Lesbisk i Oslo på 1950-tallet

Mens kvinner som elsket kvinner på begynnelsen av 1900-tallet kunne leve sammen som «frøkner» uten at det ble mistenkeliggjort, ble det særlig etter andre verdenskrig sterke forventninger om giftermål og lykkelig kjernefamilie. Samtidig formidlet massemediene et seksualisert kvinneideal om at kvinners viktigste oppgave var å tilfredsstille mannen.

På 1950-tallet var homofil kjærlighet forbundet med skam og taushet. Men det var på denne tida at interesseorganisasjonen for homofiles rettigheter, Det Norske Forbundet av 1948, ble stiftet. Noen av de mest aktive medlemmene av DNF-48 var kvinner. Her møter vi noen av dem som var aktive i den homofile bevegelsen før Kim Friele ble leder av DNF-48 midt på 1960-tallet, og som ikke er like kjente i offentligheten som henne.

Kvinnene, som alle var i 20-åra på 1950-tallet, forteller om hvordan de tidlig fant ut at de forelska seg i jenter. De forteller om forholdet til familien og hvilke lesbiske forbilder de hadde. Hvordan fant de unge kvinnene fram til «likesinnede» når de måtte leve ut kjærligheten sin i skjul? Hvordan var det homofile utelivet i Oslo på 1950-tallet, og hvordan var det å bli med i de homofiles interesseorganisasjon, DNF-48? 

Fem homofile kvinner født på 1930-tallet

De fem kvinnene som vi møter i denne artikkelen, ble alle født på 1930-tallet. De var for unge til å kunne delta i «peppermøkulturen» (Hellesund 2003), og for «gamle» til å tilhøre den etterkrigsgenerasjonen som med brask og bram førte lesbisk frigjøringskamp på 1970-tallet. Ingen av dem «sto fram» som lesbiske i offentligheten før de var godt voksne. Ideen om at det er viktig å «komme ut av skapet» og «å stå fram» oppsto ikke før på 1970-tallet (Kristiansen 2004). Det var også på 1970-tallet begrepet «lesbisk» slo igjennom. På 1950-tallet var det vanligere å omtale seg som «homofil kvinne».

Kildene vi bygger deres historier på er fra Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Vi har hatt stor nytte av de mange fagartiklene Skeivt arkiv har publisert på Skeivopedia og videointervjuer de har gjort av aktivister. I tillegg har vi benyttet oss av intervjuer som er publisert i homobevegelsens tidsskrifter Løvetannen og Blikk, og internbladet Fritt Fram. Det er høyst varierende hvor mye informasjon vi har funnet om hver av kvinnene, men vi mener fragmentene fra deres livshistorier til sammen danner et godt bilde av hvordan det kunne være å leve som ung lesbisk kvinne i Oslo på 1950-tallet. La oss nå kort presentere hver av dem.

Haldis Nymoen ble født i 1934 og var fra Støa i Trysil, rett ved svenskegrensa. Hun flytta 17 år gammel til Hamar og bosatte seg seinere i Oslo. Haldis ble med i DNF-48 i 1959 og var blant de første kvinnene som fikk tillitsverv Forbundet. Hun var aktiv i mange tiår, først og fremst med praktiske og sosiale oppgaver. Haldis har sin egen artikkel på Skeivopedia (Jordåen 2021a) som i stor grad bygger på intervjuer i Løvetannen (Eikvam 1985) og Fritt Fram (Pedersen 1990). I sistnevnte artikkel heter det at den da 55 år gamle Haldis jobbet som «saksbehandler (eiendom og biler)». Haldis døde i 1999.

Edith Nielsen ble født rundt 1931 og vokste opp på landet i Nord-Jylland i Danmark. Hun kom til Norge på begynnelsen av 1950-tallet og bodde i både Drammen og Oslo, der hun kom inn i et lesbisk miljø. Gjennom dette miljøet fikk Edith vite om DNF-48, som hun ble medlem av i 1959 og fikk det viktige vervet som kasserer. Fritt Fram-artikkelen fra 1990 er den eneste kilden vi har om Edith. Her kommer det fram at hun som ung jobbet i både kiosk og møbelbutikk. På tidspunktet for intervjuet var hun 59 år gammel og «materialbestyrer (distribusjon)» (Pedersen 1990: 50).

Lillian Nilsen ble født i 1936 i en ikke navngitt småby ikke så langt fra Oslo. Utfra Fritt Fram-artikkelen får man inntrykk av at Lillian deltok aktivt i det lesbiske festmiljøet i Oslo på 1950-tallet. Det var gjennom det miljøet hun kom inn i DNF-48, der det ikke ser ut til at hun hadde noen verv. I artikkelen, som for øvrig har feilstavet navnet hennes til Nielsen, framkommer det at hun tidligere hadde jobbet på restaurant, og nå, som 55-åring, var «saksbehandler (olje)» (Pedersen 1990: 50). I en seinere artikkel står det at hun hadde jobbet for Statoil (Nygård 2007). På det tidspunktet var hun en glad pensjonist som sammen med kona Sissel Aasen utførte avanserte trearbeider for salg. De hadde deltatt på ikke mindre enn to TV-programmer om eldre lesbiske, nemlig «To gamle tanter danser tango» (2001) og «Test nasjonen» (2006) (Nygård 2007).

