Sáráhkká – alle skapningers mor og kvinnenes gudinne

I før-kristne samiske samfunn spilte religionen en viktig rolle i hverdagslivet, og for hvordan familien og samfunnsfellesskapet ble organisert. Den før-kristne samiske religionen var en naturreligion der det ikke var noe skarpt skille mellom naturen og den åndelige verdenen. De åndelige maktene hadde stor innvirkning på hverdagslivet og naturen, og menneskene måtte forholde seg til dem gjennom regler og ritualer. Mange av dagliglivets ritualer handlet om Sáráhkká.

Den viktigste gudinnen for kvinner

Sáráhkká var den viktigste gudinnen for kvinner i sørsamiske områder. Hun spilte en avgjørende rolle i kvinners livssykluser. Under menstruasjon, graviditet og fødsel, og når barn fikk sitt navn var Sáráhkká med.

Sáráhkká var i sentrum av menneskenes liv, og holdt til i ildstedet, árran, midt i gammen. Både menn og kvinner ofret daglig til Sáráhkká, ved å kaste noe av maten sin og drikken inn i ildstedet. Slik skulle menneskers dyr og fruktbarhet bli sikret. I noen samiske områder var Sáráhkká den viktigste av alle guddommene, ifølge religionshistorikeren May-Lisbeth Myrhaug (1997: 86).

Sáráhkká var én av de tre døtrene til modergudinnen Máttaráhkká. Hennes to søstre var Uksáhkká og Juoksáhkká. Uksáhkká passet på døra (uksá) og hvem som kom ut og inn av gammen. Hun voktet boligen mot onde makter. Juoksáhkká var buegudinnen som kunne skifte kjønn på fosteret fra jente til gutt, hvis det var ønskelig. Hun hadde et spesielt ansvar for at gutter skulle bli gode jegere.

Gudinnene innvirket i livets fruktbare faser. Men også døden hadde en kvinnelig gud, Jábmeáhkká, "dødsmoren", som hersket over dødsriket. I noen samiske religiøse forestillinger var hennes dødsrike, jábmeaimo, et fint sted der de døde ble friske og glade. Men for å havne dit og for å få et langt og godt liv, måtte man ofre til Jábmeáhkká (Myrhaug 1997: 87).

Kilder til kvinners rolle i samisk religion

Mye av det vi kjenner til om før-kristen samisk religion er formidlet av mannlige kristne misjonærers og presters beretninger fra vestsamiske områder i Norge og Sverige. Disse hadde som mål å utrydde den samiske religionen. De var heller ikke særlig interessert i kvinners roller i religionsutøvelsen, fordi de var preget av den kristne kirka hvor bare menn kunne være prester.

Dermed ble kvinnelige noaider, samenes ritualspesialister (se faktaboks), usynliggjort i historien. De kristne prestene og misjonærene kunne ikke tenke seg at kvinner kunne ha en slik viktig rolle, og skrev derfor at kvinner drev med «trolldom» og «hekseri».

En annen kildekritisk merknad er at misjonærene og prestene framstilte samisk religion som mer enhetlig enn den i virkeligheten var. De brydde seg lite om lokale variasjoner når det gjaldt samenes religiøse forestillinger og ritualer (Hansen og Olsen 2004: 338-339).

Samtidig er ikke misjonærer og prester de eneste kildene til kunnskap om før-kristen samisk religion. Mye av det vi vet i dag kommer fra muntlige overleveringer av sagn og myter og fra ritualer, som ble praktisert lenge etter kristninga. Denne artikkelen bygger mye på May-Lisbeth Myrhaugs forskning om kvinnelige kultutøvere og gudinnekult i samisk religion.

Vi skal nå se nærmere på hvordan Sáráhkká og andre kvinnelige guddommer preget forestillingene om kvinners kroppslige sykluser og livsverden; om menstruasjon, graviditet, fødsel og barnedåp. Dessuten skal vi se på kvinners rolle i familien, ekteskapet og organiseringen av hjemmet og arbeidet.   

