Ruth Ann Reese – artist og forkjemper for antirasisme i Norge

Reese satset på en sangkarriere i Europa, der hun ble kjent som «The Black Rose». Hennes musikkrepertoar spente fra klassisk til afroamerikanske spirituals, kabaret og jazz. I Norge ble Reese også kjent som formidler av afroamerikansk historie og tradisjonsmusikk som sprituals, gospel og jazz. Kunstnerskapet kan også sees i nær tilknytning til hennes aktivisme.

I denne artikkelen reflekterer sosialantropolog Michelle A. Tisdel over Reeses liv og bidrag til det norske samfunnet.

Da Ruth Ann Reese for første gang kom til Norge på turné i 1956, var de afrikanske frihetsbevegelsene og borgerrettighetsbevegelsen i USA på fremmarsj. Målet for frigjøringsbevegelsene var å sikre grunnleggende menneskerettigheter for svarte mennesker i Afrika og i diasporaen. Bevegelsene utfordret den globale rasismen som preget befolkninger med afrikanske opprinnelser i Afrika og andre steder i verden. I Norge ble Reese en talsperson for antirasismen.

«Jeg husker Ruth Reese fra min barndom», sa Liv Aakvik, skuespiller fra legendariske Tramteatret i en samtale i 2022:

«Hun var virkelig stor. Mine foreldre og de voksne i min familie bare elsket henne. Ja, da jeg var ung var det to store svarte kvinnelige artister i Norge: Ruth Reese og Anne Brown. Du har rett, det virker som Ruth Reese har gått i glemmeboken. Folk har blitt historieløse.»

I dag er det ikke så mange under 40 år som kjenner til Ruth Ann Reese, men i sin tid var hun norgesberømt som både artist og antirasistisk aktivist.

Ruth Reeses privatarkiv

Reese etterlot seg et omfattende privatarkiv med minner som dokumenterer hennes liv og karriere som kunstner, forfatter og aktivist. Privatarkivet består av åtte klippalbum, seks fotoalbum samt løse bilder og dokumenter som gir tilgang til hennes opplevelser, livsverdener og nettverk. De første dokumentene i albumene hennes er et program og avisutklipp av anmeldelser og omtaler i forbindelse med hennes konserter i Wendell Phillips High School Auditorium (1945) og Kimball Hall (1949) i Chicago, samt 9 Hammond Civic Center (1947) i Indiana.

Historiker Ellen Røsjø beskriver Reeses relevans og privatarkiv i Oslo byarkivs rapport Spor etter oss. «Oslos multikulturelle arkiver» (Røsjø 2007). I forbindelse med innsamlingsprosjektet «Spor etter oss» i regi av Oslo byarkiv (2004-2007) deponerte MiRA-senteret Reeses privatarkiv for bevaring i 2004. Reeses privatarkiv inneholder et sjeldent materiale som belyser perspektivene til mennesker av afrikansk avstamning og et nettverk med aktører med innvandrerbakgrunn og organisasjoner skapt av og for innvandreres interesser.

Migrasjon og identitet – fra Afrika til Amerika

Migrasjon er et sentralt tema i historien om Reese på tre måter. Hun beskrev seg selv som etterkommer av mennesker som ufrivillig ble tvangsforflyttet fra Afrika til Nord Amerika:

«Huden min er svart. Jeg nedstammer fra et folk som ufrivillig ble brakt til Amerika, ikke fordi de var elsket og respekterte, men fordi plantasjeeiere i Sørstatene tjente seg rikere på at de kom.» (Reese 1985: 9)

For Reese var dette eksemplet på en global tvunget migrasjon uatskillelig fra hvitt overherredømme, europeisk kolonialisme og global rasisme.

De første afrikanske fangene ble brakt til Amerika av spanske conquistadorer allerede i 1526, langs kysten i nærheten av Georgetown, South Carolina. De spanske inntrengerne holdt også afrikanere i slaveri i okkupantkolonien de etablerte i dagens St. Augustine i Florida i 1565. Begynnelsen av den transatlantiske slavehandelen i USA dateres imidlertid til 1619, da det nederlandske piratskipet White Lion brakte med seg de første afrikanske fangene til den britiske okkupantkolonien Virginia. På samme tid holdt britiske okkupanter også deler av den lokale urbefolkningen som slaver.

USA er et resultat av mange prosesser som for eksempel annektering, okkupasjon, folkemord, slaveri samt europeisk kolonisering og innvandring. Okkupasjonen og koloniseringen av Nord Amerika skapte umenneskelige forhold for urfolk, afrikanere og deres etterkommere som ble født inn i slaveri. Dette faktum preger historien til Reese, født i 1921 i et politisk og sosialt polarisert USA omtrent 60 år etter opphevingen av slaveriet.

I sin sakprosa og i sine performance-foredrag og skjønnlitterære tekster diskuterte Reese konsekvensene rasisme, kolonialisme og den transatlantiske slavehandelen hadde for afrikanere, afrikanske etterkommere og for afrikansk kulturarv i diasporaen.

Fra Hayneville til Chicago

Ruth Ann Reese ble født 10. mars 1921 i Hayneville, Alabama. Foreldrene var Sarah og William Reese og drev en liten bondegård. Hun var ett av elleve barn. 1920-årene var farlige for afroamerikanere i USA, et rasedelt samfunn. Hvite kvinner hadde oppnådd stemmerett i 1920, året før Reese ble født. Først 45 år senere skulle landet vedta lovgivning som sikret denne konstitusjonelle rettigheten for afroamerikanere og alle borgere.

Migrasjon påvirket også Reese som barn direkte da familien flyttet nordover fra Alabama til storbyen Chicago i Illinois rundt 1924. Reeses familie, i likhet med mange afroamerikanere, flyktet fra den utstrakte rasevolden og utryggheten som preget deres liv i det sørlige USA. I Alabama hadde lokale innbyggere brutalt lynsjet to mannlige slektninger i familien Reese.

