På Kvinnefrontens oppstartsmøte i Dovrehallen i 1972, fikk jeg øynene opp for kvinneundertrykkingen i samfunnet. Da jeg kom inn i det stappfulle lokalet ble jeg sjokkert. Det var tjåka fullt. Så mye damer! Innledningene satte i system for meg hva kvinneundertrykking handler om. Jeg gikk rett inn i det som ble Kvinnefronten, og ble raskt valgt inn i Landsstyret.
Fortalt til Ellen Aanesen, 2013.
Hjemme var det var ingen begrensninger av typen «det bør ikke damer bli, det er bare for menn». Fordi jeg mistet moren min da jeg var ganske lita opplevde jeg ikke forskjellen på kvinners og menns rolle i familien.
Faren min var jurist og byråkrat i Samferdselsdepartementet, og patriarkens stemme var enerådende: «Les og lær og forstå verden! Man må sette seg inn i ting, man må danne seg sine oppfatninger, man må ha en stemme i verden.»
Tidligere hadde jeg aldri jobbet sammen med bare damer. Det særegne fellesskapet mellom kvinner som var utsatt for undertrykking på grunn av sitt kjønn, ble et vendepunkt for meg. Hittil hadde vi behandlet våre personlige erfaringer som dypt private – uten å se den strukturelle sammenhengen i våre respektive livsskjebner.
Jeg så tidlig et skille mellom likestillingsfeminisme og frigjøringsfeminisme. Og det politiske skillet har jeg båret med meg hele tiden: Likestilling handler om å gi kvinner og menn like vilkår, mens frigjøring handler om å endre normer og samfunnsvilkår – i dette tilfellet for kvinner – og er et opprør mot undertrykking.
Motstanderne kunne like gjerne være kvinner som søkte makt på menns premisser, som tradisjonelle menn.
I begynnelsen reiste landsstyret i Kvinnefronten mye rundt og fortalte om den nye kvinneorganisasjonen. Vi var unge og fryktløse og utrolig stolte av Kvinnefronten. Mange tok kontakt og ønsket seg besøk. For eksempel: «Vi er en gruppe damer i Asker, vi pleier å treffes og lese bøker, og noen ganger har vi med et håndarbeid, og så lager vi god mat. Nå har vi lest om denne Kvinnefronten, har dere noen som kan komme ut og prate med oss?»
Så dro vi ut, og det var helt strålende. Vi pratet om litteratur, og om hva de jobbet med, hva vi jobbet med. Jeg fortalte hvorfor vi hadde denne Kvinnefronten. Og uten unntak var det sånn: Vil dere jobbe for at vi skal få daghjem? Ja, det har vi snakket mye om, for vi sliter med det, alle sammen, men vi prøver å hjelpe hverandre med å passe hverandres unger. Så det hadde vært fantastisk!
Kvinnefronten i NRK
I kvinneaktivistmiljøet på syttitallet var det svært mange studenter, men en del av kvinnefronterne var også i arbeid. Jeg jobbet som script i Fjernsynsteateret i NRK. Sammen med kollega Anne Veflingstad ville jeg starte en kvinnefrontgruppe i NRK.
Vi satte oss ned med den interne telefonkatalogen til NRK, skrev brev til kvinnelige ansatte i hele NRK og innkalte til møte. Responsen var overveldende. Det bare rant inn med damer. Det var proppa fullt i det store auditoriet, folk satt i trapper og sto langs vegger. Vi måtte ha dørene åpne. NRK var en litt spesiell arbeidsplass, med kvinnebevisste pionérer som i sin tid hadde kjempet fram bedriftsbarnehage blant annet. Det var fantastisk at de vi tenkte på som de eldre damene – Mette Jansson, Kari Borg Mannsåker, Olga Meyer og Dagmar Loe – legender fra Radio og TV, var interessert i det nye. Betydningsfulle nyfeminister som Astrid Brekken og Gøril Strømholm kom også. Snart var det dannet flere kvinnefrontgrupper i NRK.
Vi hadde studiesirkler om kvinnehistorie og kastet oss ut i abortkamp og andre kvinnefrontsaker. Kvinnefronten i NRK hadde egen seksjon i 8.marstoget. Det var utrolig inspirerende. Mange av oss organiserte oss i fagforeningene.
