Som barn i Mo i Rana skjønte vi ungene at voksne hadde vonde hemmeligheter. Kvinner kom på butikken med blåveis, de fortalte rare historier om å gå på en dør. Mora mi sa av og til at den og den ikke hadde det så lett, men ingen snakka åpent om kvinnemishandling.
Fortalt til Unni Rustad, 2025.
På 1970-tallet ble jeg med i Kvinnefronten. Der visste vi hva som skjedde, vi hadde jo medlemmer som var sykepleiere og sykepleiestudenter, de fortalte at på sykehuset fikk de inn kvinner som var mishandla av mannen sin.
Vi diskuterte hva som måtte gjøres. Vi hadde hørt om krisesenteret i Oslo, og det var målet i Mo også, men i første omgang ville vi ha en krisetelefon.
Vi gikk til kommunens folk og spurte om penger til en telefon å ha i helga, det kosta jo ganske mye å få telefon den gang. Nei, det var helt unødvendig, kvinnemishandling var noe som skjedde i Oslo, ikke på Mo, fikk vi vite.
Vi gikk til AKP også, men der var det heller ingen støtte å få.
Hos politiet ble vi kasta ut da vi kom for å få en kontaktperson. Det fikk være grenser – nå hadde vi fått igjennom abortkravet, skulle vi kreve å ikke bli slått òg! Ikke fikk vi tillatelse til å ha stand, heller, vi hadde bråka nok, mente politiet.
Jeg og noen andre kvinner starta opp likevel, i huset. jeg hadde overtatt etter mor som hadde flytta. Der var det telefon som fungerte. Vi samla inn penger til annonse i Rana Blad hver uke, og opplyste om at telefonen var åpen fra lørdag kveld til søndag formiddag.
Så satt vi der den første helga. Ingenting skjedde. Helga etter var det en masse telefoner fra frekke og tullete folk, men så begynte kvinnene å ringe. Vi skrev ned hvor mange som ringte, og hva de fortalte. Det hadde vi lært av de som drev Camilla krisesenter i Oslo.
I ettertid har jeg tenkt på hvor tragisk situasjonen var.
Vi var litt over tjue år og skulle gi råd til førti–femti år gamle kvinner som hadde vært plaga av en voldelig gubbe et langt liv. Samtidig var vi de eneste disse kvinnene hadde, de eneste som viste at vi forsto hva de var utsatt for.
Vi hørte på det kvinnene fortalte, og anbefalte dem å gå til lege, sykesøster eller helsesøster, eller ta kontakt med familievernkontoret. Det var ikke mange muligheter de hadde. Kvinner hadde ikke penger til å skille seg, på Mo fantes det så å si ikke jobber for kvinner. Det var en skam å bli slått.
Mange levde i en helt uholdbar situasjon, og det fikk vi jo bevis på. En kveld jeg skulle til å legge meg, føyk døra opp, og inn kom ei dame som gråt og bar seg. Hun hadde blitt banka opp av mannen sin, ville ikke gå hjem igjen, og nekta å kontakte politiet eller sykehuset. Jeg satt sammen med henne hele natta, helt til hun var sikker på at han sov ut rusen.
Vi ble kalt gærninger og det som verre var, da vi gikk ut med kravet om krisesenter. Hånfliring var en vanlig reaksjon. Men det var umulig å benekte virkeligheten, for den kunne vi dokumentere. Mo fikk krisetelefon, og etter hvert et krisesenter som er respektert og anerkjent.
I 1982 flyttet jeg til Oslo. Planen var å ta lærerutdanning, i stedet begynte jeg på Camilla krisesenter. Jeg har fremdeles sterke minner fra denne tida.
Innvandrerkvinnene hadde hatt det ekstremt vanskelig, og jeg så hvor modige de var som hadde greid å bryte ut. Jeg lærte mye om hvor tøft det er å komme fra andre land og skulle lage seg et eget liv her.
En liten gutt på fem år gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Han kom med mor og søster, med skuldrene opp over øra, knytta hender, og han hadde et sånt sinne inne i seg at det lyste av ham. Gutten var anspent som en bue. Jeg fikk et sånt innblikk i hva volden gjør med unger.
Jeg var inspirert av Nils Christies bok Pinens begrensning – om hvordan samfunnet straffer utslåtte mennesker ved å påføre dem enda mer smerte og lidelse – og av erfaringene fra Camilla. Det fikk meg til å studere kriminologi og ta en doktorgrad ved Københavns Universitet, etter å ha forsket på hvordan politiet jobber med dopavhengige på gateplan. Kunnskapen ga jeg videre da jeg underviste kommende politifolk for å få dem til å forstå hvordan livet ser ut nedenfra.
Jeg kunne bruke kunnskapen og livserfaringene mine sammen med teoriene, for meg var det som om ringen ble slutta.