Menstruasjon, graviditet og fødsel

Menstruasjon, graviditet og fødsel var forbundet med Sáráhkká. Menstruasjonen ga kvinner en særegen form for kraft. En menstruerende kvinne ble ikke sett som uren, men som hellig og fylt av en spesiell kraft. For å vise ærbødighet for Sáráhkká måtte den menstruerende kvinnen ta av seg belte og krage (Myrhaug 1997: 45).

Ifølge sørsamisk mytologi, som ble nedtegnet av misjonæren Hans Skanke omkring 1730, ble et menneske til på denne måten:

Først sendte den høyeste mannlige guden Ipmil, som menneskene ikke hadde så mye kontakt med i hverdagen, en sjel til modergudinnen Máttaráhkká. Hun lagde et foster rundt sjelen og sendte det videre til Sáráhkká, som plasserte det i kvinnens livmor. Hvis fosteret skulle utvikle seg til ei jente, fortsatte Sáráhkká å ta hånd om det. Hvis det derimot skulle bli en gutt, tok Juoksáhkká over. Hun kunne forandre kjønnet på fosteret. Hun skapte jentebarn om til guttebarn, hvis det var ønsket, og krevde et offer for å gjøre det (Myrhaug 1997: 86).

Allerede før barnet var født, begynte noaiden å gjøre offerhandlinger for å knytte det kommende barnet til åndeverdenen. Sáráhkká hadde en framtredende rolle her, og man æret henne ved å skåle for henne.

Før fødselen var det vanlig å ofre en hund til de døde slik at det skulle gå bra med mor og barn. Ifølge Myrhaug kunne ikke menn delta i offerseremoniene for fødende kvinner.

Den fødende kvinnen var aller nærmest forbundet med Sáráhkká.

Rett etter fødselen utførte den nybakte moren ritualer med venninnene sine. Venninnene hadde et felles festmåltid med takksigelser og spådom om framtida til mor og barn.

Dans rundt Sáráhkkás grøt etter fødselen

Det viktigste ritualet ble utført til Sáráhkkás ære, og gikk ut på at kvinnene stilte seg i ring og danset rundt en bolle grøt som de kalte Sáráhkkás grøt. Dansen understreket samhørigheten mellom kvinnene og Sáráhkká.

Etter dansen ble tre pinner lagt i grøten: en hvit, en svart og en kløyvd pinne som det var festet tre ringer i. Etter at grøten var spist opp, ble pinnene plassert under dørstokken og oppbevart der i tre netter. Hvis den svarte pinnen ble borte, betydde det at mor og barn ville dø, men hvis den hvite pinnen ble borte ville det gå bra med begge to (Myrhaug 1997: 84-85; Braseth 2014: 191-194).

Sáráhkká-dåp

Å gi barnet navn var en betydningsfull seremoni fordi det betydde at barnet ble et menneske, en del av slekta, av siidaen og samfunnet. (Myrhaug 1997: 73-81. Se også Haga 2007: 25)

Når barnet var født var det viktig å gi det et navn etter en avdød slektning, slik at den avdøde ble levende igjen gjennom barnet. Oppkallingen av avdøde slektninger var en form for gjenfødelse (reinkarnasjon) av de avdøde, fordi barnet overtok deres karaktertrekk. Samtidig fikk barnet gjennom navngivingen en egen identitet. Navnet sa noe om hele personligheten og om personens egenskaper og forutsetninger.

Navngivingen, eller dåpen, kalt Sáráhkká-dåp, ble foretatt av en kvinnelig døper, en dåpsmor. Etter dåpen fikk barnet en navneamulett som skulle verne om oppveksten. Barnet kunne også få en egen joik, som på samme måte som navnet kunne si noe om personen. Reindriftssamer ga barnet egne rein som dåpsgave.

