Aksjoner mot prostitusjon på 1980-tallet

Sommeren og høsten 1977 rettet Oslo-aviser søkelys mot barne- og ungdomsprostitusjonen som foregikk i Stenersgata i Oslo. Avsløringene av 12-13-åringer som solgte sex var sjokkerende og førte til en omfattende mediedebatt.

Dermed søkte barnevernssjefen i Oslo om statlige midler for å sette i gang et prosjekt rettet mot mindreårige prostituerte, og fikk i januar 1979 bevilgning til et toårig forsøksprosjekt. Tre prosjektmedarbeidere, de to sosionomene Lita Fougner og Vivi-Lill Holter og sosiolog Liv Finstad, ble ansatt.

Aksjonsforskning mot prostitusjon

Oslo-prosjektets mandat var å kartlegge, beskrive og forklare barne- og ungdomsprostitusjon, og dessuten sette i gang tiltak med tanke på resosialisering av barn og ungdom under 18 år som oppholdt seg i prostitusjonsmiljøene.

Det var et typisk aksjonsforskningsprosjekt, der målet var å avdekke og løse sosiale problemer. Forskerne skulle være i aktiv samhandling med den utsatte gruppa de forsket på. Medarbeiderne i Oslo-prosjektet var ikke bare forskere, men fungerte også som sosialarbeidere og politiske aktører som ville bekjempe prostitusjon.

Oslo-prosjektets konklusjoner og anbefalinger ble direkte overført til slagord i kvinnebevegelsen. Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon, som i 1981 fikk den slagkraftige Unni Rustad fra Kvinnefronten som leder, samarbeidet med Oslo-prosjektet og inkluderte prosjektets krav i sin politiske plattform. Oslo-prosjektet er et kroneksempel på de tette båndene mellom den tidlige kvinneforskningen og kvinnebevegelsen i Norge i 1970- og 1980-åra.

Prosjektmedarbeider Liv Finstad mente at kamp mot prostitusjon måtte bli en av 1980-åras kvinnepolitiske hovedoppgaver. I et intervju i Kvinnefront i 1980 sa hun at det var «viktig å trekke med seg lærdommene fra pornokampen»:

«I den kampen har vi klart å vinne forståelse for at pornoen ikke bare angår og utnytter de kvinnene som figurerer i blader og filmer, men rammer alle kvinner fordi pornoen sprer et reaksjonært kvinnesyn. Både porno og prostitusjon er salg av kvinnekroppen, og formidler et kvinnesyn som både opprettholder og forsterker kvinneundertrykkinga. Pornoens og prostitusjonens kvinnesyn rammer deg og meg.»

Oslo-prosjektets politiske konklusjoner

I rapporten som kom ut etter at Oslo-prosjektet var avsluttet høsten 1981, la ikke prosjektmedarbeiderne Finstad, Fougner og Holter skjul på svakhetene ved prosjektet. Hovedproblemene var at de ikke hadde mandat til å hjelpe prostituerte over 18 år, og at prosjektet var tidsbegrenset og manglet

ressurser, slik at de ikke kunne yte den bistanden de ønsket.

Oslo-prosjektets rapport slo fast at prostitusjon er vold mot kvinner, at det ikke er en privatsak, men et samfunnsproblem.

Prosjektmedarbeiderne mente at prosjektet først og fremst var satt i gang på grunn av medieoppmerksomheten, for at politikerne ville vise at de gjorde noe. Barne- og ungdomsprostitusjon var nemlig ikke nytt i Oslo, det hadde blant annet blitt påvist i en undersøkelse fra begynnelsen av 1960-åra, men det var nytt at media gjorde det til et offentlig problem som trengte en politisk løsning.

Til tross for de ressursmessige manglene ved Oslo-prosjektet kom det resultater ut av det. Flere av jentene de hadde hatt kontakt med kom seg ut av prostitusjon, og rapporten fra 1981 framla hittil ukjent kunnskap om prostitusjonsmiljøet i Oslo: Det var rundt 1000 jenter og kvinner som drev en eller annen form for prostitusjon i Oslo, og de fleste prostituerte hadde en vanskelig bakgrunn, med seksuelle overgrep og rusproblemer. Dessuten ble det avdekket at flere av hallikene var kjærester med de prostituerte, og at kundene iblant mishandlet dem. De prostituerte hadde arr både på kropp og sjel.

