Anna Bugge (1862-1928) var en radikal kvinnesakspioner. Hun mente økonomisk selvstendighet var avgjørende for politisk selvbestemmelse, og fikk arbeiderkvinnene med i kvinnekampen.
Anna Kristine Margrete Bugge (senere Bugge-Wicksell) ble født 17. november 1862 i Egersund. Familien flyttet til Kristiania da faren ble forfremmet til telegrafdirektør. Anna begynte på Nissens Pikeskole, der hun tok middelskoleeksamen i 1879 og guvernantekurs i 1881.
Sammen med Marie Holst, Minda Ramm, Laura Rømcke og Betzy Børresen (senere Betzy Kjelsberg), var Anna Bugge deltaker på et privat artiumkurs i Kristiania i 1883. På denne tiden var det fortsatt ikke adgang for kvinner på universitetene, og privatundervisning var eneste utvei for kvinner som ønsket å utdanne seg videre etter middelskolen. Høsten 1883 stiftet de fem studiekameratene diskusjonsklubben Skuld, sammen med Cecilie Thoresen, som var den første kvinnen som fikk avlegge examen artium i 1882. Diskusjonsklubben ble forløperen for Norsk Kvinnesaksforening (NKF), som ble stiftet i 1884.
Yngste formann for Norsk Kvinnesaksforening
Bugge var leder av Norsk Kvinnesaksforening fra 1888-90, og styremedlem 1890-91. Hun ble valgt til formann bare 25 år gammel, og er dermed den yngste formannen i foreningens historie. Da hun overtok ledelsen, sto kvinnesaksforeningen i fare for å bli splittet på grunn av sedelighetsdebatten som handlet om ekteskap og seksualmoral. Anna Bugge satte strek for denne debatten ved å hevde at seksualmoralske spørsmål ikke var relevante for NKF som forening.
I sitt arbeid satte hun i stedet søkelyset på de økonomiske kårene til kvinnene i arbeiderklassen og den lavere middelklassen. Bugge mente at økonomisk selvstendighet var en forutsetning for sosial og politisk selvbestemmelse. Hun etterlyste praktiske reformer, blant annet fagutdanning og fagorganisering for å bøte på de norske kvinners fattigdom. Slik førte hun tidlig Norsk Kvinnesaksforening i kontakt med arbeiderklassens kvinner.
Wicksell, men ingen vigsel
I 1889 flyttet hun fra Norge, og ble avløst som formann i Norsk Kvinnesaksforening av den langt mer konservative Ragna Nielsen.
Anna Bugge slo seg etter hvert ned i Sverige sammen med den svenske sosialdemokraten Knut Wicksell, som var professor i sosialøkonomi. Der levde de i et såkalt «samvittighetsekteskap» – eller det som vi i våre dager ville omtalt som samboerskap. De hadde en kontrakt som fastslo full likestilling i forholdet. Thomasine Lie og Jonas Lie var vitner. Da forholdet ble offentliggjort, skapte det skandale. Å leve sammen uten å være gift var et klart brudd på samtidens konvensjoner.
Samboerskapet og parets radikale politiske standpunkter, bidro til at de møtte mye motstand. Blant annet valgte Anna Bugge-Wicksells familie å bryte med henne i 7 år. Paret fikk også problemer med universitetsmiljøet i Lund i Sverige, der han jobbet og hun studerte.
I Sverige ble hun medlem av stemmerettsbevegelsen og fredsbevegelsen. Hun var med på å stifte Landsföreningen för Kvinnans Politiska Rösträtt i 1902. Hun var også med på stiftelsen av Den Internasjonale stemmerettsalliansen i Berlin i 1904, og ble siden med i styret. Hun deltok på flere internasjonale kongresser både for fredsbevegelsen og kvinnesaken. Hun deltok også i stiftelsen av Lunds Fredsförening i 1907 og Svenska Fredsförbundet i 1911.
Første kvinnelige diplomat
Anna Bugge hadde tatt examen philosophicum i 1887. Kort etter begynte hun å studere jus, men utdannelsen hennes fikk mange avbrudd. Først i 1911 fullførte hun juridisk embetseksamen ved Universitetet i Lund. Etter avlagt eksamen ble hun omsider innvilget svensk statsborgerskap, ettersom hun da kunne «forsørge seg selv».
Anna Bugge-Wicksell ble Sveriges første kvinnelige diplomat som utsending til Folkeforbundet fra 1920. I 1921 ble hun, som første kvinne, medlem av Folkeforbundets permanente mandatkommisjon. 1921 var også året da kvinner i Sverige kunne stemme på lik linje med menn, etter at allmenn stemmerett var blitt vedtatt i 1919.
Anna Bugge Wicksell døde i 1928 etter en operasjon på Mörby lasarett i Stockholm.
Se også
- De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening
- Arbeiderkvinner, bygdefeminisme og stemmeretten