Nanne Storm: Pianistinne og formann for musikklærerne

Nanne Storm er i dag ukjent for de fleste, men ble omtalt som en av de fremste norske pianistene i sin samtid (Urd 1943). Hun var også musikklærerinne, og med stort engasjement gikk hun inn for å profesjonalisere musikkpedagogikken, gjennom sitt verv i styret i Kristiania musikklærerforening. For en musikklærer skulle etter hvert et medlemskap i foreningen bety både en mer stabil inntekt, et økonomisk sikkerhetsnett ved sykdom og alderdom og et kvalitetsstempel.

I 1924 mottok Nanne Storm Kongens fortjenstmedalje for sin iherdige innsats for Musikklærerforeningen og norsk musikkliv. I 22 år satt hun i foreningens styre, hvorav 16 år som formann.

Om kildene

Viktige kilder til informasjon om Nannes yrkeskarriere er et intervju i ukebladet Urd i anledning Nannes 70-årsdag (Urd 28.08.1943) og jubileumsboken for musikklærerforeningens 100 års-jubileum (OMLF 2005).

Nanne Storm er omtalt i en mengde avisoppslag, spesielt i form av konsertanmeldelser og intervjuer i forbindelse med alle musikklærerforeningens basarer, ball og konserter. Samlet gir dette et bilde ikke bare av hennes gjøren og laden, men også av Nannes personlighet, vist gjennom enkelte eksempler i denne artikkelen. Kildene er samstemte: Hun var både elskverdig, omsorgsfull og stillfarende og energisk, kreativ og utrettelig, og hadde et vinnende vesen - som ga henne et omfangsrikt nettverk. Personlighetstrekkene bekreftes også av muntlige kilder, personer som var hennes små elever de siste årene hun levde. 

"Pianotantene" på 1800-tallet

Utover 1800-tallet fikk kvinner flere rettigheter og økt handlingsrom. I takt med samfunnsendringene økte også samfunnets behov for at flere kvinner skulle få ta utdannelse. I første rekke gjaldt dette ugifte kvinner i middelklassen, som var avhengige av å bli forsørget av foreldre eller brødre. Ikke bare økte forståelsen for det urimelige i at disse ikke skulle kunne livnære seg selv. De ugifte døtrene var også et voksende problem: det ble dyrt å ha dem "gående hjemme". (Hellesund og Okkenhaug 2003)

Idealene til dannelse, middelklassens hjemlige pianotimer, høyere musikalsk utdannelse og utviklingen av et profesjonelt utøvende musikkliv er sammenvevde elementer, nærmest et økosystem. Kvinner og menns roller var ulike, men utfylte hverandre, og endret seg gjennom 1800-tallet når stadig flere kvinner kom hjem fra utlandet med høyere musikalsk utdannelse i bagasjen.

Historiker Inger Elisabeth Haavet har skrevet om de såkalte pianotantene i 1800-tallets musikkliv (Haavet 2003). Pianoet ble på 1800-tallet et oppnåelig statussymbol for stadig flere i en voksende middelklasse. Å kunne spille piano ble etter hvert en uunnværlig del av dannelsesgrunnlaget for unge piker og nødvendig kulturell kapital på et ekteskapsmarked. Dette dannelsesidealet ga et viktig og nødvendig marked for at et profesjonelt, og overveiende mannlig, musikkmiljø kunne utvikle seg. Uten kvinnenes kjøp av spilletimer, noter og konsertbilletter ville få musikere ha overlevd på 1800-tallet, skriver Haavet.

Samtidig ønsket flere kvinner mer utdannelse. Musikk, primært piano og sang, ble en nisje der kvinner kunne ta utdannelse uten å utfordre normene for hva som sømmet seg. I en tid da kvinnene ennå ikke hadde adgang til verken universitet, artium eller middelskoleeksamen er det bemerkelsesverdig hvor mange kvinner som fikk en solid musikkutdannelse, påpeker Haavet. 

Av alle norske studenter som dro til Leipzig for å utdanne seg som musikere fra konservatoriet åpnet i 1843 til 1. verdenskrig, var 2 av 3 kvinner. Den høye kvinneandelen ble riktignok oppfattet som litt pinlig for konservatorieledelsen, som skulle bygge en institusjon for utdannelse av et profesjonelt musikkliv, og ikke hjemlig pianospill, men pikene utgjorde en viktig inntektskilde.