De kristne misjonærene forsøkte å utrydde det de mente var hedenske samiske navn. Den norske staten og kirken forlangte at alle samer fikk kristne navn. Barn skulle få kristne navn når de ble døpt av presten, og voksne måtte forandre sine samiske navn til kristne navn. Men selv lenge etter at kristendommen var innført, fortsatte samene å døpe barnet til ære for Sáráhkká. Dette ble kalt omdøp og gikk ut på at man vasket av den kristne dåpen som presten hadde utført, og ga barnet en Sáráhkká-dåp. Da fikk barnet også et samisk navn. Mange mente at den kristne dåpen og det kristne navnet kunne gjøre barnet sykt og svakelig.

Barneoppdragelse

På 1600-tallet skrev den svenske presten Samuel Rheen dette om de lulesamiske kvinnenes oppdragelse av barna sine:

«Alle samekvinner oppfostrer sine barn med egen melk. Som regel får barna brystmelk til de er to, tre eller fire år. Dessuten gir de barna sine reinkjøtt som de må suge og få føde av. Da barna begynner å vokse til, lærer de dem å skyte, fiske og gjøre annet arbeid. Hver dag må de skyte på blink med håndbuer, i det de setter opp et stykke never på en stang. Før de treffer dette målet, får de ikke mat.» (gjengitt i Solbakk 2007: 167).

Ekteskap, frierferd og bryllup

I gammel samisk tradisjon hadde kvinnene en sterk stilling i ekteskapet. I ekteskapet ble det praktisert særeie, det vil si at hver ektefelle beholdt råderett over egen eiendom når de gifta seg. I norsk tradisjon overtok mannen råderetten over konas eiendom når de gifta seg, og døtrene hadde ingen arverett til gården.

Et sørsamisk sagn underbygger kvinners rett til arv på denne måten: Siden det var kvinner som først temmet reinen, skulle hun ha større arverett til rein enn menn (Aira 2016: 10). Når et barn ble døpt fikk det sitt eget reinmerke i gave, og med det sin egen rein. Dette reinmerket og all reinen beholdt kvinnen når hun gifta seg.

En annen samisk tradisjon var at mannen flytta hjem til konas siida (se faktaboks) etter at de hadde gifta seg, og var pålagt å bo der i minst ett år etter bryllupet. I mange andre samfunn rundt i verden har det vært vanligere at det er den nygifte kona som flytter inn til ektemannens familie.

Hvis ektemannen døde var det forventet at en av hans yngre brødre tok seg av enka, eventuelt gifta seg med henne om han ikke allerede var gift. Tilsvarende var det forventa at en ugift søster av en avdød kone gifta seg med enkemannen.

Frieri

Ifølge kilder fra 1500-tallet og framover, ble ekteskap inngått ved at frieren dro på frierferd til kvinnen han ville gifte seg med, med et stort følge, som innbefattet en frierkone og en talsmann og en rekke andre venner og slektninger.

Når de kom fram til kvinnens hjem skulle de kjøre tre ganger rundt gammen eller lavvoen, og hvis kvinnen ikke da kom ut og selet av kjørereinen til frieren, var det bare å dra igjen med uforrettet sak. Hvis hun derimot selet av kjørereinen, fikk han komme inn. Talsmannen bød da kvinnens far på en dram, og hvis han tok imot kunne forhandlingene begynne. Da fikk alle brennevin, også den kommende bruden. Så tilbød frierens talsmann gaver til faren. Om han tok imot, fikk også bruden gaver. Om han ikke tok imot, var ekteskap uaktuelt.

Frieriet kunne vare i flere år, dersom foreldrene til den vordende bruden ikke var fornøyd med gavene og ville ha mer før de ga sitt samtykke. Samtidig var det en uskreven lov at gavene skulle gis tilbake dersom det ikke ble noe av giftermålet, inkludert brennevinet som var skjenket på frierferden.

Slekt og velstand var de viktigste kriteriene når en skulle velge seg ekteskapspartner. Ifølge kilder var utseende og alder av liten betydning. Velstand var viktigst. Derfor var en formuende kvinne mest ettertraktet, og det spilte liten rolle om hun ikke var så pen eller mye eldre enn mannen.