Oslo-prosjektets rapport slo fast at prostitusjon er vold mot kvinner, at det ikke er en privatsak, men et samfunnsproblem med skadevirkninger for langt flere enn de som er direkte parter i handelen, fordi det forsterker synet om at kvinner kan kjøpes for penger.

For det andre avviste prosjektet at prostitusjon er en naturnødvendighet, og hevdet at den kan bekjempes gjennom samfunnsmessige løsninger. Prostituerte måtte få all mulig bistand til å komme seg ut av prostitusjon, tiltakene måtte tilpasses den enkelte og foregå over tid, og inkludere tiltak for å skaffe jobb og utdanning, ordnete boforhold og gjeldssanering, og for stoffmisbrukernes del, tilbud om behandling.

Oslo-prosjektet foreslår å forby sexkjøp

Oslo-prosjektet mest kontroversielle forslag var et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Argumentet var at lover sier noe om hva samfunnet godtar av handlinger, og at et lovforbud signaliserte at samfunnet ikke godtar at mennesker kan kjøpes mot betaling.

Til dem som hevdet at det var dobbeltmoralsk at bare kunden skulle kriminaliseres, hevdet de at kjøperen og selgeren i prostitusjonsvirksomheten ikke var likeverdige parter. Etter deres syn var kunden en gjerningsmann og selgeren et offer. Selv om Oslo-prosjektet medga at kunden kunne sees som offer for samfunnets undertrykkende seksualmønster, mente de at det var enn annen måte å være offer på enn de prostituerte. Som det het i boka Prostitusjon i Oslo fra 1982: 

«Det er kunden som har råd og frihet til å kjøpe for å tilfredsstille et behov. Det er kvinnen som er tvunget til å la seg kjøpe. Kvinnen er atskillig mer utsatt enn kunden, og kunden har mulighet til å utnytte en annen gruppes nød og pengeknipe for å tilfredsstille egne behov. Dette er et ansvar kunden må konfronteres med.»

Etter Oslo-prosjektets mening ville et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester, dersom det ble fulgt opp av politiet, ha en allmennpreventiv virkning. I motsetning til andre lovbrudd, som for eksempel vinningskriminalitet, kunne prostitusjonskundene i større grad velge sine handlingsalternativer, og potensielle kunder ville bli mer tilbakeholdne dersom de risikerte å få pletter på rullebladet.

Et slikt lovforbud skulle imidlertid være bare ett av flere virkemidler. Tiltak måtte rettes mot de prostituerte, kundene og hallikene, og mot det de omtalte som «prostitusjonsfremmende krefter».

Kunden har mulighet til å utnytte en annen gruppes nød og pengeknipe for å tilfredsstille egne behov (Prostitusjon i Oslo, 1982).

Foruten sosiale tiltak ble kamp mot porno framhevet som viktig fordi den er med på å «bane vei for prostitusjon». Både indirekte, ved at pornografien markedsførte en «upersonlig, tingliggjort og aggressiv seksualitet» som bar fram budskapet om «kvinners underdanighet, menns seksuelle rettigheter og kvinners seksuelle plikter.» Dessuten hevdet de at pornografien fremmet prostitusjon direkte, i produksjonen og gjennom prostitusjonsannonser og reportasjer der det ble reklamert for prostitusjon, i for eksempel Thailand.

At prostitusjon ikke bare dreier seg om de prostituerte, men et generelt kvinnesyn som rammer alle kvinner, var en radikal tanke i 1980. Det var også radikalt å rette søkelyset mot kundene, slik kravet om kriminalisering innebar. Debatten om kundenes rolle i prostitusjonen skjøt ytterligere fart etter at aktivister i 1981 satte i gang aksjoner rettet mot menn som kjøpte sex.

Aksjoner mot prostitusjon

I april 1981 utførte aktivister fra kvinnebevegelsen de første av en rekke aksjoner rettet mot dem som fra nå av ble kalt horekunder. Hensikten var å skremme menn fra å kjøpe seksuelle tjenester og å rette oppmerksomheten mot kjøpersiden i prostitusjonshandelen. Aksjonene lykkes med det, i det horekundeaksjonene vakte enorm oppmerksomhet i media.