Da Kvinnefronten skulle forberede sitt første landsmøte i Bergen, satt Anne Veflingstad og jeg sene kvelder på kontoret, der vi hadde tilgang på skrivemaskiner og kunne renskrive forberedelsesmateriale og landsmøtepapirer.
Dette var i stensilmaskinens dager. Først skrev vi stensilene på maskin, deretter dro vi til kvinnefrontkontoret i Uranienborgveien 11 i Oslo og jobbet hele natten med å trykke dem opp. Vi hadde fått låne en tralle av en sympatisk innstilt kollega på snekkerverkstedet i NRK, og så trillet vi alle landsmøtepapirene gjennom byen – fra Uranienborgveien og helt ned til togstasjonen, slik at landsmøtedelegatene fra Oslo fikk med seg alle disse papirene på bergenstoget. Tralla holdt på å velte hele tiden, vi var jo ikke så proffe, men dette skulle vi få til!
Det var til tider mye jobb, men jeg kan ikke huske at vi var slitne. Det var så energigivende. Vi hadde en enorm spirit og en sterk dugnadsånd. Jeg husker det som en stor glede å få til ting, at vi var mange, og at det var en selvfølge å bidra. Vi jobbet for oss selv også. Vi løftet våre egne livserfaringer ut i offentligheten, opp på en samfunnsmessig dagsorden – og gjorde dem til politikk, fordi vi måtte. Det kjentes helt nødvendig.
Mot normene
For meg var kvinnefrigjøring i starten en kamp mot etablerte normer og regler. Jeg tenkte på ekteskapet som en av samfunnets disiplinerende institusjoner. Og jeg ville ikke gifte meg, fordi jeg tenkte at kjærligheten mellom to mennesker var nok i seg selv. Klarer man ikke å ivareta den, får man gå hver sin vei. Den gangen kunne man heller ikke leve sammen uten å være gift.
Da jeg skulle kjøpe leilighet sammen med kjæresten i 1973, støtte vi på problemer. Det var året etter at konkubinatloven, som forbød ugifte å bo sammen, ble opphevet. Det ble en lang kamp mot byråkratiet for å få leiligheten til å stå i begges navn. For meg var det var uhørt at kvinnen var sekundærperson og mannen var overhode. Det var på hengende håret at vi måtte gifte oss for å få leiligheten.
Vi giftet oss ikke.
Men det betydde også at barnet vi fikk i 1976, var et såkalt uekte barn. Jeg hadde en tante som var rystet over at vi fikk barn utenfor ekteskap. Hele samfunnet var jo sånn. Alle skulle inn i disse skuffene. Og hvis man ville bryte opp skuffene, var man en samfunnsfiende!
Men først da abortsaken kom på dagsorden, gikk det virkelig opp for meg hva dette handlet om. Jeg kunne nok være eplekjekk og bo sammen med kjæresten min uten å være gift. Og jeg behøvde ikke gifte meg selv om jeg fikk barn. Men abortsaken ble veldig personlig, jeg hadde jo selv tatt en illegal abort.
Det som virkelig gjorde meg til feminist, var å forstå og sette ord på disse private erfaringene, få dem fram fra det hemmelige og fortidde, denne lenken av skam og lidelse, smerte og undertrykking – og taushet – som går gjennom hele historien og binder kvinner sammen.
Kampen for selvbestemt abort.
Jeg ble abortansvarlig i Landsstyret da kampen for selvbestemt abort toppet seg i 1974.
Det var takket være Kitty Strand, som ledet Kvinnefronten i starten. Kitty var lege, et utrettelig arbeidsjern og en sentral abortaktivist – hun døde dessverre så altfor tidlig. Hun var en fantastisk inspirator, meget intelligent og velformulert. Hun representerte en menneskelighet midt oppe i en venstreside som kunne være altfor dogmatisk for meg, som kom fra et mer anarkistisk orientert miljø.
Vi begynte å studere historien til kvinnene før vår egen tid, og oppdaget at illegal abort hadde vært kjent, men fortiet gjennom historien. Katti Anker Møller startet jo abortkampen allerede i 1913 – og jeg hadde ikke hørt et ord om abortkampens historie gjennom hele skoletiden! Som kvinne var du fanget i din biologi. Det var din skjebne. Hvis du tok din død av det, ja, så gjorde du det.
