Den revolusjonære legefruen

Oppveksten

Ellisif Wessel (1866-1949) var født i Gausdal og vokste opp i Dovretraktene hvor faren Wilhelm Jacobi Müller var lege. Farens legepraksis medførte at familien flytta til ulike steder. Uansett hvor de kom, ble familien definert blant embetsstanden og hadde omgang med presten og andre øvrighetspersoner. I 1867 ble Ellisifs far utnevnt til distriktslege i Sunndalen legedistrikt, her de bosatte seg på Øra. Da var Ellisif ikke fylt ett år. Hennes eldre søster Eli Sophie, døde året etter bare åtte år gammel, uvisst av hvilken sykdom eller årsak. Dette er i en tid hvor det ikke fantes vaksiner mot barnesykdommer som meslinger, kusma og kikhoste og tuberkulosen var en folkesykdom. Året etter at Eli Sophie døde, ble broren Reidar født. Selv om Ellisif i voksen alder bosatte seg i Finnmark, beholdt hun kontakten til sin bror, tross den store geografiske avstanden med dårlig utbygde kommunikasjonsmidler.

Ellisif var fem år da familien flytta til Dovre. Familien hadde økonomi til å ha tjenerskap med egen guvernante og huslærer som tok seg av barna og sørget for skoleundervisningen. På grunn av dette ble barnas kontakt til de lokale barna begrenset. Da Ellisif skulle konfirmeres, ble hun konfirmert som den eneste konfirmant i Dovre kirke i 1882, fordi at hun var embetsmannsdatter. Fire år senere ble hun gift i den samme kirken. At hun var ung og valgte og gifte seg med sitt søskenbarn, Andreas Bredal Wessel, førte til at hun måtte søke om offentlig tillatelse til inngåelse av ekteskapet. Det sies at moren til Ellisif, Hansine, født Ross, var sterkt imot at datteren gifta seg med sønnen til hennes søster og at hun derfor ikke møtte opp i kirken under vielsen.

Student ved Nissens pikeskole i Christiania

Etter at Ellisif var blitt konfirmert, dro hun heimefra uten å kjenne mange av bygdas befolkning. Oppveksten i en velstående familie, gjorde at jenta i familien ble påkostet utdanning. Som student ved Nissens pikeskole i hovedstaden, kom hun til å bo på hybel i samme hus som hennes åtte år eldre fetter Andreas Bredal Wessel. I biografien om Ellisif Wessel, sies det at en vet veldig lite om hennes år i hovedstaden, annet enn at hun høyst sannsynlig ble passet godt på, da hun bodde hos nære slektninger. På skolen vet vi at hun fikk opplæring i norsk språk og religion, som de viktigste fagene. Det ble undervist i fransk, tysk og engelsk i den private pikeskolen som la vekt på kvinnelig dannelse. Vi kan anta at tiden ved skolen har vært viktig grunnlag for Ellisifs voksne liv i Kirkenes, der hun fikk stor betydning for fagbevegelsen og agitasjonen for revolusjonær politikk i et språkblandet distrikt. 

Selv om det antas at Ellisif som overklassejente ble beskyttet i bylivet, vet vi at det på 1880-tallet var stort politisk engasjement i kampen for kvinners stemmerett, med Gina Krog i spissen. Høsten 1882 ble Cecilie Thoresen, senere gift med Fredrik Krog som var broren til Gina, tatt opp som den første kvinne som student ved Universitetet i Kristiania. Kvinners politiske engasjement og kvinneorganiseringen, må vi anta at ungjenta har fått med seg. På denne tida foregikk det også et stort politisk arbeid for på nasjonalt nivå å stifte partiene Venstre og Høyre. Dette fikk betydning for ekteparet da de begge etter flyttingen til Kirkenes ble politisk aktive. Da Andreas var ferdig med legestudiet i 1886, giftet paret seg som nevnt i Dovre kirke. Like etter gikk ferden til Kirkenes der mannen skulle være distriktslege i Sør-Varanger.

