Jeg har vært opptatt av kvinnelønna siden 1972, da jeg slutta på Universitetet og begynte på Aas og Wahl, et stort trykkeri på Majorstua i Oslo. Der møtte jeg bokbinderfaget med én utdanning for menn og én for kvinner. Gutter som ville gå i læra ble bokbindersvenner, med fagarbeiderstatus og lønn, mens jenter ble tatt inn i lære som bokbinderassistenter – uten høyere lønn enn de som ikke hadde noe læretid.
Vi protesterte og tok opp urettferdigheten i fagforeninga, Oslo bokbinderforening. Han fra forbundet som kom på et av møtene om dette, svarte følgende: «Arbeiderbevegelsens pionerer sloss ikke for goder de selv kunne nyte godt av, men for sine barns framtid». Takk, sa jeg, jeg er 25 år.
Mange av jentene gikk til arbeidsgiver og spurte om å få bli svenner, og møtte følgende argumenter for hvorfor dette ville bli vanskelig: Dere vil gifte dere og slutter. Dere får menstruasjon hver måned. Dere er ikke høye nok. Dere er ikke sterke nok. Dere har lange negler som vil brekke. Dere tåler ikke møkk på fingra. Dere har ikke greie på maskiner.
Det ble en bra sketsj.
Vi startet kvinnefrontgruppe i grafisk industri. KF-gruppa så ikke på den ulike lønna som et innviklet faglig spørsmål som måtte løses gjennom lange og kronglete forhandlinger. Vi så på det som en himmelropende utdatert ordning, der gutter og jenter ikke fikk lik utdanning. Dette var min første erfaring med samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Ved å bringe inn Kvinnefronten og et blikk som var både innenfra og utenfra, klarte vi å endre perspektivet på kravet vårt, fra å være et internt bokbinderanliggende som var veldig vanskelig å løse med arbeidsgiverne, til å bli et spørsmål om rettferdig behandling av kvinner.
Disse erfaringene ble viktige for meg. Flere hundre tusen nye kvinner gikk ut i lønnet arbeid den gang. Det endret kvinners dagligliv, syn på oss sjøl og plassen vår i samfunnet. Motsetningen mellom kvinners nye virkelighet og det gammeldagse arbeidslivet, gjorde at kvinner begynte å stille krav - om 6-timersdag og høyere lønn, lengre svangerskapspermisjon og rettigheter til fravær ved barns sykdom. For oss i Kvinnefronten var retten til arbeid og ei lønn å leve av en forutsetning for at kvinner kan leve som sjølstendige mennesker. Vi drev omfattende støttearbeid for kvinner som ble usaklig oppsagt.
Kvinnebevegelsen og organisasjonene i fagbevegelsen jobbet med til dels samme saker, men stod svært langt fra hverandre i måten å tenke på. Derfor vant ikke kvinners krav fram, og aktive kvinner måtte velge mellom å engasjere seg i kvinnekampen eller i den faglige kampen. Jeg hadde erfaring fra både Kvinnefronten og fagforeningsarbeid, og var med på å ta initiativ til Kvinner på tvers - en helt ny type samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen på grunnplanet.
Kvinner på tvers bygger på krafta for forandring som ligger i å bringe inn et kvinneperspektiv i faglige saker. Vi forente kvinnebevissthet og klassebevissthet. Vi løftet lønnsspørsmålet fra å være kompliserte tariffspørsmål i det enkelte forbund, til å bli et samfunnsspørsmål som handler om at kvinner tjener mindre enn menn. Dermed har de mindre ressurser til å skape et godt liv for seg selv og sine.
De årlige konferansene våre skulle være et rom der kvinners virkelighet og krav la premissene. Temaene på den første konferansen høsten 1994 var 6-timersdag og lønn, kampen for velferdsstaten og mot seksuell trakassering. Dette er fremdeles på dagsorden når tillitsvalgte, vanlige medlemmer og ledere på ulike nivåer fra hele landet i både privat og offentlig sektor møtes på Kvinner på tvers.
