Jeg vokste opp på Steinberg, et lite sted mellom Mjøndalen og Hokksund, med postkontor og oppslagstavle og fotballbane. Far var politimann, og mor var husmor og jobbet i broderiforretning. Ingen jeg kjente, var opptatt av politikk. Jeg merka ingenting til det politiske syttitallet, selv om jeg var tenåring da den radikale bølgen skylte over landet. Kvinnefronten hadde jeg ikke hørt om. Siden ble jeg aktivist i abortkampen og i kampen mot porno og sex-turisme – og leder av Kvinnefronten i 1987.
Fortalt til Ellen Aanesen, 2023.
At jeg ble feminist, var tilfeldig. Etter gymnaset studerte jeg i USA ett år, på et college i konservative Minnesota. Der tilbød de faget minoritetshistorie. Vi hadde en fantastisk lærer, som selv hadde vært aktiv i borgerrettighetskampene. Kurset handlet om svarte, latinos, indianere – og om kvinner.
Året etter var jeg hjemme igjen og jobbet på konditori på Mjøndalen mens jeg tok forberedende på kveldstid.
Da jeg så et TV-program om pornokampen med Unni Rustad i 1983, visste jeg at dette var en sak for meg. Så skulle Unni Rustad holde lysbildeforedrag mot porno på samfunnshuset. Og der satt jeg. Det ble opplyst at Kvinnefronten hadde samling etterpå – alle var invitert. Jeg troppa opp, men jeg var den eneste utenfra. Jeg var enormt usikker – og virkelig lokal. Alle de andre var innfløttere og mye eldre enn meg. Det var mitt første møte med kvinnebevegelsen. Alle var veldig opptatt av å snakke med Unni. Ingen snakket til meg eller lurte på hvem jeg var. Jeg satt ytterst på enden av sofaen og syntes det var kleint – så jeg gikk.
Studenter mot Porno og Jentefronten
Men da jeg ble student på Blindern, traff jeg flere som ville aksjonere mot porno.
Det fantes allerede en Kvinnefrontgruppe på universitetet, men jeg og andre unge studenter var skeptiske. Vi ville ha vårt eget opplegg, og dermed starta vi Studenter mot Porno. Vi fikk 300 medlemmer på ei uke. Men ingen av oss hadde organisasjonserfaring. Hva gjorde vi nå?
Flere av studentene meldte seg inn i Kvinnefronten og startet Jentefronten, en egen organisasjon i Kvinnefronten. Men overgangen til Kvinnefronten var ikke en selvfølge. Vi unge følte oss ikke helt hjemme blant ML-erne og gamlingene – de var jo omtrent 35! Men det ble allikevel Kvinnefronten, det var der pornokampen var. Vi trengte mer analyse. Vi diskuterte det personlige og det private og det større politiske bildet – og vi ble aktivister og tømte pornosjapper sammen med kvinner på Oslos østkant, som med litt klasseforakt kalte oss «Blindern-jentene».
Senere ble jeg med i antipornoutvalget til Kvinnefronten sammen med blant andre Unni Rustad og Torill Dahl. Det var i 1983. Jeg var 21 år og begynte å holde lysbildeforedraget for å fortelle folk hva porno var.
Noe av det første jeg gjorde, var å dra til en militærleir. Ingen av oss torde å dra dit aleine, vi var så nervøse at to av oss holdt halve foredraget hver. Til å begynne med var det Unnis foredrag vi holdt. Men alle diskusjonene i antipornoutvalget gjorde at vi også eide og endra det. Vi gjennomgikk foredraget og diskuterte alt: Hvordan beskrive seksualitet uten puritanisme, uten moralisme, uten romantisering? Det var lærerikt.
For oss handlet det ikke om seksualitet, eller hva folk gjorde sammen. Vi brydde oss ikke om nakenhet eller kjønnsorganer, men var opptatt av om bildene var kvinnediskriminerende. Porno handler om et syn på kvinner som mindreverdige. Vi snakka om pornoindustrien, bakmennene som stod for produksjonen og som rekrutterte kvinner til bransjen, og om prisen disse kvinnene betalte.
