SV-dronninga Hanna Kvanmo

Den profilerte SV-politikeren Stein Ørnhøi har omtalt Hanna Kvanmo som den siste politiker i Norge som ut fra sin oppvekst kunne relatere seg til nød og fattigdom. Han opplevde Hanna Kvanmo som en modig og saklig person med en trygg forankring i de sakene som ble debattert og som skulle besluttes (Telefonkontakt med Stein Ørnhøi 20.03.25).

Denne artikkelen er en minibiografi over Hanna Kvanmo sitt liv, fra oppveksten og den skjebnesvangre ungdomstida og til det å bli en populær politiker på nasjonalt nivå. Kildene er i hovedsak Hanna Kvanmos to bøker Derfor (1985) og Dommen fra 1990, som regnes som hennes mest selvbiografiske bok. I den sistnevnte boka skriver hun inngående om bakgrunnen for landssvikdommen i 1948 etter å ha arbeidet for tyskerne under krigen i 1940-45. En annen viktig kilde er et TV-intervju med Hanna Kvanmo fra 2005, sendt i NRKs TV-serie Mitt liv (2012), der Hanna Kvanmo forteller om sin oppvekst og sitt politiske liv. Hanna døde bare to dager etter at intervjuet med henne ble gjort. Sissel Sollesnes sin masteroppgave i historie fra 2011 med tittelen: Frå landssvikar til folkehelt: omdømmet til Hanna Kvanmo (1926-2005), har gitt viktig bakgrunnsstoff.

Fattige kår

Hanna Hansen ble født i Harstad 14. juni 1926. Faren, Kornelius Seberg Meyer Hansen (1903–1961), var fisker og «løsarbeider», slik man omtalte folk med tilfeldig arbeidsoppdrag. Dette til forskjell fra folk i «fast» arbeid med langtids arbeidskontrakt. Faren var også tilknyttet Frelsesarmeen som frelsessoldat. Mora, Johanna Kathinka Klausen (1903–1968), var rengjøringsarbeider og fabrikkarbeider.

1920- og 30-årene var tøffe for mange ufaglærte arbeidsfolk, og Hannas foreldre strevde for å holde familien sammen. Da Hanna var to år, flytta foreldrene fra hverandre, da Johanna ikke likte å bo sammen med sin svigermor, slik Hanna har fortalt det. Hennes foreldre fortsatte imidlertid å holde kontakten, for etter åtte år å underskrive skilsmissepapirene. Selv om Hanna hadde kontakt med faren, bodde hun i perioder sammen med besteforeldrene. Dette var nødvendig når mora tidvis var bortreist på fiske- og anleggsarbeid som kokke.

I boka Dommen (1990) skriver Hanna at hun allerede som barn lærte seg å ta ansvar, både for seg selv og andre. Hun skjønte at hun måtte jobbe for å bidra til familieøkonomien. Allerede som barn forsto hun at en måtte yte før en kunne nyte. Hun lærte seg derfor å ikke framsette krav på egne vegne.

Hanna og hennes mor Johanna bodde trangt på ulike adresser i Harstad. Som leietakere måtte de tilpasse seg forholdene, vise hensyn og praktisk talt gå stille i dørene. På skolen møtte Hanna andre barn som også levde i familier med vanskelige bo- og levekår. I så måte var Hannas oppvekst ikke så forskjellig fra andre familier, med unntak av at foreldrene var skilt og at Hanna var enebarn. I boka Dommen beskriver hun sin mor som både arbeidsom og driftig, med god kontroll over økonomien. Selv om Hanna skildrer fattigdommen hun opplevde rundt seg i oppveksten og beskriver hvordan hun og mora levde sparsommelig, opplevde hun ikke som jentunge at de led noen nød. I 1930-årene var det generelt sett stor arbeidsledighet, trangboddhet og manglende sanitære forhold i heimen. Tuberkulosen var en utbredt sykdom som mange døde av. På denne tida fantes ikke medisiner mot dråpesmitten som spredte seg raskt på grunn av manglende hygiene, renhold og underernæring. At skolebarna hadde lus, var heller ikke uvanlig.

