Ljúfvina – den svarte vikingdronningen

Kongshallen på Avaldsnes

Året er rundt 850 etter Kristus. Norge er fortsatt hedensk, og enda ikke samlet til ett rike. I stedet har vi å gjøre med mange forskjellige, mer eller mindre autonome kongeriker og maktområder, grodd fram fra gamle stammefolk og allianser. Noen av disse rikene finnes fortsatt i gamle fylkesnavn. Rogaland er et gammelt stammeområde, oppkalt etter jernalderens ryger. Ved Karmsundet i Rogaland finnes et mektig og gammelt, kongelig dynasti med sete i Augvaldsnes, oppkalt etter Karmsunddynastiets opphav, den legendariske kong Augvald, som dyrket en hellig ku og hadde to modige og krigerske skjoldmøyer til døtre (Stylegaard 2010, Vea 2013).

I dag kjenner vi stedet som Avaldsnes. Nå er det en av Augvalds etterkommere, kong Hjør, som styrer denne delen av Rogaland. Lite aner han at han skal bli den siste kongen som styrte et eget rike i Karmsundet. Harald Hårfagre er fortsatt et spedbarn. Innen Karmsundkongens sønner vokser opp, må de mange, regionale kongemaktene vike for den nasjonale og sentraliserte. Men om dette aner den vestlandske kongen ingenting, og ingen sønner har han enda, så vidt han vet. Men dronningen hans, Ljúfvina, venter barn.

Fortellingen om Ljúfvina

Fortellingen om Ljúfvina finner vi både i Landnåmsboka II,19, som forteller om bosettingen på Island på 800- og 900-tallet, og i Sturlungesagaens «Tåtten om Geirmund Heljarskinn», som omhandler Ljúfvinas mest berømte sønn, den historiske vikinghøvdingen og landnåmsmannen Geirmund Heljarskinn, fra hvem mange islendinger den dag i dag kan regne ætten sin, og som nevnes i mange sagatekster og krøniker. Tilnavnet Heljarskinn kom av den mørke huden hans – han ble beskrevet som svartr – så svart som dødsgudinnen Hel.

Sagaene forteller at kong Hjør er ute på reisefot sommeren 850. Tilbake i høysetet på Avaldsnes sitter den gravide dronningen hans og styrer landet. I den prektige kongshallen sitter Dronningen av Avaldsnes i det kongelige høysetet, og hun er svært mørk i huden. Det sies faktisk at hun er svartr – «svart» – og en utlending, hentet inn fra et annet land, og fra en svært annerledes kultur. Nå hersker hun over en norrøn befolkning i et mektig rike på Vestlandet i Norge. Kanskje kaller hun på trellkvinnen sin – ei lyshudet, lyshåret kvinne, men får høre at slavinnen nå ligger i barsel ute i slavekvarteret. Den svarte dronningen reiser seg plutselig, for nå kaller barselen på henne også. Kvinnene flokker seg rundt henne og leder henne til barselsenga. Spenningen er stor – kan det hende at en arving til Rogalands mektigste kongesete kommer til verden i dag? Der ligger hun altså, eller sitter, og har det vel så komfortabelt som en fødsel i vikingtid kunne bli – omgitt av jordmødre, spåkoner, viskvinner, adelskvinner, tjenestekvinner og slaver som skal bistå i den kongelige fødselen.

Samtidig, på den samme kongsgården, ligger en annen kvinne og føder, hun også – i slavekvarterene, under langt enklere og farligere forhold. Hennes navn nevnes ikke, men vi vet at hun er hvit i huden, og at hun er den svarte dronningens ambátt eller þrælskona – hennes personlige slave.

En historisk person

Den svarte dronningen kjennes som «Ljúfvina Dróttning», dronningen på Avaldsnes. Og hun var etter alt å dømme en historisk person, som har etterlatt både sagafortellinger og genetiske markører i den islandske befolkningen. En av Ljúfvinas islandske etterkommere, Bergsveinn Birgisson, har som nevnt dykket inn i kildematerialet om Ljúfvina i sin jakt på historien til sønnen hennes, Geirmund Heljarskinn. I 2019 ga Birgisson ut boka «Den svarte vikingen», som omhandler den historiske Geirmund. Verken Geirmund eller tvillingbroren Håmund ble konger i Rogaland, men det var utelukkende på grunn av Harald Luva (bedre kjent ved det senere tilnavnet «Hårfagre») sin tvungne rikssamling, som fant sted før noen av de svarte prinsene kunne ta over høysetet i et kongerike som ikke lenger eksisterte.

Som mange andre mektige konge- og høvdinge-slekter, valgte Karmsundprinsene å reise utenlands da kongemakten ble sentralisert under Hårfagre-dynastiet. Heller enn å bøye kne for det de opplevde som en tyrannisk konge, reiste de svarte prinsene vesterveg, til Irland og senere til Island. Der levde de mektige og rike liv som høvdinger, vikinger, handelsmenn, krigsherrer og landnåmsmenn. De svarte høvdingene hersket over horder av norrøne krigere og vikinger. De eide hundrevis av irske slaver. Begge gikk under tilnavnet Heljarskinn, fordi huden deres var så svart som man forestilte seg at dødsgudinnen Hel var.