Særlig fra 1870-årene var det en stor økning i antall kvinnelige studenter, først og fremst i Tyskland, ifølge Haavet. Disse kom tilbake og bidro til en heving av det allmenne musikalske nivået i Norge gjennom undervisning. Det var rom for å fortsette å undervise selv om kvinnen giftet seg, noe som ikke var tilfelle med mange andre yrker. Og om ekteskapet skulle utebli, kunne pianokompetansen gi kvinnene muligheten til å bli selvforsørgende.

"Pianotanten" – musikklærerinnen som underviste mer eller mindre talentløse middelklassebarn i klaverspillets teknikker og hemmeligheter – ble ifølge Haavet et begrep i annen halvdel av attenhundretallet. Begrepet oser lav status, en aktivitet i privat, hjemlig sfære og noe mindre profesjonelt. Det var langt frem til å bli betraktet som profesjonell, selv om mange kunne undervise full dag i klaverspill. (Haavet 2003)

Dette var realitetene da Nanne Storm startet sin musikalske utdannelse og karriere, og som hun senere skulle gjøre så mye for å endre.

Familiebakgrunn

Hanna Laura Olette Storm ble født i Horten i 31. august 1873. Til hverdagsbruk ble navnet Nanne. Moren Henriette Storm (f. Larsen-Naur, 1839-1875) døde før Nanne hadde fylt to år. Igjen satt losoldermann og senere ordfører i Horten, Oskar Storm (1838-1915), med et moderløst barn. Ansvaret for et lite barn kunne nok ikke legges på en mann, så Nanne vokste opp hos sine besteforeldre i Kragerø, blant tanter, onkler og søskenbarn på morssiden. Det var en velstående familie. Bestefar var skipsreder og kjøpmann, en onkel var lege og en annen var sorenskriver. Dessuten var en ugift tante ledig til rollen som pleiemor, eller fostermor: Marie Larsen-Naur (1849–1927) eller tante Maja.

Tante Maja, ugift og barnløs, med både Shakespares samlede verker og Camilla Colletts bøker i bokhylla, og utmerkelser for sine fremragende silkebroderier, illustrer nettopp den rollen som kvinner i borgerskapet var i ferd med å bryte ut av. Kanskje var det anledningen til å bli pleiemor for et uvanlig musikalsk begavet barn som ga tante Maja noe annet enn et stille liv i barndomshjemmet, på familiens bekostning, i lediggang eller viet til håndarbeid.

Den musikalske utdannelsen

Nanne startet kanskje sin musikalske utdannelse med en "pianotante" i hjemmet, men ferden gikk snart til andre lærere i andre byer og andre land.

Varighet og tidspunkt for de ulike studiene er noe usikre, da kildene ikke er konsistente. Trolig reiste hun til musikkonservatoriet i København for å studere klaver da hun var 16 år, og ble der i fire år, fra rundt 1889 til 1892, og deretter til Konservatoriet i Berlin i to år. Senere, et år eller to år etter debuten i Kristiania i 1900, studerte hun i Paris, trolig i ett års tid.

Her hjemme var Nanne i mange år elev av Agathe Backer Grøndahl, som var blant de mest berømte komponistene i sin samtid. Fru Grøndahl var en høyt verdsatt pedagog og viktig forbilde For Nanne. I sitt bidrag i en biografi om Grøndahl skriver Nanne selv:

"Hos henne lærte en for alvor, hva det vil si å virkelig arbeide med musikk [...] Hennes lojalitet overfor den komponist hvis verker man skulle sette seg inn i, var absolutt [...] Flere andre pianister har jeg senere studert hos med meget verdifullt utbytte, men fru Grøndahl var noe for seg selv med sin personlige interesse i og ansvarsfølelse for elevens utvikling og den alltid like inspirerende påvirkning." (Nanne Storm sitert i Sandvik 1948)

Tette bånd til Hardanger

Studier og utenlandsopphold var krevende. På et tidspunkt var den unge Nanne overanstrengt og utmattet, 22 år gammel. Sammen med sin tante Maja reiste hun i 1895 til Lofthus i Hardanger for å hente nye krefter og tilbrakte to år der. Dette skulle vise seg å bli bare det første av utallige besøk i fruktbygda ved Sørfjorden. Det var også her Nanne tilbrakte de siste årene av sitt liv og ble begravet.