Hanna og mora måtte stadig skifte husvære på grunn av moras skiftende arbeidsforhold. Mor og datter bodde gjerne på bare ett rom og med utedo i gården. I ei tid med dødelige smittsomme sykdommer stilte Johanna høye krav til hygiene og renhold. Hun så til at dattera alltid var ren og hel i klærne. Hanna Kvanmo har også i TV-intervjuet fortalt at det i hennes barndomsheim, uansett hvor de bodde, alltid var «gullende rent». Når anledningen bød seg, gikk mor og datter på lørdagene til dampbadet for å vaske seg for ei krone.

I en periode jobbet Hannas far Kornelius på Hotell Royal som koffertbærer. På hotellet bodde han på et lite værelse og hadde gratis kost og losji. Hans inntekt var pengene han fikk som tips av gjestene. Til tross for at foreldrene var skilt, hadde de et godt forhold. Hanna besøkte faren så lenge han bodde i Harstad, inntil han senere flytta til Båtsfjord. Hanna fortalte at da hennes far døde, omtalte mora seg som enke.

Da Hanna var elleve år gammel fikk hun sin første sykkel, noe som ikke var selvsagt for et barn i 1930-årene, i en tid da svært få voksne hadde en sykkel. At Hanna fikk denne kostbare bruksgjenstanden, skyldes at hun hadde en svært arbeidsom mor som ønsket at dattera ikke skulle framstå som noen fattig-unge. Mor til Hanna var mobil som «løsarbeider», og tok det som bydde seg av småjobber. I perioder betydde det at mora reiste heimefra for sesongarbeid i fiskerinæringa i Finnmark. Selv om Hanna alltid ble godt ivaretatt av sin bestemor, må det for mora ha vært vanskelig å forlate barnet som hun mista den daglige kontakten med.

På tross av at Hanna var redd for den fine sykkelen hun hadde fått av mora, kom hun til å velte sykkelen på humpete vei i en nedoverbakke. Fallet i steinura medførte brudd og sårskader som førte til et lengre sykehusopphold på to måneder. På sykehuset observerte den vesle jenta hvordan sykesøstrene, som sykepleierne den gang hette, utførte sårbehandling og stell av pasientene. Etter hvert som Hanna ble friskere, fikk hun være med på å utføre enkle oppgaver og hente utstyr sammen med pleierne. Arbeidet virket både spennende og interessant. Hanna har fortalt at det var i perioden på sykehuset hun bestemte seg for å bli sykesøster når hun ble voksen.

Tidlig i ungdomsårene fikk Hanna seg Hardangerbunad. Bunader var også den gang dyre i anskaffelse, og dessuten et uvanlig festplagg i Nord-Norge, når vi ser bort fra samekoftene. Bare de mest velstående familiene hadde råd til at barna gikk bunadskledd. Hannas mor hadde vaskejobber hos familier med god økonomi, og deres avlagte klær kunne inngå som del av arbeidsgodtgjørelsen. Kanskje inngikk denne bunaden som ledd i arbeidsgodtgjørelsen? Hanna utnytta i alle fall situasjonen ved å ha fått bunad som et nasjonalt festplagg, når hun stilte opp i dette antrekket på kaia hver gang det kom turistbåter til Harstad. I sin selvbiografi skriver hun at det ikke var få 10-øringer hun fikk for å la seg fotografere av ivrige turister. Dette er et av flere eksempler på hvordan Hanna brukte sin oppfinnsomhet for å støtte opp under moras økonomi for å lette hennes forsørgerbyrde. Mor og datter dro også på tur med telt for å plukke bær som de solgte. Noen ganger lånte de båt for å komme til bærplassene. På disse turene hadde mora alltid med fiskeutstyr for å sikre middagen. Johanna var en driftig kvinne med evne til å utnytte situasjoner, og sørge for at dattera aldri var sulten og så velkledd og staselig ut.

Hanna Kvanmo skriver at mora var så dyktig til å spare penger at hun i 1936 klarte å skaffe seg eget husvære, og at hun i tillegg hadde råd til å anskaffe seg en hushjelp til tjue kroner i måneden (Grønbech 2018, s. 155). I samarbeidet med mora skjønte ungjenta at det å forsørge seg selv var viktig, og at en måtte ta ansvar for å skaffe seg et levebrød. På denne tida fantes ikke velferdsstatens trygderettigheter for å sikre hjelpetrengende. I Hannas oppvekst var det dessuten forbundet med skam å måtte motta penger fra det offentlige, og som ble kalt å gå på «fattigkassa». Hannas mor unngikk å ty til sosialhjelp.