Geirmund Heljarskinn var blant de aller første som satte bo på Island, og mange islendinger kan regne ætten sin helt tilbake til ham - og til hans like mørke, mongolsk-ættede kone, Illþurrka. Hudfargen fikk guttene fra moren sin, Ljúfvina, vet vi, for kong Hjør var lys.

En kongelig fødsel – og en trellefødsel

I sin bok, «Den svarte vikingen», forestiller Birgisson seg hvordan Ljúfvina under fødselen er omgitt av både norrøne og utenlandske kvinner. Kanskje var det kvinner der av sibirsk opprinnelse, tenker han seg, som påkalte sine ånder for å hjelpe i fødselen. Mens de norrøne kvinnene sang kraftfulle galdre – altså trolldomssanger – for den fødende kvinnen, slik vi hører om i eddadiktet Oddrungråten: «Rikt gol Oddrun, kraftfullt gol Oddrun, smertefulle galdre for (den fødende kvinnen)». De trykket bjargruner – altså forløsningsruner – mot magen hennes, tenker Birgisson, mens jeg ser for meg at det har vært som i eddadiktet Sigerdrivamål, at de risset disse bergerunene inn i håndflatene sine og deretter holdt rundt håndleddene til den fødende kvinnen. Som i Oddrungråten påkalte kvinnene kanskje Frøya og Frigg og alle disene. Som i eddadiktet Fjølsvinnsmål kan det hende de bar de en sort trefrø på ilden for å spå om barnets fremtid og sikre kvinnens overlevelse. Samtidig lå trellkvinnen hennes og fødte, hun også – neppe omgitt av like mange hjelpere.

To svarte kongssønner og et hvitt trellebarn

Ljúfvina fødte, ikke bare én, men to sønner til Rogalands mektigste, kongelige dynasti. Guttene ble sannsynligvis lagt på gulvet foran ildstedet for å se om de var livsdyktige. Det var de, til gangs. Store, sterke og våkne var guttene. Ikke visste moren, akkurat da, at to mektige høvdinger var født. I stedet for å fryde seg over guttenes livskraft og styrke, så hun bare dette som hun tydeligvis hadde fryktet: For, som Landnåmsboka (del 2, kapittel 19) forteller: Þeir váru svartir mjök – «De var veldig svarte.» Tåtten om Geirmund Heljarskinn utdyper i første kapittel: «De var usedvanlig store av vekst, og begge svært merkelig stygge, men likevel var det mest påfallende med dem at ingen trodde de hadde sett mørkere hud [dekkra skinn] enn det disse guttene hadde.» 

Den ene skulle hete Geirmund, den andre Håmund, og dersom fortellingene om deres første leveår er sanne, kunne guttene fort ha blitt glemt bort, to ubetydelige trelleunger som levde på nåde og uten ære på sine egne foreldres kongsgård. Den svarte dronningen har født to barn som likner mer på henne selv enn på faren. Ut ifra sagaene kan det nærmest virke som om Ljúfvina virkelig hadde forventet at barna skulle ta mer etter den kongelige farsslekta og bli like lyse og blonde som dem. Når hun ser de to mørkhudete sønnene, får hun nærmest panikk. Samtidig føder den hvite slavekvinnen hennes en liten sønn som kalles Leif, og ifølge sagaen er dette trellebarnet hvítr – altså hvit. Det kunne nærmest tas som et tegn …

Hvor kom Ljúfvina fra?

Både Landnåmsboka og Tåtten om Geirmund Heljarskinn problematiserer dette temaet om hudfarge på en interessant måte, og da passer det kanskje spørre hvordan det hadde seg at en utenlandsk kvinne som fødte to «veldig svarte» sønner satt på tronen i et hedensk, norrønt kongerike i dypeste vikingtid? Mor og sønner var ikke bare mørke i luggen, sagaene gjør det helt klart at de var veldig svarte i huden, så mørke at folk ble forbløffet. Hvordan hadde det seg at to svarte gutter vokste opp som prinser i Rogaland? Hvor kom moren deres, Ljúfvina, egentlig fra? Navnet var norrønt, og betyr noe slik som en svært imøtekommende venninne eller vennlig kvinne. Dette er nok et navn hun ble gitt da hun tok sin plass i Karmsundets kongelige høysete, for ifølge Landnåmsboka var hun slett ikke av norrøn opprinnelse. 

«Svarte vikinger» i sagaene

Ljúfvina kunne godt ha vært norrøn, selv om hun var mørkhudet og svarthåret. I sagalitteraturen finner vi stadig referanser til folk som skilte seg ut fra flertallet ved å være særs mørke i hud eller hår. Dette gjelder ikke bare utlendinger og handelsfolk, eller folk man møtte i andre land, som kunne beskrives som svarte, mørke, kullfargede, blå, eller, dersom de faktisk var afrikanere eller mørkhudede sibirere, som «blåmenn».

