Veien på Skogsøya – et kvinnenettverk i aksjon

Skogsøya er ei fjellrik øy på 34 km² i Øksnes kommune, på yttersida av Vesterålen.

Rundt 1890 hadde øya nesten fem hundre innbyggere, fjerdeparten i fiskeværet Sørsand på nordvest-sida, og nær halvparten på sørsida av øya, som var senter i herredet, med kirke, skole, lensmann og handelsstedet Breistrand. Ordføreren bodde ute på Sørsand.

Lensmannen i Øksnes fylte i 1870 ut en oppgave over ”Veivæsenets Tilstand” med rubrikker for hovedveier og bygdeveier. Alle steder noterte han null eller intet. På den tida gikk ikke veiene i herredet mellom gårdene, de gikk ned til sjøen. Leia var veien.

Det fantes imidlertid noen få private veier, blant annet en på Skogsøya – den to km lange kirkeveien fra Breistrand innover til kirka på Øksnes. De fleste på sørsida av øya bodde lenger ut, på de folkerike gårdene Tunstad og Hjellsand. Der hadde man lenge snakka om vei til kirka og skolen. Vinteren 1889 meinte kvinnene noe måtte gjøres.

Det første møtet

Den 22. februar 1889 skreiv Anne Rasmussen, Anne Herness, Marie Koren og Petra Olsen dette brevet:

”I anledning den længe paatænkte Vej fra Bredstrand om Vaagen til Hjeldsand for derved at forbinde Kirkevejen, tillader undertegnede sig at henvende sig til samtlige Kvinder paa tilliggende Gaarde at slutte sig sammen til kraftigen at medvirke til, at det længe følte Savn af denne Vej maa blive afhjulpet. ”

De fire kvinnene hadde solide posisjoner på Skogsøya og i soknet forøvrig:

• Anne Kristine Rasmussen, f. Christophersen, 48 år, gift med Halvor Olai Rasmussen. De dreiv handelsstedet og fiskeværet Breistrand.
• Anne Johanne Herness, f. Jensdatter, 54 år, gift med lensmann Lorentz M. Herness, mor til
• Petra Olsen, f. Herness, 26 år, gift med Carl Olsen Tunstad.
• Marie Elisabeth Koren, f. Hvistendahl, 28 år, gift med sokneprest Kristian Koren.

Husfrua på handelsstedet Breistrand, lensmannsfrua og hennes datter (gift med neste lensmann), begge fra Tunstad, samt prestefrua, som bodde på Øksnes – det var ”overklassen” på sørsida av Skogsøya. Brevet viser at møtet blei holdt i hovedbygninga på Breistrand, antakelig hadde ”fru Rasmussen” invitert de tre andre. Hun var for øvrig den eneste som var født på Skogsøya.

Brevet fortsetter slik:

”Maaden hvorpaa dette kan ske, kan være forskjellig, først og fremst gjælder det for os Kvinder at paavirke den mandlige Befolkning til fra sin Side at fremme Sagen, til Eks. ved Ydelse af Arbejdskraft. Fra vor kvindelige Side vil vel Bidrag væsentlig indskrænke sig til Forandstaltning af Basar.

Dette tilligemed Muligheden af andre ydende Midler kan nærmere forhandles i et Møde som vi tillader os at bestemme afholdt paa Lensmandsgaarden Tunstad Søndag den 3dje Marts førstk. Kl. 4 Eftrmd.”

Og så følger underskriftene.

Flere kvinner blir med på aksjonen

Allerede to dager etter møtes de i den gamle lensmannsgården på Tunstad (Herness-gården). De setter opp ei liste med ytterligere femten navn, i rekkefølge etter bosted fra Smedvika til Hjellsand:

• (Kristine) Marie Jakobsen, f. Luth, 46 år, gift med Anders Jakobsen, Åbornes
• Jørgine Elisabeth Hansen, f. Rasmusdatter, 37 år, gift med Ole Andreas Hanssen, Smedvika
• Anna Kirstine Olsen, f. Klausdatter, 29 år, gift med Edvard Olsen, Smedvika
• Adrianna Kristine Klaussen, f. Nilsdatter, 32 år, gift med Karl Klaussen, Vollan
• Ellen Johanne Rasmussen, f. Hansdatter, 40 år, gift med Bernt Rasmussen, Vollan
• Anna Pedersen, f. Kristensdatter, 41 år, gift med Peder Olai Pettersen, Tunstad
• Henriette Marie Grande, f. Herness, 33 år, gift med Johan Laurits Grande, Hjellsand
• Serianna Pedersen, f, Pedersdatter, 30 år, gift med Nils Pedersen, Hjellsand
• Karen Andrine Borgos, f. Johansdatter, 52 år, gift med Svend Borgos, Hjellsand
• Jakobia Marie Pettersen, f. Johansdatter, 62 år, gift med Johan Pettersen, Hjellsand
• Kristine Bergitta Hansen, f. Andreasdatter, 28 år, gift med Hans I. Hanssen, Hjellsand
• Marie Gurine Hoem, 46 år, gift med Ingebrigt Ingebrigtsen, Hjellsand
• Dorthea Kristine Sørgaard, f. Ingebrigtsdatter, 20 år, gift med Johan Sørgaard, Hjellsand
• Lovise Johanna Berg, f. Pettersdatter, 41 år, gift med Fredrik Berg, Hjellsand
• Bergitte Maria Kristensen, f. Pettersdatter, 44 år, gift med Matias Kristensen, Hjellsand

Alle på lista er gårdkoner fra sjøleiergårder og husmannsplasser. Alderen er fra 20 til 62 år, de fleste har barn. Aksjonistene avslutter brevet slik:

”Skrivelsen bedes oversendt, saa at enhver inden Ugens Udgang kan blive underrettet om Mødet, og antages det rettest, at Skrivelsen sendes i den Orden efter ovenstaaende Følgerekke. Sidstnævnte medtager da Skrivelsen hertil.

Tunstad, 24de Februar 89.”

Antakelig gir Anna Rasmussen lista til Marie Jakobsen på nordsida av Breistrandvågen. Deretter går ”budstikka” utover stranda, til den ender hos Bergitta Kristensen på Hjellsand. Den største oppsitteren på Ytter-Tunstad, Jakob Taraldsen, er imidlertid utelatt. Det skyldes trolig uenighet om hvor veien skulle gå videre til Inner-Tunstad. Taraldsen-folket ville sikkert ha den gjennom Gangskaret, ikke over den bratte Elvebakken og forbi lensmannsgården.

Resten av bygdas kvinner blir med

Utover februar går ryktet om aksjonen gjennom bygda. Flere vil være med, og det blir svært folksomt når nytt møte holdes i den gamle lensmannsgården (Herness-gården) den 3. mars. Foruten de nitten som er nevnt ovenfor, møter 28 kvinner til (se faktaboks).

Av de 28 nye på lista er ni gifte ”inderstkoner”, altså losjerende. De øvrige er ungjenter, noen nettopp konfirmert, og en del tilflytta tjenere. Sammenholdt med folketellinga to år seinere ser det ut som alle over konfirmasjonsalder kom på møtet. Bare de aller eldste sitter heime, de fleste mannfolkene er fortsatt i Lofoten.

Konflikten med Taraldsen er løst. Mor og datter møter derfra, dermed er oppslutninga så total som den kunne bli. Men Taraldsen-folket hadde egentlig rett: Elvebakken blei den verste biten av nyveien.

I 1889 står kvinnene ennå utafor det politiske systemet, men ikke utafor samfunnslivet.

Anne Rasmussen skriver referat fra møtet. Forsamlinga vedtar å holde basar på skolen etter kirketid 2. pinsedagift Hver av kvinnene bidrar med to kroner (tilsvarer 160 kr. i 2021) til arrangementet og forplikter seg til å lage hver sin gevinst.

Til slutt i referatet står ei oppfordring:

”Vi haaber saaledes at de gode Mænd med det aller første tager Forføining til at anlægget allerede inden indeværende Aars Sommer kunde komme til Udførelse.”

Avslutninga viser situasjonen den gang: I 1889 står kvinnene ennå utafor det politiske systemet, men ikke utafor samfunnslivet.

Finansieringa av veien

Basaren holdes som planlagt 10. juni, den gir et overskudd på 175 kroner (13.800 i dag). Det er på langt nær nok til å bygge veien, men når kostnadene ved prosjektet blir utreda, viser det seg at basaren iallfall hadde finansiert bruer over de tre elvene veien måtte krysse.