Vigdis Bunkholdt ble født i 1936 og vokste opp i et «møblert hjem» i Oslo. I motsetning til Haldis, Edith og Lillian tok Vigdis høyere utdanning, som psykolog. Hun var skoleflink, sporty og god til å spille piano. Vigdis ble med i DNF-48 i 1955, kom rett inn i styret og hjalp til med utarbeiding av opplysningsmateriell. I hele sin yrkeskarriere har Vigdis vært psykolog, foreleser og faglitterær forfatter. Opplysningene om Vigdis er først og fremst hentet fra videointervju med henne på Skeivt arkiv fra 2016, da hun var nesten 80 år (Skeivt arkiv 2016a). På sine eldre dager har Vigdis ved flere anledninger blitt intervjua om hvordan det var å være lesbisk før i tida (se f.eks. Frigstad 1994; Jor 2015), og var som 85-åring svært synlig under feiringen av Skeivt kulturår 2022 (Østrem 2022; Hammer m.fl. 2022). 

Solveig Askjem ble også født i 1936. Hun vokste opp på en gård i Andebu i Vestfold, og kom til Oslo som student på 1950-tallet. Hun utdanna seg på Sosialhøgskolen, der hun seinere ble ansatt som lærer og etter hvert leder. Det var som sjef for Vigdis Bunkholdt de to møttes og ble et par tidlig på 1970-tallet. Siden har de vært sammen, og var blant de første lesbiske som inngikk partnerskap, i 1993. Opplysningene om Solveig er fra Skeivt arkivs videointervju med henne (Skeivt arkiv 2016b). Hun opptrer også som Solveigs partner i andre intervjuer (Frigstad 1994; Jor 2015; Østrem 2022). Solveig er den eneste av de fem som ikke på en eller annen måte var aktiv i DNF-48.

Alltid blitt forelska i jenter

Alle de fem kvinnene forteller at de alltid bare hadde forelska seg i jenter, selv om de ikke kalte seg selv for lesbiske før de var godt voksne.

«Jeg forelsket meg tidlig i jentene. Guttene var bare lekekamerater,» sa Edith Nielsen til Fritt Fram i 1990 (Pedersen 1990: 52). I samme artikkel fortalte Lillian Nilsen at hun alltid hadde vært lesbisk, og at hun allerede som 8-åring hadde sin første bevisste lesbiske kjærlighet. Lillian var så sikker på at hun var lesbisk, at hun som 17-åring i 1953 inngikk et veddemål med en annen kvinne om at hun 10 år seinere ville være ugift og ha egen bil (Pedersen 1990: 51).

Haldis Nymoen forteller at hun hadde sine første opplevelser med jenter på Hamar, dit hun flytta som 17-åring. «Det var veldig spennende og fint, men jeg tror ikke noen av jentene var homofile», sa hun i intervju med Løvetann i 1985 (Eikvam 1985). 

Flere av kvinnene forteller at de var «guttejenter» som likte å gjøre «gutteting» som å klatre i trær, drive med idrett og hoppe på ski. Solveig Askjem sier at hun alltid følte seg «annerledes» og ikke var interessert i å treffe gutter på dans, men å ha dem som lekekamerater. Mora hennes skjønte også at Solveig var «annerledes». Og da Solveig var i 15-årsalderen tok hennes kristne mor med dattera på besøk til et lesbisk par i Tønsberg. Den ene var barndomsvenninne med Solveigs mor, dreiv konditori og hadde fin bil. Den andre var hjemmeværende husmor. Solveig mener at mora tok henne med dit for å vise at det var greit å være «sånn», uten å snakke om det. Det var ingen som snakket om lesbiske eller homofile på den tida (Skeivt arkiv 2016b).

Edith Nielsen hadde hørt om homoseksualitet, men forbant begrepet «ene og alene med gamle menn som tuklet med smågutter» (Pedersen 1990: 52). Men på slutten av 1940-tallet ble hun kjent med en hyggelig, ung homofil og veldig feminin mann, Harry. Det ble et vendepunkt. Hun forsto at det det gikk an å elske noen av samme kjønn uten å være ekkel og pervers. Snart ble Edith sammen med en «eldre» kvinne, det vil si at hun var i 30-årene, som var kunde i kiosken hun jobbet i. Edith flyttet inn til den 15 år eldre kvinnen. Men foreldrene til Edith likte det ikke. De var bekymret for hva slags «herrebekjentskap» datteren kunne bli presentert for hos den voksne kvinnen, og forholdet tok slutt. Da Edith flytta til Drammen i 1953 ble hun kjæreste med en gift kvinne, men forholdet tok slutt da mannen hennes oppdaget det (Pedersen 1990: 52).

Lesbiske rollemodeller i ungdommen

I etterkrigstida i Norge var det få lesbiske forbilder å se opp til. Men det fantes noen. Som nevnt presenterte Solveigs mor sin datter for det kvinnelige samboerparet i Tønsberg. Etter hvert ble Solveig også kjent med et annet lesbisk par som var aktive i Indremisjonen. De to var en ti år eldre enn henne, veldig musikalske og kjøpte leilighet sammen. De var langt fra «traktorlesber», men «meget elegante» (Skeivt arkiv 2016b). Solveig så opp til dem, selv om hun syntes de var litt for kristelige. Alle visste at de to var et par, og det var akseptert i indremisjonsmiljøet. De to klarte seg godt, og bodde fortsatt sammen da Solveig ble intervjua i 2016. Da var de over 90 år gamle.

Også Lillian Nilsen kjente til et «damepar» i gata hun vokste opp i: «Ryktene gikk om at den ene visstnok serverte den andre kaffe på sengen! Det var noe veldig spennende. Og den ene gikk alltid i langbukser» (Pedersen 1990: 51).