Det fantes også mørkhudete og svarthårede folk som var født og oppvokst i Norden. Mange av disse var treller, ofte med enkle trellenavn som vektla det som skilte dem ut – Kolr («Kull»), Kolbruna (Kullbryn), Svartr (Svart) og liknende. Men det var også de som helt klart var en del av den frie, norrøne befolkningen, som bar hedersbårne, norrøne navn og tilhørte gamle, norrøne ætter, men som likevel var «svarte» eller «mørke», noe som kan tyde på at «blandingsbarn» var vanligere enn vi tradisjonelt kanskje har antatt.

Til og med berømte sagahelter, skalder og berserkere som Kveldúlfr, sønnen hans Skallagrim, og sønnen hans igjen, Egill Skallagrimsson, ble alle beskrevet som svartr – «svarte» i Sagaen om Egil Skallagrimsson.   En annen etterkommer av disse berserkerne, den overkloke Illugi Tagldarbani, ble i Sagaen om Illugi Tagldarbane beskrevet som helt kolbítr – «bitt av kull» og dermed litt skummel, eller lett å undervurdere.

Helten Bose i Sagaen om Bose og Herraud er en mann av enkel byrd, men skarpt sinn, som i tidlig alder vinner vennskapet til en prins. Hans far er en norrøn kriger, hans mor var en skjoldmøy, han læres opp i magi av en norrøn trollkvinne – og likevel beskrives Bose som dökklitaðr – «mørkfarget».

I Sagaen om Gunnar Keldugnúpsfífl hører vi om to trollkvinner som var mjǫg svartar – «veldig svarte». Den ene trollkvinnen blir både venninne og magisk hjelper for helten Gunnar. Vi hører også om utlendinger som endte opp i nord av forskjellige grunner. I samme saga om Gunnar, «Tosken fra Keldugnúp», hører vi om en brytekamp med en «blåmann» – en afrikaner – som hadde fått stilling som kongelig «kjempe», altså en spesielt dyktig kriger i tjeneste hos en norrøn konge. Afrikaneren velges til å kjempe på kongens vegne i en tvekamp, og ansees som nærmest uovervinnelig.

I Sagaen om Sørle den sterke fortelles det at ingen menn er større krigere enn de man møter i Afrika. Dette er riktignok ment for å vise hvor sterk Sørle er, som greier å vinne over slike mektige, svarte krigere med spissfilte tenner. Dernest får Sørle seg en afrikansk trollkvinne som magisk læremester før han reiser tilbake til Norge. En stund etter påkaller han sin læremester, og den afrikanske trollkvinnen tar umiddelbart turen nordover for å redde den norrøne heltens ære.

Dermed kunne man lett tenke seg at den mørke huden eller håret som stadig vekk beskrives som et særtrekk hos noen enkeltmennesker i sagaene, og som ellers virker å være født inn i den norrøne delen av befolkningen, rett og slett kom av mye reising, tvungen eller frivillig innvandring, og generelt nokså hyppige blandinger med folk sørfra. Sagaenes fortellinger om mørke nordboere understøttes av nyere DNA-forskning som tyder på at mange skandinaver bar med seg gener sørfra, da særlig sør i Europa (Margaryan et al. 2020). En delvis søreuropeisk herkomst ville kunne forklare tilnavn som svarthåret eller kullbrynet, men ville neppe forklart den «veldig svarte» huden til Ljúfvina og hennes sønner, med «mørkere hud enn noen hadde sett før». Men vi vet jo at skandinaver i hundrevis av år hadde tett kontakt med hele Middelhavsområdet, også Nord-Afrika og Midtøsten. Det var også innflytelse østfra – både fra de finsk-ugriske, uralske og sibirske folkegruppene, hvor mongolskættede folk også florerte, så mørke at nordboerne noen ganger sammenliknet dem med afrikanske «blåmenn».

Før rasismen ble til

Rasisme (basert på hudfarge) var ikke oppfunnet i vikingtiden. Man diskriminerte mellom adelige og folkelige ætter, mellom slave-ættede og fribårne, mellom yrkeskrigere og bondefolk – men hudfarge var nokså ubetydelig. Lyst hår og hvite armer var riktignok et skjønnhetsideal, skal vi tro sagaene, og det hender at mørkhårede folk tillegges spesielt magiske egenskaper, skaldekunst, og gjerne et dystert og tvert sinn. Men utover det er det lite som tyder på at hudfarge og hårfarge egentlig betød så mye mer enn at de kunne brukes som gjenkjennelsesmarkører og dermed gi tilnavn som «Svarte». Det var like vanlig å få tilnavn som «Røde», dersom man hadde rødt hår. Halvdan Svartes sønn, som vi kjenner som Harald Hårfagre, ble opprinnelige kalt ved tilnavnet Luva – han med det lurvete eller tvinnede håret – muligens en slags dreadlocks som oppsto fordi han ifølge legendene ikke gredde håret sitt. Ethvert trekk som skilte seg litt ut kunne brukes for at folk skulle vite akkurat hvilken Torleif eller Halfdan eller Harald man snakket om. Men det fantes ingen konsepter om forskjellige raser, eller menneskelig verdi basert på hudfarge. Uansett ville det vel nærmest vært underlig om det ikke forekom en del blandinger. Hva slags status disse «blandingsbarna» fikk, avhang nok aller mest av farens status og i hvilken grad han anerkjente dem som sine barn. Og det gjaldt jo i grunnen alle barn, helt uavhengig av etnisk opprinnelse.