I frykt for egen sikkerhet flyktet familien Reese i hemmelighet fra Alabama i sørstatene til det mindre voldelige men like rasesegregerte nord. De slo seg ned i Chicago i Illinois der de bodde i et område Reese beskriver i selvbiografien som «et av Chicagos verste slumdistrikter». To år senere døde Reeses far på grunn av sykdom, trolig fordi han «sørget seg i hjel» (Reese 1985: 45). Hennes «gudfryktige» mor Sarah oppdro de ni barna som fortsatt var i hennes omsorg. Den smarte, kreative og disiplinerte Sarah Reese ble et viktig forbilde for Ruth Reese. Ifølge Reese ga moren Reese-barna en stolthet over egen historie og afrikanske opphav.

I USA var urfolk og afrikanere mer enn bare ofre. De overlevde og bidro på forskjellige måter. I teksten «Vi er også amerikanske statsborgere» (1961) beskriver Reese den afroamerikanske befolkningens bidrag til landets utvikling og tilhørighet som borgere og de facto nasjonal minoritet. Et par-tre år senere, i 1966, publiserer Reese en artikkelserie i Dagbladet om afroamerikanske historiske figurer. Reese fremhevet afroamerikanernes historie og bidrag til samfunnet i tekster og performance-foredrag, som for eksempel NRK-programmene «Nobody knows the trouble I’ve seen (1963), «Svart og hvit – Rasismens historie» (1987) og «Pride of Black dreams» (1990).

Historiske forutsetninger som den transatlantiske slavehandelen, slaveriet og rasesegregeringen preget ikke bare Reeses livsvilkår i USA, de påvirket også hennes livsmuligheter i Europa og Norge. Dette beskriver hun i uttalelige mediaintervjuer og i selvbiografien Min vei (1985).

Musikk og kirken

Som niåring oppdaget Ruth Reese sitt musikalske talent i Pilgrim Baptist Church i Chicago. Hun sang en solo med kirkekoret under en fremføring av Felix Mendelssohns «Elija». I tillegg studerte hun musikk privat, først under Edward H. Boatner, kordirigenten for Pilgrim Baptist Church.

For Reese var kirken en viktig arena for kreativ, pedagogisk og sosial aktivitet. Hun betraktet den «svarte kirken» som en historisk og betydningsfull afroamerikansk institusjon fordi den ble opprettet og styrt av og for afroamerikanere. Kirken var ikke bare et sted for religiøs utøvelse, men også en viktig arena for kulturelle, sosiale og politiske aktiviteter.

I mange generasjoner var kirken den eneste arenaen der svarte borgere ikke var underlegne og overvåket, men frie til å utøve sin handlekraft. Slik Ruth Reese så det, representerte kirken og religionen en unik afroamerikansk kulturarv i USA. Denne arven var uatskillelig fra historiske forhold som hadde endret og formet aspekter ved svarte menneskers liv og historie – apartheid og rasesegregering, amerikansk slaveri og den transatlantiske slavehandelen.

Historisk sett har religion og kirken et svært komplisert forhold til afroamerikansk historie i USA. Religion og kirken har hatt paradoksale roller og betydninger for svarte borgere. Reese retter søkelyset mot denne spenningen i diktet «To the Negro Church» (1964) og i artikkelen «Negerkirken i USA», først publisert i avisen VG (1963) og tidsskriftet Samtiden (1964) og senere i Reeses første bok, essaysamlingen Lang svart vei (1972).

«To the Negro Church

And so finally

you hava a purpose.

For years you have doped

the poor souls who came

looking for a lift

from their humdrum existence.»

I diktet beskriver Reese det paradoksale forholdet mellom kirken, religionen, slaveriet og rasismen i USAs historie. Religion ble brukt til å legitimere slaveri og undertrykkelsen av den slavegjorte befolkningen i sørstatene.

I essayet «Negerkirken i USA» fra 1964 forklarer Reese for norske lesere kirken og religionens kompliserte forhold til rasisme både under slaveriet og i den samtidige borgerrettighetsbevegelsen. For borgerrettighetsbevegelsen i USA ble den svarte kirken et av symbolene på afroamerikansk samhold og motstand i kampen mot rasisme og segregering. Som en konsekvens ble kirken og aktivister for borgerrettigheter usatt for rasistiske motivert vold og terror. Reese begynner essayet med å beskrive hvordan svarte kirker i sørstatene ble utsatt for voldelige angrep på 1950- og 1960-tallet.

I novellen «The Pastor’s Suit» beskriver Reese livet og humoren i en afroamerikansk kirke. Fortellingen ble publisert først i antologien Fresh Rhythms (1986) og er senere utgitt i Ruth Reese: Pride of Black dreams revisited (Reese og MiRA-Senteret 2020), den første samlingen dedikert til Reeses skjønnlitteratur. Antologien er utgitt av MiRA-senteret for minoritetskvinner, organisasjonen som Reese var med å stifte mot slutten av livet sitt.

Religion og kirken ble viktige temaer i Reeses formidling om antirasisme og afroamerikansk historie. Hun skapte også flere konsertprogrammer med religiøse temaer, som for eksempel «Jesu liv belyst i negro spirituals» (1970) og «Gospel Night» (1976). Mange av hennes konserter med gospel og spirituals ble fremført under kirketurneer.

Utdanning og tidlig musikkarriere

Etter at Reese i 1939 ble uteksaminert fra Wendell Phillips High School i Chicago, gikk hun på Northwestern University i Evanston i Illinois. I likhet med de fleste andre universiteter på den tiden, tok Northwestern University kun opp et begrenset antall afroamerikanske studenter hvert år. På Northwestern sluttet Reese seg til Alpha Kappa Alpha Sorority, en studentforening for kvinnelige afroamerikanske studenter, og i 1944 ble hun uteksaminert med en bachelorgrad i musikkutdanning.