Lesbiske kulturpersonligheter

I Oslo fantes det også kjente eldre lesbiske kulturpersonligheter som de unge kvinnene fortalte at de så opp til. Ifølge Lillian Nilsen var det mange åpne og lesbiske i teatrene, og dansere og skuespillere var «aksepterte som hørende hjemme i den homofile verden» (Pedersen 1990). Men den mest kjente lesbiske kvinnen var utvilsomt turistsjefen i Oslo, Alvhild Hovdan (1904—1982) (Gatland 2015a). Hun var i 50-årene, hadde kort hår, gikk i herreklær og var en skikkelig kjendis.

Alvhild Hovdan ble Oslos første turistsjef i 1932, og var overalt hvor det skjedde noe i byen fram til fram til hun gikk av med pensjon i 1976. Hennes motto som turistsjef var: «Jeg selger ikke Oslo – jeg inviterer». Det var også Hovdan som innstiftet tradisjonen om å sende juletre fra Nordmarka til London. Folkefesten Oslo-dagen ble også etablert av Hovdan. Oslo-dagen fant sted hver sommer fra 1933 til 1957 (bortsett fra under krigen), og var ment å trekke turister til byen. Det var opptog, leker, fester, innsamling til barn i fattige land og kåring av «Oslo-prinsessen» med terner (Oslo byleksikon).

En annen lesbisk kjendis på 1950-tallet var komponisten Pauline Hall (1890–1969) (Jordåen 2019a). Hun var en av Oslos fremste moderne komponister, var musikkritiker og samboer med kulturjournalisten og krigshelten Caroline «Caro» Olden (1887–1981). 

Vigdis Bunkholdt forteller at hun som ung forsto at Alfhild Hovdan og Pauline Hall var homofile. Men hun kjente dem ikke personlig. De var i en «helt annen liga» som betydningsfulle offentlige personer og i generasjonen før dem. De var fjerne, men likevel kjente figurer (Skeivt arkiv 2016a).

«Lesbenes bibel» – Ensomhetens brønn

Det var få bøker om lesbiske som de unge kvinnene kunne identifisere seg med. Ifølge intervjuene var den mest betydningsfulle boka for unge lesbiske på 1950-tallet Ensomhetens brønn av Radclyffe Hall. Romanen handler om den lesbiske kvinnen Stephen Gordon og hennes utsvevende liv. Da den kom ut i Storbritannia i 1928 ble den forbudt på grunn av «obskønitet». I 1949 kom den ut på norsk (Rafto 2020).

Alle de fem kvinnene forteller at de som unge hadde «slukt» Ensomhetens brønn. Lillian Nilsen forteller at hun på begynnelsen av 1950-tallet hørte på at mora og venninna hennes diskuterte Ensomhetens brønn. Lillian spurte om de kunne kjøpe boka. Dermed dro mor og datter til en bokhandel i Brugata i Oslo og kjøpte den (Pedersen 1990; Nygård 2007).

«Boka fortalte meg at jeg ikke var den eneste i verden som følte slik. Jeg slukte hver eneste side og jeg identifiserte meg med noen av personene i boken. Det var en deilig følelse at det også fantes andre som var 'sånn'», sa Lillian i 1990 (Pedersen 1990: 51).

Edith Nielsen kjøpte boka i Drammen i 1954. Den måtte forhåndsbestilles. Edith forteller at hun identifiserte seg med hovedpersonen (Pedersen 1990: 53).

Ensomhetens brønn ble av Haldis Nymoen omtalt som «lesbenes bibel». Da hun var ung synes hun den var fascinerende, «hver side ble slukt». Men da hun leste den seinere syntes hun det var «et ork» (Pedersen 1990: 51). Også Vigdis Bunkholdt hadde «som alle andre» lest Ensomhetens brønn. Men hun synes det var frustrerende at all litteratur om lesbiske og homofile måtte være så trist. Det gjaldt for øvrig også filmer om lesbiske, som for eksempel Løgnen (The Children's Hour) med Audrey Hepburn og Shirley MacLaine. Filmen ender tragisk med at den ene henger seg fordi hun ikke holder ut folkesnakket. 

Redd for å avsløre seg som lesbisk

På 1950-tallet var det skambelagt å elske noen av samme kjønn. I 1990 beskrev Edith Nielsen det å være lesbisk ute i samfunnet på denne måten: «Det var omtrent som å være både tyv og narkoman på samme tid. Homoseksuelle ble ofte nevnt i samme kategori som kriminelle» (Pedersen 1990: 51).

På spørsmål om hun var synlig lesbisk på 1950-tallet, sa Lillian Nilsen i 1990: «Jeg var redd. Det var en skam hvis noen skulle ha fornemmet noe om at man ikke var som de fleste.» Samtidig fortalte hun at enkelte den gangen også følte en viss spenning ved at det ikke måtte bli kjent (Pedersen 1990: 51).

Lesbiske sjekkesteder i Oslo

Homofile menn hadde mange møtesteder i 1950-årene. De møttes på pissoarer og i parker for uforpliktende sex, og på utesteder. Kjente utesteder der homofile menn møttes i Oslo var Original Pilsen, D'Angleterre (populært kalt Dangla), Gamle Justisen, Tostrupkjelleren, Schrøder, Humla, Casino og Håndverkeren. For lesbiske kvinner var det færre møteplasser (Friele 1990: 119; Pedersen 1990).