Slikt blandet opphav kunne for så vidt godt ha vært tilfellet med Ljúfvina, hadde ikke kildene gjort det veldig klart at tradisjonen tilsier at hun kom fra et annet land. Dette har også blitt bekreftet av nyere DNA-forskning på Ljúfvinas islandske etterkommere (ref. Birgisson, 2019). Men det landet hun kom fra er beskrevet i kildene, og ved første øyekast forklarer det ikke helt hvorfor hun skulle være så «veldig svart». Hun kom nok ikke sørfra, slik man lett kunne ha antatt om ikke kildene hadde pekt en helt annen retning.

Bjarmeland i Nordvest-Russland

I Landnåmsboka sies det nemlig at Ljúfvina kom fra Bjarmeland, og det ligger tvert imot langt nord for Rogaland. Bjarmeland var det norrøne navnet på området rundt Kvitsjøen, Kolahalvøya og elva Nordre Dvina i Russland, i nærheten av det som nå er byen Arkhangelsk. Vi vet at dette området var svært viktig for norrøne handelsfolk.

En av de tidligste kildene vi har til dette er fortellingen om den nordnorske høvdingen «Othere» (Ottar) sine reiser til Bjarmenes land, som skal ha funnet sted på slutten av 800-tallet – altså har han sannsynligvis vært samtidig med Ljúfvina eller i alle fall med hennes sønner. Ottar fortalte at bjarmene snakket et språk som liknet på samisk (Bately et al. 2007).

Målet for de norrøne ferdene til Bjarmeland var handelsvarer som hvalrosstenner, pels og bein, olje og tran, selskinn, hvalrossrep, fjær og dun, samt honning og bivoks. Slike varer fraktet norrøne handelsmenn videre nedover i Europa (Viken, 2021). «Bjarmene» besto nok av ulike folkegrupper – vepsere, permjakker, samojeder – mest finsk-ugrisk-talende folk, kjent som pelsjegere. «Bjarmene» var sjamanistiske, ofte nomadiske, og levde i stor grad av jakt og fiske. Kildene beskriver at de gikk kledt i skinn og at de jaktet sel. De levde i boplasser langs kysten og elvene. Kulturelt sett må de ha liknet inuiter, samer, og andre urfolk langs de nordlige breddegrader, Uralfjellene, Sibir, Grønland og Alaska. De handlet åpenbart med norrøne folk, og som Ottars tilfelle viser, kom disse ofte fra kongeriket Hålogaland i det nordlige Norge.

At Ljúfvina skulle være Bjarmekvinne virker likevel litt underlig. Samojeder, vepser og permjakker var finsk-ugrisk-talende folkegrupper, mange med røtter langt mot øst. Kan hende var de mørkere i huden enn de norrøne vanligvis var, men man kunne kanskje undre seg over at de skulle kunne kalles «veldig svarte», så mørke at rogalendingene knapt hadde sett maken. I sin bok bruker Birgisson DNA-teknologi for å avdekke akkurat hvilke grupperinger som Ljúfvina mest sannsynlig kom fra. Ikke bare kan Birgisson, i likhet med flere islendinger, telle sine forforeldre tretti generasjoner bakover, helt tilbake til Hjør og Ljúfvina, han kunne også bevise historien ved å oppdage DNA fra «Bjarmeland» som har blitt innført på Island rundt akkurat den tiden som sagaen beskriver at Ljúfvinas sønn Geirmund Heljarskinn ankom Island, sammen med en like svart kone som var hentet fra morens slektninger i Bjarmeland. DNA-studiene bekreftet historien, for det finnes faktisk genetiske spor etter to kvinner fra dette området rundt Kvitsjøen i Russland – og disse forklarer beskrivelsen av «veldig svart» hud.

Ifølge Nordvegen Historiesenter har man kunnet konkludere med at Ljúfvina kom fra en bestemt folkegruppe kalt Sikhirtya, som for over tusen år siden utvandret fra Mongolia, beveget seg gjennom Sibir, og faktisk befant seg rundt Kvitsjøen, altså Bjarmeland, i tidlig vikingtid. I motsetning til de fleste finsk-ugrisk-talende folkene de ble omgitt av, var det vanlig for nettopp denne folkegruppen å være svært mørk i huden.

«Bjarmekongens datter»

Dermed er mysteriet nærmest oppklart – Ljúfvina var av mongolsk-sibirsk avstamning, et folk som i vikingtiden likevel hadde havnet langt vest, rundt Kvitsjøen i nord, omgitt av finsk-ugrisk-talende folk. Bare språket og den svært mørke hudfargen deres skilte seg ut i området – men kulturen deres for øvrig liknet samojedenes, vepsernes, permjakkenes – og samenes. De var pelsjegere og livnærte seg av både handel og fangst.