I det fredelige, veiløse Lofthus lå Hotell Ullensvang, et av de mange hotellene i storslått vestlandsnatur der kulturelite fra både inn- og utland tilbrakte sommeren. Kunstnere, forfattere og musikere kom tilbake år etter år for å hente inspirasjon, lade batteriene, feste og gå i fjellet. Disse ble en del av Nannes nettverk også hjemme i Kristiania, der hun og tante Maja bosatte seg rundt 1900.

Relasjoner som varte livet ut ble stiftet disse to årene, blant annet med den sju år yngre Gudrun Utne (1880-1968) som var datter av hotelleieren Brita Utne og jobbet på hotellet. Trolig treftes Nanne og Gudrun i Lofthus omtrent hver sommer. I 1922 fikk Gudrun jobben som bestyrerinne i Stortingets restaurant og flyttet til Kristiania. Noen år senere, etter tante Majas død i 1927, flytter Nanne og Gudrun inn i samme leilighet. De bor sammen resten av livet – og hver sommer reiser de til Lofthus.

Pianistinne med suksess

Frk. Nanne Storms debutkonsert fant sted i Logens store Sal i Kristiania i mars 1900. Hun ble assistert av Nationaltheatrets Orkester under ledelse av Hr. Kapelmester Johan Halvorsen, mens Lalla Wiborg Scott-Larsen sang. Begeistringen var stor og ekstranumrene mange, selv om repertoaret var dristig valgt av en debutant og første del av konserten var preget av noe nervøsitet, oppsummerte anmelderen i Morgenbladet (18.03.1900).

I årene som følger holder Nanne mange konserter i inn- og utland. Hun spiller for kong Oscar i Stockholm og mottar en vakker diamantnål, og hun spiller Griegs musikk i Paris med Edvard Grieg selv til stede i salen. Her hjemme var kong Haakon og dronning Maud å finne blant publikum. Hun var blant våre fremste pianister i sin samtid, ifølge Urds artikkel i anledning 70-årsdagen. (Urd 28.8.1943)

Det er verdt å minne om at den første grammofonen kom til Norge i 1905 og radiosendinger først i 1920, så musikk var ikke daglig kost. Redaksjonell omtale gis både før og etter konsertene. Konsertanmeldelsene var generelt preget av anmelderens egne preferanser for repertoar. Etter en konsert i 1913 skrev for eksempel Johannes Haarklou i Morgenposten:

"Programet [var] selvstændigere og interessantere end Pianisters vanlig er, idet to store Navne: Mozart og Mendelsohn denne Gang havde faaet plads. Man kand da blive træt af disse evindelige bastante Stykker, saa god Musik de er i og for sig, men bestandig de samme - af Schuman, Bach og Beethoven. [….] Det burde være Maade med Gaasegangen i Programlaveri. […] Frøken Storm synes at ville trodse Moden, og det skal hun æres for." (Morgenposten 19.02.1913)

Det er unntaksvis at kjønn trekkes særskilt fram når Nannes konserter omtales, men et av disse unntakene finner vi i denne forunderlige avslutningen av samme anmeldelse:

"… Publikum var ikke det vanlige paa Dame-Konserter, da der syntes være ligesaa mange herrer som damer i Salen, og dette forhøier Successens Værdi."

Musikkpedagog og formann for musikklærerne

Nanne hentet energi i å spre musikkglede og -kunnskap og viet stadig mer av sin tid til å gi pianoundervisning og mindre på egne konserter.

Som musikklærerinne var hun dyktig, tålmodig og omsorgsfull, kjent og populær. Men likevel – arbeidsvilkårene var ikke de beste: "folk [kom] til time hvis det passet. Passet det dem ikke, ja, så kom de ikke, så varslet de ikke, og så betalte de heller ikke", fortalte Nanne selv ifølge 70-årsdagsintervjuet i ukebladet Urd i 1943.