Haldis Nymoen fortalte at det var vanligst å møtes i private sammenkomster. «Vi var veldig usynlige og det var nærmest en tilfeldighet om man møtte andre likesinnede eller ramlet inn på et av møtestedene» (Pedersen 1990: 50). Det var en slik tilfeldighet som førte Edith Nielsen inn i et lesbisk miljø i Oslo. Midt på 1950-tallet jobbet hun i en møbelbutikk, der hun stadig måtte avvise den mannlige sjefens tilnærmelser. En dag kom forfatteren og journalisten Sissel Castberg med en venninne til butikken for å kjøpe møbler, og de kom i prat. Castberg var en av få åpne lesbiske i Oslo på 1950-tallet (Jordåen 2019b), og ikke så veldig mye eldre enn Edith. Hun og venninna inviterte likegodt Edith hjem på middag. Hos dem hørte Edith for første gang om et organisert forbund for homofile i Norge, og dermed ble hun med i omgangskretsen til Sissel Castberg. «De var åpne lesbiske, mer eller mindre. Men de hadde også den fordel å være allment kjente og de nøt respekt på grunn av deres posisjon i samfunnet» (Pedersen 1990: 52). Castbergs omgangskrets vanket på kunstnerstedet Håndverkeren. Der var miljøet liberalt, og jenter kunne ta på hverandre og gi hverandre et lite kyss på kinnet uten at det vakte oppsikt eller at servitørene reagerte på det. «De som kom der, sto inne for hvem de var, og stedets gjester visste det også,» fortalte Edith (Pedersen 1990: 51).

Original Pilsen var en annen møteplass for lesbiske og homofile i Oslo på 1950-tallet. Det var ikke et homoutested i moderne forstand, men en «brun pub» der homofile kvinner og menn møttes for å drikke øl og gå på sjekking. Haldis Nymoen sa til Fritt Fram at «Det var tilfeldige møter som fant sted her.» Hun la til at «det var veldig tøffe jenter som kom, en del av dem kom i dress med vest og slips. Dette var i slutten av femtiåra» (Pedersen 1990: 59).

Edith Nielsen hadde hørt om at Original Pilsen var et treffsted for homofile og ville se hva slags sted det var. Men på denne tida var ikke kvinner «uten herrefølge» velkomne på så mange av byens utesteder. Man antok at de var «annenklasses» kvinner, det vil si prostituerte på jakt etter menn (se Aksjon mot puben Sofus 1973). Edith ble avvist i døra av en brysk dørvakt som sa at hun ikke fikk komme inn fordi hun ikke hadde følge. «Da måtte jeg snu. Men jeg hadde ikke gått mange skritt før jeg tilfeldig treffer en barsk jente kledt i herretøy med vest og slips». Hun fulgte Edith inn og skal ha sagt at hun ofte gikk inn og ut flere ganger om kvelden for å eskortere lesber inn og ut (Pedersen 1990: 51).

Kontaktannonser i aviser som møteplass

Kontaktannonser i avisene var en annen måte lesbiske kunne treffe hverandre på. Siden den som satte inn annonsen måtte betale for hver bokstav, var annonsene svært knappe i formen, av typen «Venninne søker venninne». Lillian Nilsen så en slik liten annonse i Aftenposten da hun var 18 år i 1954, og svarte på den. De to unge kvinnene møttes og ble kjærester et års tid. De tok seg jobb på samme restaurant for å kunne bo sammen på samme hybel. 

Seinere traff Lillian ei annen jente gjennom en kontaktannonse og ble invitert på fest: «Jeg ble en del skremt. Det var ti–tolv kvinner i 20–25-årsalderen. Festen begynte ved 19-tiden og man snakket, danset og hadde det hyggelig» (Pedersen 1990: 51). Dermed fikk Lillian en «lesbisk omgangskrets»:

«Vi var en klikk på 15-20 jenter. Det ga trygghet. Det var som å kaste et åk av skulderen, og det var en befrielse som ga selvtillit. Jeg ble glad i meg selv. Jeg ble bedre kjent med noen og mindre med andre. Gruppen besto stort sett av par. Jeg hadde lett for å forelske meg i andre.» (Pedersen 1990: 51).

Lillian forelsket seg i «M» og gikk inn i et forhold som varte i 13 år. Da Lillian som 50-åring på 1980-tallet ble sammen med Sissel Aasen, var det også en kontaktannonse som førte dem sammen (Nygård 2007: 23).

Lesbiske på Sykepleierskolen og Sosialhøgskolen

Solveig Askjem flytta fra Vestfold til Oslo for å bli student. Hun hadde kommet inn på Sosialhøgskolen, som den gang var en prestisjefylt utdanning. Da hun kom til byen slutta Solveig å være «guttejente». Hun kledde seg «damete» og jobba hardt med studiene. Samtidig fikk hun flere jentekjærester.

Det viste seg nemlig at det var mange studenter på Sosialhøgskolen som var «annerledes», det vil si lesbiske og homofile. Også på sykepleiestudiet var det mange jenter som var glad i jenter, som hun ble kjent med. Solveig ble formann i studentforeningen på Sosialhøgskolen og inviterte forfatteren Finn Carling for å forelse om homofili. Da kjente hun godt til at det fantes en forening for homofile, men holdt seg unna den (Skeivt arkiv 2016b).

