Å være tømrer ga Guri Breien tro på egne muligheter og kvalifikasjoner. Guri har hatt det med seg siden.
– Jeg er glad jeg ikke hadde en storebror! Da hadde det kanskje vært han pappa lærte opp. Men vi er fire jenter, og jeg er eldst, så det ble meg pappa tok med seg. Vi holdt på i kjelleren, snekra og lagde løvsagarbeid. Jeg lærte om bil og verktøy, til og med å sy lærte jeg av han! Jeg holdt på med noe bestandig, sier Guri.
Her kan du lese om seks kvinner som tok yrkesfag i 1970-åra og ble tømrer, bussmekaniker, elektromontør, prosesstekniker, lokfører og snekker. De forteller om glede og stolthet ved å takle utfordringer kvinner sjelden får, og også om problemer og diskriminering. Alle ble aktive i Kvinner i Mannsyrker (KIM) gruppa hvor de diskuterte egne erfaringer og drev informasjonsarbeid om utradisjonelle yrkesvalg. Intervjuene ble gjort i 2008.
Etter videregående tok hun et år på snekkerlinja på yrkesskolen. Det trengte hun for å komme inn på Kunst- og håndverksskolen.
Tegn drømmen din!
Da hun var ferdig der i 1970, begynte hun på ettårig formingslærerutdanning og ble formingslærer i ungdomsskolen. En dag ba Guri elevene tegne drømmeyrket sitt. De utfordra henne til å gjøre det samme.
– Hva med deg, da, lærer? Hva ville du bli hvis du kunne gjøre det du har mest lyst til, spurte de.
Elevenes utfordring kom på ei tid da skolen hadde bedt henne ta oppgaver hun ikke hadde lyst på. Guri tegna seg sjøl på en stige med hammer og snekkerbelte. Da sommeren kom, slutta hun som lærer og begynte på Strømmen Trevarefabrikk.
– Vi lagde vinduer og skyve- og hevedører. Det var en fantastisk jobb. Og jeg hadde fri når jeg gikk hjem, slapp å forberede meg til dagen etter, slik jeg måtte på skolen, sier Guri.
Å tisse på malingsspann
Etter et halvt år fikk hun jobb på et stort byggeprosjekt utenfor Oslo.
– Jeg ble grunnarbeider, som det heter, rydda og lempa gipsplater og slipte golv. Dette var på slutten av 1970-tallet, og vi bygde høyblokker, lave blokker og rekkehus i det som ble Blystadlia, et stort boligfelt i Rælingen utenfor Oslo.
Vi føyde oss, innordna oss litt etter litt guttas system.
Det jobba ei jente på byggeplassen fra før. Reidun var glad Guri begynte der, og det hadde hun gode grunner til. Det fantes ikke garderobe for kvinnene. Ikke toalett, heller.
– Før jeg kom, hadde Reidun holdt seg hele dagen, og på den tida var vi på jobb i 9,5 time! Ikke rart hun ble glad da jeg kom!
Nå som de var to, kunne Guri og Reidun stå vakt for hverandre mens de tissa i gamle malingsspann. Etter hvert ble det garderober og toalett for både menn og kvinner, blant annet fordi Guri og Reidun tok opp kravet i et intervju i bedriftsavisa.
Dere sløser for mye!
Reidun og Guri ble godt behandla av arbeidskameratene, men på noen områder ble det uenigheter med mennene. Det handla blant annet om hva en skulle gjøre med det som ble til overs når noe var ferdigbygd.
Organisasjonen ble stiftet i 1980 og varte frem til 1990-tallet. Blant initiativtakerne var bilmekaniker Ellen Møller og elektriker Inger Vagle. KIM var en landsomfattende organisasjon og hadde som hovedoppgave å rekruttere kvinner til mannsdominerte yrker. Kilde: Erichsen, Bodil Chr.: Norske kvinners liv og kamp, bind 2. Res publica, 2017.
– Gipsplater vi ikke hadde brukt, ville vi ta vare på. Det ville ikke mennene høre snakk om. Mye ble kasta på fyllinga rundt blokkene, sier Guri.
Kvinnene sløste ikke med tida, heller. Når de var ferdige med en jobb, sa de ifra at de var klare til nye oppgaver. Det var ikke populært. En skulle drøye det lengst mulig, sånn var stilen.
– Vi føyde oss, innordna oss litt etter litt guttas system, sier Guri.
Det svake leddet setter seg i respekt
Det hendte Guri ble utpekt som syndebukk, enda hun ikke hadde noe ansvar for feil som var gjort.
– Når en jobb ikke var bra nok utført, ble det tydelig at kvinnene var det svake leddet en kunne gi skylda. Ettersom jeg var den eneste kvinnen som snekra, opplevde jeg noen dårlige episoder. Da ble jeg alltid tatt vare på av andre og tilbudt å bli med på andre lag.