Jo mer vi leste, desto tydeligere kom det fram at bunnlinjen i alt dette var kontroll og makt over kvinners seksualitet og reproduksjon. Det er det helt ubestridelige faktum som har ligget i bunnen i hele vår historie. Dette måtte vi endre!
Abortkampen ga oss en utrolig følelse av styrke – og en tilsvarende erkjennelse av politisk naivitet etterpå. Det var aksjoner i bygd og by rettet mot en eneste ting: At vi skulle få selvbestemt abort i 1974. Jeg var helt sikker på at vi skulle klare det. Det er litt som folkeopplysningstanken: Hvis bare alle fikk vite det vi visste nå, så måtte de skjønne det. Når kvinner i Norge hadde vunnet stemmeretten såpass tidlig som i 1913, så måtte vi vel nå, seksti–sytti år senere, bli funnet verdige til å bestemme om vi ville sette et barn til verden?
Både Arbeiderpartiet og SV hadde selvbestemt abort på programmet i 1974. Til sammen satt de to partiene med makten. Arbeiderparti-regjeringens abortutspill kom 5. april. Valgløftet fra 1969 om kvinners rett til abort skulle holdes.
Utspillet var bakt inn i Familiemeldingen – en stortingsmelding om barnefamiliens levekår. Stortingsbehandlingen av denne meldingen ville bli avgjørende. Dersom Regjeringen fikk flertall for prinsippet om selvbestemt abort, ville de fremme en abortlov i stortingsperioden, som ga kvinnen rett til å bestemme. Fikk de ikke flertall, ville saken bli utsatt enda en gang.
Motkreftene
Familiemeldingen ble startskuddet for de organiserte motkreftene. Den 29. mai ble Folkeaksjonen mot selvbestemt abort etablert, med stortingsrepresentant og lege Hans Olav Tungesvik fra Kristelig folkeparti og sykepleier og Senterpartimedlem Anne Enger Lahnstein i spissen.
Aksjonsutvalget til Folkebevegelsen hadde framstående medlemmer som blant andre biskop og tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Per Lønning, nestformann i Senterpartiet, Helga Gitmark, formann i Norske Kvinners Nasjonalråd, Anna Louise Beer, redaktør Arthur Berg i den kristelige Bergensavisa Dagen, tidligere sosialminister fra Kristelig Folkeparti, Bergfrid Fjose, Arbeiderpartimann og programsekretær i NRK, Arne Grimstad.
Kvinneaksjonen for selvbestemt abort
Nå tok Kvinnefronten initiativ til å samle kvinnebevegelsen. Den 19. juni ble Kvinneaksjonen for selvbestemt abort stiftet, med Nyfeministene, Kvinneforbundet, Norsk Kvinnesaksforening – og Kvinnefronten. Kvinneaksjonen skulle bli sentral i kampen for retten til selvbestemmelse. Jeg satt i aksjonsutvalget til Kvinneaksjonen i Oslo fra Kvinnefronten.
Vi måtte forene krefter i innspurten. Vi måtte ha et eget verktøy som bare handlet om å få gjennom abortloven. Kvinneaksjonen for selvbestemt abort ble en formalisert allianse mellom kvinneorganisasjonene. Vi trodde at det ville gjøre tilgangen til politikerne lettere, det var jo de som skulle beslutte dette,
Det var veldig klart hvor frontene sto, og vi visste godt at den kristne stortingsrepresentanten Otto Hauglin fra Sosialistisk Valgforbund hadde reservert seg mot selvbestemt abort. Han hadde bedt om reservasjonsrett allerede da Sosialistisk Valgforbund ble dannet i 1973, og det hadde SV gitt ham. Derfor ble mye av det politiske presset fra Kvinneaksjonen rettet inn mot SV før familiemeldinga skulle behandles i Stortinget. Enten kunne de sende en vararepresentant, eller – og det var en bønn rettet spesielt til kvinnene i SV – legge press på Hauglin for å få ham til å stemme for loven.
Men Hauglin sto steinhardt på reservasjonsretten sin. Det var helt legitimt. Alle visste det. Og da det nærmet seg stortingsbehandling av familiemeldinga høsten 1974, ble det klart at han kom til å bruke reservasjonsretten. Men det vi ikke visste, var at hele spørsmålet skulle komme til å stå og falle på en eneste stemme.
