Snøfrid – den samiske stammora til den norske kongeslekta

I de norske kongesagaene blir Snøfrid Svåsesdatter beskrevet som en ung og vakker samekvinne fra Gudbrandsdalen. En vinter omkring år 900 holdt Snøfrid til i en gamme ved gården Tofte ved foten av Dovrefjell sammen med faren sin, Svåse. Svåse var noaide, en magiker, eller seidmann som de norrøne kalte det, og en såkalt "finnekonge".

Samiske kvinner i norrøne kilder

De norske kongesagaene fra 11- og 1200-tallet er de viktigste skriftlige kildene til kunnskap om samene i vikingtida og tidlig middelalder. Sagaene vitner om at samer og norrøne folk hadde mye kontakt med hverandre, og at de norrøne forfatterne viste stor respekt for samenes kyndighet i trolldom – som de norrøne kalte seid – så vel som for samenes ekspertise i jakt og skiløping.

Samiske kvinner blir ikke særlig ofte navngitt i de norrøne kildene. Men et hederlig unntak er fortellingen om samekvinnen Snøfrid Svåsesdatter som gifta seg med Harald Hårfagre. Historien om giftermålet er omtalt både i den anonyme kongesagaen, Ågrip, som ble skrevet rundt 1190, og i Snorres kongesagaer Heimskringla fra ca. 1230.

Snøfrid forfører Harald Hårfagre

En vinter rundt år 900 skal kong Harald Hårfagre ha vært på reise i Opplandene og feiret jul på kongsgården Tofte. Julaften satt kong Harald og mennene hans på gården og åt og drakk, da Svåse kom og banket på og inviterte Harald hjem til gammen. Harald var ikke interessert. Men Svåse ga seg ikke. Han ga kongen et bjørneskinn og sa at han var den samen som kongen hadde tillatt å sette opp sin gamme på Tofte gård. Motvillig fulgte Harald med Svåse til gammen.

I gammen ble de møtt av Snøfrid, som sto der med en bolle full av mjød som hun skjenket til kongen. Kongen tok den vakre Snøfrids hånd. Så snart han hadde drukket mjøden kjente han en ild bre seg i kroppen. Kongen ville ligge med Snøfrid med det samme. Men da sa Svåse at det fikk kongen ikke, med mindre han gifta seg med Snøfrid. Kongen ville så gjerne ligge med Snøfrid at han gikk med på å gifte seg på stedet.

Snøfrid var vakker og kongen usannsynlig forelska. Han "elska henne bort i ørska", som det heter i sagaene. Kongens menn var bekymra, for kongen var så forelska at han verken passet på riket sitt eller sine plikter i de årene han var sammen med Snøfrid. De to var sammen hele tida.

Snøfrid fødte fire sønner: Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettelbeine. Mer om dem om litt.

Snøfrid dør

En dag døde Snøfrid brått. Kong Harald ble helt fra seg av sorg og nektet å gravlegge kona. I stedet ble hun lagt på et leie av kostbare tepper og dun.

Det merkelige var at liket av Snøfrid ikke begynte å råtne. Hun beholdt sin friske, rødmussede glød i hele tre år etter at hun var død. I alle disse tre årene satt kongen ved hennes side og håpet at hun skulle bli levende igjen. Mennene hans mente at kong Harald hadde blitt gal. Ifølge sagaene sørget hele landet over kongens galskap.

Etter tre år med bunnløs sorg og vake ved liket av Snøfrid, grep til slutt en av kongens rådgivere, Torleiv den Spake, inn. Torleiv var klok og listig, og sa at det ikke var merkelig at kongen ville hedre sin skjønne og fornemme kone ved å la henne ligge på dun og kostbare tepper, slik som hun hadde bedt ham om før hun døde. Men, fortsatte Torleiv, det sømmet seg ikke at hun skulle ligge så lenge i det samme tøyet. For hennes æres skyld var det best å skifte tøy på liket.