I 1948 deltok Reese på Chicagoland Musical Festival, i en konkurranse med et repertoar av europeisk klassisk musikk, der hun vant førsteplassen i kategorien altstemme. Senere høsten 1948 debuterte Reese med en klassisk konsert i Kimball Hall i Chicago, og fikk strålende omtaler av musikkritikere i aviser som Chicago Tribune, Pittsburgh Courier, Chicago Sun og Chicago Defender. Den unge sangeren reiste til New York City, hvor hun vant et stipend for å studere musikk under den tidligere Metropolitan Opera-bassen Leon Rothier. I juni 1949 fikk Reese sin første operarolle i Harry T. Burleigh Music Associations produksjon av Ouanga i South Bend i Indiana. Operaen, komponert av fiolinisten Cameron Clarence White, handler om Jean-Jacques Dessalines, en av lederne bak den haitiske revolusjonen. Reese sang altstemmen i rollen som Mougali, en mektig Voodoo-prestinne.

På denne tiden introduserte venner av Reese henne for den legendariske pianisten og afroamerikanske komponisten Lawrence Brown og en rekke andre innflytelsesrike afroamerikanske artister. Reese ble blant annet kjent med den fremtredende Paul Robeson, som var med på å stifte organisasjonen Committee for the Negro in the Arts. Organisasjonen arbeidet for å øke bevisstheten om stigmatiserende rasestereotypier i medie- og underholdningsindustrien. Reeses kontakt med Robeson, Brown og kunstnerorganisasjonen påvirket hennes kunstneriske karriere og politiske utvikling.

Reeses kunstnerdrøm – Fra USA til Europa

I 1951 var Reese i London for å studere europeiske språk, diksjon og stemmebruk. Hennes neste reisemål var Paris, hvor hun meldte seg inn ved Sorbonne-universitetet for å fortsette studiene i språk og stemmebruk. I Paris møtte Reese andre afroamerikanske artister og eksperimenterte med å synge jazz, blues og kabaretmusikk for å finansiere oppholdet sitt. I 1952 aksepterte Reese et tilbud om å bli med i en produksjon av Katherine Dunham Company i København. Katherine Dunham hadde studert antropologi og dans i blant annet Haiti, og hennes dansekompani fremhevet afrokaribisk dans.

Etter en kort periode på turné med Katherine Dunham Company, avsluttet Reese engasjementet og ble igjen i Paris, hvor hun forberedte seg på sin europeiske klassiske musikkdebut. Da hun debuterte i Salle Gaveau-auditoriet 15. mars 1953 fikk Reese mange positive anmeldelser fra kritikere, men også kommentarer om sitt utseende. En kritiker omtalte henne som «The Black Rose» (Reese 1985: 119), et kallenavn hun adopterte og senere brukte strategisk i karrieren. Reese opptrådte på forestillinger i Italia og Spania de neste årene, i kabaretproduksjoner, musikaler og filminnspillinger. Etter hvert som Reeses europeiske karriere skjøt fart, opptrådte hun i Tyskland, Sverige, Norge og andre land.

Reese i Norge på 1950-tallet

I 1956 takket Reese ja til et engasjement om å opptre i Oslo på Hotel Astorias «Den lille Cabaret». Hun ankom Oslo på en mandag midt i november 1956. Året etter, i april 1957, opptrådte hun på Astoria Hotel i Trondheim, der hun presenterte et blandet repertoar av klassiske og afroamerikanske musikksjangre. «Mitt store ønske er å få opptre i en konsertsal med et blandet program, Brahms, Negro spirituals og blues,» uttalte Reese i et avisintervju i 1957. «Men impresariene tør ikke starte noe nytt som det, og jeg kan ikke gjøre det alene», la hun til. Til tross for impresarioenes manglende interesse for å blande musikksjangre, fortsatte Reese å sikte mot en karriere som klassisk sanger. Hun tok også private norsktimer for å kunne å synge verkene til komponisten Edvard Grieg på originalspråket (Fremover 1958: 7).

«Folk tror at når en synger til underholdning, så kan en ikke klare den klassiske musikken. Jeg vil gjerne vise at jeg behersker begge dele like godt», sa Reese til avisen Fremover i 1958. Reese hadde til hensikt å gjøre suksess som klassisk sanger, men ønsket også å fremheve afroamerikansk tradisjonsmusikk som likeverdig kulturarv.

Etter å ha studert og jobbet i flere år i London, Paris, Roma og København, bestemte Reese i 1960 seg for å slå seg ned i Oslo (Reese 1985: 158). Her hadde hun fått en norsk beundrer, bokhandleren og den tidligere bokseren Paul Shetelig (1915-1996). De to giftet seg i 1962.

Kampen for likeverd i USA og Norge

Etter hvert som borgerrettighetsbevegelsen tok fart i USA, engasjerte Reese seg i den norske samfunnsdebatten om tilstandene i USA og om rasediskriminering i verden. Hun så på likeverd og sosial rettferdighet i USA som en del av bredere globale menneskerettighetsspørsmål. I Europa tok hun til orde for antirasisme, menneskerettigheter og prinsippene hun hadde tilegnet seg gjennom aktivismen i organisasjonen Committee for the Negro in the Arts i New York City.

Etter at Ruth Reese ble kjent i den norske offentligheten i 1958, ble hun en viktig meningsbærer i spørsmål om rasediskriminering. Stadig intervjuet norske journalister Reese om hennes meninger om forholdene i USA; om raseskillet, rasepolitikken, borgerrettighetsbevegelsen og den svarte befolkningens fremtid. I 1958 medvirket Reese til avisartikkelen «Brev fra Little Rock. Miss Reese forteller», publisert i Aftenposten 22. mars 1958. I teksten presenterte Reese inntrykk fra sitt besøk i USA og beskrev raseskille, fattigdom og andre forhold som preget store deler av landets svarte befolkning.