Den første aksjonen foregikk på «strøket» i Tollbugata, Dronningens gate og Kirkegata i Oslo kvelden den 9. april 1981. Aksjonen gikk ut på at to og to jenter stilte seg opp som «prostituerte». Mens den ene forhandlet med kundene som stoppet, malte den andre «horekunde» på bilen ved hjelp av sjablong og sprayboks, etter at hun hadde fått tegn om at det uten tvil dreide seg om en mann som var ute etter å kjøpe seksuelle tjenester.

Mange biler kjørte hjem med malt bil. Tre fotografer fra Klassekampen fotograferte aksjonen, som avstedkom det dramatiske førstesideoppslaget «Horekunder jages i Oslo».

Aksjonsformen vakte oppsikt. I et intervju på NRK radio 11. april 1981 sa to av jentene fra den nystiftede Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon: 

«Vi vil gjøre byen utrygg for kunder som bruker prostituerte. Kundene skal være klar over det, at hvis de reiser ned til sentrum for å kjøpe seg noen, så skal de vite at de risikerer å bli tatt bilde av, de risikerer å bli tatt bilnummeret, de risikerer at vi offentliggjør dem og de risikerer å få pent malt et eller annet på bilen sin for å vise hva det er for folk.»

«Menn som kommer til sentrum for å kjøpe seg tjenester av prostituerte skal ikke føle seg trygge lenger» (Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon, 1981).

I Aftenposten advarte aksjonistene:

«Menn som kommer til sentrum for å kjøpe seg tjenester av prostituerte skal ikke føle seg trygge lenger […] Vi har bilder, navn og bilnummer på de kundene vi var i kontakt med, og vil vurdere om vi skal offentliggjøre navn og bilde. Og vi kommer igjen med nye aksjoner!»

Horekundeaksjonene førte til at oppmerksomheten i mye større grad enn tidligere ble rettet mot menn som kjøpte seksuelle tjenester. Ifølge aksjonistene var målsetningen på lengre sikt å bli kvitt prostitusjon, på kortere sikt ved å få til en kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester.

Mediesuksess

Metoden som ble tatt i bruk, gikk altså ut på å konfrontere og skremme kundene. Selv om denne nye typen direkte aksjon var høyst kontroversiell, var den en mediemessig suksess. Det lå en sterk symbolikk i det å gå til angrep på kundenes biler. For mens de gateprostituerte kunne sees av alle der de vandret fram og tilbake på fortauene på «strøket», var kundene skjult i bilene sine.

Selv om det var fullt lovlig å kjøpe seksuelle tjenester, ønsket ikke kundene at det skulle bli kjent at de gjorde det. Gjennom denne aksjonsformen ble kundene, gruppa som tallmessig utgjør flertallet i prostitusjonshandelen, synliggjort mot sin vilje.

«Horekunde»-ordet

Menn som kjøper sex fra prostituerte fikk nå en ny betegnelse: «horekunde». Ordet skal ha blitt funnet opp i forbindelse med aksjonene på «strøket» i 1981 fordi en trengte en kort og konsis betegnelse som kunne skrives på bilene.

Inntil dette var det mer nøytrale ordet «kunde» blitt brukt, mens de prostituerte ble omtalt som «horer». Det nye ordet markerte at prostitusjonsmotstanderne vendte stigmaet fra de prostituerte og mot horekundene.   

Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon 

Hvem var aksjonistene på «strøket»? Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon besto av en hard kjerne av dedikerte aksjonister som opptrådte anonymt og med strenge sikkerhetsinstrukser og grundig planlegging. Flere av dem hadde deltatt i pornobålaksjoner, og hadde erfaringer fra vågale og nøye planlagte aksjonsformer.

Noen hadde bakgrunn fra Kvinnefronten og/eller AKP(m-l), andre hadde ingen organisasjonstilknytning. De fleste av dem var unge, og et par av de mest aktive i begynnelsen var ungjenter som barnevernet hadde ansvaret for. 