Ungdomsår under hakekorset

Hanna var en skoleflink elev som likte å gå på skolen for å lære teoretiske fag. I skolegården fant hun lekekamerater og her kunne skolebarna oppleve fristunder til lek. I heimen var det alltid arbeidsoppgaver som ventet og krav om at barna måtte bidra.

I Hannas oppvekst var det uvanlig at ungdom tok lengre utdanning. Det var heller ikke vanlig at jentene tok utdanning i en tid hvor jenter «ble gift», som ensbetydende med å bli forsørget av sin ektemann. I de fleste familier var det derfor ansett som uhensiktsmessig å koste lang og dyr skolegang på jenter, som skulle bli husmødre ved ekteskapsinngåelsen.

Da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1940, var Hanna nesten 14 år og denne våren ferdig med sju års folkeskole. Begge foreldrene ble rekvirert til å arbeide for okkupantene, slik det var vanlig i krigsårene. Da måtte Hanna hjelpe mora i arbeidet på kjøkkenet i tyskernes kasino i Harstad. Hanna, som hadde lett for å lære, lærte seg raskt tysk og ble så god i språket at hun som 15-16-åring ble tolk for de tyske okkupantene (Grønbech 2018). Dette ble utgangspunktet for at hun i neste omgang fikk jobb på lønningskontoret til Ortskommandanturet, tyskernes hovedkvarter, i Harstad.

Både Hanna og mora stifta nært bekjentskap med tyskerne. I utgangspunktet var dette frambrakt av en nød for å trygge levebrødet, men som på sikt ble en skjebnebelagt historie for ungjenta.

I årene mor og datter arbeidet for tyskerne, var de både godt lønna og ikke minst sikra husvære. En episode Hanna trekker fram i selvbiografien er da brennevinet rant ned fra taket i deres leilighet og de fylte flasker med ren sprit som mor og datter solgte. Tyskerne hadde inntatt Sangerhallen i Harstad sentrum. Her ble det ofte arrangert fester. Selv om disse tilstelningene føltes ubehagelig for Hanna og mora som bodde i kjelleretasjen, våget de selvsagt aldri å uttrykke misnøye eller klage på uro og støy. Etter at tyskerne hadde hatt en fest ovenpå, oppdaget mor og datter at det begynte å dryppe brennevin fra taket og ned i deres beboelsesrom. Hanna og Johanna begynte å samle dråpene i kopper og kar, som de silte for rens. Til sammen fikk de berga fire flasker brennevin som ble solgt i all hemmelighet på svartebørsen. I boka forteller Hanna at kvinnene for disse pengene kjøpte seg hver sin kjole og kåpe, i tillegg til undertøy og silkestrømper.

I tysk tjeneste og rettsoppgjøret

Gjennom sine kontakter med de tyske okkupantene, så Hanna muligheten for gratis utdanning. I 1942 søkte den 16 år gamle Hanna om å bli tatt opp som sykepleierelev i det tyske Røde Kors. Hanna hadde altså helt siden hun ramla på sykkelen som 11-åring og havna på sykehuset, drømt om å bli sykesøster, og sto nå i en situasjon hvor denne drømmen kunne realiseres. I første omgang ble søknaden avvist på grunn av hennes unge alder. Men etter å ha fylt 18 år, fikk hun høsten 1944 anledning å reise til Tyskland for å bli elev ved Røde Kors og dermed bli tatt inn i den tyske sanitetstjenesten. Dette engasjementet medførte at Hanna befant seg i Berlin som hjelpepleier da krigen var slutt i 1945, etter en tid å ha vært frontsøster på en forlegning ved Østfronten.

Etter fredsslutningen ble hun i første omgang brakt til britisk sektor i påvente av et rettsoppgjør. Først høsten 1947 kom Hanna tilbake til Norge, gravid med en nordmann hun hadde møtt i Tyskland. Paret planla å gifte seg etter at de var kommet tilbake til Norge. Planen ble aldri realisert. I 1948 fødte Hanna ei datter, Karin.

Etter heimkomsten til Harstad bodde Hanna og barnet sammen med Hannas mor Johanna i ei kvistleilighet. Johanna knytta seg til Karin, som hun etter hvert tok mer og mer ansvaret for. Hanna selv har uttrykt denne situasjonen i muntre vendinger med at det var som «ho mamma tok jentungen fra meg».

