Sekstimersdagen var og er et av kvinnebevegelsens mest sentrale fagligpolitiske krav.
Kravet om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har vært fremmet av kvinnebevegelsen i Norge siden 1970-tallet.
Foto: Gudmund Dalsbø Eier: Aksjonskomiteen for sekstimersdagen
Aksjonskomiteen for sekstimersdagen er en grasrotorganisasjon som arbeider for å innføre seks timers normalarbeidsdag. Her er deres argumenter:
1. Økonomisk sjølstendighet
Sekstimersdagen vil gi kvinner økt grad av økonomisk sjølstendighet, fordi den vil gi åtte (eller 7 ½) timers lønn for seks timer.
2. Normalarbeidsdagen skal bli seks timer
Det er kortere normalarbeidsdag vi slåss for. Den er definert i tariffavtaler, og blir forhåpentligvis etter hvert innført i lovene. Der står det hvor lang en normal arbeidsdag er for å få full lønn, en normal plikt å tilby og en rettighet å få. Da vi gikk ned en halv time i 1987, gikk vi ikke ned i lønn.
3. Timelønna går opp
De som nå jobber 6 timer, får 8 (7 ½) times lønn. Timelønna blir høyere, for lønna blir delt på seks timer, ikke på åtte. 4. Flere ansatte I yrker som har å gjøre med folk, må sekstimersdagen føre til at flere blir ansatt. Det har naturligvis skjedd i forsøk på sjukehjem.
5. Produktivitetsøkning og sekstimersdag
I industrien er Tine i Trondheim et eksempel på hvor smart det er at de ansatte finner ut hvordan en sekstimersdag kan gjennomføres. De produserer mer med samme arbeidsstokk og er glade. De har hatt sekstimersdag i ti år.
6. Produktivitetsøkning og hvorfor ikke fire timer?
Vi produserer dobbelt så mye som for 40 år sida. Hvorfor er ikke arbeidstida halvert til 4 timer? Tvert imot, familiearbeidstida er gått fra 8 til 14 eller 16. Eiere og arbeidsgivere får mye i dag. Vi vil ha kortere arbeidsdag tilbake.
7. Vi vil leve hver dag!
Tenk den frigjørende tanken: Hva ville du bruke to ekstra timer fri tid til? Plukke sopp? Lære synkronsvømming? Treffe venner? Eller skal dagene bare gå til arbeid og arbeidsreiser?
8. En arbeidsreform
Noen sier: «Jeg blir jo ikke ferdig med det jeg skal gjøre på jobben på åtte timer. Hvordan skal jeg da klare det på seks?» Men hvis du har det sånn, er dere for få ansatte, og du jobber for mye. Det er ikke bra for helsa. Dere trenger en diskusjon om en seks timers dag.
9. En helsereform
Sekstimersdagen er en helsereform fordi den sannsynligvis vil redusere slitasjeskader som skyldes arbeidet. Forsøk med sekstimersdagen bør likevel aldri ha «redusert sjukefravær» som målet. Forsøk på en tre-seks måneder varer ikke lenge nok til å se om det skjer. Og kommer det flere litt syke inn, er det bra.
10. En familiereform
Sekstimersdagen burde være et pappa-krav. Pappaene vil sikkert fortsette å være sammen med ungene etter pappa-permen. Da trenger de sekstimersdagen.
11. En miljøreform
Noe av produktivitetsveksten, som vi møter som «potten» i lønnsoppgjørene, kan vi veksle om til tid. Og spørre: Hva er et godt samfunn? Gjør vi ting vi virkelig har lyst til å gjøre? Må så mange leve i slik overflod?
12. Tiltak mot arbeidsløshet
Forkorting av normalarbeidsdagen kan føre til at de hundre tusen arbeidsløse kan få arbeid.
13. Angrepene på normalarbeidsdagen må forsvares med krav om sekstimersdagen
Det er vanskelig å forsvare den 8-timersutgaven vi har, den er for lang og stenger mange tusen ute fra full jobb. Seks timer er mer i tråd med den tida vi lever i.
Aksjonskomiteen for sekstimersdagen http://www.sekstimersdagen.no/about/
Første gang kravet ble fremmet i Norge var av gruvearbeidere i Sulitjelma i 1920-årene.
I 1930-årene ble sekstimersdagen diskutert som et virkemiddel for å demme opp for arbeidsløsheten.
6-timersdagen på 1970- og 1980-tallet
På 1970-tallet tok den nye kvinnebevegelsen opp igjen det gamle kravet om 6-timersdagen som kvinnepolitisk krav. 6-timersdagen skulle gjøre det mulig å kombinere ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med - uten å forsømme alt som het omsorg og ansvar utenfor jobben.