Musikklærer, journalist og kvinnesakskvinne Nanna With var den fremste pådriveren for å få etablert en egen forening for musikklærerne. Ingen stand arbeidet under usikrere vilkår og det til tross for lang og kostbar utdannelse, skrev With i sine erindringer (With 1954). Mange mente at musikkmennesker og forening slett ikke hørte sammen og at diversiteten i metoder, priser og dyktighet ville føre til konflikter, men Kristiania Musikklærerforening så likevel dagens lys i 1905 (OMLF 2005). Foreningen heter i dag Musikkpedagogene Oslo og er en interesseorganisasjon for vokal- og instrumentalpedagoger.

Musikklæreryrket var av en annen karakter enn andre yrker der profesjonsforeninger ble dannet. Yrkesutøverne manglet ofte et tydelig skille mellom den profesjonelle og den private sfæren, og mange var ikke bare pedagoger, men også utøvende musikere, altså kunstnere. Dessuten jobbet de fleste selvstendig – og de manglet rettigheter til pensjon eller sykepenger. Og mens andre dannet rene kvinneprofesjonsforeninger, som telegrafistinnene og lærerinnene, så var ikke det like naturlig for musikklærerne: som kunstnere opplevde både menn og kvinner usikre inntekter.

At musikkutdannelse lenge var en av få muligheter for kvinner til å overhodet få utdannelse, og at kvinnene var forventet å holde seg til piano eller sang, førte til at kvinnelige pianolærere dominerte medlemsmassen. 82 prosent av de 141 medlemmene i 1915 var kvinner, og 70 prosent var pianolærerinner. (Aftenposten 24.08.1915)

Nanne Storm kom inn i foreningens styre i 1907 og var formann i 16 år, fordelt på to perioder: 1907-1909 og 1915-1929. Hun var medlem av styret i totalt 22 år. (OMLF 2005)

Arbeidet for en anstendig inntekt

Mest påtrengende for den nye foreningen var behovet for ordnede arbeidsforhold og en forutsigbar inntekt. I 1906 ble det tatt i bruk en elevkontrakt som skulle brukes av alle foreningens medlemmer og som inneholdt tydelige betingelser om oppsigelsestid, arbeidsårets lengde, betalt ferie og, ikke minst: at intet fradrag i betalingen ville gis for skulk eller avlyste timer (OMLF 2005).

Store fellesannonser i avisene bidro til å gjøre foreningen synlig og kjent. Strengere kvalitetskrav for å kunne kalle seg musikklærer og for å være medlem i foreningen var også spørsmål som kom opp tidlig i foreningens historie. I 1926 innføres minstepris for undervisning og krav til tre års erfaring for å bli medlem av foreningen, mens opptaksprøver ble innført i 1928. (OMLF 2005)

Et økonomisk sikkerhetsnett for musikklærerne

Planer om en pensjons- og sykekasse kom opp allerede fra foreningens start, og det meldte seg også behov for en dyrtidskasse. I 1912 var tre ulike fond opprettet: Agathe Backer Grøndahls Pensionsfond, Erika Nissens Understøttelsesfond og Thea Langaards Fond for ældre og syge Musiklærerinder.

Å fylle disse fondene med tilstrekkelig kapital til å kunne starte utbetalinger var en utfordring som Nanne gikk løs på med kreativitet, engasjement og ikke minst utholdenhet – det tok årevis med innsats. Gjennom basarer, ball og konserter fyltes fondene opp og Nannes stadig nye ideer og evne til å få bidragsytere med på laget var imponerende. Basaren i Bøndernes Hus i 1918 omtales i Urd som et "crescendo i hennes liv":

"Hver eneste dag under forberedelsene til den i tre måneder, tre timer hver dag hadde hun øvelser med orkesteret. Åpningskvelden, da hun selv hadde første avdeling av programmet besvimte hun i det hun skulle på podiet. De skvettet litt vann på henne. Og litt etter satt hun ved flygelet." (Urd 28.8. 1943)