Hanna opplevde vansker med å skaffe seg arbeid etter krigen. Hennes mor gjorde derfor alt hun kunne for at barnebarnet skulle få en fin oppvekst. I Harstad kjente alle i denne lille byen godt til hennes arbeid for tyskerne. I TV-intervjuet fra 2005 forteller Hanna at hun som tolk for tyskerne alltid sørget for å ta nordmennenes parti ved å oversette i deres favør. Hun understreka at hun alltid sto på norsk side, selv om hun av andre kunne bli oppfatta som en «tyskertøs».

Våren 1948 ble Hanna dømt for landssvik i Trondenes herredsrett. Hanna Hansen ble dømt for både medlemskap i Nasjonal samlings ungdomsfylking og for deltakelse i tysk Røde Kors-tjeneste. Selv om den internasjonale Røde Kors-komiteen la inn protester mot strafferettslig forfølgelse av personell som under krigen hadde tjenestegjort i organisasjonen, ble denne anmodningen ikke tatt til følge. Røde Kors argumenterte med at organisasjonen har plikt til å pleie stridende, uansett hvilken side en står på i en konflikt, og at pleiepersonalet ikke kan regnes som stridende i en krig.

Hanna Hansen ble dømt til åtte måneders betinget fengsel. Denne dommen ble etter anke til Høyesterett omgjort til tre års prøvetid, som betydde at hun i denne perioden ikke måtte begå nye straffbare handlinger. Slik slapp hun som enslig mor fengselsstraff. Men hun mistet sine rettigheter som statsborger i 10 år, noe som innebar at hun ikke kunne stemme ved valg.

Selv om straffen var en nedtur og at ekteskapsplanene ikke ble realisert, ga ikke Hanna opp. Med god støtte fra sin mor, kunne Hanna ta handelskoleeksamen i Narvik. I denne perioden møtte hun sin tilkommende ektemann. Etter å ha gifta seg med industriarbeideren Bjarne Kvanmo i 1952, flytta paret til industribyen Mo i Rana, der han fikk arbeid ved Jernverket. Paret fikk to sønner og Hanna tok seg vaskejobber for å styrke familieøkonomien (Kvanmo 1992, s. 7-13).

Examen artium (videregående skole) tok hun som privatist på kort tid, med svært gode karakterer. Hun var ett poeng fra å bli preseterist, det vil si eksamenskandidat med toppkarakterer. I 1962 ble Hanna Kvanmo tilsatt som lærer ved Rana gymnas hvor hun jobbet fram til hun ble innvalgt til Stortinget i 1973. Som 42-åring i 1968 tok hun forberedende prøver i filosofi. Hanna likte teoretiske fag, var skoleflink og ønsket å delta i samfunnet.

Politisk karriere

«Jeg prioriterer nøye det jeg vil ergre meg over», skal Hanna Kvanmo ha sagt etter å ha blitt folkevalgt politiker på nasjonalt nivå. I utgangspunktet hadde hun ikke tenkt å engasjere seg i politikken, men sa ja til å stille til kommunevalget i Mo i Rana etter å ha blitt oppfordret av ungdomspolitiker Inge Myrvoll i 1963 (Dagbladet 23.06.2005). Lokalt må hun derfor i lengre tid ha blitt oppfattet som en viktig person med egne meninger. Sosialistisk Folkeparti (SF) som ble stifta i 1961 og som i 1975 ble Sosialistisk Venstreparti (SV), fikk hennes partitilhørighet, her hun i Rana satt i styret fra 1967 til 1973.

At Hanna Kvanmo valgte venstresiden i politikken, skyldtes hennes oppvekst i fattige kår og hennes solidaritet med dem som sto nederst på samfunnsstigen. Fra 1967 til i 1975 satt Hanna Kvanmo i Rana kommunestyre og formannskap. Fra 1970 til i 1972 var hun nestformann i Nordland SF. Etter SVs brakvalg i 1973 ble Hanna Kvanmo valgt inn på Stortinget for Nordland SF/SV. Fra 1977 til 1989 var hun parlamentarisk leder for SV. Hun var stortingsrepresentant til i 1989, etter å ha hatt vervet i fire valgomganger. I de fire valgperiodene var hun medlem av Samferdselskomiteen. I alle disse årene reiste Hanna heim til Mo i Rana i helgene for å være sammen med sin mann, som hun ofte roste for å være hennes viktigste støttespiller. Reisen var lang og gikk oftest med tog, i alle fall mellom Trondheim og heimbyen Mo i Rana. Den lange reisen opplevde hun som et problem, men som et sted for lesing, hvile og ro. Pendlinga ga henne innsikt i distriktenes behov for å sikre gode kommunikasjonsforbindelser både til lands, på vann og i lufta.