I 1975 programfestet SV sekstimersdagen. Til LO-kongressen i 1977 kom det inn tolv forslag om redusert arbeidstid, hvorav fire forslag om seks timers arbeidsdag. Men representantskapet fremmet ikke forslagene. LO prioriterte lengre ferie og nedsatt pensjonsalder framfor kortere arbeidstid.
6-timersdagen skulle gjøre det mulig å kombinere ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med - uten å forsømme alt som het omsorg og ansvar utenfor jobben.
På LO-kongressen i 1981 ble det gjennombrudd for ideen, selv om kvinneopposisjonen ikke fikk programfestet den. Det hadde stått strid om kortere arbeidstid før, mannsinteresser sto mot kvinneinteresser. Da femdagers-uken ble gjennomført i 1976, var det også på tvers av ønsket til mange kvinner. Både enkeltvis og organisert hadde kvinnene krevd kortere arbeidsdag framfor femdagers-uke. «Det er hardt for kvinner med full arbeidsdag når mennene mangler solidaritet på hjemmebane», sa kvinnene.
6-timersdagen har også vært et spørsmål om demokrati, om muligheten for kvinners mulighet til å engasjere seg politisk på fritida. Som Bodø Handel og Kontor formulerte det på LO-kongressen i 1981:
«Enhver med omsorgsforpliktelser vet at åtte timers arbeidsdag er alt for mye. De fleste kvinner som har både heldagsjobb og omsorgsforpliktelser gjør dobbelt arbeid, i og med at de også må ta de tyngste takene hjemme. 6-timersdagen vil legge forholdene bedre til rette for menns engasjement i omsorgsarbeidet, og dermed vil kortere arbeidstid kunne gi mer overskudd og større mulighet til faglig og politisk aktivitet for alle - også for kvinner - og dermed mulighetene for et mer reelt demokrati.»
På 1980-tallet var også Arbeiderpartiet positive til 6-timersdagen, men gikk bort fra dette i løpet av tiåret.
Kravet om 6-timersdagen var en viktig grunn til at Kvinner på tvers ble dannet i 1994. Kvinner på tvers er et faglig og kvinnepolitisk nettverk for samarbeid mellom kvinneorganisasjoner og fagforeninger.
6-timersdagen på 2000-tallet
I 2001 ble Gerd Liv Valla valgt som første kvinnelige LO-leder. I motsetning til tidligere LO-ledere gikk Valla inn for at 6-timers normalarbeidsdag skulle bli den den neste store kampsaken for LO.
«6-timersdagen har alltid vært et kvinnekrav, reist av de kvinnedominerte forbundene.»
På LO-kongressen i 2005 ble sekstimersdagen igjen tatt opp til behandling. Til Hotell- og Restaurantarbeideren sa LO-leder Gerd-Liv Valla:
– Vi står fast ved målet om 6-timersdag eller 30 timers uke med full lønnskompensasjon. Vi tror på 6-timersdagen, men ser at mange andre ikke gjør det. Derfor ønsker LO å sette i gang flere forsøk med redusert arbeidstid.
– 6-timersdagen har alltid vært et kvinnekrav, reist av de kvinnedominerte forbundene. Det er viktig at vi ikke glemmer de mannsdominerte arbeidsplassene når vi skal sette i gang forsøksordninger, understreket Valla.
«Alle kan ikke jobbe heltid, så lenge det er snakk om åttetimersdag. Hadde arbeidsdagen vært kortere, kunne langt flere hatt fullt arbeid og full lønn.»
Ebba Wergeland har som lege engasjert seg sterkt i å få innført 6-timersdagen. I intervju i Kvinner på tvers sitt jubileumshefte i 2013, sa hun:
– Alle kan ikke jobbe heltid, så lenge det er snakk om åttetimersdag. Hadde arbeidsdagen vært kortere, kunne langt flere hatt fullt arbeid og full lønn. Sekstimers arbeidsdag er løsningen. Det er en reform som ville bringe oss langt nærmere både likelønn og likestilling.
– Selv om visjonen om sekstimersdagen oftest har blitt flagget av kvinner, er det ikke bare halvparten av befolkningen som vil ha bruk for denne arbeidstidsreformen. Menn har også behov for å være sammen med barna sine.
– Ingen er født for å gå inn i markedsøkonomien. Meningen med livet er mer enn bare å produsere, det er jo mye annet å finne på, som å dra på seiltur til Shetland, ta seg av naboen, eller drive med hagearbeid, sa Wergeland.