Dronningen var basarens høye beskytter. Alt fra kunst, bøker og noter med personlig signatur fra komponisten til pelskåper og pjoltere, ble auksjonert bort eller loddet ut. På generalforsamlingen i 1919 kunne formannen konstatere at foreningens samlede formue i 1918 var økt fra fra kr. 21.286 til kr. 76.391. (OMLF 2005)

Musikklærerforeningens ball, som raskt ble en årlig foreteelse, ble avholdt på Grand Hotell, og billettinntektene gikk uavkortet til fondene. Hotelldirektøren stilte både Rokokkosalen, den Røde sal og Speilsalen til disposisjon. Andre restauranter donerte mat og musikklærerne spilte opp til dans. I 1922 skriver Aftenposten:

"Sjælen i det hele er nu som før Musiklærerforeningens formand, Nanne Storm, som foruden at være en saa energisk formand, som nogen forening kan ønske sig, ogsaa er et av de elskverdigste mennesker paa denne jord." (Aftenposten 22.11.1922)

Midlene strømmet inn til Musikklærerforeningen, også som følge av gaver. Dyrtidshjelp, julestøtte og feriestøtte til vanskeligstilte medlemmer ble gitt – mange opplevde at kundene forsvant, da de ikke lenger hadde råd til å betale for pianotimer. Mange hjerteskjærende bønner om hjelp fant veien til formannen i Musikklærerforeningen. Pensjonsutbetalinger kunne starte i 1925. (OMLF 2005)

"Fremmedinvasjon" av utenlandske musikere?

I 1924 oppsto en opphetet debatt om de mange utenlandske musikere som søkte seg til Norge for å livnære seg i økonomiske nedgangstider. En tilstrømning av et stort antall lærere med lave honorarer, ville undergrave norske musikeres levebrød. Debatten viste hvor viktig det var at musikklærerne nå hadde dannet sin egen forening. Den viste også at det norske musikkmiljøet var splittet i sitt syn på de utenlandske musikerne.

Komponisten Christian Sinding var "virkelig harm" og mente blant annet at hensynet til musikklærernes levebrød ikke burde være avgjørende for utviklingen av norsk musikkliv. Stengte dører for utenlandske musikere ville ifølge Sinding bety "en virkelig fare for vort musikliv, den er en gjensidig assuranceforening til beskyttelse av middelmaadigheter, som maa lede til forsumpning" (Aftenposten 15.01.1924). 

Aftenposten inviterer musikernes interesseforeninger til å redegjøre for sine synspunkter i saken, og dessuten kriminalsjefen i Oslo for å forklare hvilke prinsipper etaten følger i sitt arbeid (Aftenposten 16.01.1924). Formannen i Norsk Tonekunstner Samfund, Alf Hurum, har, tross sin motvilje mot restriksjoner på åndelige verdier, landet på standpunktet "Fri indreise for førsterangs kunstnere, men ikke for de andre". Per Reidarson, formann i Norsk Komponistforening og senere kjent nazist, omtaler det hele som en "fremmedinvasjon". Han er kritisk til at det for eksempel skal være 115 utenlandske utøvende musikere fast ansatt bare i Kristiania, anslått til nær halvparten av den samlede musikerstand.  

Nanne gir et langt og grundig svar, der hun svarer primært på vegne av lærerne, og ikke de utøvende musikerne. Hun understreker at motstanden mot å slippe de utenlandske musikerne inn ikke handler om fremmedhat, men om frykten for redusert inntekt. Kunst er og blir en usikker levevei – spesielt i et lite land som Norge, der mulighetene er begrenset i vanlige tider, går nedgangstider raskt utover dem som lever av kunst, forklarer hun. Hun peker også på at dette er en ny situasjon i lille Norge, og hevder at land med større erfaringsgrunnlag opptrer mer bestemt for å verne egne utøvere.