Etter hvert ble samarbeidet utvidet til å gå på tvers av mange andre skillelinjer som for eksempel mellom kvinner med norsk bakgrunn og kvinner med minoritetsbakgrunn. Kvinner med funksjonsnedsettelser gjorde krav på sin plass. Lesbiske ble synlige. Kvinnemishandling og incest ble snakket fram.
Det er klart at alt dette fantes før også, men det var ikke samfunnsmessige fenomen. Det var ikke noe man gjorde noe med, for det fantes liksom ikke. I det øyeblikket det ikke er ens egen skam, ens egne gærne valg, ens egen utilstrekkelighet, men noe som gjelder flere, så er det mulig å gjøre noe med det. Da kan det bli en kraft for forandring.
Vi så det i Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, som jeg jobba med på 1980-tallet. Vi lagde møter, store og små, mest små, om sekstimersdag og kvinnelønna. Vi hadde alltid runder der folk fortalte om sitt arbeid på sin jobb, og hvordan de snodde arbeidslivet sitt rundt mannens arbeid, unga eller bestemora, altså andres krav og behov. Disse erfaringene ble en utrolig viktig kraft i kampen for 6-timersdagen. Det viste seg at sekstimersdag var den felles saken en kunne gå inn for, for å gjøre livet lettere. Kortere arbeidstid. Også de som jobba heltid, dreiv og snodde livet sitt. Også de som ble kalt hjemmeværende gjorde det. De hadde kanskje vært i jobb, ville i jobb, eller hadde liv som gjorde at de ikke var der akkurat nå. Gjennom denne erfaringsdelinga ble det tydelig at det ikke er noen avgjørende forskjeller i livet til damene som velger ulike løsninger.
Det som er skummelt nå, er at kvinneorda forsvinner: Kvinneundertrykking, kvinneutvalg, kvinnepolitikk. Nå er det kjønnspolitikk, kjønnsforskning, likestillingsutvalg, kjønnspolitiske utvalg. Når kvinneordene forsvinner, blir rommet for å dele erfaringer trangere. Ordet kvinneundertrykking er til dels skilt ut og brukes om innvandrerkvinner! Folk som overhodet ikke bryr seg om kvinneundertrykking og som ikke har peiling på temaet, kan friskt snakke om kvinneundertrykking når det gjelder innvandrerkvinner. Eller minoriteter. Der brukes ordet som en markør av den store forskjellen mellom dem og oss som er likestilte.
Vi må gjenerobre kvinneorda! Hvis vi ikke bruker dem, hvordan skal vi da forklare at kvinner trenger å samle seg og dele erfaringer? Det er mange argumenter mot det. «Nå er det likestilling, da er det ikke nødvendig for damer å ha møter for seg selv.» «Det er likestilling her, vi undertrykker jo ikke dere.» «Vi er feminister, vi også.» «Kvinner er sterke nok nå.» «Hele organisasjonen må være med, det nytter ikke at damer sitter sånn for seg selv og kukelurer.»
På 1980-tallet var det for eksempel legitimt å holde kvinnemøter på landsstyremøter i Grafisk. Er det like legitimt i dag? Det var mange flere typer kvinnegrupper og kvinneutvalg i organisasjonene enn det er i dag. Dersom rommet ikke brukes, lukkes det, og kvinners erfaringer kan igjen bli private. Det er mange flotte, aktive kvinnelige tillitsvalgte i fagbevegelsen, som sjølsagt bringer kvinners saker inn i klubbstyrer, foreninger og forbund og gjør en flott jobb. Men det er ikke nok! For det er ikke i de foraene at kvinners erfaringer kommer fram og får plass. Der er det felleserfaringene, som er mange og viktige i fagbevegelsen, som vil dominere. Det er ikke der man snakker om at man har tatt abort. Det er behov for egne rom, slik at våre erfaringer ikke blir skjulte under kjønnsnøytralitetens dekke.
