Susanne Geitzler – feminist fra Hamarøy

Susanne Geitzler ble født på Hamarøy i 1842, samme år som faren ble tatt i ed som lensmann der. Mora Ingeborg Johanna (Hanna), født Heldahl, var fra Trondheim. Foreldrene til Susanne giftet seg i 1835 i Beitstad, Nord-Trøndelag, og bodde de første årene i Fosnes, «Olav Duuns rike», hvor de to eldste barna ble født, Erikke (Rikke) i 1836 og Carl Anthon Marsellius i 1838. Den yngste av Geitzler-søsknene, Adam Edvard, ble født i 1845.

Måtte forlate Hamarøy i vanære

Susanne var elleve år da faren i 1853 måtte forlate Hamarøy i vanære etter å ha underslått penger og opparbeidet stor gjeld han ikke kunne betjene. Den avskjedigede lensmann Geitzler døde 46 år gammel, bare 11 måneder etter at han, kona og de to sønnene bosatte seg i Levanger. Kirkeboka oppgir ingen dødsårsak, noe som kan tyde på at han tok sitt eget liv.

For ikke bare hadde han påført seg selv skam gjennom sin økonomiske svindel i Hamarøy, han hadde dermed også satt familien på bar bakke og gjort dem avhengig av hjelp fra Hanna Geitzlers to søstre i Trondheim.

Den ene av dem, Hanna Susanne, var gift med tollbetjent Peder Olsen som hadde dattera Petrine fra sitt første ekteskap. De var ganske velstående og tok til seg Susanne som var seks år yngre enn Petrine. De skulle få et nært forhold.

En annen, yngre søster av Hanna Geitzler, Dorothea Margrethe, var gift med kjøpmann Henrik Christian Fredrik Størmer. De trådte også støttende til med økonomisk hjelp.

Susannes eldre søster Rikke var søtten år i 1853 og fikk post hos en familie Jenssen i Nord-Trøndelag. Bare tre måneder etter farens død, i mai 1854, fikk Susannes bror Marsellius sin første hyre, som dekksgutt. Han var da seksten år gammel. I et brev han skrev til sin onkel Peder Olsen i 1860, da som matros, ba han onkelen sørge for at hans mor Hanna skulle få utbetalt to spesidaler av hans hyre hver måned. For hun levde i trange kår tross hjelpen fra sine søstre og deres familier i Trondheim. I et brev til svoger Peder Olsen skrev hun om den dyre husleia som «vaaldte mangen hjærtesorg». I et annet brev, til Marsellius, ba hun om at lillebror Adam måtte få «arve» et par bukser etter ham.

Kilder til Susannes liv

Det er om Susannes liv det finnes flest kilder. Grunnen til det er at hun fra våren 1872 til sommeren 1876 var lærerinne for barna til sokneprest Wilhelm Andreas Wexelsen og hans kone Johanne Henrikke (Rikka) i Evenes i Ofoten, og at hun derfra skrev ca. 170 brev, i regelen ett hver uke, til sin forlovede Ivar Høyem, i Trondhjem og Kristiania. Av disse er 48 brev bevart på Statsarkivet i Trondheim, sammen med andre familiemedlemmers brev, fotografier og andre kilder om familiens historie. Det var Susanne og Ivars barnebarn, Dagrun Høyem Lange-Nielsen, som i 1974 overleverte disse til Statsarkivet; PA-0040 - Høyem, Ivar.

Om Susannes liv fra hun flyttet inn hos familien Olsen i Trondheim i 1853, til hennes første bevarte brev til Ivar i oktober 1873 var det få holdepunkter. Men plutselig dukket nytt kildemateriale opp. Gjennom internettsøk fikk jeg kontakt med Kayla Geitzler, tippoldebarnet til Marsellius som i 1869 giftet seg med Josefine Parker fra Hants County, Nova Scotia, Canada, og slo seg ned der. Kayla (f. 1982) er redaktør, feminist, prisbelønnet poet og holder kurs i kreativ skriving. Hennes familie hadde tatt vare på 12 brev som Marsellius hadde mottatt fra søsken og mor i perioden 1860-80. I ett av dem skriver Susanne til sin bror Marsellius som da hadde seilt som kaptein i tre år og vært borte hjemmefra i mange flere.