Veiutredninga er bevart i en handskrevet kladd, trolig satt opp sommeren 1889. De tre kilometerne fra tunet ute på Hjellsand til krysset med kirkeveien fra Breistrand er delt i fjorten parseller, alle nøyaktig målt, ingen tall avrunda. Arbeidet på hver parsell er beskrevet og kostnadene beregna. Ingen underskrifter sier hvem som laga den.

Heile anlegget med bruer beregnes å koste nesten tre tusen kroner (omlag 236 000 i dag). Egeninnsats og basarer dekker mye, men det må også rede penger til. I 1890 låner oppsitterne 900 kroner i Ibestad Sparebank, med lensmann Herness som formell låntaker.

Flere basarer blir holdt på skolen de neste par årene, alle på våren, når lofotfisket er unnagjort. Regnskapene fra basarene er ikke bevart, men et bilag viser at herredskassen et år bidrar med 113 kroner. Det kom også bidrag fra nære gårder på Langøya.

Til og med husmennene i Kyllsundet betaler bidrag og deltar i arbeidet. Så langt ut var ikke veien planlagt, men også der bor det unger, og de fem kilometerne fra Hjellsand til Øksnes utgjør to tredjeparter av veien til skolen og kirka.

Veien bygges

I sommermånedene 1890, 1891 og 1892 arbeider tretti-førti mann og sju hester på veien. Grustak fantes flere steder, både på Hjellsand, ved Tunstadelva og i Breistrandvågen. Omkring 2500 lass grus blir kjørt ut, dessuten måtte man sprenge knauser flere steder, mest i Elvebakken.

De dyreste parsellene strakte seg fra Inner-Tunstad, forbi Solbakken og rundt Vågen, for det meste utmark og den gang med få oppsittere. Men alle var enige, også dette veistykket måtte bygges, og med tida blei Solbakken og Vågen ganske godt bosatt.

Lensmann Herness laga en ny veioppgave i 1896, da førte han i alt 9 km offentlig vei og bygdeveier i tabellen. Halvparten av dette var veien på Skogsøya, fra Hjellsand til Øksnes. Oppsitterne søkte om at det ferdigstilte anlegget måtte bli offentlig vei. Det sa herredsstyret ja til, ”under forutsetning av at oppsitterne påtar seg alt vedlikehold for fremtiden”.

Hvorfor aksjonerte kvinnene?

Hvorfor tok kvinnene initiativet? For det første, de fleste mannfolkene var i Lofoten på fiske, men viktigere var sikkert at kvinnene sterkest følte behovet. I fiskerbondesamfunnet rådde de på landsida av flomålet, og de ville ha vei over land til skolen og kirka. Sjøveien blei fort risikabel når sørvesten kom, og det gjorde den ofte.

Kvinnenettverkene var en del av kystkulturen og et nødvendig trekk i kystsamfunn der mannfolkene var lenge borte på fiske, fra Lofoten til Finnmark, og mange omkom.

Aksjonen starta med at fire kvinner møttes, og de hadde allerede hadde tenkt ut neste stegift Til et nytt møte inviterte de kvinnene som dreiv gårdsbruk fra Smedvika og utover, og løste konflikten med Taraldsen-familien før møtet.

Oppslutninga den 3. mars ga aksjonen stor slagkraft lokalt og politisk tyngde utad. Kvinnenettverkene var en del av kystkulturen og et nødvendig trekk i kystsamfunn der mannfolkene var lenge borte på fiske, fra Lofoten til Finnmark, og mange omkom. Virksomheta til disse nettverkene er stort sett bare kjent gjennom muntlige overleveringer, den godt dokumenterte veiaksjonen er et av unntakene.

Veien fra Hjellsand til kirka i Øksnes, satt sammen av bilder som Johan Borgos knipsa en høstdag i 1984. 

Papirene blei funnet tilfeldig i (og kopiert fra) et kommunalt arkiv, som seinere er sendt til statsarkivet. Kildene er dermed bedre sikra, men samtidig mindre tilgjengelige. Mye viktig kvinnehistorie ligger skjult som løsark i sentrale magasiner, uten å være katalogisert. Det er enkelt å finne protokollene fra rundt 1890, men der nevnes ikke kvinneaksjonen på Skogsøya.

Kilder

• Folketellinga 1891 for Øksnes.

• Dokumenter/protokoller fra kommunearkivet for Øksnes.

• Databasen for Gård og slekt i Øksnes.