I et intervju med to av aksjonistene i Kvinnefrontens avis Kvinnejournalen i 1983 sa de at de hadde satt i gang denne type aksjoner fordi de var frustrert over at det i kvinnebevegelsen «var så mye prat og lite innretninger på aksjoner.»

Foruten å skremme horekundene var motivet å vekke oppsikt, og de mente at en måtte «være litt drastisk for å komme til orde». De hevdet at det beste våpenet deres var at de kom overraskende.

Trusler fra halliker

Ut fra hvor mye medieoppmerksomhet denne aksjonsformen fikk, skulle en trodd at aksjonene i prostitusjonsstrøket ble utført gjentatte ganger. Men på grunn av trusler fra prostitusjonsmiljøene ble ikke akkurat denne åpenlyse formen for aksjon utført på «strøket» mer enn denne ene gangen. Aksjonistene var ikke utkledd på noe som helst vis, og de oppfattet aksjonsformen som for farlig. Derfor gikk de over til andre, og mer snikende former for aksjoner.

En taktikk var å få lurt horekundene til et område av byen hvor det ikke var potensielt farlige halliker i nærheten.

Horekundefelle på Kampen

Tidligere aktivister i Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon forteller at de ved flere anledninger fikk lurt horekunder til Kampen.

Aksjonen gikk ut på at to aksjonister utga seg for å være prostituerte, og etter at det var klart at det var seksuelle tjenester mannen var ute etter, foreslo de å dra til en leilighet på Kampen, en leilighet de i virkeligheten ikke hadde tilknytning til.

I oppgangen sto en tredje aksjonist klar, utkledd som nabokjerring med skaut og forkle. Hun holdt praten i gang med kunden og de «prostituerte», mens et par andre aksjonister, som hadde ligget gjemt i noen busker, malte «horekunde» på bilen. Fordi «nabokjerringa» lagde en scene om de «prostituertes» stadige herrebesøk, ble transaksjonen naturlig avsluttet, og kunden fant igjen bilen sin påmalt «horekunde». 

Ifølge aksjonistene gjennomførte de aldri slike aksjoner før mennene som ble utsatt for dem, klart hadde tilkjennegitt at de var ute etter å kjøpe seksuelle tjenester. Derfor var de utstyrt med opptaksutstyr som kunne brukes som bevismateriale. De hevdet dessuten at denne aksjonsformen slett ikke var farlig, for horekunden var aleine, mens de var to. Når kundene ble konfrontert med hva de drev med, ble de som oftest «lamma», sa to av aksjonistene til Kvinnejournalen i 1983.

Imidlertid var det en annen aksjonsform som snart tok over for aksjonene mot horekundenes biler, men som også hadde målsetning om å rette søkelyset mot kundene. 

«Horekundearkivet»

I flere år hadde Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon annonser inne i Dagbladets kontaktspalte «Møteplassen».

Uansett om det var en tydelig prostitusjonsannonse med en tekst à la «blondine søker velsituert herre» eller en mer uskyldig formulert annonse, fikk aksjonistene i gjennomsnitt 40-50 svar på hver annonse, der det var tydelig at flertallet tolket annonsene som nettopp prostitusjonsannonser. Disse svarene samlet aksjonistene i det såkalte horekundearkivet, som etter hvert besto av flere hundre brev fra menn som hadde svart på kontaktannonser i Dagbladet.

Disse brevene viste at «horekunder er ikke en spesiell type ensomme mennesker», men «alle slags typer mannfolk», gifte og ugifte, unge og gamle, med og uten barn, og fra alle samfunnslag, het det i Kvinnejournalen.

Registreringen av horekundene i et eget arkiv var utvilsomt på kanten ut fra et personvernhensyn, men bidro til at aksjonistene fikk kunnskap om denne hittil ukjente gruppa.

Et annet formål med horekundearkivet var at det skulle kunne brukes som bevismateriale i en eventuell rettssak om at Dagbladet drev ulovlig koblerivirksomhet.

Aksjonistene introduserte et nytt ord for å beskrive det de mente avisa drev med, nemlig «papirhallik». Det ble ikke noen rettssak mot Dagbladets «Møteplassen», men aksjonistene brukte materialet til aksjoner der formålet var å henge ut horekundene på ulike måter. 