Vi redefinerte pornobegrepet og sa at porno var undertrykking. For å få det til må du ha et visst politisk trøkk. Og det hadde vi!
Da pornokampen var blitt allemannseie, kastet politikerne seg ut i kampen om en ny pornolov.
Den loven som til slutt ble vedtatt i 1985, var et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Statsadvokat Erling O. Lyngtveit mente at den nye loven bare forbød alt som var forbudt fra før. Sett i ettertid ble den nye loven en svak avslutning, mener jeg.
«Åge N. Kristiansen» melder seg inn
Samme år deltok jeg på en kvinnekonferanse på Filippinene. Ett av temaene var klubbene som averterte filippinske kvinner til ekteskap gjennom postordrekataloger.
Hjemme igjen meldte jeg meg inn i flere norske klubber som «Åge N. Kristiansen». Dermed fikk jeg informasjon om reisene de arrangerte for menn som skulle treffe filippinske kvinner. Kvinnefronten demonstrerte på flyplassen mot reisene til Philnor fra Tynset. Året etter, i 1986, var det felles demonstrasjon med Gabriela, kvinnebevegelsen på Filippinene.
Vi var på flyplassen på Fornebu når de dro, og filippinske kvinner tok dem imot på hotellet på Filippinene, med plakater på norsk og engelsk.
Så kom Scan-Thai – en klubb som arrangerte sexreiser fra Stokke.
Det var Sissil Mathisen fra Kvinnefronten i Tønsberg som gjorde oss oppmerksom på klubben, og vi bestilte brosjyren fra eieren Ivar Larsen – «Åge N. Kristiansen» var blitt medlem igjen.
Brosjyren inneholdt ekstremt stereotype og undertrykkende beskrivelser av kvinner. Den var rett og slett en handlekatalog om hvor i Bangkok finner kvinner til salgs, også unge jenter:
«[...] Vi takker for Deres innmelding i klubben [...] Det er mange måter å treffe kvinner på i Thailand. Coffeeshops er kanskje de stedene som tiltaler en nordboer i første omgang. Det er uformelle restauranter hvor det mest serveres øl. Hit kan hvilken som helst pike gå for å se etter en venn, de kan være alt fra tyvaktige og ha kjønnssykdommer til uerfarne som søker et varig forhold. De som søker en spesiell ung pike kan med fordel snakke litt med de litt eldre pikene, mange har en liten hushjelp hjemme som gjerne vil ut på livet om den nødvendige tillit oppstår […] Har en truffet en pike på gaten eller en koffishop er det en god regel å gå innom en lege for å sjekke henne på veien hjem. Det blir ikke tatt galt opp.»
8. mars-toget i Tønsberg markerte motstanden mot Scan-Thai, først i 1986, så i 1987. En av parolene var: «Solidaritet med asiatiske kvinner – Stopp Ivar Larsen», og andre paroler slo fast at klubben var kvinneundertrykkende og rasistisk.
Da en gruppe menn reiste til Thailand på sextur, demonstrerte vi i Kvinnefronten på Fornebu flyplass med løpesedler. Vi var mange og løp etter dem. Ivar Larsen ga intervjuer. Det gjorde vi også. Ivar Larsen og Scan-Thai fikk mye negativ omtale i mediene.
Så ble vi saksøkt.
Ivar Larsen gikk til to søksmål. Han saksøkte hele 8. mars-komitéen i Tønsberg for parolene deres, for til sammen 860 000 kroner. Han ville ha dem dømt for injurier. Til og med en eldre dame som ikke hadde gjort annet enn å bake en kake til 8. mars-festen, ble saksøkt. Mange var bekymret og nervøse, og noen holdt søksmålet hemmelig for familie og venner.
Kvinnefronten sentralt ble også saksøkt ved Unni Rustad, som da var forkvinne, og Torill Dahl og jeg som enkeltpersoner. Jeg ble saksøkt fordi jeg hadde kalt Ivar Larsen hallik i et avisintervju. Vi tre ble saksøkt for til sammen 500 000 kroner. Kravet mot meg var på 100 000, en kjempesum for meg som var student.