"Jeg ved ikke hvor du for Tiden færdes eller hvorledes du har det og det er ret rart for mig; jeg tror rigtig neppe jeg har noget större jordisk Ønske end at faa se dig snart herhjemme og faa tale med dig efter saa lang en Adskillelse, og jeg er jo heller ikke uden Haab derom, men om ikke dette kan ske, med det Förste ialfald, saa, kjære skriv dog lidt oftere, det vil glæde mig saa, og de andre herhjemme med." (Brev fra Susanne til Marsellius, 15. juli 1870.)

Men det er i Susannes 48 bevarte brev til forloveden Ivar at hun presenterer både seg selv og dagliglivet i «Eivindnæs prestegaard». Hun har et sterkt engasjement for landsmål og grundtvigianismen, likevel er det nok kvinnesak som opptar henne sterkest. Min første arbeidstittel for biografien var Lensmand Geitzlers datter. Susannes og Ivars brev. Men ettersom hennes feministiske stemme går igjen i brev etter brev, ble det klart at det måtte gjenspeiles i tittelen.

Aksjon mot menighet som ville utestenge kvinner fra møtene

Det Susanne omtaler med størst engasjement og stolthet, er en aksjon som Petrine og hun ca. 1870 gjennomførte mot en menighet som ikke ville ha kvinner på sine møter i Turnhallen i Trondhjem. I dag ville vi kalt det sivil ulydighet, for det de gjør, er å sende inn en avisannonse i menighetens navn, hvor de får det til å se ut som den nå vil tillate kvinner å delta og sitte på galleriet. Om denne aksjonen har Susanne skrevet et innlegg som hun gjengir i et brev til Ivar.

"Hvad jeg skrev om menighedsmödet? jo det var ogsaa et indlæg i kvindesagen, til fordel for emansipationen, og jeg havde ogsaa den glæde at se mit arbeide kronet med de rigeste frugter. Det var engang menighedsmöte i Trondhjems lille trange turnhal, og en 7-8 kvinder (ikke flere) hvoriblandt jeg gik i vor enfoldighed ind for at höre paa. Vi holdt os beskedent i baggrunden, ventelig fordi vi var saa faa, men nogle af os satte os skiftevis ned paa en ledig bænkende borte ved vinduet og det var kanske grund nok til at klage over os. Næste gang, der skulde være menighedsmöde, stod i avertissementet som slutningstirade med fede sorte typer: “Pladsene paa gulvet maa ikke optages af kvinder.” Altsaa ikke engang de staaende pladse, som de fleste af os havde maattet lade sig nöie med! Det var nok en tydelig udvisning og kvinderne talte om, at de ikke turde gaa. To gange stod dette og tredie gang vidste vi, der blev averteret söndag, som mödet skulde holdes. Saa sendte vi ind et avertissement “Menighedsmödet” stort over ligesom over det officielle, og under: “Pladsene paa galleriet bör kun optages af kvinder.” Dette kom i avisen umiddelbart efter prælaternes, ventelig til deres store velundte ærgrelse, som vist ikke blev mindre da de om aftenen fik se hver bænk paa galleriet fulldt besat af kvinder. Det var pudsigt at höre folk der tale, som om tilladelsen til at være der skrev sig fra en höiere kilde. Petrine og jeg var sammen om det og vi var nu som for vort liv bange for en opdagelse. (Brev fra Susanne til Ivar, 7. april 1876.)

Program for kjærlighetsekteskap og likestilling

Omtrent ni måneder før de skal gifte seg, stiller Susanne kritiske spørsmål ved tidas rådende kvinneideal, selvfornegtelse, forsagelse og pligtopfyldelse, og setter opp et slags program for nye kjønnsroller, kjærlighetsekteskap og likestilling. Her bare et utdrag:

"Men kjærlighedsgjerninger uden kjærlighed, hvad er de igrunden? Skal selvfornegtelsen bære gjerningen, saa er det dog vel fordi kjærligheden ikke aarker den, og saa godt og vel det er, at den (selvfornegtelsen) faar gjöre gjerningen, det er dog bedre, om vi mindre trængte dens hjælp; selvfornegtelsen blir dog vist et daarlig surogat for kjærligheden, skjönt jeg synes, den prises höiere. Jeg synes, det er saa underligt; er det ikke ligesom kvinden skal altid blive staaende i et lovforhold, som hun ogsaa selv nödvendig maa lære at anse for det ene rette, da kan jeg ikke forstaa, at Paulus har været rigtig heldig naar han taler om “den frie kvinde” og navnlig naar vi tænker paa den anvendelse han gjör af sit billede. Af selvfornegtelse gjör jeg lovens gjerning, av kjærlighed gjör jeg troens gjerning, begge kan være gode, men den sidste er dog bedst. … Vi ved jo at samme ydre gjerning kan baade öde og öge kræfterne, alt eftersom den sker af lovens tvang eller af kjærlighedens trang. Det er godt at faa give, naar det sker i frihed, og jeg tror ogsaa det, som gives i frihed, bringer mere glæde med sig for den, som tager imod." (Brev fra Susanne til Ivar, 20. november 1875.)

 Feminisme i hverdagslivet

Susanne lever med familien Wexelsen i over fire år, og i flere brev til Ivar tar hun parti for og roser prestefruen og særlig de to eldste døtrene når de opponerer mot gammelmodige autoriteter. Mens Susanne er på ferie i Trondhjem om sommeren 1874, får de besøk på prestegården i Evenes. Islendingenes feiring av 1000-årsjubileet for det første faste landnåmet (bosettinga) på Island er et samtaleemne som skaper uenighet.

"Ugen för jeg kom hjem havde de her havt besög af Arktander et par dage, presten var borte og fruen var til sengs de dage, saa Johanne (husjomfruen) og börnene var hans selskab. De sidste var dog ikke rigtig blid paa ham fordi han snakkede saa ondt om Islændingerne, han var nemlig her paa festdagen, og Ragnhild (neste eldste datter i Wexelsen-familien, 12 år) önskede bare, at han selv skulde været en Islænding, saa han rigtig havde faat kjende, hvor “snille danskerne var”. “Vi lagde nu mod ham, saa godt som vi kunde, men han lo bare til alt som vi sagde.” Ragnhild havde ogsaa kommet med den orginale tanke, at hun syntes de kunde faa være en fristat ligesom Sveits. Jeg angrer, jeg ikke var hjemme, for jeg vilde gjerne have givet ham ind lidt, af min visdom." (Brev fra Susanne til Ivar, 28.august 1874.)

I samme brev er det et annet tema og et annet besøk som avdekker herr og fru Wexelsens ulike holdninger. Ivars bror, Olav Jakobsson Høyem, har nylig utgitt katekismen på landsmål, Barn-lærddommen eller den litle katekjesen hans Morten Luther. Det er den svært konservative prosten Bernhard Kokk som er på besøk.

"Ogsaa havde prosten nylig været her og faat lidt ind, (ja i hans betragtning vist meget) af fruen; hun havde rigtig fortjent en premie; hun havde endog bedt ham at læse Höyems katekjes, men dertil havde han nok ingen videre lyst, for han havde ikke svaret paa hendes tilbud om at gaa efter den. Artige prester vi har! Vor havde nok, som jeg skjönner holdt sig neutral for ikke at stöde prosten."

Susanne er kritisk til sokneprestens patriarkalske holdninger i flere sammenhenger.

Familiens eldste datter Ingeborg (14) har høsten 1875 flyttet til Trondhjem og bor hos fru Wexelsens søster og hennes mann.

"Ingeborg lader til at finde sig særdeles tilfreds med bylivet og det lader til at selskabslivet tiltaler hende ret vel; det kommer nu an paa, hvordan det smager at komme hjem til det ensomme Eivindnes igjen. Hun skal nu hjem til vaaren igjen, siger presten, og saa skal hun være hjemme bestandig, heder det. Jeg tror nu, hun har godt af at komme ud lidt; det kan da vist være til mere udvikling for hende at være i byen og faa være lidt med i forskjelligt, end at gaa her hjemme og gruble over sig selv sent og tidligt og miste baade sans og samling. Jeg tror ikke, det blir rigtig artigt, skal alle disse pigerne blive gaaende hjemme, selv som voksne, som hans mening er; jeg har ondt for at tro, at dötrene vil komme til at gjöre al tjenerhjelp overflödig. Jeg tror heller, at de selv vil komme til at föle sig overflödige og derfor ogsaa utilfreds med stillingen." (Brev fra Susanne til Ivar, 30. oktober 1875.)