«Horekundetreff» på Solli plass

Sommeren 1982 arrangerte for eksempel Aksjonsgruppa «horekundetreff» på en uterestaurant på Solli plass. Fem-seks menn som hadde svart på aksjonistenes falske prostitusjonsannonse i Dagbladet, ble bedt om å møte «prostituerte» på restauranten, utstyrt med ulike tegn som for eksempel blomster i knapphullet og avis under armen. Etter at alle mennene var samlet, reiste en av aksjonistene seg og ropte i megafon at det var en horekundeaksjon, mens hun pekte ut mennene, som raskt tok beina fatt.

Dette var en aksjon som aksjonistene syntes var utrolig morsom. For selv om aksjonistene var sinte på horekunder, pornoforhandlere og andre som de mente var ansvarlige for kvinneundertrykking, var det ikke bare alvor som preget aksjonene. Intervjuer med tidligere aksjonister vitner om at de opplevde mye moro og spenning. 

Offentliggjøring av horekunder på t-banen

Et par andre aksjoner mot horekunder viste seg å være spesielt kontroversielle fordi de offentliggjorde navn.

Natt til fredag 8. juli 1983 hengte Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon opp plakater i t-baneoppganger i Groruddalen med en navneliste på åtte «til dels kjente» menn som hadde svart på en falsk prostitusjonsannonse i Dagbladet.

En av de uthengte horekundene var en kjent hotelldirektør for et kristent alkoholfritt hotell.

Plakatene var limt opp på glassdørene og vanskelige å fjerne.

En av de uthengte horekundene var en kjent hotelldirektør for et kristent alkoholfritt hotell. 

Et opptak med hotelldirektøren som avtalte å kjøpe sex av en av aksjonsgruppas medlemmer, som utga seg for å være prostituert, ble sendt i kvinneradioen RadiOrakel. Avisa Klassekampen slo saken stort opp.

Trusler mot RadiOrakel

Hotelldirektøren svarte med å anmelde Aksjonsgruppa og RadiOrakel, så vel som Klassekampen, for ærekrenkelse, og anmodet politiet om beskyttelse fordi han mente seg truet av flere aksjoner.

Fordi det var ulovlig å sende opptak av personer uten deres samtykke, ble RadiOrakel innkalt til Kulturdepartementet for et møte om innskjerping av konsesjonsvilkårene og lovbestemmelsene om personvern, og måtte offentlig beklage konsekvensene offentliggjøringen av hotelldirektørens navn kunne ha for hans pårørende.

Mer dramatisk var det at RadiOrakels lokaler ble ramponert natt til 30. juli 1983, antakelig som en hevnaksjon for radioens dekning av horekundeaksjonene. Ingenting hadde blitt stjålet, men lokalet hadde blitt utsatt for systematisk hærverk.

Ifølge ansvarlig redaktør Rita Westvik hadde RadiOrakels medarbeidere også mottatt trusler om vold, kidnapping og voldtekt, også mot barna sine. Hærverket og de anonyme truslene ble anmeldt til politiet, men i likhet med hotelldirektørens anmeldelse for ærekrenkelse ble saken henlagt.

Drapstrusler og anklager og anklager om gapestokkmetoder

Ifølge de tidligere aksjonistene i Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon var horekundeaksjonene langt mer kontroversielle enn det pornobålene hadde vært.

Aksjonistene mottok drapstrusler, og det gjorde faktisk også prosjektmedarbeiderne i Oslo-prosjektet, selv om de ikke hadde noe med disse aksjonene å gjøre.

I det offentlige ordskiftet var kritikken langt mer framtredende enn støtten. Etter aksjonene på «strøket» i 1981 hevdet for eksempel jussprofessor Johs. Andenæs at dette var en form for uakseptabel privat gapestokkmetode.

Denne kritikken ble ikke mindre etter aksjonen på Grorud-banen sommeren 1983. Politiadjutant Anne-Marie Aslaksrud Gran sa at aksjonen ikke var akseptabel og at den ikke tjente til å bekjempe prostitusjon.

På lederplass i pornobladet Aktuell Rapport oppfordret Leif Hagen folk til å gå løs på Liv Finstad og Unni Rustad, og foreslo at de to skulle henges opp på t-banestasjonene «til allmenn avbenyttelse».

