Arbeidsmiljøet på snekkerverkstedet forandra seg da Lone Lønne Christiansen begynte.
– Egentlig skulle jeg ta et halvt år på snekkerlinja for å få poeng til ergoterapeutskolen, sier Lone.
Hun blir fremdeles oppglødd når hun forteller hvordan det gikk.
– På snekkerlinja fant jeg meg sjøl. Det var helt utrolig!
De anbefalte verkstedene å ikke ansette jenter. Vi var ikke sterke og flinke nok, mente de.
Tre år etter, i 1976, stod hun med fagbrevet i hånda. Lone hadde lært mer enn å snekre. Hun hadde forstått hva som skal til for å gjøre et uvanlig yrkesvalg.
– Du kan ikke velge et yrke du ikke veit noe om. Jeg hadde aldri blitt snekker om jeg ikke tilfeldigvis hadde begynt på snekkerlinja, prøvd det sjøl. Jenter må få muligheter til å prøve seg. Det skjønte jeg da.
Ikke ansett jenter!
Snekkermesterlauget var ikke særlig begeistra for at jenter lærte seg yrket deres.
– De anbefalte verkstedene å ikke ansette jenter. Vi var ikke sterke og flinke nok, mente de.
Her kan du lese om seks kvinner som tok yrkesfag i 1970-åra og ble tømrer, bussmekaniker, elektromontør, prosesstekniker, lokfører og snekker. De forteller om glede og stolthet ved å takle utfordringer kvinner sjelden får, og også om problemer og diskriminering. Alle ble aktive i Kvinner i Mannsyrker (KIM) gruppa hvor de diskuterte egne erfaringer og drev informasjonsarbeid om utradisjonelle yrkesvalg. Intervjuene ble gjort i 2008.
Hun ville inn på en større arbeidsplass, og fikk jobb som snekker i NSB. Før hun begynte gikk verksmesteren rundt og tok vekk alt som var av opphengte kvinnebilder.
– Han gjorde det helt på egenhånd. Jeg fikk greie på det etterpå. Det eneste som hang igjen var et bilde inne i skapet til en ung fyr.
Ble kalt Vesle-Kristian
De fleste på verkstedet var gamle. En av dem hadde nettopp gått av med pensjon. Han het Kristian, og Lone ble hetende Vesle-Kristian. De fleste arbeidskameratene hennes hadde ikke tatt yrkesskolen, men lært seg yrket underveis. Lone som hadde fagutdanning, fikk ansvar for å slipe maskinene. Hun kjente seg respektert og godtatt. Samtidig ble hun veldig observert.
– De var hele tida oppmerksomme og fulgte med på hva jeg holdt på med. Om jeg lette etter et verktøy kunne jeg være sikker på at han nærmest meg visste hva jeg lette etter og hvor det var.
Organisasjonen ble stiftet i 1980 og varte frem til 1990-tallet. Blant initiativtakerne var bilmekaniker Ellen Møller og elektriker Inger Vagle. KIM var en landsomfattende organisasjon og hadde som hovedoppgave å rekruttere kvinner til mannsdominerte yrker. Kilde: Erichsen, Bodil Chr.: Norske kvinners liv og kamp, bind 2. Res publica, 2017.
Det hadde gått rykter om at det skulle komme ei jente på snekkerverkstedet lenge før hun begynte.
– De første månedene var det valfart til verkstedet for å se på meg. Alle fant på en eller annen unnskyldning, men egentlig kom de bare for å se på meg. Folk var bare nysgjerrige, og de var jo hyggelige, men jeg ble møkk lei, sier Lone.
Skal ikke du heller sitte hjemme og strikke?
En dag fikk hun beskjed om at de trengte en snekker på ei jernbanekantine lenger opp langs linja. Lone la i vei langs skinnegangen med snekkerkassa. Flere arbeidslag var i gang langs ruta hennes.
– Da jeg passerte, slutta folk å jobbe, de ble bare stående og glo. Da jeg kom fram til kantina, var den full av folk som så på meg. Det med at jeg skulle gjøre en jobb var bare en bløff for å få meg opp dit så de kunne studere meg, det hørte jeg seinere. Jeg gikk igjen med en gang.
Du blir ikke lagt merke til for hva du er, hvor god du er i jobben, men hvordan du ser ut og hvem du er.
Når et nytt golv var lagt, ble Lone ofte sendt for å liste rundt veggene. Den første listejobben var i et lite pauserom hvor det satt tolv lokførere.
– Jeg skulle jobbe bak sofaen de satt i, men ingen reiste seg så jeg kom til. Da jeg endelig fikk rydda plass måtte jeg gjøre jobben foran alle disse mennene som syntes de kunne noe om yrket mitt, forteller hun.
– Det var forferdelig. De kommenterte, kom med gode råd om hvordan jeg skulle holde hammeren og sånn. Det var en av de få virkelig ekle situasjonene jeg var oppe i.
En annen gang skulle Lone liste på et kontor hvor det satt en fyr hun til slutt måtte be flytte seg. Hun var gravid, men i fin form, og jobben hadde vært grei hvis det ikke hadde vært for den mannen.
– Du, skal ikke du heller sitte hjemme og strikke? sa fyren.
Ikke kødd med jenta vår!
– Samtidig hadde jeg noen fine arbeidskamerater nær meg. De stod for en slags «ikke kødd med jenta vår»-holdning, var litt som bestefedre for meg.
Det sparte henne for mye ekle erfaringer, tror Lone. Miljøet ble annerledes etter at hun begynte. Å hjelpe hverandre hadde ikke vært en del av verkstedkulturen før hun begynte. Nå forandra det seg.