Antipornoutvalget i Kvinnefronten samarbeidet med Sissil Mathisen i Tønsberg om forberedelsene til de to rettssakene.
Vi oversatte blant annet hele Scan-Thai-brosjyra til engelsk og sendte den rundt til hele vårt internasjonale kontaktnett og flere til. Jeg leita fram adresser, fant for eksempel Hong Kong Women Workers Union, og sendte brev: «Vi er i ferd med å bli saksøkt, så vi vil gjerne ha deres mening om denne brosjyra ...» Kvinnefronten hadde støtta mange der ute som lå i rettssaker – nå var det omvendt! Nå var det vi som fikk støtte av kvinner over hele verden.
Advokat Harald Stabell samlet støttebrevene i en perm og la dem fram i retten.
Først kom rettsaken mot 8. mars-komiteen i Tønsberg byrett.
Da de saksøkte kom inn i rettslokalet, var mange ille til mote. Vi var der fra Antipornoutvalget til Kvinnefronten og ga hver av dem en rød rose. De saksøkte la fram begrunnelsen for parolene sine. Dagsrevyen var der og gjorde saken kjent. Det endte det med fullt medhold til Tønsberg 8. mars-komité i 1988. Retten slo fast at parolene ikke var injurierende, fordi dette faktisk var rasisme, og det var sexisme.
Så kom saken mot Kvinnefronten sentralt 12. oktober 1989 – og medieoppmerksomheten fortsatte. Unni, Torill og jeg møtte opp i byretten i Oslo. På nytt fikk Stabell fram politikken vår, og det ble nok en oppvisning i kvinnepolitikk mot sexturisme, husker jeg. Mye av strategien til motparten var å få oss til å framstå som sexfiendtlige, urimelige kvinnfolk, som ikke representerte noen. Men alle støttebrevene viste at kvinneorganisasjoner i Thailand, på Filippinene og i mange andre land vurderte denne virksomheten som krenkende.
I mellomtiden hadde Ivar Larsen skiftet advokat til Tor Erling Staff.
Han kryssforhørte meg i en time, sikkert fordi jeg var yngst av de saksøkte, med minst erfaring. Det var forferdelig. Han var svært opptatt av om jeg hatet menn. Jeg skulle gifte meg dagen etter. Stabell ville at jeg skulle gjøre et poeng av det i retten, liksom «bevise» at jeg ikke var mannshater. Men det ville jeg ikke, jeg mente at det var helt irrelevant for saken.
Rettsaken sto om fire begreper som Ivar Larsen fant injurierende: horekunde, menneskehandel, kobleri og hallikvirksomhet. Retten fant at de tre første begrepene var sanne, og derfor ikke injurierende. Men jeg ble dømt for injurier for å ha brukt ordet «hallikvirksomhet».
Dommeren fant ut at det var sant at Scan-Thai Traveller’s Club drev med kobleri. Men han hadde slått opp i et leksikon, og mente at kobleri beskriver firmaet, mens hallikvirksomhet beskriver mannen.
Denne gangen sto Scan-Thai formelt som saksøker – og ikke Ivar Larsen personlig. Det var derfor jeg ble dømt til å mortifisere hallikvirksomhet. Men vi dvelte ikke ved det, for Ivar Larsen tapte og vi vant. Slik oppsummerte vi det, slik skrev mediene om resultatet. Det ble heller ingen erstatning. Og Ivar Larsen måtte betale sine egne saksomkostninger. Larsen anket til Høyesterett. Da dommen kom i 1992, fikk han ikke medhold der heller.
Det viktige med rettssakene var det internasjonale samarbeidet de førte til, og den internasjonale støtten vi fikk. Og ikke minst muligheten vi fikk til å snakke om motstanden mot sexturisme, om igjen og om igjen – overalt. I fire og et halvt år mens rettssakene varte. Vi fikk mye omtale og mye støtte. Jeg tror det skremte andre fra å starte opp med slike reiser. Vi fikk satt en effektiv stopper for det.