Motstanden
Folkeaksjonen mot selvbestemt abort hadde et tungt maskineri i ryggen. Hele den organiserte kristenheten med biskoper, prester og menigheter over hele landet sto på dens side. De arbeidet på høygir for å samle folkeopinionen i hele Norge for sin sak.
Den kristne avisa Vårt Land ga ut et eget bilag mot selvbestemt abort, der de beskrev aktiviteten på Folkeaksjonens kontor i Oslo, hvor det var hektisk aktivitet for å få ut Folkeaksjonens brosjyre i en million eksemplar til hele landet. Frivillige hjelpere kom fra Diakonhjemmet, Menighetsfakultetet, Kristelig Gymnas, Metodistkirken og Indremisjonsselskapet. Alle fast bestemt på én ting: Selvbestemt abort skulle ikke innføres i Norge.
For mange i den nye kvinnebevegelsen ble møtet med denne overveldende overmakten en politisk oppvåkning. Jeg husker det slik:
Vi skrev avisinnlegg, sto på stand, delte ut løpesedler og arrangerte demonstrasjonstog over hele landet, rettet inn mot eneste ting: at vi skulle få selvbestemt abort i den stortingsperioden vi var inne i. Det var en manifestering av fellesskap. Vi fikk hele tiden styrke av hverandres erfaringer, og vi klarte å snu hele den samfunnsmessig påførte skammen og tausheten til en styrke gjennom denne massemobiliseringen. Kvinner fra tre, kanskje fire generasjoner deltok, og det var ikke bare de unge kvinnene som engasjerte seg i saken.
Jeg glemmer aldri en rørende historie kvinnefronteren Unni Rustad fortalte meg: Mens hun sto på stand, kom en gammel dame bort til henne, la den lille hånden sin på armen hennes og sa: «Tror du vi klarer det denne gangen?» Altså, de som virkelig hadde levd i skammen, var jo våre formødre. De hadde hatt sin fruktbare livsperiode i en tid da normene var knusende og det var utenkelig å bryte ut.
Man kan tenke at Oslo kanskje var et av de letteste, mest liberale stedene å drive abortkamp. Men jeg husker hvordan abortforkjemperne også der møtte motstand. Vi ble hetset, spyttet på, skreket «mordere» til når vi sto på stand. Vi fikk også inn mange rapporter fra modige damer rundt i landet, som torde å tale for selvbestemt abort på små steder der det var nokså uhørt. Den hetsen mange møtte, er vanskelig å forestille seg i dag. Det ble utvist veldig stort personlig mot.
29. oktober 1974 var det landsomfattende aksjonsdag for selvbestemt abort – to dager før Stortinget skulle behandle saken. Bare i Oslo gikk 5000 mennesker i fakkeltoget rundt Stortinget, som Kvinneaksjonen for selvbestemt abort arrangerte. Else Michelet fra Kvinnesaksforeningen talte på Youngstorget på vegne av Kvinneaksjonen.
Selv om avisene over hele landet flommet over av innlegg mot selvbestemt abort, med alt fra de sterkeste dommedagsprofetier til drapsretorikk og inngrodd mistillit til kvinners dømmekraft, var jeg sikker på at denne gangen ville tilhengerne av selvbestemt abort bli hørt:
Alle meldingene vi fikk fra hele landet, som rapporterte om aktivitet, den følelsen av at nå koker det, nå får vi det til – den ble jeg helt smittet av. Og fakta var jo på vår side. Da det virkelig nærmet seg votering og vi så Folkeaksjonen mot fri abort, anført av Olav Tungesvik, gå oppover Karl Johan mot Stortinget med 610 000 underskrifter mot selvbestemt abort på tralle – vi syntes det var et overveldende tall, vi måtte innrømme at det var sjokkartet mye – selv da, trodde jeg at vi skulle få det til. Men nei!
Én stemme manglet
Langt på natt den 31. oktober 1974 kom den avgjørende avstemningen. Jeg måtte innse at nederlaget var et faktum.
Vi manglet én stemme, og det på grunn av nystartede Sosialistisk Valgforbund, som altså hadde gitt Otto Hauglin reservasjonsrett på spørsmålet om selvbestemt abort. Mange så på SV som et håp for venstresida i Norge, fordi det forente så mange forskjellige miljøer og krefter. At de ville starte sitt virke i Norge med en sånn skam! Det var en enorm skuffelse. Det kommer jeg til å huske resten av livet.