«Horene» i Fellesaksjonen skyr tydeligvis ingen midler. Bor det en liten jesuitt i flatbankerne? … Hvem er så de skyldige? Leter politiet i kretsen rundt Liv Finstad og Unni Rustad så burde tampen brenne. Hvorfor ikke gjøre med dem som med «horekundene»? – Henge de opp på Oslos T-banestasjoner til allmenn avbenyttelse. – Det er bare et tips … .»

(Leif Hagen på lederplass i Aktuell Rapport, 1983)

Avisa Klassekampens rolle i aksjonene

I begynnelsen var avisa Klassekampen en ivrig støttespiller for horekundeaksjonene. Klassekampen var på denne tida partiavisa til Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l). Avisas fotografer deltok for eksempel i aksjonen på «strøket» i 1981. Klassekampen var dessuten med på å kjøre saken mot hotelldirektøren som hadde blitt avslørt da han forsøkte å kjøpe sex av en av aksjonistene.

Men ifølge tidligere aksjonister fikk de kritikk av ledende marxist-leninister i Kvinnefronten og AKP(m-l) for aksjonene. Kritikken gikk dels ut på at det var feil å drive med gapestokkmetoder som hengte ut privatpersoner, og at horekundenes familier kunne bli lei seg, dels at aksjonene førte til at de prostituerte mistet kunder.

Innad i den marxist-leninistiske leiren økte kritikken etter en sak i 1986 der aksjonistene hadde avslørt at et tidligere medlem av AKP(m-l) hadde blitt tatt på fersken da han forsøkte å få ei ung jente til å selge sex til seg og kameratene.

Foranledningen var at jenta hadde mottatt et brev fra noen menn som hadde observert henne i kafeen der hun jobbet, og som ønsket at hun skulle ligge med dem mot betaling.

Jenta og hennes mor kontaktet da medlemmer av Kvinnefronten, som videreformidlet kontakten med aktivister i Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon. Det ble avtalt et møte med den tidligere ml-eren, på kafeen Den lille fiol i Oslo.

I stedet for jenta stilte en kvinnefronter opp med båndopptaker, og i lokalet satt det aksjonister som fotograferte mannen. Han ble avslørt på stedet, og hevdet til sitt forsvar at han bare hadde stilt opp fordi han var nysgjerrig etter at han hadde oppdaget brevet i bankboksen han disponerte, og som han, etter eget sigende, lot kamerater benytte seg av.

Klassekampen blåste saken stort opp og ble dømt for ærekrenkelse. Dette var siste gang avisa aktivt bidro til å støtte opp om denne typen aksjoner.   

Forbud mot sexkjøp på den politiske dagsordenen

Til tross for kritikken bidro horekundeaksjonene til at spørsmålet om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester kom opp på den politiske dagsordenen.

Ifølge boka Prostitusjon i Oslo (1982), skrevet av Oslo-prosjektets medarbeidere etter at prosjektet var slutt, var Sosialkontoret og Ungdomsavdelingen positive til deres forslag. Barnevernssjefen og sosialrådmannen i Oslo var imidlertid motstandere av å utarbeide en prostitusjonsutredning og å opprette særtiltak for prostituerte fordi de mente det kunne virke stigmatiserende. De var dessuten imot forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, blant annet begrunnet med at prostitusjonen da ville gå «under jorda».

Også politiet var imot kriminalisering av sexkjøp, så vel som mot forslaget om å styrke innsatsen mot hallikvirksomhet. Argumentet var ressursmangel og at narkotikaproblemet måtte prioriteres.

I sin høringsuttalelse gikk Arbeiderpartiets kvinnesekretariat inn for å kriminalisere kundene.

Da spørsmålet om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester ble diskutert på Stortinget høsten 1982, var det tydelig at holdningene gikk på tvers av politiske skiller. Kvinnelige representanter fra flere partier for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester, som for eksempel Anne Lise Bakken fra AP, Kjellbjørg Lunde fra SV og Eva R. Finstad fra Høyre. Det var imidlertid ikke flertall på Stortinget for forslaget.