Susanne og Ivar i Trondheim 1876-1883, Bremanger 1883-92, Landvik 1893-96

Susanne og Ivar ble viet av sokneprest Wexelsen der på Evenes i august 1876 og flyttet så til Trondheim hvor Ivar etter teologistudiet fortsatte i sin gamle stilling som klasselærer ved Katedralskolen. Deres første barn, Sigrun, ble født i 1877, to år senere fikk de dattera Gudveig, og så sønnen Dag i 1881.

I 1883 fikk Ivar kall som sokneprest i Bremanger, Sogn og Fjordane, hvor familien ble i nesten 10 år. Deretter var Ivar sokneprest i menighetene Hommedal og Eide i Landvik utenfor Grimstad fram til han døde bare 52 år gammel, 20. februar 1896, av «en fortykkelse af hjernehinden». Han hadde sommeren 1895 støtt hodet mot stalldøra og ble utover høsten svakere og svakere.

 Susanne, Sigrun, Gudveig og Dag i Kristiania fra 1897

Susanne og barna flyttet til Kristiania, og takket være et legat, arv etter tante og onkel Olsen, oppkalt etter Petrine som døde av kreft 38 år gammel, Petrines Minde, fikk alle de tre barna til Susanne og Ivar økonomisk støtte til å ta utdanning. Sigrun ble lærer, Gudveig gikk på musikkonservatoriet, og Dag ble ingeniør. De to søstrene ble aktivister på hvert sitt felt, Sigrun med nynorsk teatervirksomhet i Bondeungdomslaget i Kristiania, hvor hun var både skuespiller og «formann i spelnemndi».

Gudveig stiftet sitt eget Kunstforlaget Munin som gjorde stor suksess med den nynorske barnebokserien Kringla, illustrert av Sverrer Knudsen og Otto Valstad, som i 1911 solgte i utrolige 50 000 eksemplarer.

I 1912 stiftet Gudveig tidsskriftet For bygd og by, også på nynorsk, med arbeiderdikterne Kristofer Uppdal og Oskar Bråten som redaktører, 1912-17 var hun redaktør for vittighetsbladene Tyrihans og Peik.

Kristiania ferieselskab

Det neste prosjektet til Gudveig, Kristiania ferieselskab, skulle snu livet hennes opp ned. Formålet var å skaffe arbeiderbarn sommeropplevelser i landlige omgivelser. Gudveig og Susanne oppsøkte Caroline Schytte-Jensen som de kjente godt fra før, og som hadde anmeldt barnebokserien Kringla i svært rosende ordelag. Hun var også enke etter en sokneprest (dessuten mor til forfatteren Gabriel Scott) og var mer enn villig til å stille som «formand» i ferieselskapet. Gudveig skulle være forretningsfører og Susanne sekretær.

I 1916, det første året, fikk 180 barn ferieopphold, de fleste på en gård på Skarnes i Sør-Odal. Året etter ville Gudveig kjøpe et permanent feriested for de innsamlede midlene og gikk til innkjøp av eiendommen Skogsrud på Nesodden, uten å konferere med Caroline Schytte-Jensen. Det ble til en konflikt mellom dem, for Caroline syntes eiendommen var uegnet som feriekoloni, og hun fikk etter flere henvendelser til Gudveig om innsyn i regnskap og selve forretningstransaksjonen beskjed om at hun var oppsagt som «formand». Da gikk Caroline, via en advokat, til politianmeldelse. Selve feriekolonien som tok imot ca. 240 barn i månedsskiftet juni-juli, ble ingen suksess. Flere av barna rømte, det ble klaget på mangelfull forpleining og primitive overnattingsforhold, og flere aviser slo saken stort opp. Det førte i sin tur til at feriekolonien ble stengt, og høsten 1917 startet rettssaken mot Gudveig i tingretten, hvor hun sto tiltalt for underslag av ca. 10-12 000 kroner i forbindelse med selve kjøpet av eiendommen på Nesodden.