Noen konger hadde de neppe.

Allikevel blir Ljúfvina introdusert som dóttur Bjarmakonungs – «Bjarmekongens datter». I Landnåmsboka fortelles det at hun, Bjarmekongens datter, ble hærtatt – herfangi – av Rogalandskongen Hjør. Om dette stemmer, vet vi jo ikke. I sin bok «Soga om Geirmund Heljarskinn» fra 2020 forestiller Birgisson seg i stedet at hun var høvdingedatter, giftet bort til den vestnorske kongen da han var på handelsferd i Bjarmeland. Dette kan jo bedre forklare hvordan Ljúfvina kunne komme til Rogaland som dronning. At en konge kunne ta ei høvdingedatter fra et jegerfolk til dronning, kjenner vi jo også til fra historien om Harald Hårfagre og samekvinnen Snøfrid – som også ble tillagt et norrønt navn. Snøfrid kunne seide, hun hadde magiske evner som hun brukte til å kontrollere den norske storkongen. Kan hende hadde Ljúfvina slike evner, siden hun fikk slikt et tak på kong Hjør?

Den hærtatte jegerjenta

Men la oss anta at Landnåmsboka forteller sannheten. At Ljúfvina ble hærtatt mens Hjør herjaði á Bjarmaland – «herjet i Bjarmeland.» Altså ble Ljúfvina kidnappet. Av en vikingkonge som «herjet» – altså røvet, plyndret og drepte – i hjemlandet hennes. Hun var et offer for et vikingtokt. Hun ble revet ut av sitt hjem og sitt land, tvunget om bord på et vikingskip, sannsynligvis bundet sammen med de andre fangene, kan hende gitt trellens merke, en halsring av jern, og sendt som slave til et norrønt kongerike i det vi i dag kjenner som Rogaland i Norge.

Bjarmekongens datter fantes nok ikke. For det var neppe noen konger i Bjarmeland, et landområde bebodd av forskjellige, ofte nomadiske jegerfolk. Ljúfvina vokste nok ikke opp i noen kongshall, ble neppe sett på som kongelig. Kanskje var faren hennes en innflytelsesrik høvding, kanskje kom hun av helt vanlig byrd i et nomadisk jegersamfunn uten nevneverdig hierarki. Noen kongsdatter var hun i alle fall ikke. Hun var bare en kvinne av mongolsk avstamning som vokste opp ved Kvitsjøen i det nordligste nord, blant folk som drev med skinn og pels, jakt og handel, hvis religionsform var sjamanistisk – og som ble kidnappet av vikinger fra vest en gang på 840-tallet og plutselig befant seg i et bondekrigersamfunn.

En slik traumatisk skjebne ville nok oftest ha ledet til et hardt liv i slaveri og misbruk. Men skjebnen ville det annerledes for akkurat denne kvinnen, hvis opprinnelige navn vi ikke kjenner til. Et eller annet ved henne fikk vikingkongen fra Rogaland til å se noe mer i henne enn nok en handelsvare, menneskelig kveg. Tiltrekning, forelskelse – ja, han kunne jo ha tatt henne som frille, men det var visst enda mer ved henne: For innen hun hadde nådd fram til destinasjonen i Rogaland hadde den mørkhudete jegerjenta ikke bare fått et nydelig, norrønt navn, Ljúfvina, «den vennlige kvinnen», men også en svært beleilig, kongelig bakgrunn som (den fiktive) «Bjarmekongens datter». Med slik høybåren, kongelig bakgrunn, fikk hun naturlig nok et sete ved bordet til Vest-Norges mektigste kongeslekt.

Ljúfvina ble opphøyet til dronning over Karmsundet, og ble snart gravid med den neste generasjonen av prinser og kongelige arvtakere.

«Kongelige» slavekvinner

Dronningen av Karmsundet var utenlandsk og svært mørk i hud og hår, noe som åpenbart ikke var noe problem så lenge folk trodde at hun var av kongelig byrd, «Bjarmekongens datter». Hvem kunne vel vite om det fantes noen Bjarmekonge eller ei? Om de visste, så sa de ingenting. Det var en god historie. 

Å tillegge en kidnappet slavekvinne kongelig avstamning er slett ikke et ukjent fenomen i sagalitteraturen, og kan etter min mening godt ha vært en måte å anerkjenne henne og barna hennes på. Mens hudfarge og nasjonalitet ikke spilte særlig rolle når det kom til hvem som var slave og hvem som var høybåren på denne tiden, spilte ættens rang svært stor rolle. Dersom kongen ønsket å opphøye den kidnappede slavekvinnen til dronning, kan han rett og slett ha hevdet at akkurat denne slavekvinnen egentlig var kongsdatter. Dermed legitimerte han statusen hun fikk.