Doktorgården i Kirkenes

Turen nordover tok nesten tre uker, og Ellisif var kun 19 år. Reisen gikk både med hesteskyss og lokalbåtskyss, da hurtigruta ikke ble etablert før i 1893, med Kirkenes som anløpssted først i 1908. Lokalbåten ekteparet Wessel ankom med våren 1886, la til ved iskanten i fjorden utenfor den beskjedne bebyggelsen som fantes i Kirkenes på denne tida. Ektemannen skal ha vært engstelig for at dette inntrykket ble for mye for sin unge kone. Han var nytilsatt i Sør-Varanger legedistrikt med 1900 innbyggere, og med lange avstander mellom der folk bodde. Dette var i et distrikt hvor det bodde samer som fulgte reinen på sommer- og vinterbeite, og fiskere som oppsøkte fiskeværene på vinterstid, og som skulle ha tilsyn av lege.

I Kirkenes var det på denne tida i underkant av 40 fastboende. Paret etablerte seg i legeboligen, kalt Solheim. Her fantes kjørerein og en «vappus», en samisk reinkjører og kjentmann, som bisto legeskyssen med å finne veien. Han var dessuten tolk for legen. Elvebåt ble også benyttet i det 4000 kvadratkilometer store distriktet som legen skulle betjene.

På mange av turene i det enorme legedistiktet var Ellisif med. Om vinteren kom de kjørende i slede trukket av i reinsdyr som var temmet til å være kjørerein, med egen kusk, som altså snakket samisk, og som kjente terrenget og naturforholdene med sine raske værskifter. Følget var kledd i samiske vinterklær som holdt den strenge kulden ute. Slik fikk «doktorfruen» innsikt i folks levemåte og kultur, som hun etter hvert gjennom sine fotografi dokumenterte.

Overgangen fra hovedstaden til grenselandet mellom Russland, Finland og Norge, må ha vært et kultursjokk. Her bodde både østsamer (skoltesamer) med nærhet til Russland grunnet sin gresk-ortodokse tro, norske fjell- og sjøsamer, og kvener med bånd til Finland (Wikan 1995). Selv om Andreas Wessel primært var lege, var han også interessert i antropologi for å sette seg inn i folks levemåter, og han ble en ivrig insekt- og eggsamler.

Telegrafen kom ikke til Kirkenes før i 1898. Korrespondansen foregikk per brev med en postgang som fulgte de lokale båtrutene. Ved ankomsten til Kirkenes ble paret først og fremst kjent med presten, klokkeren, lensmannen og handelsmannen på stedet. Selv om legeboligen var rommelig og hadde egen fjøs med tjenestefolk både i ute- og innearbeidet, var standarden lav. Som lege begynte derfor Andreas å kreve at myndighetene sørget for en oppgradering av huset. Men amtsadministrasjonen var lite villig til å betale for det. Huset var trekkfullt og kaldt, og ovner måtte skiftes for å sikre varmen spesielt vinterstid.

Gradvis opplevde Wessel-paret forbedringer. Ellisif greide etter hvert også å få seg et eget hus på tunet, kalt Vonheim. Her etablerte hun seg med sitt foto- og framkallingsutstyr, ettersom fotografering ble en stor del av hennes arbeid.

Dødfødte barn og separasjon

Ellisif mistet flere barn i dødfødsel. Paret forble barnløse, noe som gikk svært inn på Ellisif og som tappet henne for krefter. I 1890 hadde Andreas fått tuberkulose. Han ble imidlertid frisk etter kuropphold, noe som i datiden ikke var en selvfølge. I 1891 fikk paret en gutt som døde bare 11 måneder gammel, antatt av denne sykdommen. Flere så og opplevde at Ellisif slet med psyken, noe som delvis ble antatt å være mørketidsdepresjon. I bygda ble det antydet at ganding (samisk spådom) og parets blod, siden de var søskenbarn, kunne være skyld at de ikke lyktes med å bli foreldre.