Hever stemmen mot «blackface»

Sommeren 1958 opplever Reese, for andre gang på ett år, bruken av «blackface». Denne gangen på kabaret- og revyteateret Chat Noir i Oslo. Igjen fikk hun møte rasismens stigmatisering og umenneskeliggjøring i Norge – det å bli latterliggjort og nedverdiget på grunn av hudfarge. Reese handlet med utgangspunktet i verdiene og strategien til The Committee for the Negro in the Arts i byen New York. I selvbiografien skriver hun: «Jeg husket Canada Lees og Paul Robesons råd: ‘Når du møter stereotyper, så gjør noe med det’» (Reese 1985: 148).

Rett etter hendelsen sommeren 1958 skriver hun en kronikk til Aftenposten. Teksten blir ikke publisert som separat kronikk, men et utdrag blir sitert i en sak i Aftenposten 27. juni 1958:

«Under mitt toårige opphold i Middelhavslandene opptrådte jeg på en rekke av de beste italienske og spanske revy–scenene. Sammenlignet med hva jeg så der, og også i andre kontinentale storbyer, må jeg innrømme at Book-Jenssens revyer er av fremragende kvalitet og høy kunstnerisk standard. Jeg moret meg godt over revyen helt til vi var nådd frem til slutten av programmet og teppet gikk opp for det mest nedslående syn en intelligent neger kan møte i revyverdenen. På en måte har jeg plassert Norge på en høy pidestal, men nu ble jeg tvunget til å føle som Julius Cæsar da han sa til Brutus: — Også du, min sønn! Der var ingen misforståelse mulig. Jeg så det på scenen rett foran meg med mine egne øyne. I et førsteklasses revyteater i Norges hovedstad — tusener av mil fra Little Rock og tusener av mil fra Mr. Strijdoms Sør-Afrika — fem groteske svartmalte ansikter med overdimensjonerte hvite lepper, klovnlignende, spyttende og syngende. Min første tanke var å komme ut av salen, men jeg liker ikke å vekke oppsikt, og ble sittende. Man fortalte meg at det var en parodi på en gruppe negersangere som var meget populære i Norge.» (Diesen 1958: 6)

Året før hadde Reese vært til stede på Chat Noir da en parodi av Ella Fitzgerald ble fremført i regi av revyteaterets direktør Jens Book-Jenssen. Etter å ha bodd bare to år i Norge bruker Reese ytringsfriheten sin til å utfordre rasisme og holdninger i Norge.

Pressen var ofte nysgjerrig på hva Reese mente om Norge og nordmenn, og om hun opplevde rasisme i det norske samfunnet. Dette var et av temaene da hun ble portrettert i ukebladet Alt for Damene i 1958 (Lekang 1958). I portrettintervjuet delte hun ikke bare sine kunstnerdrømmer, men også sine inntrykk av diskrimineringen hun møtte i Norge. For eksempel beskriver hun hvor vanskelig det er å leie bolig i Oslo. Hun opplever flere ganger at ledige leiligheter plutselig ikke er ledige etter at utleieren får vite at hun er svart. Hun forteller at hun til slutt ender opp med å skrive i annonsen: «Farget amerikansk sangerinne ønsker leie liten møblert leilighet, [...] Gjerne forskudd».

Året 1958 var travelt for Reese. Hun oppholdte seg i Nord-Norge fra januar til mai og holdt konserter på hoteller, restauranter og i andre lokaler i Bodø, Svolvær, Harstad og Narvik. På sommerturné til Folkeparkerna i Sverige opptrådte hun blant annet med Harry Reid og The Deep River Boys. Den høsten holdt Reese også sin første konsert i Universitetets aula i Oslo. Den 30. september åpnet hun sesongen for Norsk konsertdireksjon. Der ble hun akkompagnert av Rolf Østbye ved flyglet og fremførte en romansekonsert med et blandet repertoar av Händel, Brahms, Meyerbeer, samt franske og engelske romanser og afroamerikanske spirituals. Dette året videreutviklet Reese sin stemme som både artist og aktivist.

«Vår hud er sort»

Året 1959 kan betraktes som et viktig år for Reese som skribent, artist og aktivist. Igjen blir hennes selvfølelse og relativt fredelige eksistens i Europa preget av påminnelsen om rasisme og urett. Hun sitter på dagtoget fra Stockholm til Oslo og passerer Kongsvinger, da en avisartikkel fanger oppmerksomheten hennes. Artikkelen omhandler rettsaken til en hvit mann som voldtok en afroamerikansk jente på 11 år. Til tross for sine grusomme handlinger slipper den hvite gjerningsmannen dødsstraff. Urettferdigheten som saken belyser, setter i gang både sorg og sinne hos Reese.

I kronikken «Vår hud er sort» som publiseres i Dagbladet 24. juli 1959, beskriver Reese sin fortvilelse på grunn av rasisme og undertrykking av mennesker med afrikansk opphav rundt om i verden:

«Jeg følte brennende at jeg var svart. Kullsvart. Jeg stammet fra Afrika. Fra ulykkelige svarte mennesker som de fleste hvite overalt på kloden betraktet som noe laverestående og mindreverdig. Hvem er jeg at jeg skal sitte her og være glad og lykkelig og føle samhørighet med disse hvite menneskene. Bitterheten begynte å brenne inne i meg. Hva annet galt har vi negre gjort mot de hvite enn at vi kom til verden med en annen farge på huden vår?» (Dagbladet 24. juli 1959)

Hun hever ikke bare stemmen sin — hun brøler. I dette sitatet reflekterer Reese rundt sin oppvekst i USA, men også rundt sin opplevelse av vaklende tilhørighet og utenforskap i Norge. Reese deler sin fortvilelse når hun beskriver hvordan rasisme og utenforskap oppleves, og hva dette gjør med et individ.

Dette blir et viktig debattinnlegg i norsk offentlighet der Reese kommenterer holdninger og forhold i både USA og Norge. Reese setter ord på hvordan rasisme kan påvirke både følelsesliv og selvfølelse. I tillegg forteller hun norske lesere hvordan fordommer og ideer om hvithet muliggjør maktmisbruk.