Den viktigste lærdommen for kvinnebevegelsen var allikevel at vi undervurderte kristen-Norges organisasjonsmessige krefter. Vi hadde gjennomarbeidet argumentasjonen mot deres ideologi – kristenfolkets motstand hadde jo vært der gjennom hele historien. Men vi undervurderte det organisatoriske potensialet de hadde, ned til det absolutt minste veikryss i Norge.
Selv tenkte jeg aldri på at vi burde jobbet systematisk med å oppsøke kirker og bedehus over hele landet. Kvinneaksjonen hadde jo verken nettverk, folk eller økonomi til det.
Det kom bare som et jetfly rett i panna, da vi virkelig skjønte at de var i stand til å mobilisere hele Norge. Det var ofring i kirkene og en stigmatisering som var helt forferdelig. Det var liksom «morderne» som sto utenfor, og de gode menneskene som var innenfor kirkeporten.
Det tok likevel ikke mange år før loven om selvbestemt abort kom på plass. Jeg trodde det skulle ta mye lengre tid, men tiden jobbet for oss. En majoritet skjønte at det måtte gå den riktige veien, at dette var bare seigpining. I realiteten var kampen vunnet i 1974. Vi hadde loven innen rekkevidde og ville vunnet hvis det ikke var for Otto Hauglins ene stemme.
På nyåret 1975 la Sosialdepartementet fram et lovforslag – et kompromiss basert på de politiske føringene fra abortdebatten i Stortinget. Forslaget ga ikke selvbestemt abort. Det åpnet riktignok for abort av sosiale årsaker, og kvinnen skulle omsider avkriminaliseres, hun skulle ikke lenger kunne straffes for en ulovlig abort. Men de forhatte nemndene skulle bestå, og legenes makt skulle styrkes gjennom lovfesting av samvittighetsfritak for helsepersonell fra å delta i selve abortinngrepet.
Da kompromissloven ble vedtatt i juni 1975, gikk biskop Per Lønning av i høylytt protest, og mediene flokket seg rundt ham. Mens kvinneaktivistene måtte svelge unna skuffelsen og forbitrelsen.
Skulle Kvinneaksjonen fortsatt stå på kravet om selvbestemt abort nå – eller vente med å kreve selvbestemt abort til neste stortingsperiode? Eller skulle vi arbeide for å gjøre kompromissforslaget så spiselig som mulig?
Vi tok fram den gamle parolen: Tørk tårene og knytt nevene. Vi visste at vi måtte ut og aksjonere igjen. Men det var tungt å finne energien til å dra i gang på nytt. Vi fortsatte en stund – relativt halvhjertet. I Kvinnefronten bar vi med oss en aggresjon og sårhet overfor de andre som hadde helt andre kontakter inn i partiene på Stortinget enn Kvinnefronten hadde. De andre kunne ikke ha presset hardt nok, mente vi.
Samarbeidsforholdene i Kvinneaksjonen ble vanskelige etter nederlaget i 1974. Det kokte over på møtene i Kvinneaksjonen, og jeg husker jeg sa en gang: «Hvorfor ble det aldri dannet et nettverk av SV-kvinner som stilte sitt eget partimedlemskap på spissen og sa: Det blir oss eller Hauglin? Hvorfor vant partisolidariteten?» Men ingen av de tilstedeværende representantene for de andre kvinneorganisasjonene kunne svare på det, eller stilles til ansvar for det. Sånn sett rettet vi baker for smed. Men det var utslag av en virkelig stor fortvilelse.
De andre kvinneorganisasjonene mente nok at Kvinnefronten slo politisk mynt på nederlaget og utnyttet venstresidas kontinuerlige dragkamp mellom en SV-orientert linje og en AKP-orientert linje.
Det endte med full splittelse i Kvinneaksjonen i Oslo. Jeg mener det er en viktig lærdom her. I stedet for å organisere et samarbeid mellom kvinneorganisasjonene, skulle vi laget en front med et minstegrunnlag som var en eneste setning: Lov om selvbestemt abort nå! Der alle som var enige, kunne være med.
Lov om selvbestemt abort vedtatt i 1978, med en stemmes overvekt.
***
Ettertiden har vist at abortmotstanderne ikke har gitt opp kampen mot kvinners rett til selvbestemt abort. Allerede i 1986 fylte motkreftene gatene i Oslo.