Det norske forbundet av 1948

De homofiles interesseorganisasjon, Det norske forbundet av 1948, ble etter hvert et viktig møtested for lesbiske og homofile. Forbundet ble stiftet av en liten gruppe menn i 1950, som Den Norske Seksjon av det danske Forbundet af 1948 (Gillow-Kloster 2014). Journalisten Rolf Løvaas (1923—1996) ble valgt til formann (Gatland 2015b). I styret satt blant annet pianisten og musikkpedagogen Øivind Eckhoff (1916—2001) og hans samboer Arne Heli (1924—2006) (Gatland 2015c). Eckhoff ga i 1957 ut Norges første sakprosabok om homofili, Vi som føler annerledes – homoseksualiteten og samfunnet under pseudonymet Finn Grodal (Evang 2018). Heli var den første som offentlig sto fram som homofil i Norge, på et møte i Studentersamfundet i 1965 (Skeivt arkiv 2020).

I 1953 ble Det norske forbundet av 1948 stiftet som en selvstendig norsk organisasjon med den velstående juristen Dermot Mack (1914—2001) som formann (Jordåen 2019c). DNF-48 var en meget diskré organisasjon. For medlemmene var det viktig å ikke avsløre seg, og alt foregikk i den største hemmelighet. Siden det ikke var lov med organisasjoner for homofile, gikk forbundet ofte under navnet «Foreningen for By og Bygd».

I DNF-48s første brosjyre, «Hva vi vil» fra 1951 står det at foreningens hovedoppgave er å «forsvare de menneskelige rettigheter for den minoritet i samfunnet som utgjøres av mennesker med homo- og biseksuell innstilling til kjærlighetslivet» (Skeivt arkiv 2014). Det innebar både å bekjempe paragraf 213 som forbød sex mellom menn og å være et møtested for homofile. På Tåsen i Oslo disponerte Forbundet et klubbhus for møtevirksomhet, mens festene gikk for seg i lokalene til Ormsund roklubb på Ormøya utafor Bekkelaget i Oslo. DNF-48 introduserte begrepet «homofil» på denne tida for å understreke at det også handlet om kjærlighet, ikke bare om sex (Hellesund 2015).

Et nettverk mellom homofile menn og kvinner

I begynnelsen besto DNF-48 nesten bare av menn. I boka Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970 viser Hans W. Kristiansen hvordan både Rolf Løvaas og Dermot Mack i sine formannsperioder aktivt forsøkte å verve kvinner, uten i første omgang å lykkes særlig godt med det (Kristiansen 2008: 177–178). Men fra slutten av 1950-tallet meldte flere kvinner seg inn, og DNF-48 ble et knutepunkt mellom to miljøer som inntil da hadde hatt lite med hverandre å gjøre: lesbiske kvinner og homofile mannlige nettverk. Ifølge Kristiansen skapte Forbundet «en ny type rom hvor lesbiske kvinner og homofile menn kunne møtes, utveksle erfaringer og formulere felles krav og motstandsstrategier» (Kristiansen 2008: 177). Fra slutten av 1950-tallet var det faktisk kjønnsbalanse i styret, selv om det langt fra var det blant medlemmene. Så seint som i 1964 var kun 20 prosent av de i alt 277 medlemmene kvinner (sst.).

Vigdis og Lillian blir med i DNF-48

Vigdis Bunkholdt ble med i DNF-48 allerede som 19-åring, i 1955. Etter eget sigende var hun en «pen og ordentlig» jente som gikk i foldeskjørt, pen genser og skaut. Hun beskrev seg selv som «kjedelig», pliktoppfyllende og opptatt av studier, idrett og pianospill. Men hun ønsket kontakt med andre homofile. Dermed skrev hun brev til foreningens anonyme postboksadresse og traff de to pionerene Øyvind Eckhoff og Arne Heli, som hun ble venner med. Vigdis ble raskt valgt inn i styret. «Det var ingen kamp om å bli med der», som hun sa i 2016. Hun ville gjøre en jobb, og en av styrets viktigste jobber var på denne tida å oppheve paragraf 213. (Om dette arbeidet, se Runar Jordåens artikkel Historia om §213).

Styret var en sammensveisa vennegjeng og Vigdis engasjerte seg blant annet ved å utarbeide en brosjyre med spørsmål og svar om homofile, som ble distribuert på legekontorer, videregående skoler og andre steder folk ferdes. Midt i uka arrangerte de seriøse møter i klubbhuset på Tåsen, som få møtte opp på. Som formann i psykologistudentenes forening lagde Vigdis diskusjonsmøte om homofili. Vigdis var mer interessert i styrearbeid enn i fest og moro, og arbeidet tålmodig og systematisk for å bekjempe diskriminering av homofile (Skeivt arkiv 2016a).

Fest og moro var imidlertid Lillian Nilens vei inn i DNF-48. To venninner som hun hadde møtt i det lesbiske festmiljøet hun var med i på midten av 1950-tallet, tok henne med til klubbhuset på Tåsen. Sikkerhetsreglene var strenge. De som hadde med seg en gjest, måtte si fra tre-fire dager i forveien. Klubbhuset lå i ei brakke, og Lillian synes det var både trangt og kummerlig. Det var nytt og skremmende, og Lillian var der bare én gang (Pedersen 1990).