I 1983 sendte Justisdepartementet forslaget på høringsrunde, og i sin høringsuttalelse gikk Arbeiderpartiets kvinnesekretariat inn for å kriminalisere kundene, med begrunnelse i at det var en riktig utvikling at moralske aspektet ved prostitusjon blir flyttet fra kvinnen til kunden.

Også Høyres hovedtalsmann i sosialspørsmål og nestformann i Stortingets sosialkomité, Christan Erlandsen, som i det sivile liv var psykiater, gikk inn for kriminalisering av horekunder. Ifølge Dagbladet 10. oktober 1983 var hans begrunnelse som følger:  

«Horekunder er noen svin, det bør de vite. Dette mener jeg inderlig og oppriktig. Jeg forakter horekundene fordi de bidrar til å ødelegge disse jentene. […] Horekundene bidrar til å utviske jentenes selvfølelse og personlighet. Det er en egoistisk tilfredsstillelse de kjøper seg til.»

Det skulle gå 25 år før Stortinget vedtok sexkjøpsloven, og da mot Høyres stemmer. 

Kilder

• Intervju med tidligere aktivister i Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon: Vigdis Vollset 1.4.2009, «Anne» og «Kari» 9.6.2009 og Sissa Lindqvist 29.6.2010.
• Finstad, Liv, Lita Fougner og Vivi-Lill Holter (1981): «Oslo-prosjektet. Erfaringer fra to års forsøksarbeid blant barne- og ungdomsprostituerte i Oslo 1979-1981». Barnevernskontoret i Oslo, 28. september 1981.
• Finstad, Liv, Lita Fougner og Vivi-Lill Holter (1982): Prostitusjon i Oslo. Oslo: Pax Forlag. 
• Høigård, Cecilie (2014): «Smertens plass i prostitusjonsdebatten», Materialisten nr. 1-2, s. 3–9.
• Korsvik, Trine Rogg (2014): «Fra offentlig skjøgevæsen til horekunder: 100 års kollektiv mobilisering mot prostitusjon», Materialisten nr. 1-2, s. 11–43.
• Nilsen, Magnhild (2008): «’Når man gir seg ut for horekunde, får man finne seg i karakteristikken’. Kampar mot prostitusjon 1981–1991», Gnist – marxistisk tidsskrift nr. 1 2008.

Media:

• Aftenposten (aftennummer) 11.4.1981: «Aksjon mot ’horekunder’ i sentrum», s. 2.
• Aftenposten 27.10.1982: «Strid om straff for prostituertes kunder», s. 5.
• Aftenposten 9.7.1983: «Aksjonsgruppe med navneliste: Påstått horekunde går til politianmeldelse», s. 8.
• Aftenposten 11.7.1983: «Horekundeaksjon anmeldt», s. 2.
• Aftenposten 12.7.1983: «RadiOrakel og OFK-radio innkalles til departementet: Ulovlig bruk av opptak», s. 4.
• Aftenposten 12.7.1983: «Telefontrusler mot angivelig horekunde», s. 4.
• Aftenposten 1.8.1983: «Nærradio i Oslo rasert», s. 4.
• Aftenposten 3.8.1983: «Hærverket mot RadiOrakel er nå anmeldt», s. 15.
• Aftenposten 9.5.1984: «’Horekunde’-sak henlagt», s. 7.
• Dagbladet 10.10.1983: «- Horekunder er noen svin», s. 12.
• Kvinnefront nr. 4 1980: «Prostitusjon et samfunnsproblem – ikke en privatsak», s. 16.
• Kvinnejournalen nr. 1 1983: «Horekunden kan være hvem som helst», s. 15.
• Kvinnejournalen nr. 3-4 1983: «Hvorfor beskytte horekundene?», s. 41.
• Kvinnejournalen nr. 3-4 1983: «Aksjonister til angrep på ’Privatlivets fred’», s. 42.
• Kvinnejournalen nr. 3-4 1983: «Horekundene hvem er de?», s. 43.
• NRK radio 11.4.1981: Intervju med representanter fra Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon.

Se også

• Kampar mot prostitusjon 1981-1991
• Kampen mot pornografi på 1970-tallet: Unni Rustad forteller
• Pornokampen i Norge på 1970- og 80-talet