Selve ekteskapsinngåelsen foregikk ved at foreldrene til brudeparet bekreftet det med å slå ild over hodet på dem med flint. Ild og flint ble sett som lykkebringende for samlivet.

Kvinnearbeid

I boligen, gammen, var det kvinnene som bestemte. Den norske presten og misjonæren Thomas von Westen, kalt "samenes apostel", skrev på 1700-tallet at en av samenes "villfarelser" var "kvinnenes herredømme og tyranni over deres menn" (Myrhaug 1997: 40). Ifølge Myrhaug tyder mye at på at viktige beslutninger ble tatt i husholdet, der kvinnene hadde en sterk stilling.

Selv om kvinnene hadde en sterk stilling i samiske samfunn, var likevel en del arbeidsoppgaver kjønnsdelte. Kvinner hadde hovedansvaret for innearbeidet. Håndverksproduksjonen, doudji, var kjønnsdelt. Håndverk av myke materialer, som tekstil, vev, skinnarbeid og ullarbeid var kvinnearbeid. Mens håndarbeid av harde materialer som tre og horn var mannsarbeid (Aira 2016: 20).

Kvinner hadde også ansvar for reinen, og reinmelking var en viktig kvinneoppgave. Av reinmelka ble det lagd ost.

Når det gjaldt kvinners deltakelse i jakt, ser det ut til at kjønnsrollene endret seg gjennom århundrene. I den tidligste beretningen om samene, skrevet av romeren Cornelius Tacitus i boka «Germania» fra år 98 etter vår tidsregning, heter det at «Jakten blir drevet i samme grad av kvinner som av menn, de første følger mennene overalt og krever sin del av byttet.» (sitert i Solbakk 2007: 24). Selv om Tacitus ikke selv hadde vært i Sameland, men bygget det han skrev på fortellinger fra andre, regnes kilden som forholdsvis pålitelig.

Gravfunn viser at kvinner deltok i jakta på linje med menn, men at det ble mindre av det i løpet av vikingtida (se også artikkelen om Snøfrid). Kildene er likevel samstemte om at kvinner ikke fikk delta på den hellige bjørnejakta, selv om de hadde viktige roller i ritualene før og etter selve jakta på det hellige dyret (men se artikkelen om Buks-Berret).

Kvinnelige noaider

Ifølge kildene var de fleste noaider menn. Men, som nevnt, betyr ikke det at det ikke fantes kvinnelige noaider, men at mannlige prester og misjonærer ikke var så interessert i dem. Det er godt dokumentert at kvinners spådomskunst hadde stor betydning i samiske samfunn, at kvinner kunne styre været og helbrede sykdom (se også kapitlene om Buks-Berret og Snøfrid). Disse noaide-egenskapene ga kvinner makt og innflytelse, ifølge Myrhaug.

Selv om kvinnelige noaider knapt nevnes i de skriftlige kildene, kjenner vi likevel til noen av dem gjennom muntlige overleveringer.

Den svensk-samiske religionshistorikeren Bo Lundmark (1987) har skrevet om to kjente kvinnelige noaider fra svensk Sápmi, nemlig Rijkuo-Maja (Rike-Maja) og Silba-Gåmmoe (Sølv-Gåmmoe).

Rijkuo-Maja levde på 1700-tallet i Pite Lappmark, nærmere bestemt i den skogsamiske siidaen Mausjaur i Norrbotten. Maja døde 96 år gammel i 1757. Hun fikk tilnavnet Rike-Maja fordi hun eide mange rein, men også fordi hun var en mester i noaidekunst. Rijkuo-Maja dyrket tordenguden Horagalles. Hver høst ofret hun en reinsdyrokse til ham. Hun holdt ulver som hunder, og hadde hjelpedyrene ravn, ørn og hakkespett. En gang det var brann hos henne, skal hun ha slått på tromma til tordenværet kom og slukket brannen (Lundmark 1987).