«Som å bli medlem i en hemmelig orden»

Edith Nielsen ble med i DNF 48 i 1959. Hun skrev brev til Forbundet og fikk et svar der hun ble bedt om å møte to kvinnelige representanter for styret på restaurant Håndverkeren. Hun skulle sitte ved et bord og ha Dagbladet liggende sammenbrettet på bordet. Damene kom og forsikret seg om hvem hun var, uten selv å presentere seg. De sa de kom fra Foreningen for By og Bygd og spurte Edith ut om navn, bosted, sivilstand, oppholdstid i Norge og mange andre spørsmål. Etter å ha svart at hun var et «ordentlig menneske», i «skikkelig jobb», at hun bodde sammen med en «likesinnet venninne» og ønsket å bli med i foreningen, sa damene at søknaden skulle behandles på neste styremøte. De understreket at dersom hun ble opptatt i foreningen, måtte hun «høytidelig love» at hun aldri måtte oppgi hvem hun traff på informasjonsmøtet. Å avsløre andre medlemmer medførte øyeblikkelig eksklusjon (Pedersen 1990: 52). Etter en stund fikk Edit svar om at hun var godkjent, og skulle møte opp på Ormsund roklubb en fastsatt dato. Her måtte hun vise fram brevet hun hadde mottatt for å få adgang. I 1990 beskrev Edith stemningen slik:

«Jeg følte det som jeg skulle bli medlem i en hemmelig orden. Jeg forestilte meg mørklagte lokaler og halvmaskerte mennesker. Jeg var meget betenkelig (sic) og jeg bestemte meg for å gå alene. Jeg turde ikke ta med min venninne før jeg hadde sjekket stedet. Jeg turde ikke ta noen sjanser. (…) Jeg tok bussen og fant fram. Med brevet i hånden fikk jeg lov til å passere nåløyet til det aller helligste, og jeg kom inn i halvmørke lokaler med en provisorisk bar i roklubbens garderobe. Folk satt på øltønner ved små runde bord. Hjertet mitt nesten stoppet i halsen. Da så jeg inn i ett par smilende, brune øyne. Kvinnen nikket smilende til meg og da våget jeg å sette meg ved bordet til henne og venninnen. Denne kvinnen var Lillian.» (Pedersen 1990: 52-53.)

Edith fant seg godt til rette i DNF-48 og etter halvannet år ble hun kasserer i styret. Som kasserer måtte Edith oppbevare medlemskartoteket i en liten eske av tre hjemme hos seg selv. Hun fikk instrukser om at hvis det ble krig eller liknende, måtte medlemskartoteket tilintetgjøres. «Det tok jeg veldig alvorlig», sa Edith i 1990 (Pedersen 1990: 53).

I «klubben» måtte hun som kasserer være svært diskré og aldri spørre om navn. «Når folk viste fram medlemskortet så holdt de alltid 'tilfeldig' fingeren over navnet». Gjennom arbeidet som kasserer ble Edith kjent med mange folk, men hun visste ikke hva de het. 

Haldis på Ormsund roklubb

Haldis Nymoen hadde en homofil arbeidskollega som tok henne med på noen av de homofiles møtesteder på byen. Her traff Haldis ei jente som introduserte henne til DNF-48. Jenta hadde ei venninne som stadig spurte om Haldis ville bli med. Til slutt sa hun ja. Det var i 1959 og Haldis var 25 år. Hun skulle få bli med til Ormsund roklubb og grudde seg (Eikvam 1985). 

De strenge reglene for hemmelighold med forhør før man fikk bli med, framvisning av adgangsbrev, invitasjoner og påmelding minst tre dager i forveien, kunne gjøre noen og enhver nervøs for å ta turen til Ormsund roklubb, som altså var en sosial møteplass med dansekvelder en gang i måneden. I 1990 sa Haldis Nymoen:

«Det var et spennende sted, med en eventyrlig reise fram til 'klubben'. Man tok toget til Bekkelaget stasjon. Det var som regel mange folk i kupeen, og man blunket i øst og i vest. Men ingen sa et ord til hverandre før man var kommet i sikkerhet bak roklubbens dører. Da gikk til gjengjeld skravla. Men det var sannelig ikke lett å komme inn i paradiset. Man åpnet ikke for hvem som helst.» (Pedersen 1990: 50).

Haldis ble valgt inn i styret i DNF-48 i 1961. Ifølge henne gikk styrearbeidet den gangen stort sett ut på å arrangere sosiale treff. Om styrets kjønnssammensetning, kommenterte Haldis i ettertid: «Vi var like mange jenter som gutter. Likestilling ble faktisk innført i prinsippet – uten at vi var klar over det» (Pedersen 1990: 50).

Haldis engasjerte seg mest i praktisk styrearbeid, som foruten organisering av sosiale sammenkomster kunne være å ta imot nye medlemmer og selge lodd til inntekt for DNF-48. Hun var primus motor i å få utestedet Metropol opp og stå på 1970-tallet. Dette legendariske homoutestedet var eid av DNF-48, og Haldis satt i styret i mange år (Skeivt arkiv 2019). Haldis var den eneste av de som hadde vært aktive i Ormsund-åra som fortsatt var det i 1985 (Eikvam 1985).

Maskuline kvinner og feminine menn

Møteplassene for homofile kvinner og menn i Oslo på 1950-tallet var, ifølge kvinnene som vanket i dem, preget av kjønnsroller. Vigdis Bunkholdt forteller at på Ormsund roklubb var mange av gutta veldig feminine, og gjorde seg mer feminine for å gjøre seg attraktive for andre menn. De fleste damene var ifølge Vigdis «traktorlesber» (Skeivt arkiv 2016a). Lillian Nilsen syntes «det irriterende ved guttene var at de hadde håndarbeid med. De satt og strikket og broderte. Homsene var meget feminine, de var skruller. Og jeg husker at det alltid var mennene som ga deg komplimenter hvis du hadde en pen drakt eller kjole på» (Pedersen 1990: 51). Som oftest var det disse «skrullene» som sto for underholdningen på festene. En av dem var Willy Mikkelsen (1924—1984) (Jordåen 2021c).