Videre setter Reese hendelsen i en større historisk sammenheng med grusomheter som afrikanere opplevde under den transatlantiske slavehandelen og kolonialismen.

Kolonialisme og Afrika – global rasisme

Ruth Reese var også opptatt av afrikaneres frigjøringskamper og kolonialismens konsekvenser for verden. I «Vår hud er sort», beskrev Reese også den fortvilelsen som kolonialismens undertrykkelse fortsatt skapte for afrikanere og mennesker i andre verdensdeler. Dessuten satte hun antikolonialisme og afrikaneres frigjøringsbevegelser i en større historisk sammenheng. Hun sammenlignet dem med andre frihetsbevegelser, som for eksempel den franske og den amerikanske revolusjon. I kronikken advarte hun om hva som kunne komme til å skje hvis kolonimaktene fortsatte å ignorere de kolonisertes menneskerettigheter:

«Den afrikanske revolusjonen kommer. Den vil bli fryktelig, utslettende, nådeløs, men uunngåelig. Blodigere enn noen revolusjon i verdenshistorien. De hvite i Kenya, Sør-Afrika, Kamerun, Tanganyika og Kongo skulle ha lyttet til historiens røst. Blodbadet kan ennå stoppes.» (Dagbladet 24. juli 1959)

Reese utfordret leserne og publikumet til å engasjere seg, og appellerte ofte for mer medlidenhet, ansvarlighet og solidaritet fra europeere. Hun observerte at: «De fleste mennesker i Skandinavia er uenig i det som skjer i Sør-Afrika og i de amerikanske sørstatene, men det angår dem ikke. Det er så langt borte» (ibid.).

Videre forteller hun norske avislesere: «Den hvite mann ble en tyv som helt fra begynnelsen av kastet sine begjærlige øyne på andres jord og eiendom». Reese etterlyste mer ansvarsfølelse og solidaritet fra europeere og en anerkjennelse av deres kollektive ansvar for å bekjempe rasisme og kolonialisme.

«Vår hud er sort» ble publisert i flere aviser og utløste en diskusjon som ble beskrevet som «årets høydepunkt i avisdebatter» (Blom 1959: 7). Reeses tekst «førte til ramaskrik fra mange hold. Debatten raste i avisene og sier mye om denne tidas holdninger. Dette ser vi av klippalbumene i arkivet» forteller historiker Ellen Røsjø.

Antirasisme – foredrag, konserter og turneer

Reese stilte som nevnt ofte opp til intervjuer om raseforhold i USA. På slutten av 1950-tallet dreide det seg særlig om skoleintegrering. I 1957, i byen Little Rock i Arkansas, forsøkte ni svarte elever å begynne på Central High School. Samtidig ble svarte kirker bombet og ledere utsatt for vold. Reese ble i 1959 spurt: «Hvorfor angriper de kirker?». Hun bestemte seg for å diskutere temaet i foredraget «Rasehat og demokrati», arrangert i samarbeid med Norsk Konsertdireksjon 20. januar 1960 i Universitetets gamle festsal.

Foredraget ble dekket av mange aviser og skapte en livlig avisdebatt. «Til å begynne med skrev leserne innlegg adressert til meg», skriver Reese (1985: 153). «Så begynte de å debattere og belære hverandre». Reeses budskap provoserte flere. «Ruth Reese, dra dit du kommer fra», skrev en sint avisleser. «Ruth Reese, vi elsker Louis Armstrong fordi han holder seg til sangen sin», skrev en annen (ibid.). Reese fikk tilbud om å reise på turné med foredraget. Til slutt besøkte hun 14 fylker og holdt 38 foredrag for Folkeakademiet og andre organisasjoner.

«På den tiden mottok jeg kontinuerlig rapporter om undersøkelser som var godkjent av organisasjoner i USA. Jeg festet spesielt lit til de fakta jeg skulle legge frem. Foredraget ble avsluttet med min versjon av Lewis Allans Strange Fruit.» (Reese 1985: 152)

I Norge skapte Reese sin egne form for kunstaktivisme og folkeopplysning ved å kombinere antirasisme med musikkformidling av afroamerikansk kulturarv. Hun turnerte landet rundt med en rekke konsert-foredrag for skoler, folkeakademier og andre type institusjoner.

Afroamerikansk musikkhistorie gjennom 360 år

I 1962 og 1963 fulgte Reese opp turnéen «Rasehat og demokrati» med en ny turné, «Den amerikanske negerens musikalske historie gjennom 360 år». Reese betegnet afroamerikansk jazz, spirituals og gospel som folkemusikk og kulturarv. Hun kombinerte foredrag om musikkarv, rasisme og demokrati med konserter der hun fremførte spirituals, gospel og andre musikksjangere. Reese reiste på flere turneer i Norge med programmer for ungdom og voksne.

I Notoddens lokalavis Teledølen 26. mars 1963 beskriver journalisten Henrik Karstad foredraget som Reese hadde holdt på et teater:

«Ruth Reese – The Black Rose fortalte og sang om slavenes kummerlige liv, og det var disse enkle primitive sanger som utløste deres lengsler. Midt i håpløsheten og slavekårene var det dette som oftest gav dem styrke til å holde ut de umenneskelige kår.» (Karstad 1963: 2)

I løpet av sin karriere i Norge over mer enn tretti år besøkte Reese skoler, utdanningsinstitusjoner og kirker over hele landet og møtte tusener mennesker i alle aldre. Et eksempel på hvilket inntrykk Reese kunne gjøre på ungdommen, finner vi i skoleavisen til Rana Gymnas, Mokhasinen i 1963, etter at hun hadde holdt foredrag for skoleelevene om afroamerikaneres musikkhistorie.