Så snart de flyttet den døde Snøfrid ut av senga slo det en forferdelig råtten stank opp av kroppen. Det var ikke annet å gjøre enn å brenne liket. Men før de kom så langt, ble kroppen til Snøfrid helt blå. Så veltet det det ut ormer og øgler, frosker og padder og andre fæle kryp ut av den. Magien var brutt. Snøfrid ble til aske.

Kongen blir rasende

Kong Haralds sorg vendte seg umiddelbart til sinne. Så sint ble han for at han hadde blitt lurt og forhekset, at han jaget vekk alle sønnene han hadde fått med Snøfrid. Han ville aldri se dem igjen. Og kongen ble så arg på alle som drev med trolldom at han fikk sin yndlingssønn Eirik Blodøks til å drepe en av sønnene han hadde med Snøfrid, Ragnvald Rettelbeine, da han fikk vite at han var blitt seidmann. For øvrig hadde kona til Eirik Blodøks, Gunnhild Kongemor, selv blitt opplært i trolldom hos samer.

De tre andre sønnene til Snøfrid ble ifølge sagene svære voldsmenn og ugreie å ha i landet. Den ene, Sigurd Rise, ble oldefar til den seinere kongen Harald Hardråde. Slik ble Snøfrid stammor for den norske kongeslekta.

Er giftermålet mellom Snøfrid og Harald Hårfagre en myte?

Vi vet ikke om Snøfrid virkelig har eksistert. Fortellingen om henne og Harald Hårfagre har mange trekk fra eventyrverdenen. Akkurat som i eventyret om Snøhvit og de sju dvergene, går ikke Snøfrids lik i oppløsning når hun er død, men forblir like vakker. Men til forskjell fra Snøhvit vekkes ikke Snøfrid til liv av en vakker prins, men er full av råttenskap og fæle kryp. Samtidig var kongen i mange år helt i ørska av kjærlighet til Snøfrid.

Var Snøfrid en jotunkvinne?

Historikeren Else Mundal (1997) har påpekt likheten mellom Snøfrid og en jotunkvinne. I den norrøne mytologien var jotnene de første vesenene som oppsto i tidenes morgen. Jotnen var gudenes, eller æsenes, motsetning og representerte de truende kaoskreftene. Samtidig var jotnene kloke og hadde kunnskaper og gjenstander som æsene trengte. De norske kongeslektene førte ætten sin tilbake til en gud og en jotunkvinne. Ifølge sagaene var Harald Hårfagre vokst opp hos jotunkongen på Dovre.

At Snøfrid minner om en jotunkvinne, kan gi inntrykk av en negativ framstilling av samer. Men i norrøn mytologi har jotunkvinnene mange positive egenskaper, som klokskap, skjønnhet og styrke. At Snøfrid tar jotunkvinnens plass i det mytiske motivet om kongeslektas opprinnelse, kan ifølge Mundal vitne om at samekvinnene ble sett som sterke karakterer med egenskaper som gjorde dem egnet til å være stammødre for herskerslekter (Mundal 2007: 31).

Andre historikere har hevdet at fortellingen om giftermålet mellom Snøfrid og Harald Hårfagre er en myte som ble laget for å samle og legitimere det norske kongeriket og stadfeste samenes forpliktelse overfor kongen (Steinsland 2005; Bergstøl 2008). Fortellingen viser slik at det var viktig for seinere konger å markere at også samene hørte til i den norske nasjonen.

Selv om fortellingen om giftermålet er en myte for å legitimere det norske kongeriket, sier den også noe om at forbindelsene mellom den norrøne overklassen og samene var tettere enn de ofte er blitt framstilt som.

Ekteskap mellom samiske kvinner og norrøne stormenn

Snøfrid kan være en sagnfigur, men fortellingen om henne vitner om at ekteskap mellom samer og norrøne eliter ikke var helt uvanlig, ifølge Mundal. Faren til Snøfrid, Svåse, framstår i fortellingen som en mann med autoritet når han nekter kong Harald samleie med dattera før de gifter seg, og kongen respekterer dette kravet (Mundal 2007: 31).