Tiden etter at sønnen døde, ble svært vanskelig for Ellisif som led av «nerver», og medførte at forholdet til ektemannen skrantet. Ellisif innledet også et nært vennskap til en annen lege, som medførte at hun og ektemannen skrev ut separasjon sent på høsten 1900. Ellisif reiste til Kristiania der hun forsøkte å leve av å fotografere, og hvor hun startet å engasjere seg i politikken. Da Ellisif forlot Kirkenes, sies det at hun tok med sin sykkel. I biografien om henne, der hun finnes avbildet med sin damesykkel, blir hun antatt å være den første kvinne i Sør-Varanger som syklet.

Tilbake til ektemannen

Forholdet til legen Andreas Kløvstad bleknet imidlertid, og våren 1901 reiste Ellisif heim til Solheim i Kirkenes. Ektemannen skal ha håpet at hun vendte tilbake (Wikan 2008:120). Å bryte ut av ekteskapet, var på denne tida høyst uvanlig, spesielt for kvinner i en tid der ekteskapet var å anse som forsørging for kvinner. At Ellisif valgte å separere seg, må bety at hun både var sterk og frihetssøkende. At hun likevel valgte å reise tilbake til sin ektemann, kan tyde på at hun ikke trivdes i storbyen. Kanskje syntes hun at det der var vanskelig å bli sett og hørt, og at hun savnet både statusen og ektemannen hun hadde i Sør-Varanger?

I Steinar Wikans biografi om Ellisif Wessel nevnes det at det var hun som fikk «skylda» for separasjonen, noe hun må ha vært sterk nok til å tåle og overse. Ved sin tilbakekomst til Kirkenes viste hun i alle fall å ha en sterk tilhørighet med sin Andreas og til lokalsamfunnet som ble deres heimsted livet ut. Paret var kjent for å holde åpent hus for sine innvidde. Mange tilreisende gjestet dem, blant annet Arbeiderparti-politikeren Martin Tranmæl og forfatteren Johan Falkberget. Etter hvert søkte flere revolusjonære russere opphold i doktorgården.

Uår i Finnmark – og radikalisering

I 1904 var det uår i distriktet. Andreas så i sin jobb hvordan folk strevde med sykdom og levde i fattigdom. Ekteparet aksjonerte med appell til politikere både på lokalt og nasjonalt nivå for å få økonomisk støtte til befolkningen. Ordføreren i Sør-Varanger advarte imidlertid mot å hjelpe da: «det desverre har vist seg at jo mer gratis hjælp der ydes, jo mere tiltar dovenskaben og likegyldigheten blandt denne mindre driftige befolkning» (Jaklin 1999:198). Uttalelsen provoserte ekteparet Wessel. De laget opprop i aviser sørpå og de kontaktet stortingsrepresentant og venstremannen Adam Egede-Nissen fra Finnmark, som snart skulle gå over til Arbeiderpartiet.

Til kommunevalget i 1905 stilte Andreas Wessel opp på en sosialistisk liste og ble valgt til ordfører fra 1905-1910, etter å ha vært varaordfører og forlatt sin sympatier for høyresiden i politikken. Dette er året for Unionsoppløsningen med Sverige. Etter at Andreas hadde vært på høyresiden i politikken, endret han politisk retning til venstresiden. Det kan ha skyldtes påvirkning fra sin kone Ellisif. Kanskje kan dette også ses som del av den forsoningsprosessen ekteparet sto i etter separasjonstiden. I valget etter løsrivelsen fra Sverige, var de begge republikanere og motstandere av at Norge skulle bli et monarki.

Politisk revolusjonær virksomhet

Ellisif har fortalt at det var på denne tiden hun ble sosialdemokrat, noe som på denne tiden hadde en mer radikal betydning enn i dag. Hun lærte seg russisk og tysk for å kunne delta i det internasjonale politiske arbeidet. I mange spørsmål inntok hun en revolusjonær holdning for frigjøringen av arbeiderklassen fra kapitalismens åk. Ellisif oversatte både artikler og pamfletter som ble smuglet til Russland, og hun mottok revolusjonær litteratur som hun oversatte til norsk.

Under revolusjonen mot tsarveldet i Russland i 1905 ble flere demonstranter drept på åpen gate. Dette avslørte at de sittende makthavere var villige til våpenbruk mot folket.