«Vi fikk faktisk 3 hundre års historie på vel en time. Det var likevel ikke foredraget som gjorde mest inntrykk, selv om hennes noe gebrokne norsk moret oss. Nei, det var de musikalske innslagene som grep oss og som førte oss bort fra den isende kulden utenfor til et annet folk med en annen kultur og livsskjebne.» (Khan og K.N. 1963: 9)

I intervjuet i skoleavisen til Rana Gymnas forteller Reese også at bestemoren hennes hadde vært slave i USA. Med skolekonserten ønsket hun å fortelle ungdommen om afroamerikaneres kår i USA og prøve å gi dem en forståelse av afroamerikaneres «musikk, dens bakgrunn og utvikling» (ibid.).

Reese var en innovativ formidler som kombinerte kunstformidling med antirasisme. Hun turnerte med performance- og konsert-foredrag både på 1960- og 1970-tallet. Reeses høstturné i regi av Riksteatret i 1966 inkluderte tre forskjellige program: «Amerikanske neger-lyrikere», «De amerikanske negres musikkhistorie gjennom 360 år» og «Jesu liv belyst i Negro Spirituals».

I 1971 engasjerte Rikskonsertene Reese til skolekonsertprogrammet «De amerikanske negres musikkhistorie gjennom 360 år», sammen med pianisten Roy Hellvin. Turnéen begynte i Vestfold 26. april, og Rikskonsertene laget et elevhefte. Tanken var at Reeses program kunne være videre grunnlag for arbeid i fag som samfunnsfag, forming, kristendom og musikk (Rikskonsertene 1971:1).

Reeses konserter og foredragsturneer kan ses i sammenheng med programmene hun skapte for NRK TV og medvirket til i radio.

Plateinnspillinger og fjernsynsprogrammer

I Norge spilte Reese inn tre plater: To EP-er, «Ruth Reese. The Black Rose» (1963) og «Bells are Ringing/Men are Men» (1966), samt LPen «Motherless Child» (1979). På 1980-tallet Reese dedikerte livet til å fremføre og tolke afro-amerikanske tradisjonell musikk, særlig sjangrene jazz, blues, afroamerikansk spirituals og gospel. Reeses bidrag inkluderer mer enn 40 opptredener i NRKs radioprogrammer og ca. 30 opptredener i NRKs fjernsynsprogrammer, deriblant «Nobody knows the trouble I've seen» (1963), "Kabaret with Ruth Reese» (1971) og «Pride of Black Dreams» (1990). I 2021 utga Global Sonics tidligere upubliserte opptak med Reese, gjort i leiligheten hennes i Oslo i 1979 av produsent Hjalmar Svennevik. Akkompagnert av pianisten Morten Gunnar Larsen synger Reese fra repertoaret av spirituals, gospel og blues.

«På tross av sin popularitet», skriver historiker Ellen Røsjø, «utga Ruth Reese merkelig nok kun én LP i Norge, nemlig «Motherless Child», i 1979. Vi vet ikke hvorfor.» Reeses plateinnspillinger og opptredener kan forståes som formidling av afroamerikansk kulturarv og derfor tilknyttet temaer i hennes sakprosa og noveller.

Forfatteren Reese

Mens Reese bygget en sangkarriere, skrev hun også poesi, noveller og prosa. I det sosialistiske Norsk Kvinneforbunds magasin Kvinner hjemme og ute publiserte hun blant annet essayet «Vi er også amerikanske statsborgere» (1961). Som tidligere nevnt, publiserte hun i 1964 diktet «To the Negro Church» og essayet «Negerkirken i USA» i Samtiden og VG. I 1966 publiserte hun novellen «Møtet mellom landsmenn» i arbeiderbevegelsens ukeblad Magasinet for alle.

På slutten av 1960-tallet publiserte Reese en serie tekster om profilerte afroamerikanske historiske personer i Dagbladet og Aftenposten. Eksempler inkluderer Phillis Wheatley, Frederick Douglass, Carter G. Woodson, og Harriet Tubman, Sammen med den tidligere nevnte kronikken «Vår hud er sort» og teksten «Negerkirken i USA» ble artiklene om disse personene gjenpublisert i Reeses første bok, essaysamlingen Lang svart vei (1972).

Det så dermed ut til at læreren og artisten Reese hadde funnet sin plass og en rolle. Men flere snubletråder og skuffelser ventet. Hun var, tross alt, fortsatt en svart, fremmed kvinne i et hvitt majoritetssamfunn.

I teksten «Raseforholdene i Norge» (1971), publisert i Nordlys, diskuterer Reese situasjonene i USA og Norge, samt forholdene mellom majoritets- og minoritetsbefolkninger i Norge.

«Mange vil trolig returnere til hjemlandet etter endt skolegang, men mange vil bli og søke om norsk statsborgerskap av politiske grunner fordi det er livstruende for dem å returnere til hjemlandet. Vi må innse det faktum at asiatiske og afrikanske barn vil vokse opp i vårt samfunn, og at det vil være mange av dem etter hvert. For en utfordring!

Norge kan være et lysende eksempel hvis vi tør å håpe at en raseblandet befolkning kan leve her sammen i harmoni og forståelse. Bortsett fra små episoder, har ankomsten av fremmede til vårt land ennå ikke presentert store problemer. Men hvordan blir det i fremtiden?

Når jeg snakker med mine norske venner om rasespørsmålene, er det tydelig at samenes stilling i samfunnet påvirkes. Det er klart for alle at de dramatiske ødeleggelsene av de nordamerikanske indianerne har en presis parallell til samenes historie i de tre nordiske landene.»

Reese satte ord på paralleller mellom arbeidet for sosial rettferdighet og antirasisme i USA og Norge. Hun identifiserer utfordringen som innvandringen, majoritetssamfunnets holdninger og historisk urett i Norge kan utgjøre i fremtiden. Dessuten påpeker Reese sammenhengen mellom kolonialisme og urfolkshistorie i Norge og i USA.