– De hjalp meg, og jeg kunne jo også hjelpe dem. Jeg så hvordan det etter hvert ble mer vanlig at de andre også hjalp hverandre.
Å være selvlysende er slitsomt
Lone var med på det første møtet i Kvinner i Mannsyrker (KIM), ei gruppe for kvinner i tradisjonelle mannsyrker. Noen erfaringer var felles.
– Alle opplevde å være så synlige at det var som å være selvlysende. Du blir ikke lagt merke til for hva du er, hvor god du er i jobben, men hvordan du ser ut og hvem du er. Det er slitsomt.
Professor og SV-politiker Berit Ås hadde beskrevet fem hersketeknikker menn ofte brukte for å hindre kvinner i å oppnå likeverd med menn. Hersketeknikkene satte fingeren på det mange opplevde. KIM-kvinnene føyde til en som handla om å være synlig som noe annet og annerledes enn arbeidskameratene.
De diskuterte problemer og støtta hverandre når det var nødvendig, men KIM var ikke en syteklubb.
– En blir jo lei av å snakke om problemer. Derfor begynte vi å diskutere hvordan alt ville bli lettere om det ble flere kvinner på mannsarbeidsplassene, hva vi kunne gjøre for å rekruttere, og hva som skulle til for å ta vare på dem som begynte på mannsarbeidsplassene.
– Arbeidet med dette ble min greie, den røde tråden i livet mitt.
Hvordan ser en kvinnelig snekker ut?
Lone reiste mye rundt på skolen og snakka om yrkesvalg. I 8. klasse var ungdommene villige til å leke med kjønnsrollene i yrkeslivet. I 9. var de mer tradisjonelle, da var det begynt å bli alvor. For noen var møtet med forbildene i KIM det de trengte for å få mot til å gjøre noe uvanlig.
– På en vestkantskole i Oslo kom ei jente bort til meg og sa at nå tør jeg dra hjem til foreldrene mine og si at det er tømrer jeg vil bli. Jeg hadde noen sånne opplevelser, sier Lone.
Jeg er helt overbevist om at likestilling avhenger av at vi har større kjønnsblanding.
Kvinnene i KIM ble ofte invitert til å delta når lærere hadde kurs for å snakke om yrkesvalg og rådgivning.
– Lærerne fikk beskjed om at det skulle komme en kvinnelig snekker og fortelle om jobben. Alle så for seg en mannhaftig muskelbunt. Og så kom jeg som var vever og hadde lang flette.
Vi har stereotype bilder i hodet alle sammen, sier Lone, og det sitter så hardt hos oss alle.
– Om det kommer ei jente til en rådgiver på skolen og sier hun ikke veit hva hun vil søke videre, men veit hun vil jobbe med hendene, hvilke forslag kommer rådgiveren med da? Antagelig tegning, form og farge. Hvis en gutt sa det samme, ville rådgiveren kanskje foreslå tømrer eller mekaniker.
Kan gutter bli lokførere?
Barna til kvinnene som valgte utradisjonelt, fikk et litt uvanlig inntrykk av yrkeslivet.
– Sønnen min ville bli elektriker som pappa, sa han. Han var fire år. Jeg hadde fødselspermisjon og var hjemme. Samtidig snekra jeg på huset vi hadde kjøpt. Har du ikke lyst til å bli snekker, da? spurte jeg. Da fnøys han og mente at det kunne lillesøstera hans bli.
En annen liten gutt hun veit om gråt fordi han ikke trudde gutter kunne bli lokførere. Det eneste mennesket han kjente som kunne kjøre tog, var nemlig en kvinne, Kari Sofie.
Heller ikke de som sjøl bryter mønsteret blir kvitt fordommene, sier Lone. Hun husker en samtale på et kurs for jenter og gutter som hadde valgt utradisjonelt.
– Vi som trudde at dere var en sånn gjeng med traktorlesber, sa en av gutta til jentene. Og det var jo helt feil! Og vi trudde dere var en gjeng med femiklædder, sa jentene. Og det var også helt feil! Og så lo de godt alle sammen.
Ros, ikke rødblyant!
– Jeg er helt overbevist om at likestilling avhenger av at vi har større kjønnsblanding, sier Lone.
– Jenter som tar utradisjonelle valg, er fremdeles så synlige at en del blir for slitne og gir opp.
Hun er bekymra for tankegangen om at alt handler om individuelle valg.
– Det er vanskelig å snakke om at kvinner er underordna menn i dag uten at mange tror vi sier enhver kvinne er underordna enhver mann. Å forklare maktstrukturer i samfunnet er ikke lett når alt tas så personlig.
Lone har snekra hus, har verksted på loftet hjemme og har bygd om en båt. Men snekring er ikke jobben hennes lenger. Nå er hun i Utdanningsdirektoratet og jobber med et helt nytt felt.
– Jeg leder et program som heter Kunnskapsløftet – fra ord til handling. Kunnskapsløftet innebærer at skolen skal utvikle seg, bli bedre for elevene, tilby elevene et godt læringsmiljø.
Det handler om å oppmuntre elevene mer, synes Lone, gi dem ros for det de er gode til. Ros er viktigere enn rødblyanten. Elevene trenger å få prøve seg, finne ut hvor evnene deres ligger. Da kan også mange flere finne det yrket som passer dem best. Det er ei lykke Lone unner alle.
– Alt det vi har lyst til dreier seg jo om mestring, om å ha fått muligheten til å prøve seg og se at en klarer noe. Jeg har stor nytte av det jeg lærte da jeg tilfeldigvis dumpa borti snekkeryrket.
Se også