Ellisif korresponderte med de to revolusjonære lederne Leo Trotskij og Vladimir Lenin, som begge måtte rømme fra Russland etter 1905, og som senere kom til makta etter den russiske revolusjonen i 1917. Ellisif brevvekslet også med Lenins kone Nadezhda Krupskaya som var en anerkjent politiker i de revolusjonære kretser (Balsvik 2013). Slik fikk hun også kontakt med Martin Tranmæl som var pressemann og politiker for det norske Arbeiderpartiets revolusjonære fløy. Stortingsmannen Adam Egede-Nissen som eide avisen Finnmarken, trykket materiale til bruk i den politiske kampen som Ellisif startet i Kirkenes for å kunne bedre kårene til gruvearbeiderne og deres familier.

Alt Ellisif skrev var preget av hennes sosialistiske og revolusjonære ståsted der hun ivret for å forbedre arbeidernes kår. Engasjementet vakte skepsis blant de politiske myndigheter som fulgte med i denne politiske aktiviteten. En septembernatt i 1905 foretok det norske politiet en razzia i trykkeriet til avisen Finnmarken. Hensikten var å få stoppet denne revolusjonære virksomhet som virket truende og som undergraving av det bestående samfunn. De norske myndigheter ønsket heller ikke å utfordre sin nabo mot øst, da Kirkenes lå geografisk opp mot grenseområdet mellom Norge og Russland. De norske myndigheter fryktet også en for nær forbindelse til nabolandet i øst, og som på denne måten gikk utenom de statlige og formelle diplomatiske kanaler. Etterspillet i denne saken ble at Ellisif på vegne av fagforeningen sammen med aviseier A. Egede-Nissen, gikk til rettssak mot staten for krenkelse av den norske Grunnlovens tale- og trykkefrihet. Deres protest fikk rettslig medhold og ga i tillegg klarhet i at den politiske aktivitet ikke skadet naboforholdet til Russland.

Ellisif Wessel oversatte også litteratur av den russiske forfatteren Maxsim Gorkij slik at dette kunne framføres ved ulike tilstelninger og møter.

AS Sydvaranger etablerer seg i Kirkenes

Da AS Sydvaranger, med svensk kapital og lån i Tyskland, ble etablert i Kirkenes i 1906 for å vinne ut jernmalmen i området, var store landareal blitt annektert til dette formålet. Området der legeboligen og Ellisifs villa Vonheim lå, måtte i likhet med mange andre avstå areal for verksindustrien. Det er med utgangspunkt i denne industrireisingen at både Ellisif og ektemannen intensiverer sitt lokalpolitiske arbeid. Legen som hadde ansvaret for å ha tilsyn med arbeidernes helse, kost og bostandard, kunne dokumentere manglende vilkår og dårlige forhold. Arbeiderene hadde svake rettslige arbeidskontrakter, lav lønn og usle boforhold. Ellisif ble talerør for arbeiderne og gikk hardt ut mot myndighetene i galskapen ved at arbeidsfolket skulle slite så tungt for at fortjenesten skulle tilfalle bedriftseierne. Hun fotograferte og dokumenterte i så måte de uverdige kår arbeidsfolket levde under. Arbeidsvilkårene var så uholdbar at legen Wessel frasa seg ansvaret som tilsynslege.

Fagforeningen Nordens Klippe

I 1906 var Ellisif med på å danne fagforeningen Norden Klippe, Nord-Norges første fagforening. Mange av møtene foregikk hjemme hos ekteparet Wessel. Det ble straks satt i gang et arbeide for å skaffe en fane med slagordet Ned med tronen, alteret, pengevældet, som det sies at Ellisif sto bak. Fanen vakte oppsikt, men ble godkjent av justisministeren, slik det beskrives i biografien om Ellisif. Som sekretær og kasserer i fagforeningen, måtte Ellisif stadig sørge for valg av nye medlemmer i styret. Arbeidskontraktene var så vage at arbeidere ble sagt opp på kort varsel med umiddelbar virkning dersom bedriftsledelsen var misfornøyd med innsatsen. Dette gjaldt da ikke minst de arbeiderne som mobiliserte seg politisk, noe som bekreftet nødvendigheten av at arbeiderne organiserte seg.