I 1984 mottok Reese Oslo bys kulturstipend. Året etter ga hun ut selvbiografien Min vei (1985) for å markere 25-årsjubileet for sin kunstneriske karriere i Norge.

«Å skrive sin selvbiografi er ikke lett. Det er vanskelig å skrive uten å gjenta det lille pronomenet «jeg» om og om igjen. Noen vil kanskje si at jeg lovpriser meg selv for høyt. Hva kan jeg si til det? Jeg har skrevet om det som skjedd. Hvorfor skal jeg trekke fra noe jeg har gjort bare for å virke beskjeden?»

Med disse ordene begynner Reese forordet til sin nøkterne selvbiografi, først utgitt på norsk i 1985 og så to år senere på engelsk som My Way: A Life in Music (1987). Tilegnelsen i boken lyder: «Denne boken er skrevet til minne om Reese-klanen, William, Sarah, Charley, Lula, Jackson, Dock, Henry, John, Leon, Rosa, Sarah, Susie.»

I boken forteller Reese stolt om sin reise fra Hayneville i Alabama til Oslo.

Engasjert borger og organisasjonskvinne

Gjennom hele sin karriere i Norge samarbeidet Reese med studentgrupper, kulturinstitusjoner og menneskerettighetsorganisasjoner. Allerede i 1958 deltok hun på arrangementer organisert av Det Norske Studentersamfundet, som var sterkt engasjert i antiapartheid-aktivisme i Norge. I 1963, i anledning av organisasjonens 150-årsjubileum, hedret Studentersamfundet Reese og elleve andre individer for deres bidrag til organisasjonens arbeid. Reese lagde et program med protestsanger for forskjellige møter i forbindelse med Studentersamfundets etablering av Den sør-afrikanske komitéen mot apartheid.

Reese ble tatt opp som medlem i musikkgruppen til Kunstnerforeningen i 1975 og som varamedlem i styret i 1979. Reeses novelle «Polished, Ragtag, and Bobtail» er skrevet som et brev, og beskriver forfatterens erfaringer som styremedlem i den norske Kunstnerforeningen (Reese og MiRA 2022: 86–94). Samme år som hun ble varamedlem i Kunstnerforeningen, ble hun medlem i Foreign Women’s Group.

Foreign Women’s Group og Artists for Liberation

Reese var mentor og forbilde for unge kunstnere og aktivister som arbeidet for minoritetsrettigheter, og var dessuten en aktiv deltager i deres initiativer og organisasjoner. Blant hennes nære venner var Fakhra Salimi, en skarp universitetsstudent fra Pakistan, og Cliff Moustache, en ung og lidenskapelig teaterregissør fra Seychellene. I likhet med Reese, hadde de et sterkt engasjement for kunst, politikk og antirasisme.

Fakhra Salimi, som senere ble MiRA-Senterets daglige leder, og Ruth Reese var begge med på å etablere nettverket Foreign Women’s Group i 1979. Kvinnene i gruppen delte med hverandre ideer, erfaringer og nyttig informasjon om rettigheter for minoritetskvinner i Norge.

«Foreign Women’s Group er som en utvidelse av min familie, hvor jeg føler jeg er blant søstre. Jeg kan snakke med dem og jeg har en sterk følelse av at de forstår mine problemer. I FWG føler jeg at jeg er en part og ikke skjøvet ut i periferien. I andre organisasjoner hvor jeg har deltatt, har de en spesiell måte å holde meg og andre innvandrere utenfor.» (Heiberg og Kapoor 1989: 12)

Foreign Women’s Group var Norges første forening som arbeidet for minoritetskvinners rettigheter, og regnes som forgjengeren til MiRA-Senteret, som ble etablert i 1989.

Sammen med Cliff Moustache og kollegaer i kunstnerkollektivet Artists for Liberation (1985) engasjerte Reese seg i saker for Namibia, Sør-Afrika og menneskerettigheter. Artists for Liberation fremmet innvandrerkunstnere og antirasistiske kulturarrangementer. De ønsket å bygge opp et nettverk med kunstnere og forfattere som støttet likeverd og rettferdighet. Nordic Black Theatre kan betraktes som arvtakeren etter Artists for Liberation. I 2022 feiret Nordic Black sitt 30års jubileum og i den anledning presenterte de en hyllest til Reese, teaterforestillingen «Give me a Crown», skrevet av sosialantropolog Michelle A. Tisdel.

Tilbakeblikk og spor etter Reese i dag

Reese ble en ikonisk antirasistisk aktivist og populær formidler av afroamerikansk historie og kulturarv. Før hun kom til Norge hadde hun bestemt seg for å bidra til å belyse afroamerikansk historie gjennom sang og tekster (Reese 1985: 189). Allerede i 1951, etter kort tid i Europa, oppdaget Reese at europeere hadde lite kunnskap om afroamerikanske kultur og historie (ibid.).

«Før jeg slo meg ned i Norge hadde jeg funnet «min plass». I mitt arbeid fortalte jeg historien om mitt folk som ble lagt i lenker og ført til Amerika som slaver. De ble tvunget til å hjelpe å bygge opp et land, de arbeidet på markene og bygget veier, deres arbeidskraft var gratis. Etter nesten 400 år behandles de fremdeles som annenklasses innbyggere.

Jeg fortalte denne historien i sang.»

Som folkeopplyser forsøkte Reese å heve kunnskap om rasismens konsekvenser for afrikanske befolkninger og afroamerikansk historie og kulturarv. «Selv om de fleste spirituals på sitt vis er kampsanger», skrev hun i «Vår hud er sort» i 1959, «blir de bare vurdert ut ifra sitt musikalske innhold, mens budskapet de bringer ikke høres». «Vi burde rope høyt alle sammen. Det skulle være vår plikt som mennesker», legger Reese til.

Arven etter Reese er et liv som belyser et interseksjonelt perspektiv på migrasjon, kunst og for kampen for likeverd og antirasisme samt minoritetskvinners rettigheter. Dette er en kamp som Reese kjempet i Norge fra slutten av 1950-tallet.