Liknende scenario ser ut til å utspille seg i legendene om Hjørdis, Yrsa og Melkorka – tre andre, kidnappede trellkvinner som oppnådde høy status så fort det «viste seg» at de «egentlig» var kongsdøtre. «Bevisene» lå i personenes iboende egenskaper – stolthet, klokskap, kunnskap, djervhet, verdighet og veltalenhet – slike egenskaper var medfødte og hørte overklassen til.

Hjørdis fra Frankland

En fortelling som underbygger viktigheten av veltalenhet og personlige egenskaper for de kongelige finner vi i Volsungsagaen, der kongsdatteren Hjørdis må flykte med sin lille sønn, Sigurd Fåvnesbane, og en tjenestekvinne idet hunerne invaderer Frankland, og hennes far og ektemann dør i krigen. Heller enn å bli hærtatt av hunerne, velger de to kvinnene å flykte med det lille barnet nordover gjennom skogene, helt til de ankommer Danmark. Der finner de en kongsgård, og ettersom Hjørdis ikke vet om de er blant venner eller fiender, gir hun den kongelige ringen sin til tjenestekvinnen og bytter plass med henne. Men i den danske kongshallen er det ingen som lar seg lure: Hjørdis viser hvem hun er bare ved sin måte å bevege seg og tale på, selv om hun er kledt i filler og bærer preg av måneder på rømmen i ville skoger. Hun anerkjennes som kongsdatter og får et godt, kongelig gifte, og sikrer dermed sønnens framtid som kongssønn.

Yrsa fra Saxland

I Ynglingesagaen i Heimskringla forteller Snorre Sturlason om et vikingtokt der den svenske kongen Adils «herjet» nede i Saxland, som omtrentlig tilsvarer det sørlige Jylland og Sachsen i dagens Nord-Tyskland. Sjørøverne fra nord stormet opp stranda der de fant både kveg og treller som gjette dem. De samlet sammen buskapen, både menneskelige og kyr, og tok dem alle med seg på skipet sitt. Men blant gjeterjentene som hadde blitt røvet fantes det en ung kvinne som het Yrsa, og hun oppførte seg på en annen måte enn de ellers skrekkslagne fangene.

Sagaen sier ingenting om hvor pen hun var, mange trellkvinner kunne da godt være pene uten at det ga dem særlig fordeler – snarere tvert imot. Yrsa skilte seg ut i måten hun var på, måten hun beveget seg, måten hun talte på – «det var lett å merke at hun var klok, talte vel for seg og hadde gode kunnskaper om allting.» Dette gjorde inntrykk på kidnapperne – alle likte henne godt, og kongen enda mer. Han lot henne gå fritt rundt på skipet, og lenket henne ikke sammen med de andre trellkvinnene. Han tok henne med hjem til Sverige og giftet seg med henne, og slik ble Yrsa dronning i Svitjod, og ble ansett som en storslått kvinne på alle måter.

Siden viser det seg at Yrsa virkelig har kongelig blod. Det forklarer liksom intelligensen, klokskapen og kunnskapen hun utviste fra første stund, selv i en skremmende og traumatisk situasjon som det må ha vært å bli hærtatt, og selv om hun for alt hun selv visste den gangen, bare var ei gjeterjente og en trell. 

Melkorka fra Irland

I Laxdølenes saga fortelles det at islendingen Hoskuld reiser til Norge for å være med på et kongestevne. Han går på markedet og treffer på en russisk slavehandler. Inne i teltet ser han en slavekvinne som han blir svært betatt av. Han får henne billig fordi hun har et lyte – hun er helt stum.

Hoskuld tar henne med seg for å misbruke henne, men blir fort imponert over hvor stolt og verdig hun bærer seg, ikke som man skulle ha forventet seg av en stakkars trellkvinne. Alle bemerker det, hvor verdig og vakker hun er, hun blir gitt fine klær, og Hoskuld blir rørt av fremtoningen hennes, og misbruker henne ikke igjen. Han tar henne med seg hjem til Island, der hun føder en gutt. Ettersom gutten vokser blir det ganske åpenbart at han er Hoskulds sønn. Trellkvinnen sier fortsatt ingenting, men det bemerkes at hun ikke alltid vet sin plass som slavekvinne, og kan finne på å krangle med selveste husfrua. Slike tegn tyder i sagaene ofte på at hun egentlig ikke er av slave-ætt, men av høybåren slekt.

Mannen som eier henne, ser den lille trellegutten vokse opp og begynner å like ham, for gutten har alle tegn på storhet som man forventer i Hoskulds slekt. Kan hende han synes det er synd at gutten skal vokse opp som trellkvinnesønn? En dag kommer han over trellkvinnen i det hun prater med den lille sønnen sin, og konfronterer henne – var det ikke slik at hun var stum? Da forklarer slavekvinnen at hun hadde sluttet å snakke etter at hun ble kidnappet av vikinger og solgt som slave. Men egentlig var hun kongsdatter fra Irland og het Melkorka. Dette forklarer hvorfor hun alltid er så elegant, og hvorfor hun noen ganger er så djerv at hun våger å krangle med husfrua, selv om hun får juling. Budskapet spres – Melkorka er egentlig irsk kongsdatter! Dermed blir hun frigitt og mennene i området kommer sammen for å bygge et eget hus til henne på egen tomt, og faren anerkjenner sønnen hennes som sin egen.