Motstand mot kongen

Selv om kvinnene i 1905 ikke hadde stemmerett, deltok Ellisif aktiv i motstanden mot innsettelse av en norsk konge. Da kongeparet i 1907 besøkte Kirkenes og Ellisif og ektemannen var inviterte til å møte dem, takket hun nei, med begrunnelse om at hun måtte være tro mot sitt standpunkt. Andreas var på jobb og hadde ikke anledning, og ekteparet ble kritiserte for deres holdning. I 1907 arrangerte ekteparet Wessel den første 1. mai markeringen i Kirkenes, som arbeidernes internasjonale kampdag. Ellisf jobbet i lengre periode som skribent i avisa Klassekampen som besto i årene 1909-1940. Avisa var stiftet som et organ for Norges Socialdemokratisk Ungdomsforbund. Ellisif som behersket russisk språk, kunne oversette tekster til norsk og fikk dermed en viktig oppgave som formidler av det revolusjonære arbeidet som skjedde i Russland.

En sjelden revolusjonær kvinne

Ellisif fortsatte sin politiske virksomhet, til tross for at hennes brevpost ble åpnet og at hun ble svartelistet for sine meninger. Da hun fikk problemer med å få sine uttalelser på trykk, etablerte hun et eget tidsskrift: Klasse mot klasse. Ellisif var en aktiv skribent og hun skrev også diktsamlinger som ble utgitt.

Ellisif var på flere reiser også til utlandet, der hun samlet inntrykk og styrket sitt politiske nettverk. På reisene fikk hun inspirasjon til å oversette materiale som kunne tjene den politiske kampen i nord. Hun korresponderte blant annet med forfatter Johan Falkberget som bodde i gruvesamfunnet på Røros og som besøkte paret i Kirkenes.

Ellisif vekslet mellom å være troende og ateist. Hun meldte seg både ut og inn av Statskirken. I sin alderdom tilhørte hun kirken og hun ble da ansett for å være en troende som også leste Bibelen (Wikan 2008: 313). Selv om hun var revolusjonær og kunne støtte både militante og anarkistiske idéer, var hun aktiv antimilitarist. Hennes kamp dreide seg alltid om å demokratisere autoritære tendenser i arbeiderbevegelsen og forbedre arbeidernes kår og rettigheter, med ord og uten bruk av våpen. I 1911 var hun med å stifte Kirkenes Arbeiderungdomslag.

Da Ellisif Wessel i 1913 ga sympatierklæring til arbeideren som drepte en bedriftseier i hovedstaden, ble hun sterkt kritisert fra mange hold. De fleste syntes hun gikk for langt i å akseptere mord som løsning på arbeidskonflikt. Hun ble blant annet beskyldt for å være «blodtørstig» og akseptere «rovmord». Hendelsen og reaksjonene medførte at Ellisif i en periode foretrakk et mer tilbaketrukket liv, hvor hun leste og skrev både bøker og dikt. Dette i tillegg til at hun førte en utstrakt brevkorrespondanse med en rekke personer, blant annet Arne Paasche Aasen som skrev et flott dikt til hennes 50-års dag.

Andreas Wessel utga boka Fra vor grændse mod Rusland, hvor mange av Ellisifs fotografi er gjengitt. Selv om Ellisif ikke synes eksplisitt opptatt av kvinnesaken, arbeidet hun for å bedre arbeidsavtaler til menn som skulle forsørge sin familie. Hun ivret også for alkoholsaken med informasjon om skadevirkninger for å hindre rus blant arbeiderne. Selv om det ikke vært mulig å spore Ellisifs politiske engasjement til noen av de kjente kvinnesakskvinnene som levde i hennes samtid, kan vi jo si at hun handlet og levde som en frigjort kvinne.