Blant de homofile kvinnene på 1950-tallet var det ikke uvanlig at de seg imellom hadde en rollefordeling som maskulin og feminin, det som seinere er blitt kalt butch/femme-kulturen (Hellesund 2018). Edith Nielsen beskrev omgangsformene i «gamle dager» på denne måten:

«Lesbene kom alltid i par. De var kledd som heterofile, den ene kom i kjole eller skjørt og den andre i langbukser. Men det betydde ikke at lesbene tok dette ytre rollemønstret med i senga. Dette ytre rollemønstret ble brukt i stort alvor. Folk omkring dem måtte jo forstå at det ikke var to heterovenninner som bodde sammen, men noe mer. Og det krevde egentlig mot og fortjente stor respekt å kle seg slik. Dem som kledte seg i langbukser, ble ofte mobbet av omgivelsene. Men det var en måte å si fra på!» (Pedersen 1990.)

Vigdis Bunkholdt mener at en forklaring på at lesbiske par ofte inntok disse kjønnsrollene, og for eksempel kalte hverandre «mor» og «far», var at de hadde behov for å modellere seg etter par som de kjente til, siden de ikke hadde andre rollemodeller. At mange lesbiske gjorde seg «mandige», tror hun kanskje også skyldtes at de ville gjøre seg attraktive for andre kvinner (Skeivt arkiv 2016a).

En artikkel om lesbiske og homofile kvinner i DNF-48s medlemsblad Oss fra 1965, har en interessant analyse av fenomenet «maskuline homofile kvinner»:

«Selv de mest maskuline homofile kvinner hevder at de ikke nærer noe ønske om å være menn. Det sentrale punkt i deres natur er antakelig ikke at de gjerne skulle være mann, men at de avviser rollen som kvinne. Mange tilegner seg maskuline karaktertrekk, fordi dette er det eneste alternativet til det feminine. Når alt kommer til alt lever de fleste lesbiske kvinner sitt liv uten å vekke oppsikt eller mistanke hos sine omgivelser.» (Oss nr. 1, 1965: 5. Original utheving)

«Mange triste skjebner» og sjalusi

Fordi homoseksualitet for mange var knyttet til forbud, skam og hemmeligholdelse, sleit mange homofile psykisk. Vigdis Bunkholdt, som siden 1960-tallet hadde praktisert som psykolog, sa at for mange kunne det å være homofil ta en for stor del av livet og selvbildet. Ifølge Vigdis var det «mange triste skjebner» i det homofile miljøet. Det var mange korte forhold, mye rus og mye drama. Fordi mange homofile hadde dårlig selvbilde, lette de etter homofile forbilder. Det kunne være Aleksander den store eller Platon, eller, for kvinnenes del, den kjente dikteren og musikeren Sapfo fra Lesbos.

Vigdis mente selv at det var «tull» å lete etter forbilder og noen «fine» å identifisere seg med. Mange sleit kraftig med sin selvopplevelse og strevde mye etter å finne homofile som hadde gjort det bra i livet og som de kunne «låne litt glans av». Selv hadde hun det ikke slik, fordi hun hadde mange andre interesser og biter til selvbildet. Hun gikk ikke inn i noe forhold før hun traff sin Solveig da hun var godt oppe i 30-åra (Skeivt arkiv 2016a).

Ifølge Lillian Nilsen var det mye sjalusi i det lesbiske miljøet. «Jeg selv var veldig sjalu den gangen, særlig hvis min venninne danset med en mann. Man visste aldri hvor mye 'homse' han var», sa hun i 1990 (Pedersen 1990: 51).

Edith Nielsen fortalte at det på fester var uskrevne regler:

«Hvis to lesber satt ved et bord kunne jeg ikke by den ene opp til dans før jeg hadde spurt og fått lov av den som jeg oppfattet som 'sjefen'. Det kunne være alderen eller det kunne være armen som lå rundt venninnen og fortalte deg: Pass deg. Hun er min!» (Pedersen 1990: 53).

Ikke «åpne» lesbiske

1960-tallet innevarslet en nyfase i homokampen som i større grad enn tidligere la vekt på «åpenhet», og på 1970-tallet satte radikale feminister igang sin kamp for lesbisk frigjøring. Men det betydde ikke at Haldis, Edith, Lillian, Vigdis og Solveig «sto fram» som lesbiske. For det første holdt de fram at de var «homofile kvinner». «Lesbisk» hadde for dem en litt negativ assosiasjon, til noe unaturlig og litt skummelt. I DNF-48 var de «homofile alle sammen», sa Vigdis Bunkholdt (Skeivt arkiv 2016a). Men selv om de gradvis vendte seg til å bruke ordet lesbisk, gikk de ikke rundt og fortalte om at de var det.

Da Haldis Nymoen i 1985 ble spurt om hun var «åpen homofil», svarte den gamle aktivisten:

«På jobben vet de det sikkert, men jeg har aldri sagt det. Jeg forsvarer alltid homofile hvis det kommer noe negativt om oss, og det hender det nok at det gjør når vi sitter over avisen i lunsj-pausa. Da legger jeg ikke fingra imellom. Hvis jeg ble direkte spurt om jeg er homofil, ville jeg si ja.» (Eikvam 1985.)

Haldis hadde som 50-åring aldri snakka med familien i Trysil om at hun var homofil, men hun regnet med at de visste det. «Jeg har hatt med kjærester hjem, og det har alltid vært hyggelig og greit» (Eikvam 1985).