Om Melkorka virkelig var kongsdatter kan vi ikke vite. Kanskje var dette en beleilig historie fortalt av en mann som gjerne ville anerkjenne en sønn som sin egen, selv om sønnen var født av en slavekvinne, og også litt fordi han likte slavekvinnen veldig godt? Kanskje var det Melkorka selv som var smart og tilla seg selv et slikt opphav, nettopp for å vinne friheten for seg selv og sønnen sin?

En klassereise

Kan hende hadde Ljúfvina ikke behov for å bruke magi på kongen, slik Snøfrid gjorde. Kan hende forsto hun, som Yrsa og Melkorka, at en kongelig, adelig holdning betød alt i denne nye verdenen hun hadde blitt tvunget inn i. Kanskje var hun så klok og intelligent, og hadde så mye kunnskap, og oppførte seg så stolt og verdig at hun lett kunne gli inn i en adelig, dynastisk rolle. Kanskje var det slik hun imponerte kong Hjør så mye at den lille løgnen om «Bjarmekongens datter» ble oppfunnet og servert til folket så snart de sammen steg i land på Avaldsnes. Fortellinger om folk som «viser seg å være høybårne» florerer i kildene. Ofte er det barn som forveksles, barn som fødes utenfor ekteskap, ikke anerkjennes av familiepatriarken, eller som må gjemmes fra fiender, og som vokser opp blant vanlige bønder eller blant treller – men som gjennom personlighet og egenskaper etter hvert «beviser» at de egentlig er høybårne og bør anerkjennes deretter. Dette er også temaet i fortellingen om Ljúfvinas sønner.

For oss i dag kan det virke overraskende å tenke seg at det i vikingtiden gikk en mørkhudet dronning som styrte fra et hedensk kongesete i Vest-Norge mens kongen var i vesterveg, og at hun hadde en hvit slavekvinne – som tilfeldigvis gikk gravid samtidig med herskerinnen sin. At hun egentlig var en hærtatt kvinne, et offer for sjørøveres herjinger, og det fra et jegerfolk av mongolsk avstamning, er enda mer overraskende. Om folk trodde at hun brukte magi, som Snøfrid, eller kløkt, som Yrsa og Melkorka, da hun fikk sitt kongelige opphav og sin kongelige status, vet vi ikke.

Ljúfvina avviser barna sine

Helt trygg i sin rolle som dronning følte hun seg nok ikke, den pelskledte jegerjenta som ble tatt av vikinger, tatt som slave, men deretter opphøyd til dronning. For da hun så de to «veldig svarte» guttungene hun hadde født, kan det virke som hun fikk panikk. Historien som følger, antyder at hun var svært oppmerksom på sin egen annerledeshet. Da de to sønnene kom til verden, ble det bemerket at de var mjök svartir – VELDIG svarte. Mørkere hud hadde ingen sett, og stygge var de også. Så store og sunne og kraftfulle som de var, følte Ljúfvina bare avsky: Sønnene liknet jo ikke på den kjekke, blonde, kongelige faren sin i det hele tatt. Ljúfvina benyttet seg av makten hun hadde og beordret de to nyfødte guttene ut i slavekvarteret og opp i armene til den hvite slavekvinnen. Den nyfødte sønnen til slavekvinnen ble brakt til dronningens armer, hvit og fager. Den svarte dronningen ville visst helst ha en hvit, lys sønn, en som liknet på den lyse faren sin. Hun kommanderte alle de involverte til å holde tett om hvem som egentlig var kongens sønner. Trellkvinnens hvite sønn ble kalt Leif, og ble båret rundt på kvinnearmer og skjemt helt bort.

Blod er viktigere enn utseende

Men da kongen kom hjem, var han skuffet. Han så på den lyse guttungen og uttalte at dette var litt av en svekling, som om han kom fra småfolk. Ljúfvina innså snart at byttingen av barna hadde vært en tabbe. Selv om trellkvinnens sønn var lys og hvit som kongen selv, så var han en liten, feig pusling helt fra starten av. Han bar ikke i seg de kongelige, adelige trekkene som kongen forventet. De to trellguttene, derimot, mørke og svarte som de var, var både modige, tøffe og intelligente. Dette beskrives i detalj i Tåtten om Geirmund Heljarskinn. En dag kom kongens vismann, skalden Brage, og observerte de to mørke slaveguttene ved siden av den hvite prinsen. Barna var da rundt tre år gamle. Prinsen Leif var unnvikende, fryktsom, underdanig og lettlurt. De to svarte guttene, Håmund og Geirmund, var tydelig av kongsætt, skarpøyde, smarte, djerve, og kjente ikke sin plass overfor den lite imponerende kongssønnen. Skalden la to og to sammen. De to store, svarte guttene, med dronningens trekk og dronningens farger, måtte være kongens rettmessige sønner. Mens den lille, hvite Leif, nei han var av ussel byrd. Ikke noe annet ved Leif liknet kongen enn hudfargen og det blonde håret, og farger stikker jo ikke særlig dypt. Dette lot vismannen dronningen få vite ved å kvede et vers om guttene.

