Praktiske resultater var viktig for meg

Først litt om min bakgrunn. Jeg er født i 1948 og vokste opp i Halden, i en helt vanlig familie med to foreldre, en søster og en bror. Hjemme var det en klar forventning om at vi jentene skulle få oss en utdannelse og et yrke, slik at vi kunne forsørge oss selv. Som barn på femtitallet tenkte jeg nok ikke så mye over kjønnsroller og diskriminering, men vi merket det jo på kroppen. Jenter fikk ikke spille i musikkorps eller sparke fotball, og vi fikk ikke ha sløyd på skolen. Guttene hadde både skolekjøkken og håndarbeid. Vi syntes det var litt urettferdig.

Etter eksamen artium i 1967 flyttet jeg til Oslo og begynte å studere farmasi. I siste semester var det flere som fikk avtale om jobb. Vi hadde et laboratoriekurs, og en dag fikk vi besøk av en mannlig apoteker, som var ute etter å ansette en farmasøyt. Han gikk rundt og spurte alle guttene på kullet om de ville jobbe hos ham, for han ville ha «en av samme kjønn ved sin side når han arbeidet»!! Gjett om vi jentene tente?

Jeg fikk mitt første barn i 1974, jobbet på Rikshospitalets apotek i Oslo sentrum og bodde i Asker, med lang reisevei. Lønnet barselpermisjon var på tre måneder, og barnehageplasser var ikke å oppdrive. Rikshospitalet hadde egne barnehager, men de var forbeholdt sykepleiere, som det var stor mangel på. Noen ildsjeler med ulike yrker klarte å starte en spebarnsstue, og vi fikk plass der. Det var krevende; alt måtte gjøres på dugnad, og økonomien gikk så vidt rundt. Der tilbrakte vår førstefødte store deler av sitt første leveår.

Kanskje ikke så rart at barnehageplasser ble en viktig kampsak for meg.

1960 og -70-tallet var preget av opprør og protestbevegelser, som studentopprøret i Paris i 1968, borgerrettsbevegelsen i USA og vår første folkeavstemning om EEC (EU) her hjemme. Politisk var det sterk polarisering. I Studentersamfunnet i Oslo sto frontene steilt mot hverandre, og det var mange harde debatter. At kvinnebevegelsen fikk vind i seilene i disse åra, var vel ganske naturlig.

En herlig følelse

I 1975 gikk jeg i 8.mars-toget i Oslo, og det var en herlig følelse å gå i tog sammen med flere tusen andre som brant for samme sak. Da jeg flyttet til Fredrikstad i 1976, var jeg helt klar for «å gjøre noe». Gjennom en kollega kom jeg i kontakt med Nyfeministene i Fredrikstad og ble med i gruppa. Jeg husker ikke hvor mange vi var, men det var ikke noen stor gruppe.

I Nyfeministene var det plass til kvinner med ulik bakgrunn og ulikt politisk ståsted. Det passet meg godt; jeg ville ikke binde meg opp til ett politisk parti. De fleste hørte nok til på venstresida politisk, men ikke alle. Vi holdt til i en liten leilighet i en bakgård i Fredrikstad sentrum. Der møttes vi, jeg husker ikke hvor ofte. Diskusjonene gikk mye rundt bevisstgjøring og kvinnepolitisk teori. Jeg syntes ikke det var så engasjerende alltid; praktiske resultater var viktigere for meg. Men, sett i ettertid, var det sikkert ikke dumt å diskutere litt teori også.

Vi brukte også en del tid på selve strukturen i gruppa. Vi praktiserte såkalt flat struktur, altså ingen valgt leder eller styre. Vi prøvde å bygge opp et system for kommunikasjon, dvs., hvem ga beskjeder videre til hvem, men jeg husker ikke hvordan det fungerte. Selv hadde jeg ikke telefon hjemme da det var to års ventetid, men jeg kunne nås på jobben.

De to viktigste sakene som jeg kan huske at vi jobbet for, var flere barnehageplasser og retten til selvbestemt abort. Barnehagesituasjonen har jeg allerede nevnt, og den var ikke bedre i Fredrikstad enn i Oslo. Jeg var riktignok veldig heldig. Jeg jobbet på Sentralsykehuset for Østfold, som det het den gangen, og der fikk vi plass i sykehusets barnehage. Det holdt akkurat for oss; da mitt yngste barn begynte på skolen, ble sykehusets barnehager nedlagt. Men vi hadde hele tida hatt trusselen om oppsigelse hengende over oss. Sykepleierne var prioritert her også. Nyfeministene hadde noen åpne møter om våre kampsaker. Jeg husker i hvert fall et møte om barnehagesaken. Dette hendte for mange år siden, men nå får alle barn i Norge barnehageplass!

Den stakkars gravide måtte forklare seg for denne nemnda! En forferdelig situasjon, det er lett å forstå.

Kampen for selvbestemt abort var også viktig, selv om den ikke berørte meg personlig. Den gangen ble en søknad om abort behandlet av en nemnd bestående av to leger. Den stakkars gravide måtte forklare seg for denne nemnda! En forferdelig situasjon, det er lett å forstå. I 1977 forelå det et forslag til ny abortlov, som ga kvinnen rett til å selv bestemme om hun ønsket abort, på visse vilkår. I denne saken var det steile fronter. Loven skulle behandles i Stortinget, men først skulle det være valg. Det skulle være Stortingsvalg i 1978, og Nyfeministene mente det var viktig å få de politiske partiene til å tone flagg i forkant av valget. Ville de stemme for eller mot den nye loven når den skulle behandles i Stortinget?

Katti Anker Møller-statuen

Jeg fikk en sønn i juni 1977, og han var med da vi sto på stand i hovedgata i Fredrikstad i september. Nyfeministene var selvsagt for den nye loven, men det vi ønsket å oppnå, var å bevisstgjøre folk før valget, slik at de visste hvilket standpunkt deres foretrukne parti hadde i denne saken.

En liten digresjon: Under en tur til Irland i 2018 viste det seg at det skulle være en folkeavstemning angående en ny lov om selvbestemt abort den uka vi var der. Det var plakater med Yes og No over alt, og nei-sida brukte ganske groteske virkemidler. Vi kom i snakk med noen aktivister som sto på stand, fikk Yes-buttons av dem og fortalte litt om abortkampen i Norge for 40 år siden. Vi ønsket dem selvsagt lykke til. Ja-sida fikk flertall.

Etter tida i Nyfeministene har jeg ikke vært engasjert i organisert kvinnesaksarbeid. Jeg har jobbet som sykehusfarmasøyt og sykehusapoteker og har brukt ressursene mine innenfor yrket mitt. Men jeg deltar alltid på 8. mars-markeringen ved Katti Anker Møller-statuen i Fredrikstad.