Gudveig nektet enhver skyld, påsto at midlene fantes, men ville ikke si hvor, og hevdet at det hele var en sammensvergelse organisert av visse kretser i Kristiania. Saken gikk så videre til lagmannsretten som i 1919 dømte henne for underslag til 120 dager i fengsel. Dette ble ei tung tid for Susanne og hele familien. I flere av avisoppslagene sto det at Sigrun hadde vært med på å organisere Kristiania ferieselskab. Så Susanne måtte gå ut i Aftenposten og dementere at Sigrun, og broren Dag, hadde noe med saken å gjøre. Samtidig delte hun Gudveigs oppfatning om at pressekampanjen var «en avisforfølgelse». Sin redegjørelse i Aftenposten undertegnet hun med Susanne Høyem, født Geitzler.

Knut Hamsuns roman Markens Grøde, 1917

Hamsuns utgivelse av Markens Grøde, som skjedde samtidig med rettssaken i tingretten, skulle komme til å legge en stor stein til byrden for hele familien. Hamsun hadde gjort Hamarøys lensmann Geitzler til modell for lensmand Geissler i romanen som han tre år senere skulle få nobelprisen i litteratur for. Uskyldige medlemmer av Geitzler-familien ble også trukket inn med ufordelaktige karakteristikker, sammen med historier som fremdeles verserte om lensmann Geitzler over 60 år etter hans død. For observante lesere var det lett å slutte seg til at Gudveig var datterdatter av lensmannen. Begge hadde begått underslag, og beløpene var av omtrent samme størrelsesorden, ca. 400 000 i dagens kroneverdi. Er det rart at familien var opprørt over utgivelsen?

Gudveig tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling, på livstid

I slutten av november 1922 ble Gudveig innlagt på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus. Allerede på nyåret ble hun overført til Gaustad sykehus hvor hun ble tvangsinnlagt fram til høsten 1925, for så å bli overført til Dikemark sykehus hvor hun forble til sin død i 1946.

Det hele var «en skjændig affære», ifølge Gudveig, i et brev til sin mor i 1929, det året hun selv fylte 50 år, og mamma Susanne noen måneder senere skulle dø av hjerneslag, 87 år gammel.

I et notat blant familiekildene, som ble innlevert til Statsarkivet i Trondheim i 1974, hadde Susanne og Ivars barnebarn, Dagrun Høyem Lange-Nielsen, skrevet at Gudveig led av «forfølgelsesvanvidd». Dagrun var datter av Dag, den eneste av Susanne og Ivars barn som fikk egne barn.

 Oslo universitetssykehus’ avslag på min søknad om innsyn i Gudveigs sykejournaler

Allerede i august 2021 søkte jeg om innsyn i Gudveigs journaler. Det er Oslo universitetssykehus som forvalter pasientjournaler fra Gaustad og Dikemark sykehus.

I søknaden redegjorde jeg for skriveprosjektet og la vekt på at det kunne være en mulig sammenheng mellom de belastningene Gudveig ble utsatt for, og hennes sykehistorie som førte til innleggelse i november 1922. Viktig å få bragt på det rene var det også om Gudveigs diagnose kunne være arvelig betinget. Men søknaden ble avslått. Det tok nesten et år før jeg klaget på avslaget. I mellomtida hadde jeg fått kontakt med Kayla Geitzler, og hun sendte et støtteskriv til min klage, datert 9. september 2022, adressert til direktøren for Oslo universitetssykehus. Kayla refererte til forekomst av ulike psykiske plager i egen familiehistorie og argumenterte for at åpenhet rundt Gudveigs diagnose og sykehistorie kunne kaste lys over dem.

«As someone who has suffered from mental illness and the effects of intergenerational trauma, understanding Gudveig’s diagnosis/history of mental illness/disorder will not only answer my questions but “odd” behaviours which have concerned my family for many generations. … I am currently working on a poetry collection that examines how my line of the Geitzler family has mythologized stories about ancestors, how intergenerational trauma encodes DNA methylation, and how alcoholism, depression, autism, and other mental illnesses/disorders continue to affect us and why. When I learned more about Anders and Gudveig, I felt that their behaviours were more than coincidence and certainly beyond the simple explanation of “poor character”. Mr. Thue and I have discussed the possibility of an inherited mental illness or autistic traits from Anders Geitzler to his granddaughter Gudveig Hoyem.”

Kayla fikk ikke svar på sitt støtteskriv, og min klage ble avvist under henvisning til at det ikke finnes noen ankeinstans.

Kilder

• Trond Thue (2023). Feminist fra Hamarøy. Susanne Geitzler, 1842-1929. Kolofon forlag.