Det å samle kvinner for å snakke sammen om erfaringer handler ikke om svakhet og svake kvinner. Det handler om tid og rom, tid er like viktig som rom, rom er like viktig som tid. Begge deler trengs fordi kvinner har andre erfaringer i samfunnet enn menn. Derfor er kampen for retten til tida og rommet for å gjøre det, også en kamp om fakta. Vi må holde fast på talla og følge med på hvordan de utvikler seg, og vi må holde fast på erfaringene som viser at mye har forandra seg, men mye har ikke forandra seg. Fortsatt trengs kampen for å holde dette rommet åpent.
Vi må tåle kritikk og uenigheter oss imellom. Vi som tilhører majoriteten, må tåle kritikk fra minoritetskvinner mot majoritetsarroganse. Vi må ikke bli som de menna i partier og fagbevegelse som ikke tåler kampen mot menns vold mot kvinner. Motsetninger finnes også blant kvinner, og vi må ikke gjøre noens erfaringer til en norm for andre. Innvandrerkvinner og andre med egne erfaringer må også ha tid og rom til å snakke sammen. Som kvinnenettverket med utgangspunkt i EMI (Enhet for mangfold og integrering, Oslo kommune) er et eksempel på.
Over 30 års samarbeid i Kvinner på tvers har vist oss at samarbeid gir resultater. Vi har i praksis vist at eget kvinnearbeid er nødvendig og viktig. Det kan ikke erstattes av at organisasjonene henviser kvinnekrav til endel av det helhetlige arbeidet, såkalt «mainstreaming». Vi mener begge deler er viktig. For å vinne fram med kvinners krav trengs både eget kvinnearbeid og integrering i organisasjonens politikk. Kvinner på tvers har skapt nettverk og kontakter. Vi har utvidet rommet for hva som er faglige saker, og vi har holdt fast på de felles kvinneinteressene i lønnskampen og forsvaret av normalarbeidsdagen. Og at 6-timersdag og likelønn fortsatt er minst like nødvendig for kvinner nå som den gang vi startet.
Hovedutfordringen er fremdeles: Hvordan kan kvinner i fagbevegelsen i større grad forene seg om felles krav, sammen med kvinnebevegelsen? Et styrket samarbeid på tvers innebærer også å respektere forskjeller og kunne støtte hverandre selv om kravene er ulike.
Vi ville få fram kvinners erfaringer og en felles forståelse av hvilket arbeid kvinner gjør, hvilken kompetanse vi har, og hvilken livssituasjon vi har. Det er et arbeid kvinner må gjøre sammen. Kvinner på tvers bidrar til å holde rommet for dette arbeidet åpent. Hvis kvinners erfaringer ikke snakkes fram, kan vi ikke forandre verden. Vi har prøvd å jobbe på nye måter og vist at det er mulig. Vi har fått mange nye venner og kontakter og masse ny kunnskap om hverandre, som vi har tatt med inn i egne organisasjoner. Det har vært og er et motstrøms arbeid. Deltakerne i arbeidsgruppa som lager konferansene har egentlig fullt opp i egen organisasjon, og kvinnearbeid står ikke høyt i kurs. Likevel har flere av de større organisasjonene stilt opp som sekretariat, og vi har greid å holde denne møteplassen for kvinner åpen siden 1994.
Det som har gitt meg mest i aktivistlivet mitt har vært å delta i ulike bevegelser som har skapt muligheter for at vi kvinner kan dele erfaringer som skape ny forståelse av samfunnet. Kvinner på tvers er et godt eksempel.
Jeg var koordinator for de årlige konferansene i 22 år. Det var krevende, inspirerende og morsomt. Jeg har jobba sammen med mange kloke og dyktige kvinner gjennom disse åra. Vi har all grunn til å være fornøyde med det vi har oppnådd.
Du finner flere tekster fra Siri Jensen i Siris kommode.