Lillian Nilsen, som hadde frekventert det lesbiske miljøet siden 1950-tallet, sa i 1990: 

«Jeg har aldri gitt uttrykk for at jeg er lesbisk og jeg føler heller ingen trang til å gjøre det. Jeg går heller ikke i tog og har bare vært på Homodagene en gang. Det skyldes at vi vanligvis er på hytta på det tidspunktet, for da svermer biene våre. Dessuten tror jeg ikke jeg turde gå i tog.» (Pedersen 1990: 51.)

Lillian sa hun var redd for å bli fordømt av «mine medmennsker» og «redd for at jeg skuffer noen», og la til:

«Jeg er veldig gammeldags. Skal vel si det slik at min identitet ikke vedkommer noen. Det er en privatsak hvem jeg tiltrekkes av. Jeg bærer stadig på angsten for for å komme ut, for å røpe meg. Jeg forteller åpent på seminarer at jeg er samboer med en kvinne og jeg forteller hva jeg og min venninne gjør sammen. Men de andre må selv gjette at vi eventuelt er mer enn samboere.» (Pedersen 1990: 52.)

Samtidg mente Lillian i 1990 at det skyldtes bluferdighet mer enn redsel. For i 1988 hadde Lillians samboer Sissel stått fram som lesbisk på bilde i forbindelse med «Homodagene»:

«Da var det at en kollega spurte meg hvordan jeg som ikke var lesbisk kunne bo sammen med en som var lesbisk. Og da måtte jeg jo fortelle om meg selv. Vårt vennskap er bare blitt bedre og bedre.» (Pedersen 1990: 51.)

På 2000-tallet sto Lillian og hennes kjære Sissel fram som lesbiske på TV.

Vigdis Bunkholdt og Solveig Askjem kjøpte hus sammen i 1976 og ble gjennom det «åpne». På 1990-tallet var de blant de første som inngikk partnerskap og har siden vært intervjuet som par i mange sammenhenger. 

Det tok flere tiår før disse kvinnene «sto fram» som lesbiske eller homofile kvinner. Da de omsider gjorde det, viste det seg å være uproblematisk. De opplevde verken motstand eller trakassering. Men de visste at andre opplevde det, og det gjorde dem sinte.

Vigdis Bunkholdt synes det var helt på sin plass at statsminister Jonas Gahr Støre, i forbindelse med 50-årsmarkeringen for avskaffelsen av paragraf 213 i 2022, beklaget den norske stats forfølgelse av homofile: «Jeg vet hvor mye dette betyr for mange. Det er mange som nå vil rette ryggen og puste friere», sa Vigdis (Hammer m.fl. 2022). 

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Eikvam, Turid 1985. Aktiv veteran. Løvetann nr. 1 (9). Skeivt arkiv.

• Evang, Jenny Madsen 2018. Vi som føler annerledes – homoseksualiteten og samfunnet. Skeivt arkiv.

• Friele, Kim 1990. Troll skal temmes. Scanbok forlag.

• Frigstad, Kirsten 1994. Damene i Svensenga. Løvetann nr. 4. Skeivt arkiv.

• Gatland, Jan Olav 2015a. Alvhild Hovdan. Skeivt arkiv.

• Gatland, Jan Olav 2015b. Rolf Løvaas. Skeivt arkiv.

• Gatland, Jan Olav 2015c. Øivind Eckhoff. Skeivt arkiv.

• Gillow-Kloster, Hannah 2014. Det norske forbundet av 1948. Skeivt arkiv.

• Hammer, Sara Hegna, Jonas Brække og Selma Stormyren Larsen 2022. Fikk beklagelse fra Støre. Klassekampen 21. april.

• Hellesund, Tone 2003. Kapitler fra singellivets historie. Universitetsforlaget.

• Hellesund, Tone 2015. Begrepet «homofil». Skeivt arkiv.

• Hellesund, Tone 2018. Den legendariske butch/femme-festen. Skeivt arkiv.

• Jor, Eira Lie 2015. To lesbiske pionerer i akademia. Khrono 27. juni. Oppdatert 20. april 2022.

• Jordåen, Runar 2019a. Pauline Hall. Skeivt arkiv.

• Jordåen, Runar 2019b. Sissel Castberg. Skeivt arkiv.

• Jordåen, Runar 2019c. Dermot Mack. Skeivt arkiv.

• Jordåen, Runar 2021a. Haldis Nymoen. Skeivt arkiv.

• Jordåen, Runar 2021b. Historia om §213. Skeivt arkiv.

• Jordåen, Runar 2021c. Willy Mikkelsen. Skeivt arkiv.

• Kristiansen, Hans W. 2004. Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns livsfortellinger og livsløp i Norge. Dr. avhandling, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.

• Kristiansen, Hans W. 2008. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970. Unipub.

• Nygård, Elin 2007. Den eneste ene. Blikk nr. 7.

• Oslo Byleksikon. Oslodagen.

• Oss nr. 1, 1965. 140.000 homofile i Norge? har vi: et homofilt mannssamfunn? [anonym forfatter]. Skeivt arkiv.

• Pedersen, Lis 1990. – Man åpnet ikke for hvem som helst. Fritt Fram nr. 6/7. Skeivt arkiv.

• Rafto, Heidi Rhode 2020. Ensomhetens brønn. Skeivt arkiv.

• Skeivt arkiv 2014. DNF 48s første brosjyre.

• Skeivt arkiv 2019. Metropol.

• Skeivt arkiv 2016a. Intervju med Vigdis Bunkholdt av Siri Lindstad.

• Skeivt arkiv 2016b. Intervju med Solveig Askjem av Siri Lindstad.

• Skeivt arkiv 2020. Arne Heli.

• Østrem, Olav 2022. Kjærlighetskampen. Klassekampen 13.april.