Karmsunddynastiets sanne kongsemner

Da tok dronningen sine to mørke sønner tilbake, og sendte lille Leif tilbake til sin rettmessige mor, trellkvinnen. Ljúfvina gikk til kongen med de to guttene og forklarte at hun hadde forbyttet barna da de ble født, fordi hun hadde blitt redd for at kongen ikke ville anerkjenne to sønner som var så mørke i huden at de ikke liknet ham. Men kong Hjør nikket anerkjennende til sønnene og sa at det var helt tydelig at dette var kongsemner, og fullverdige, ja, åpenbare medlemmer av ætten hans, selv om han aldri hadde sett verre Heljarskinn – altså skinn så svarte som døden selv. Og dermed fikk guttene sitt felles tilnavn, som de bar med seg hele livet. De vokste opp på kongsgården, de så Harald Luva «Hårfagre» legge landet under seg, de reiste vestover, dro i viking, hadde norrøne hærer og irske slaver under seg, ble mektige høvdinger i Irland, og senere på Island.

Ljúfvinas svigerdatter

Geirmund reiste i ungdommen til sin mors folk i Bjarmeland, der han kan ha bodd og virket en tid. Kanskje søkte han etter røttene sine. Kanskje ønsket han en livsledsager som liknet moren, eller som liknet ham selv. Han fant seg en kone der, kjent fra sagaene som Illþurrka, like mørk i huden som han selv, som ble med ham til Irland der han hersket som småkonge før hun ble med ham for å hevde land på det ubygde Island. Mens Ljúfvina satt som dronning i Rogaland, endte svigerdatteren fra samme stamme sine dager som høvdingefrue på Island, og har mange etterkommere den dag i dag. Mange islendinger kan spore sine aner tilbake til både Ljúfvina, sønnen Geirmund og hans kone Illþurrka, tradisjonelle genealogier som i nyere tid har blitt bekreftet av DNA-forskning. På Island står fortsatt en stor varde ved navn Illþurrka, som på folkemunne sies å ha vært reist etter en hedensk volve. Birgisson (2019) mener at dette kan være et minnesmonument til Illþurrka, Ljúfvinas svigerdatter.

Etter Ljúfvina selv står det ingen kjente minnesmerker, men kanskje ligger hun den dag i dag i en av de mange storhaugene på Vestlandet? 

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Bately, Janet & Englert, Anton: Ohthere´s Voyages – a late 9th century account of voyages along the coasts of Norway and Denmark and its cultural context – Maritime Culture of the North 1: Roskilde 2007 – The Viking Ship Museum in Roskilde.

• Birgisson, Bergsveinn (2019): Den svarte vikingen, norsk utgave av Vigmostad & Bjørke AS 2019, tilrettelagt for ebok av eBokNorden.

• Birgisson, Bergsveinn (2020): Soga om Geirmund Heljarskinn, Pelikanen forlag AS, omsett frå norrønt og islandsk av Jan Ragnar Hagland.

• Korsvik, Trine Rogg (2021): Snøfrid – den samiske stammora til den norske kongeslekta, Kvinnehistorie.no.

• Margaryan, Ashot (2020) mfl: Population genomics of the Viking world, Nature, 2020.

• Nordvegen Historiesenter: Avaldsnes – Norges eldste kongesete.

• Ringgaard, Anne (2020, 16. september): Rekordstor kortlægning af vikinge-DNA: »Overalt, hvor de kom frem, havde de sex«. Videnskab.dk.

• Stylegaard, Frans Arne (2010): Kong Augvald og kua hans.

• Vea, Marit Synnøve (2013): Sagnet om kong Augvald og kong Ferking.

• Viken, Øystein Lydik Idsø (2020): Bjarmeland, Store norske leksikon.

• PRIMÆRKILDER:

• Bosa saga ok Herrauðs – Snerpa – Island.

• Egils saga Skallagrimssonar - Icelandic Saga Database.

• Gunnars saga Keldugnúpsfífls - Kaupmannahöfn 1866. Heimskringla.no.

• Hálfs saga ok Hálfsrekka, korrigert tekst ved Guðni Jónsson.

• Historia rerum Norvegicarum – Tormod Torfæus (1636-1719): Roggen, Vibeke, Åslaug Ommundsen (2008): Norges historie. Bind 1 -Tormod Torfæus, Eide forlag Illuga saga Tagldarbani – Heimskringla.no: Korrigert av Guðni Jónsson.

• Landnámabók II, 19, korrigert tekst ved Guðni Jónsson.

• Laxdæla saga – Icelandic saga database.

• Sturlunga saga: Geirmundar þáttr heljarskinns.

• Sǫrla saga Sterka – Snerpa.

• Ynglinga saga – Heimskringla (Snorri Sturluson).