengige av å finne en lege som var villig til å søke for dem. For mange kvinner, særlig på småsteder, kunne dette være vanskelig. De måtte derfor ofte oppsøke leger i andre byer. Stadig flere kvinner søkte om legal abort.
Ragnhild Halvorsen satt i abortnemnd fra 1972 til 1975. Hun var også nyfeminist. I et intervju med Kilden i 2003 forteller hun:
«Jeg satt i nemnd på Ullevål sykehus. Det var stort sett greit. Vi godkjente alle søknader. Den vanskelige nemnda i Oslo var på Aker. Likevel sjokkerte det meg å se hvordan legene kunne behandle kvinnene som søkte om abort – det gjaldt å oppføre seg pent. Hele systemet var svært personavhengig. Kvinnene som ønsket abort måtte få en lege til å søke for seg, og de måtte vurderes på sykehus. Om det var lett eller vanskelig å få innvilget abort var avhengig av hvem du møtte på i systemet».
Fra 1965 til 1974 steg antallet legale aborter fra 3000 til 15 000. Deretter flatet stigningen ut. Også innvilgelsesprosenten steg: fra 72 prosent i 1964 til 94 prosent i 1974. Men fortsatt måtte kvinnene møte i abortnemnda.
«Hele systemet var svært personavhengig. Kvinnene som ønsket abort måtte få en lege til å søke for seg, og de måtte vurderes på sykehus. Om det var lett eller vanskelig å få innvilget abort var avhengig av hvem du møtte på i systemet» (Ragnhild Halvorsen 2003).
Tallet på innvilgete søknader nærmet seg 100 prosent i årene før loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Samtidig gikk andelen illegale aborter betraktelig ned. Tidligere hadde dette vært den vanligste utveien. På 1950- og 1960-tallet regner man at det ble foretatt mellom 7000 og 10 000 illegale aborter i året.
21 år gamle «Trine» møtte i nemnd på Aker sykehus i 1974
Vi satt sånn på rad og rekke, jeg tror det var 16 stykker på en lang korridor - en og en ble ropt opp av gangen, og jeg var den aller siste. Du så hvor nervøse alle var, og noen var helt fortvila. Noen var stramme og skulle slåss.
Historiene om «Maja» og «Trine» er hentet fra Ikke send meg til en «kone», doktor: Fra 3 års fengsel til selvebstemt abort av Ellen Aanesen (Oslo: Oktober forlag, 1981). Brukt med tillatelse fra forfatteren.
Du så hvor enda bleikere de var når de kom ut - og noen så lettet ut. Så begynte du å gjette hvem som hadde fått innvilget og hvem som ikke hadde fått det. Det var ordentlig fælt. Jeg ble enda mer nervøs enn jeg var fra før - veldig, veldig redd for å ikke få innvilget.
Selv om du kanskje er mer nærtagende og føler ting sterkere, så er det ikke sånn at du driver og tar feil og må ha utenforstående til å ta den avgjørelsen. De som er utenforstående kan ikke se åssen du har det. En lege kan vite om kroppen min er i stand til å få barn, om jeg kan gjennomføre en graviditet og sånne ting - det er han spesialist på, det kan han uttale seg om. Men de neste 20 årene har han jo ikke mer kompetanse til å si noe om enn et hvilket som helst menneske jeg møter på gata - det er det bare jeg som har. Det er bare jeg som vet hvordan jeg har det.
Hele prosessen var ille. Det at du må framstille deg som mye mer elendig enn det du er, for å få abort.
Det verste var ikke selve nemnda. Hele prosessen var ille. Det at du må framstille deg som mye mer elendig enn det du er, for å få abort. Det må du gjøre i en situasjon hvor du på forhånd har store problemer. Du søker jo abort fordi du er i en vanskelig situasjon og har problemer fra før av, og den prosessen gjør alt mye verre.
Da jeg ble lagt inn på sykehuset, kom jeg først inn på legens kontor. Så undersøkte han meg, og så sa han kaldt og rolig at nei, det er nok for sent dette her, likevel. Jeg ble helt iskald og spurte, hva mener du med det? Tja, nei - nei, det hadde gått for langt. Ja, hva gjør dere da? Nei - de skulle nå se på det da, sa han, uten at jeg fikk ordentlig beskjed om hva de kom til å gjøre.
Jeg har ligget på sykehus før, og det var noe helt annet, for da var de veldig snille og hyggelige og du ble passet på. Jeg synes det var helt annerledes da jeg lå der og skulle ha abort.
Jeg ble lagt på en sånn kur. Jeg skulle ha noe i blodet, men sykesøster nektet å sette inn kanylen, for hun ville ikke være med på et abortinngrep - det var før loven om at de har lov å nekte kom. Jeg syntes det var fælt å høre den diskusjonen mellom henne og de andre om hvorfor hun ikke ville. Hun sto der og var sint - og jeg lå der og kunne ikke si noe fra eller til. Så endte det med et kompromiss om at hun kunne sette inn kanylen, hvis noen andre kunne koble til den slangen med det jeg skulle ha i blodet.
Jeg fikk ikke vite noen ting, men jeg tror de skulle prøve å framskynde en slags spontanabort. Jeg vet ikke helt hva det dreiet seg om. Ingen fra sykehuset orienterte meg om noen ting. I hvert fall sprøytet de en væske opp i livmoren på meg, og det var forferdelig smertefullt. jeg lå og hylte. Syntes det var vondere enn en fødsel. Jeg ante ikke hva som skjedde med meg og jeg var livredd for neste innsprøyting, for det var så vondt, og jeg grep fatt i hver sykepleier og hjelpepleier som kom inn og prøvde å få dem til å hjelpe meg. Jeg ba dem gå til legen og prøve å overbevise ham om at kuren ikke virket og at jeg måtte få utskrapning i stedet. Men det var ingen ansvarlige som kom og snakket med meg. Jeg visste ikke hva som skulle skje med meg. Så fikk jeg beskjed om at hvis jeg ikke holdt opp å skrike, så ville de kjøre meg ned i kjelleren. Jeg lå vel en halv dag med ordentlig intense smerter, ja, de ligner på fødselsveer, før jeg fikk utskrapning.»
Se også
Kilder
-
Wiig, Birgit. Kvinner Selv. Oslo: Cappelen, 1984.