I biografien om Ellisif skrives det som nevnt at hun og ektemannen holdt åpent hus for besøkende, at det i perioder bodde russiske revolusjonære som var på flukt og at Andreas var stolt over sin kone som behersket det russiske språket. Selv om Ellisif opplevde politisk motstand, fant hun allierte menn å samarbeide med og hun etablerte eget forlag for å kunne stå friere i utgivelsen av revolusjonær litteratur. Det sies at Ellisif var stolt av å være født 14. juli, som i 1880 ble Frankrikes nasjonaldag for å minnes de revolusjonæres storming av festningen Bastillen i Paris 14. juli 1789. Her kan tilføyes at Andreas var født den 17. mai.

Tross store geografiske avstander og dårlig kommunikasjoner mellom nord og sør, drev Ellisif en utstrakt korrespondanse. Hun hadde god oversikt over de revolusjonære strømninger og miljøer ikke bare i Norge, men også i Europa. Ekteparet Wessel foretok flere utenlandsturer og de søkte å holde kontakten til både familie, venner og bekjente.

Nedbrenningen av Finnmark

Ektemannen døde bare noen dager før krigen brøt ut i 1940. Ellisif opplevde at alt paret eide ble nedbrent, og hun bodde ulike steder før hun kom på aldersheimen. Kirkenes var en av de mest bombete byer i Europa under den andre verdenskrigen. Dette i tillegg til nedbrenningen av Finnmark og Nord- Troms høsten 1944. Takket være at Ellisif hadde delt mye av sitt fotografiske materiale med andre, finnes det fortsatt en rik fotosamling som dokumenterer hvordan dette området så ut før de store ødeleggelser i krigsårene. Ved at Ellisif fulgte sin mann på reiser i sykebesøk i distriktet, er også mye av den samiske befolkningens livsform og levemåte dokumentert. Ellisif blir karakterisert som en kvinne som i sine siste år levde sparsommelig, men som raust ga bort det hun eide.

Fylkeslege Wessel og Frues Fond

Ellisif Wessel døde i Kirkenes i 1949 på aldersheimen Wesselborgen. Hun hadde gitt tomta der Vonheim sto til kommunen for dette formålet. Ved sin død testamenterte Ellisif Wessel et betydelig pengebeløp til Tromsø Museum. Det inngår i et fond til minne om fylkeslege Andreas Wessel og frue Ellisif. Det skal benyttes til vitenskapelige undersøkelser i blant annet botanikk, samisk etnografi, etnologi og historie og da fortrinnsvis i Øst-Finnmark.

Ellisif Wessel er gravlagt i Kirkenes sammen med sin ektemann Andreas. Hver 1. mai blir denne graven bekranset av arbeiderbevegelsens organisasjoner.    

Se også

• Distriktslegens kone ga alt for mannen

Kilder

• Balsvik, Randi (2013): Den revolusjonære overklassekvinnen fra Kirkenes. Marxistisk tidsskrift Gnist nr. 1. Larvik.

• Enger, Cecilie (2007): Himmelstormeren. En roman om Ellisif Wessel. Oslo. Gyldendal.

• Grønbech, Dagrunn (2018): Ellisif Wessel. En klippe i nord. I Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås. Trondheim. Museumsforlaget.

• Jaklin, Asbjørn (1999): Mot tronen, alteret og pengeveldet. I Nordlendinger til tusen. Tromsø. Nordlys. Bodø. Grafisk Nord.

• Johansen, Elisabeth m. fl. (2007): Ellisif Wessel. Du ber om mit fotografi. Stamsund. Orkana.

• Wessel, Andreas (1902): Fra vor grændse mod Rusland. Kristiania. Cammermeyer.

• Wessel, Ellisif (1979): Til den nye tid. Dikt og artikler i utvalg og med en innledning av Martin Nag. Oslo. Aschehoug.

• Wikan, Steinar (1995): Grensebygda Neiden. Møte mellom folkegrupper og kampen om ressursene. Nordkalott-Forlaget. Sør-Varanger museumsforlag.

• Wikan, Steinar (2008): Ellisif Wessel: en biografi. Oslo. Pax forlag.

• Nilssen, Terje (1974): Ellisif Wessel, en himmelstormer. Trondheim. Rune Forlag.

• Skogheim, Dag (1977): Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse. Ellisif Wessel. Oslo. Tiden Norsk Forlag.