At ekteskap mellom norrøne stormenn og samiske kvinner av høy byrd ikke var uvanlig, blir bekreftet av gravfunn fra vikingtida (Hansen og Olsen 2004: 87-90). Det er funnet rikt utstyrte graver som inneholder en blanding av samiske og norrøne klær, smykker og våpen. Gravfunnene viser at det framfor alt var samiske kvinner som gifta seg inn i norrøne familier. Samiske kvinner kunne med andre ord ha høy status i det norrøne samfunnet.

Samiske spåkvinner i stormenns tjeneste

I den islandske Vatnsdæla saga, eller Sagaen om Vatsdølene som den heter på bokmål, fortelles det om et blot, det vil si en offerfest til ære for gudene, der en samekvinne er invitert for å spå mennene om framtida og skjebnen deres. I sagaen omtales samekvinnen som en volve, eller seidkvinne. Volven ble satt i et opphøyd sete, og menn hun spådde handlet etter det hun sa.

I det norrøne samfunnet hadde volvene en svært viktig stilling og var høyt ansett. Som utførere av seid – magi – hadde de makt over liv og død. Volvene kunne se inn i framtida og påvirke omgivelsene, og gjøre både gode og onde magiske handlinger. De kunne helbrede syke, men også kaste forbannelser. Volvene var omreisende og ble tilkalt i krisesituasjoner, ofte fulgt av flokker av mennesker. I det norrøne samfunnet ble seid oppfattet som en kvinnelig aktivitet, og menn som drev med seid ble sett ned på som umandige.

At samekvinner opptrådte i den viktige rollen som volve i det norrøne samfunnet, tyder på at de kunne oppnå høy prestisje.

"Finnekonger" og klasseforskjeller mellom samer

Snøfrids far Svåse kalles "finnekonge" i kongesagaen Ågrip. Han er langt fra den eneste "finnekongen" som blir omtalt i sagalitteraturen. Historikere har ofte avfeid eksistensen av finnekonger som en overføring av de norrønes egne sosiale forhold over på samene. Men om disse samiske stormennene ikke var "konger" i betydningen statsoverhode, kan omtalen av dem tyde på at det fantes en samisk overklasse i middelalderen, og at det samiske samfunnet den gang var mer klassedelt enn det ble seinere (Hansen og Olsen 2004: 219-220).

I vikingtida ble kontakten mellom samer og den norrøne overklassen tettere. Samene var spesialiserte jegere og fangstfolk og leverte eksotiske fangstprodukter som var ettertraktet i den europeiske eliten, slik som pelsverk, hvalrosstenner og jaktfalker. De norrøne høvdingene gjorde seg avhengige av samiske fangstsamfunn. Høvdingene handlet samiske fangstprodukter på markeder i Europa og England slik at de kunne kjøpe seg utenlandske luksusvarer som var nødvendig for sikre sin sosiale status. Tilbake fikk samene varer som jern og korn og importerte varer fra utlandet (Hansen og Olsen 2004).

Mye tyder på at handelen med fangstprodukter førte til større sosiale forskjeller mellom samer, og et mer kjønnsdelt samisk samfunn. Gravfunn vitner om at de sosiale forskjellene i samiske samfunn var større i vikingtida og tidlig middelalder enn både før og seinere (Schanche 2000).

Mindre likestilling i vikingtida?

Også kjønnsrollene i de samiske samfunnene endret seg i viktigtida.

Gravfunn fra det gamle samiske fangst- og jegersamfunnet før vikingtida viser små forskjeller mellom manns- og kvinnegraver. Kvinner og menn fikk like begravelser i hulrom i steinur og fjell, etter å ha blitt lagt i never og noen ganger også i en pulk. I både kvinne- og mannsgraver er det dyrebein. Fram til vikingtida og tidlig middelalder var det liten forskjell mellom kjønnene når det gjaldt hvilke gjenstander som ble lagt i gravene. Men fra denne tida ble det vanligere at en finner importerte metallsmykker i kvinnegravene (Hansen og Olsen 2004: 118).