Ved inntreden i politikken på den nasjonale arena, kom Hannas tilknytning til tyskerne under krigen opp på ny, da media i 1974 retta oppmerksomheta mot landssvikdommen fra 1948. Denne hendelsen avspeiles i tittelen på hennes bok Dommen fra 1990, hvor hun beskriver hvordan hun opplevde en ny rettergang fra sitt eget folk.

Som nyvalgt stortingsrepresentant i 1973, hadde det internt i SV blitt diskutert hvorvidt Hannas tilknytning til Nasjonal Samling (NS) under krigen kunne skade partiet. Enkelte partifeller mente det var best om hun selv trakk seg fra vervet. I intervjuet med NRK fra 2005, sier Hanna Kvanmo at hun var tydelig på at det kom hun aldri til å gjøre. Hun mente at hun hadde gjort opp for seg etter dommen i landsvikoppgjøret, og følte at enkelte ønsket å «sykeliggjøre» henne for å presse henne til å fratre sitt politiske verv, uten at hun utdypet dette nærmere. I dette intervjuet forteller Hanna at hun tidlig ønska å ta opp saken om sitt forhold til tyskerne under krigen, for «å ta tyren ved hornene», men ble anbefalt av partifeller om å ikke gjøre det. Da saken kom opp i media, ble hun ble derfor i en lengre periode stående i et enormt mediepress, som om det var noe hun hadde ønska å holde skjult. Hanna karakteriserte denne to måneder lange mediestormen som en skjærsild hun måtte gjennom (Kvanmo 1985, s. 85 og Sollesnes 2011, s. 47).

Da det storma som verst våren 1974, føltes det derfor som en stor anerkjennelse og oppreisning da statsminister Trygve Bratteli (AP) i matkøen i Stortingets kantine, tok henne i handa og ønska henne god påske. At Trygve Bratteli viste henne sympati, var ekstra betydningsfullt fordi han hadde sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen. På toget ble Hanna gjenkjent av konduktøren, som på sin side søkte å skjerme henne ved å gi henne en plass der hun kunne sitte alene og få fred (NRK 2012).

Av partifeller ble Hanna Kvanmo karakterisert som ærlig, direkte og saklig. Berge Furre omtalte henne som en person med grenseløs solidaritet for de små i samfunnet og at hun ga politikken et «varmt ansikt». I media ble hun kjent som omgjengelig, slagferdig og som vanskelig å målbinde. I 1985 ble Hanna Kvanmo i en publikumsmåling blant Dagbladets lesere, kåret til Norges mest beundrede kvinne. Kong Olav ble valgt som Norges mest beundrede mann. På spørsmål om hvorfor hun kom på førsteplassen, var hennes forklaring at folket forsto hva hun sa og mente. Dette sto i motsetning til de folkevalgte som siterte fra proposisjoner og lovforslag. Hanna mente også at folk satte pris på at hun var ærlig og snakka «rett fra levra» på klingende nord-norsk. I NRK-intervjuet fra 2005 refererte Hanna til sin mor som pleide å si: «Kvinne, vær deg selv», og sa at hun alltid hadde fulgt hennes råd om aldri å la seg kue. Selv mente hun å ha arva moras stahet.

I politikken mente Hanna det var viktig å bruke humor. «Husk å smile og vær vennlig», anbefalte hun Kristin Halvorsen som i perioden 1997-2005 var parlamentarisk leder i SV. Hanna forteller i intervjuet med NRK like før hun døde at hun også rådet Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet til ikke å la seg provosere av Kåre Willoch fra Høyre, som Hanna dessuten anså å være blant hennes «kjæreste motstandere». I intervjuet omtaler Hanne Gro Harlem Brundtland som en dyktig kvinnepolitiker, og forteller om hvordan hun selv i den første tida på Stortinget opplevde at mannfolkene ikke lytta til henne når hun snakka. En gang merka hun at en mannlig partifelle fremma hennes forslag som sin egen ide og fikk støtte. Da ble hun så irritert at hun reiste seg opp i forsamlingen og sa i fra om at hun ikke fant seg i å bli forbigått på denne måten. Etter denne hendelsen mente hun å oppnå respekt når hun talte. Hanna sa at hun alltid skrev sine taler selv, med tilføyelse om at hun hadde vært lærer i 11 år. På spørsmål om hvordan hun ville bli husket, sa hun at hun trodde folk ville oppfatte henne som et realt og skikkelig menneske (NRK 2012).