Det var en fordel at jeg kjente menn og visste hvor sårbare de kan være når kvinner kan mer enn dem.
En dag ble hun bedt om å liste i en leilighet. På den andre sida av gangen lå en helt lik leilighet, og Guri så at en av gamlekara begynte med samme jobben der. Hun forsto at det var en konkurranse.
– Nå må jeg ikke stresse, tenkte jeg! Jeg greide å ta det med ro og ble ferdig like fort som han. Da fikk jeg mye respekt, og de lurte på hvordan jeg hadde klart det. Jeg har sydd mye klær, jeg veit hvor viktig det er å måle nøyaktig, sa jeg.
Sårbare menn
Ganske mange av de andre arbeiderne var ufaglærte. De hadde kommet til byen med snekkerkassa si fra forskjellige bygder rundt omkring, sier Guri. De kunne ha mange års snekkererfaring, men å lese tegninger hadde de aldri lært. En del hadde bygd blokker i flere år, og da klarte de seg godt, likevel, men noen år seinere skulle de bygge rekkehus av tre, og det var annerledes. Det skapte forvirring når alle hadde hvert sitt private system for å merke av hvor delevegger og stolper skulle stå.
Guri kunne lese tegninger, og på lærlingeskolen hadde hun lært et merkesystem. Kunnskapen hennes kom godt med, men for noen av arbeidskameratene var det skummelt at ei dame visste mer enn dem.
– Det var en fordel at jeg kjente menn og visste hvor sårbare de kan være når kvinner kan mer enn dem, sier Guri.
– Jeg var nokså forsiktig da jeg tilbød dem kunnskapen min.
Barn og forandringer
Bildet av Guri på stigen med stor mage er fra høsten 1979. Da tok hun svennebrev som tømrer. Året etter ble Maren født, og Guri hadde seks måneders svangerskapspermisjon. Etterpå gikk hun tilbake på jobb, mens barnefaren var hjemme som dagpappa for dattera og et barn til.
Etter et år fikk de barnehageplass. Barnehagen åpna klokka 7, og Guri hadde med Maren på brakka mens hun skifta. På vei til rekkehuset hun jobba på, leverte hun Maren i barnehagen. Alt lå tett ved hverandre.
Så gikk firmaet hun var ansatt i, konkurs. En av arbeidskameratene fortalte at Bjertnes videregående skole søkte tømrerlærer. Han som tipsa henne, var en av dem som ikke hadde oppført seg bra mot henne. Han prøvde nok å gjøre det godt igjen, tror Guri.
– Han mente jeg ville egne meg godt fordi jeg kunne faget, kunne takle gutter og dessuten var flink til å lære bort. Og dermed ble jeg tømrerlærer.
Av og til virka det som om jeg var den eneste tømrerlæreren i verden.
Jeg blir rørt når jeg tenker på det!
Det var hun i fire år. To ganger hadde hun jenter i klassen.
Som kvinnelig tømrerlærer var Guri en sensasjon. Det hendte folk kom kjørende bare for å se på henne, sier hun. Hun var ettertrakta til alle slags komiteer.
– Av og til virka det som om jeg var den eneste tømrerlæreren i verden. Jeg skulle være med på alt!
På grunnkurset tok elevene på seg oppdrag for folk. De bygde hus, og mens de fikk praktisk erfaring, lærte de teorien som hørte til. Guri husker hvor stolte elevene ble av arbeidet de gjorde. For ikke å snakke om foreldrene. Hvor mye det betydde, så hun da elevene inviterte foreldrene sine til byggeplassen.
– Alle foreldrene kom på møtet, og vi viste dem litt av hva vi hadde gjort. «Mora og faren min har aldri vært på foreldremøte, de har alltid følt seg så mislykka i forhold til skolen», sa en av gutta i klassen. Alle foreldrene ble så imponerte og stolte av unga sine! Jeg blir rørt når jeg tenker på det.
Veien til økt selvtillit
Guri ble etter hvert spurt om hun ville bli arbeidsleder for ei gruppe ungdommer som verken hadde jobb eller bolig.
– Målet var å øke trua deres på at de var noe, få dem til å se at de kunne noe og hadde muligheter i livet, sier Guri.
Seinere gjorde hun samme type arbeid med voksne rusmisbrukere, før hun ble kunst- og håndverkslærer i psykiatrien. Nå er hun kontordame i et byggmesterfirma. Guri er ikke i tvil om hva tida som tømrer har betydd i livet hennes.
– Når du jobber i konkret produksjon, helst på lag med andre, vokser du og får selvtillit. Alt det jeg lærte den gang, tok jeg med meg videre. Det ga meg stor tro på egne muligheter og kvalifikasjoner. Det lærte jeg så ettertrykkelig at det sitter for livet.