Silba-Gåmmoe var født i 1794 og døde i 1870. Hun var fra Vapsten i Västerbotten, ikke så langt fra grensa mot Vefsn i Nordland. Tilnavnet kom av at tromma hennes var rikt dekorert med sølv. Silba-Gåmmoe var berømt for sine magiske evner og sin tromme. Både faren og mannen hennes brukte tromma, og det gjorde også sønnen hennes, Spå-Nils, som seinere ble kjent som den siste noaiden i Lycksele Lappmark i Sverige. I dette tilfellet var det altså snakk om en familie av noaider (Lundmark 1987).

Kvinnene og de første tamreinene

Det gamle samiske eventyret om de første tamreinene kan fortelle oss om kvinners ansvar i tamreindrifta. Her har kvinnene egen reinflokk og er ansvarlig for reinens ved og vel. Som nevnt gikk en sørsamisk tradisjon ut på at siden kvinner hadde temmet reinen, var de berettiget til minst like stor arv som mennene.

Dette eventyret ble skrevet ned av Israel Ruong (1903-1986), en pitesamisk språkforsker og professor i samisk språk og kultur ved Uppsala universitet.

"Det var på den tiden da det ikke var tamrein i Sameland. Samene jaktet på villrein. I en siida bodde det to familier. En gang var kvinnene alene ved gammene, mens mennene var på villreinjakt. De hadde før de drog laget en rad med fangstgraver på et eide nær siidaen. Gravene var dekket med kvister og torv. En dag kom en villreinflokk trekkende over eidet. Reinen så ikke gravene, gikk gjennom kvist- og torvlaget og falt ned i graven. Den kom seg ikke opp. Det var en simle med to kalver.

Snart kom to kvinner for å se til fangstgravene. Der fant de simla med kalvene. De slaktet simla, men kalvene var så fine at de ikke hadde råd til å slakte dem. De tok hver sin reinkalv hjem til gammene. Den ene kvinnen stelte pent med sin kalv, strøk den varsomt over pelsen og lot den også komme inn i gammen.

Det er den sjette måneden. Gresset hadde begynt å spire og løvtrærne begynte å grønnes. Hver dag samlet barna gress til kalven. Hunden logret med halen og slikket halsen til kalven. Villreinkalven ble tam. Den fulgte barna overalt. Kalven kom alltid til den snille kvinnen og la hodet i hennes fang for at hun skulle stryke den. Den andre kvinnen bandt sin villreinkalv fast i et tre nær gammen. Slik holdt hun sin kalv. Mat fikk den, men hun strøk den aldri, og ikke fikk den komme inn i gammen. Hun hadde også en vilter hund. Den bjeffet alltid. Villreinkalven var alltid redd.

Tida gikk. En mørk høstnatt slet kalven seg løs fra reipet. Reipet var i løpet av sommeren blitt morkent og svakt. Kalven fór sin vei. Den var ikke lenger bundet fast. Kalven var først hos den andre kalven som lå ved siden av gammen til den snille kvinnen.

-Kom nå! La oss flykte fra menneskene, sa villreinkalven til den andre. Men den ville ikke følge med. Den likte seg hos menneskene og ville være hos dem. Men kalven til den slemme kvinnen drog bort og fant villreinflokken på fjellet. Kalven som ble igjen, vokste seg stor hos den snille kvinnen. Den lærte seg å trekke pulker og bære bører.

En dag var nok en villreinkalv i en av fangstgravene. De snille menneskene var like snille mot denne kalven som med den første. Den ble også hos menneskene ved gammen. Begge kalvene ble til tamme reinsdyr, til simle og okse. Simla fikk kalver og slik fikk den snille kvinnen etter hvert en liten reinflokk. Hun stelte med flokken mens mannen og sønnene var på jakt. Disse var menneskenes første tamrein."