Kriminalsjef i Oslo Johan Søhr forklarer at de følger en tydelig instruks fra Justisdepartementet: Å unngå å gi oppholdstillatelse til folk som kommer for å arbeide på områder der Norge har nok arbeidskraft, både av hensyn til konkurransen på arbeidsmarkedet og på grunn bolignøden, slik praksis er i mange europeiske land. (Aftenposten 16.01.1924)

Tiden som formann er forbi

I 1929 avslutter den da 56 år gamle Nanne sitt styreverv i Musikklærerforeningen, tross gjentatte oppfordringer om å fortsette – i det minste til foreningens 25-årsjubleum i 1930. Men Nanne er urokkelig, etter 22 år i foreningens styre vil hun trekke seg tilbake. Hun hylles med æresmedlemskap og foreningen arrangerer en fest for henne i det Militære Samfund (OMLF 2005)

Etter dette er det stillere rundt Nanne, men hun dukker fremdeles opp i kulturspaltene. Hun gir pianoundervisning og musikkhistoriske foredrag, deltar på veldedighetskonserter og fortsetter å bidra til foreningens arbeid.

Aktiv til det siste – i Hardanger

Helt siden rekreasjonsoppholdet i Lofthus i 1895-97 har Nanne tilbrakt mange somre i Lofthus i Hardanger, men under 2. verdenskrig tilbringer hun og Gudrun det meste av sin tid i her. De beholder likevel leiligheten i Oslo som de eier sammen, og farter frem og tilbake også på sine eldre dager. I Lofthus fortsetter Nanne som før og setter sitt preg på lokalmiljøet: Hun holder konsert til inntekt for nytt kirkeorgel, og har elever. Disse skriver hun noter til, siden noter er blitt så dyre og vanskelig å få tak i. Hun holder foredrag om musikkhistorie på folkehøgskolen Hordatun, som er et kulturelt sentrum i bygda.

I et jubileumsskrift for Hordatun/ Hardanger folkehøgskule beskrev en tidligere rektor Nanne på denne måten: 

"Tallause gonger gledde ho bygdefolket med musikken sin, fin Grieg-kjenner som ho var, og dugande musikkpedagog. Born og vaksne tykte det var ein fest å lære musikk hos Nanne Storm. Eit festleg og fint menneske var ho, dette sette òg merke på musikken og dei kommentarane ho sjølv gav til stykka ho spela. No har eg til gode og høyre nokon annan gje "Gangar" og "Bryllaup på Trollhaugen" slik festivitas som Nanne Storm gjorde då ho nærma seg de 80 år. Kanskje var det den vesle og bøygde kroppen og dei livs levande gamle fingrane som gjorde det? Heile mennesket var opplada av musikk og vart eitt med tonane." (Slapgard 1962)

I 1953 døde Nanne, nær 80 år gammel. Gudrun gikk bort i 1968 og ble begravet ved hennes side på Ullensvang kirkegård.

Se også

• I skyggen av Grieg

Kilder

• Aftenposten 22.11.1922. Musiklærernes bal

• Aftenposten 15.01.1924. Utenlandske musikere i Norge. Christian Sinding er harm over musiklærernes aktion

• Aftenposten 16.01.1924. Utenlandske musikere i Norge. Hva formændene i Musiklærer, Tonekunstner- og Komponistforeningen mener.

• Haavet, I. E. 2003. Erobring uten overskridelse? Pianotantene i 1800-tallets musikkliv. I: Erobring og overskridelse – de nye kvinnene inntar verden 1870-1940. Unipub.

• Hellesund, T. og I. M. Okkenhaug 2003 (red.) Innledning. I: Erobring og overskridelse – de nye kvinnene inntar verden 1870-1940. Unipub.

• Morgenbladet 18.03.1900. Konsert

• Morgenposten 25.02.1913. Konserter – Nanne Storm

• OMLF 2005. "Jeg kunne det da jeg gikk hjemmefra". Oslo musikklærerforening gjennom 100 år. Norsk musikforlag A/S.

• Sandvik, O.M. 1948. Agathe og O. A. Grøndahl, 1847-1947: et minneskrift. Grøndahl og søn boktrykkeri.

• Slapgard, B. 1962. Fragment frå nitten år på Hordatun. Hardanger Folkehøgskule 1938-1957. I: Hardanger folkehøgskule 50 år.

• Urd 28.08.1943. Nanne Storm 70 år 31. august

• With, N. 1954. Underveis: tidsbilder og minner. Dreyers Forlag.

• Aftenposten 24.08.1915. Oversikt over medlemmer i Kristiania musiklærerforening