Videre dokumenterer Reese gjennom privatarkivet samfunnsengasjementet og perspektivene til innvandrede kvinner, kunstnere og personer med afrodiasporisk opphav. Arkivmaterialet inneholder spor etter Reese og bidrar til en rikere og mer helhetlig historieforståelse. Historiker Ellen Røsjø skriver i en kommende antologi om Reese:

«Jeg er glad og stolt over at bydelsutvalget i bydel Grünerløkka på Rødts og mitt initiativ i 2012 vedtok å hedre Ruth Reese da plassen foran Schous bryggeri fikk navnet Ruth Reeses plass. I forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013 kåret faktisk VG Ruth Reese som en av de 100 viktigste kvinnene i Norge. VGs jury ga henne en 68. plass, men folket mente hun fortjente å komme på 41. plass! Vi håper også at Ruth Reese og hennes banebrytende antirasistiske kamp i Norge kan få en eller annen form for minnesmerke på den plassen som bærer hennes navn!»

Reeses venner, Fakhra Salimi og Cliff Moustache, beskriver Reese fortsatt i dag som prinsippfast, kompromissløs og kjærlig. I 1960 fortalte hun en avisreporter:

«Jeg vil ikke skrive for at folk av medlidenhet skal klappe oss og si: Stakkars! NEI! Skriv så folk blir sinte over urettferdigheten, det er slik jeg vil skape den.» (Grønvold 1960: 6.)

25. oktober 1990 døde Ruth Reese på scenen i Oslo mens hun ble hedret for sitt bidrag til antirasisme. Hun hadde akkurat blitt utnevnt til æresmedlem i SOS Rasisme, da hun segnet om på scenen og døde få minutter etter.

Den klassiske utdannet sangeren sang, skrev og talte for det norske samfunnet i mer enn 30 år. Selv mente Reese at hennes aktivisme hadde skadet sangkarrieren. Men som hun forteller mot slutten av selvbiografien, var hun trygg på sine livsvalg:

«Jeg er fullstendig klar over at min politisk aktivitet har skadet min sangkarriere. Jeg går ut fra at det burde ha vært nok å synge. Men ikke for meg. Det finnes millioner av fattige mennesker på denne jord som aldri får anledning til å uttrykke sin fortvilelse, Jeg tror at kunstnere som får publikum til å høre på seg, bør snakke ut på vegne av disse uheldige brødrene og søstrene våre. 

Jeg har forsøkt, og vil fortsette å tale og synge for å bidra til en forandring. Jeg har alltid gjort felles sak med alle undertrykte folk. Jeg har også alltid følt at jeg har hatt det norske folke med meg, og det har hjulpet meg til å holde fast ved min menneskekjærlighet. Og det takker jeg Gud for.» (Reese 1985: 191) 

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.

Se også

• Foreign Women's Group: Fakhra Salimi forteller

Kilder

• Artists for Liberation. (1986). Fresh rhythms: An anthology of poems and short stories. Oslo: Artists for Liberation.

• Blom, Anton (1959). «Hennes hud er sort» Arbeiderbladet, 15. August, s.7.

• Diesen, Einar (1958). Aftenposten 27. juni 1958, s. 6.

• Fremover (1958). «De hvite i Amerika regner ikke negrene for mennesker». Lørdag 8. februar 1958, s. 7.

• Grønvold, Gerd (1960). «Striden vil følge meg» Rana Blad, 2. august, s. 6.

• Heiberg, Turid og Nita Kapoor (1989). «Syv kvinner om FWG: Uten kompromisser». Samora 3/89, s. 10-12.

• Karstad, Henrik (1963). «Ruth Reese», Teledølen 26. mars, s. 2.

• Khan, B. og K.N. (1963). «Ruth Reese – The Black Rose». Mokhasinen, 1962/63, årg. 2, nr.3. s. 9,11.

• Lekang, Per (1958). «Vanskelig å være neger – Også i Norge». Alt for Damene. 10. september, Nr. 37, s. 38-39.

• Reese, Ruth, Salimi, Fakhra and MiRA Centre (2022). Ruth Reese: Black dreams revisited. Oslo: MiRA.

• Reese, Ruth (1959). "Vår hud er sort.” Dagbladet 24. juli 1959, s. 4, 6-7.

• Reese, Ruth (1961). “Vi er også amerikanske statsborgere”. Kvinner hjemme og ute, Årg. 12, nr 6 (1990), 3–4, 23.

• Reese, Ruth (1963). "Negerkirken i USA". VG, 11. november, s. 10.

• Reese, Ruth (1964). «Negerkirken i USA». Samtiden, Årg. 73 nr.10 s. 40.

• Reese, Ruth (1964). «To the Negro Church». Samtiden, Årg. 73 nr.10 s. 39.

• Reese, Ruth (1966). «Møte mellom landsmenn» Magasinet for alle. Årg. 39 nr. 15., 16, 55, 58.

• Reese, Ruth (1971). «Raseforholdene i Norge», Nordlys.

• Reese, Ruth (1972). Lang svart vei. Oslo: Tiden.

• Reese, Ruth (1985). Min vei. Oslo: Gyldendal.

• Reese, Ruth (1987). My Way: A Life in Music. London: Akira Press.

• Rikskonsertene (1971). Amerikanske negres musikk: møte med Ruth Reese. Rikskonsertene.

• Røsjø, Ellen og Fakhra Salimi (2012). Mangfoldige stemmer – Minoritetskvinner i organisasjonslivet: 8 stemmer fra 8 kvinner. Oslo: MiRA.

• Røsjø, Ellen (red.) (2007). Spor etter oss. «Oslo multikulturelle arkiver». Oslo: Oslo byarkiv.

• Salimi, Fakhra (red.) (2021). Vi tar ordet: Minoritetskvinnekamp gjennom 40 år. Oslo: MiRA.