(Fra Israel Ruong: Niilas ja su sii’da, 1965. Sitert i Solbakk 2007: 122.)

Sáráhkka i dag

Sáráhkka og andre samiske guddommer har aldri hatt en ensartet plass i samisk religionsutøvelse. Tolkningene og ritualene av det guddommelige har variert over tid og sted.

Siden 1990-tallet har før-kristen samisk religion fått en renessanse, og Sáráhkka har en selvsagt plass innafor nye former for samisk spiritualitet (Fonneland 2015).

Da den første moderne samiske kvinnesaksorganisasjonen ble dannet i 1988, kalte den seg opp etter Sáráhkka (Haslie 2013).

På folkemunne heter det fortsatt (på nordsamisk): Nu lea Sáráhkká mu sárran – slik har Sáráhkká skapt meg (Solbakk 2007: 168).

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Se også

• «Buks-Berret» – fiskerkvinna som var barskere enn mannfolk
• Snøfrid – den samiske stammora til den norske kongeslekta

Kilder

• Aira, Harrieth: "Áhká - et innblikk i samisk kvinnehistorie" Bårjås 2016, s. 4-31.

• Braseth, Leif: Samer sør for midnattssola. Sørsamenes historie, kultur og levemåte. Bergen: Fagbokforlaget, 2014.

• Fonneland, Trude: "The Rise of Neoshamanism in Norway: Local Structures-Global Currents". I S.E. Kraft, T. Fonneland, J.R. Lewis (red.) Nordic Neoshamanisms. Palgrave Studies in New Religions and Alternative Spiritualities. New York: Palgrave Macmillan, 2015.

• Fonneland, Trude: "Hvor var kvinnene"? Refleksjonar kring iscenesetting av kjønn og samisk religion i utstillingar ved Tromsø Museum". I B. Brenna og M. A. Hauan (red.) Kjønn på museum. Trondheim: Museumsforlaget, 2018, s. 47-65.

• Haga, Arna: "Aahkah – bestemødre, modergudinnene, menneske- og dyrelives skapere, opprettholdere og beskyttere i førkristen samisk religion". I B. I. G. Stenfjell (red.) Åarjel-saemieh – Samer i sør. Årbok nr. 9. Snåsa: Stiftelsen Saemien Sijte, 2007, s. 21-27.

• Halsaa, Beatrice: "The (Trans)National Mobilisation of Sámi Women in Norway", Cross Movement Mobilisation — Perspectives from the Global North and South, Vol. 63 (2020):119-145.

• Hansen, Lars-Ivar og Bjørnar Olsen: Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2004.

• Haslie, Anita: "Da minoritetskvinnene reiste seg", Kilden kjønnsforskning.no, 2013.

• Kaikkonen, Konsta: "Sámi indigenous(?) Religion(s)(?)—Some Observations and Suggestions Concerning Term Use", Religions 2020, 11, no. 9: 432.

• Lundmark, Bo: "Rijkuo-Maja and Silbo-Gåmmoe - towards the question of female shamanism in the Saami area", Scripta, 1987, s. 158-169.

• Myrhaug, May-Lisbeth: I modergudinnens fotspor: samisk religion med vekt på kvinnelige kultutøvere og gudinnekult. Oslo: Pax Forlag, 1997.

• Rasmussen, Siv: Samisk integrering i norsk og svensk kirke i tidlig nytid - En komparasjon mellom Finnmark og Torne lappmark. PhD-avhandling, Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT Norges arktiske universitet, 2016.

• Rydving, Håkan: Samisk religionshistoria: några källkritiska problem. Religionshistoriska avdelningen, Teologiska institutionen, Uppsala universitet, 1995.

• Skogvang, Hanne Linn: "Å bryte tausheten", Fett 3/18.

• Solbakk, Aage: Sápmi Sameland. Samenes historie fram til 1751. Karasjok: Davvi Girji, 2007.

• Westman, Anna: "The Sun i Sámi Mythology", Acta Borealia 2/1997, s. 31-58.