Da Hanna Kvanmo i 1973 ble valgt inn på Stortinget, besto SV sin gruppe av flere profilerte akademiske personer som Berit Ås, Torild Skard, Ottar Brox, Berge Furre og Otto Hauglin. De fleste ble innvalgt for en periode, mens Hanna Kvanmo ble gjenvalgt i fire perioder, inntil hun pensjonerte seg i 1989. Slik kan vi si at hun med rette levde opp til omtalen som SV-dronning.

Hanna Kvanmo var med å beslutte abortloven i 1978, uten at hun dermed kan omtales som en kvinnepolitisk talsperson. I intervju med NRK sier hun at denne loven er viktig for å styrke situasjonen til de økonomisk svakeste grupper, da det viser seg at kvinner med penger kan «kjøpe» seg abort. Partifellen Otto Hauglin var imot abortloven, og Hanna var tydelig stolt over å ha stemt fram denne loven.  

Hanna ble først og fremst en stemme for de mest utsatte økonomiske yrkesgrupper, definert som arbeiderklassen. Hun ble også anerkjent som en tydelig stemme for bevaring av bosettingen i distrikts-Norge. Hanna Kvanmo ble kjent for å være en politiker som vektla praktiske løsninger mer enn å være opptatt av ideologiske debatter. I intervjuet med NRK i 2005 omtalte hun seg selv som en person som snakket fra «levra», til forskjell fra å være parlamentariker som leste opp og refererte til saksdokument og lovforslag i skriftlig form.

Etter å ha flytta til Arendal som pensjonist, trakk Hanna Kvanmo seg mer tilbake fra politikken, også på grunn av helsemessige årsaker. I TV-intervjuet sier hun at hun satset på å stille opp på landsmøter i SV, så lenge hun maktet det. Kanskje ønsket hun også en roligere tilværelse og mer tid til å være sammen med sin ektemann, som døde to år før henne.

I tillegg til årene i politikken, var Hanna Kvanmo i årene 1975-1981 norsk delegat til FNs generalforsamling. Hun snakket både engelsk og tysk. Etter at hun gikk ut av Stortinget i 1989, satt hun i Riksrevisjonen i perioden 1990-1998. Hanna Kvanmo var medlem av Den norske Nobelkomité i årene 1991-2002 og var viseformann i årene fra 1993-1998. Hun var blant annet med på å gi Nelson Mandela Nobels fredspris.

I Mo i Rana er en park ved den videregående skolen, oppkalt etter Hanna Kvanmo. I denne parken har Mo i Rana Soroptimistklubb foreslått å reise en byste av henne. Bysten planlegges avduket sommeren 2026, i anledning at det da er 100 år siden hun ble født.

Se også

• Kvinner i politikken på 1960- og 70-tallet: Torild Skard forteller

Kilder

• Brox, Ottar m.fl. (1989): Hanna. En bok om Hanna Kvanmo, med flere av Norges ledende politikere som forfattere. Oslo: Sosialistisk Opplysningsforbund.

• Dagbladet 23.06.2005.

• Grønbech, Dagrunn (2018): Hanna Kvanmo. Stemmen fra nord. I Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås. Trondheim: Museumsforlaget.

• Kvanmo, Hanna og Ingolf H. Teigene (1985): Derfor. Oslo: Cappelen.

• Kvanmo, Hanna (1986): Glis. Oslo: Samlaget.

• Kvanmo, Hanna (1990): Dommen. Oslo: Gyldendal.

• Kvanmo, Hanna (1992): Å etablere seg i Rana på 50-tallet. I Årbok for Helgeland 23.årgang. Mosjøen: Helgeland historielag, s. 7-13.

• NRK TV (2012): Mitt liv: 1. Hanna Kvanmo.

• Rønningsen, Hilde (2021): Hanna Kvanmo (1926-2005). Interpellasjon til Rana kommunestyremøte 23. mars 2021.

• Sollesnes, Sissel (2011): Frå landssvikar til folkehelt: omdømmet til Hanna Kvanmo (1926-2005). Masteroppgave i historiedidaktikk. Stavanger: Universitetet i Stavanger.