Arkeolog Audhild Schanche (2000) hevder at de økende kjønnsforskjellene i gravskikker og ofringer er utrykk for endringer i det samiske samfunnet i vikingtida. Nå ble jakten for å skaffe pelsverk intensivert og forbeholdt menn. Mens kvinner tidligere deltok i jakta på lik linje med menn, ble kvinner nå ekskludert fra jakta. Etterspørselen etter pelsverk økte jaktas betydning og styrket mennenes stilling i det samiske samfunnet, mener Schanche.

Nå ble det utviklet tabuer mot kvinners deltakelse i jakta og visse offerpraksiser. I stedet for fangstredskaper, ble kvinner gravlagt med flotte smykker. Schanche tolker dette som at kvinner gikk fra å ha en produserende rolle i jakt og jaktmagi, til en konsumerende rolle som mottakere av smykker og magiske gjenstander Schanche (2000: 325).

Samtidig betyr ikke det at kvinnenes stilling i det samiske samfunnet nødvendigvis ble svekket. For de rikeste samiske gravfunnene er nettopp kvinnegraver. Smykkene kan tyde på at enkelte kvinner kan ha fått en viktig stilling som følge av handelsvirksomheten (Hansen og Olsen 2004: 126). Trolig kan også samiske kvinner som fungerte som volver ha blitt hedret med rike graver.

Snøfrid som symbol

Fortellingen om Snøfrid utgjør bare et par avsnitt i sagaen om Harald Hårfagre. Sagaen er fortalt fra kongemaktas perspektiv. Vi får ikke vite noe om hva Snøfrid tenkte om Harald, faren Svåses krav om giftermålet, eller de fire sønnene hun fødte. Det eneste vi får vite om Snøfrid er at hun var usedvanlig vakker og at hun forhekset kongen med sin skjønnhet, men at det viste seg at hun var full av fæle kryp og råttenskap etter sin død.

Motivet om kvinnen som frister mannen til å gjøre skjebnesvangre feil er klassisk. Samtidig forteller historien om Snøfrid oss at samiske kvinner i norrøn tid kunne ha makt og innflytelse. Gjennom giftermålet ble Snøfrid dronning. Og selv om fortellingen ikke nødvendigvis er sann, viser den at samiske kvinner ble ansett å ha egenskaper som gjorde dem egnet til å være stammødre for herskere.

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Se også

• Sáráhkká – alle skapningers mor og kvinnenes gudinne

Kilder

• Bergstøl, Jostein: "Samer på Dovrefjell i vikingtiden – et bidrag til debatten omkring samenes sørgrense i forhistorisk tid", Historisk tidsskrift 1/2008.

• Braseth, Leif: Fangstfolk i eliteklassen, kapittel 2 i Samer sør for midnattssola. Sørsamenes historie, kultur og levemåte. Bergen: Fagbokforlaget, 2014, s. 61-122.

• Fortælling om Vatnsdølerne. Paa Dansk ved N. M. Petersen. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel - Nordisk Forlag, 1926.

• Hansen, Lars-Ivar og Bjørnar Olsen: Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2004.

• Mundal, Else: "Kong Harald hårfagre og samejenta Snøfrid. Samefolket sin plass i den norske rikssamlingsmyten", Nordica Bergensia, vol. 14, 1997, s. 39-53.

• Mundal, Else: "Samekvinner i norrøne kjelder". I B. I. G. Stenfjell (red.) Åarjel-saemieh – Samer i sør. Årbok nr. 9. Snåsa: Stiftelsen Saemien Sijte, 2007, s. 29-35.

• Ottars beretning (ca. 890). Fra angelsaksiske manuskripter fra 900- og 1000-tallet.

• Schanche, Audhild. Graver i ur og berg: Samisk gravskikk og religion fra forhistorisk til nyere tid. Karasjok: Davvi Girji, 2000.

• Snorre Sturlasson: Soga um Harald Haarfagre. Umsett ved S. Schjött, 1900.

• Steinsland, Gro: "Nasjonalfjellet Dovre - myte og symbol", Aftenposten 18. juni 2005.

• Ågrip — ei liti norsk kongesoge. Nynorsk umsetjing ved Gustav Indrebø. Oslo: Det norske samlaget, 1936.