Kvinnebevegelsen var preget av debatt og konflikter. Men også et ønske om å formidle sin politikk og komme kvinner flest i tale. De fleste grupperingene lagde egne blader som fungerte som kontaktorgan mellom medlemmene og som presenterte organisasjon og politikk utad.
Av disse tidsskriftene var Kvinnefront, utgitt av Kvinnefronten, og Lavendelexpressen, utgitt av Lesbisk Bevegelse fram til begynnelsen av 1980-tallet, produsert for eksternt salg. Nyfeministenes Feministen og bladene produsert av Brød & Roser (i Trondheim: Fyrstikka) fungerte mest som kontakt- og debattorgan internt.
To blader ble drevet av kvinner fra ulike kvinnepolitiske miljøer, Sirene og KjerringRåd. Sirene ble startet av Cappelen forlag i 1973, mens KjerringRåd ble startet opp av en gruppe kvinner i 1975.
Sirene (1973-1983)
I september 1973 kom prøvenummeret av Sirene ut. Bladet var redigert av kjente feminister og gitt ut av Cappelen forlag. «Den undertrykte Liv Ullmann» prydet forsiden. Det første nummeret, som ble trykket i et opplag på 5000 forsvant i en fei, og måtte trykkes opp hele syv ganger (se også faktaboks).
Sirene ville være et feministisk alternativ til ukebladene med mål om å gjøre kvinner bevisste på sin situasjon i et patriarkalsk samfunn. I den første lederen (nr. 1, 1973) heter det:
«Vi vil lage et blad som angår oss ... Vi var lei av å lese i ukebladene ... Vi håper Sirene kan bli et alternativ til ukepressens bevisste påvirkning til den tradisjonelle kvinnerolle».
Sammenlignet med andre politiske tidsskrifter hadde Sirene et bredt utvalg stoff, noveller, artikler, intervjuer, tegneserier og leserbrev.
I 1977 frigjorde redaksjonen seg fra Cappelen. Det skyldtes dels at opplaget hadde sunket og at man derfor fryktet forlagets reaksjoner, og dels et ønske om å være fullstendig uavhengig av Mannen (les: Cappelen).
Redaksjonene i Sirene hadde hele tiden flat struktur, der ingen var fast redaktør og ansvarsfordelingen var basert på de enkelte medarbeidernes ferdigheter. Slik sett var Sirene inspirert av Nyfeministenes tanker om flat struktur og kollektive løsninger.
Siste nummer av Sirene kom ut i 1983, da var opplaget gått betydelig ned, og relasjonen mellom Sirene og aktive i kvinnebevegelsen var svekket etter uenigheter knyttet til synet på pornografi.
KjerringRåd (1975-1986)
KjerringRåd ble startet opp i 1975, med mål om å være et supplement til de eksisterende tidsskriftene. Redaksjonen var satt sammen av enkeltpersoner fra forskjellige grupper og miljøer innen kvinnebevegelsen, det var viktig for dem at bladet skulle være helt uavhengig (se også faktaboks).
Målet med KjerringRåd var å lage et mer teoretisk tidsskrift som kunne gå inn i debattene som gikk i kvinnebevegelsen og formidle resultatene fra den gryende kvinneforskningen.
I første nummer skriver redaksjonen:
«Vi vil prøve å ta opp til drøfting de ulike retninger innen kvinnebevegelsen, både med hensyn til organisering, teori og arbeidsmåter. Sentrale spørsmål her vil være: forholdet mellom teori og praksis, mellom målsetting og organisasjonsstruktur og hva som menes med revolusjonær kvinnekamp. Vi tar sikte på å møte en bred debatt, og redaksjonskollektivet er derfor satt sammen av kvinner fra ulike kvinnepolitiske miljøer. Vi har også ulik oppfatning av kvinnepolitikk. Uenighetene skal ikke arkiveres i kollektivet, men luftes i spaltene.»
Det første nummeret av KjerringRåd kom ut til 8. mars i 1975 ble trykket i 3000 eksemplarer, og utsolgt allerede 4. mars. Etter dette steg opplaget raskt. I 1976 hadde KjerringRåd et opplag på mellom 6000 og 7000.
Alt arbeid med KjerringRåd ble gjort av redaksjonsmedlemmene gratis på fritida. Da tidsskriftet gikk inn i 1986 var det både fordi det var vanskelig å drive det på denne måten lengre, og fordi hele bevegelsen som bladet var en del av hadde forandret seg. I stedet for å legge om den redaksjonelle linja valgte redaksjonen å legge ned arbeidet.
Kvinnefront (1975-1982)
Kvinnefront var Kvinnefronten sin avis. Første nummer kom ut høsten 1975. Bakgrunnen for bladet Kvinnefront var at Kvinnefronten ikke så Sirene som sitt tidsskrift, de mente det trengtes et alternativ som i større grad tok utgangspunkt i kvinners situasjon, først og fremst kvinnene i arbeiderklassen. Den røde tråden skulle være retten til arbeid.
I første leder (nr. 1, 1975) skriver redaksjonen:
«Endelig har Kvinnefronten fått sin egen avis. Behovet for avisa har vært enormt. Nå skal ikke lenger alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen. Nå har vi fått en avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.»
Redaksjonen i Kvinnefront lagde bladet på dugnadsbasis på fritida.
I 1982 skiftet avisa navn til Kvinnejournalen, samtidig som redaksjonen ble fristilt fra Kvinnefronten. Målet var å nå ut til en større lesergruppe. Magasinet beholdt dette navnet fram til 2004. Da gjennomgikk bladet en større omorganiserings- og endringsprosess og endret navn til Fett.
Fett er det eneste av de generelle kvinnepolitiske bladene som ble grunnlagt av den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet som lever videre på 2000-tallet.
____
Sirenesang
Skrevet av Nina Selvik.
I 1973 kom det første nummeret av kvinnebladet Sirene. Seks kvinner sto bak, blant dem Astrid Brekken. Gjennom Sirene videreførte de praksisen i nyfeministenes bevisstgjøringsgrupper. Det gjaldt å bli bevisst sin situasjon som kvinne i et patriarkalsk samfunn, og det ble man blant annet ved å dele sine erfaringer med andre kvinner.
«Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykt før de har en drøm, en visjon om noe bedre.» Fast motto i Sirene.
Også Liv Ullmann er undertrykt
Sirene var et alternativ til de tradisjonelle ukebladene. Der Alle Kvinner skrev om oppskrifter, skjønnhet og barn, skrev Sirene om likelønn, fri abort og daghjem. Det var særlig ukebladenes passiviserende kvinnesyn nyfeministene reagerte på; bladene bekreftet den tradisjonelle kvinnerollen sentrert rundt hus, hjem og barn. Førsteopplaget av Sirene var på 5000 og forsvant i en fei. For Sirene representerte noe helt nytt i norsk sammenheng.
– Vi var en ny stemme når det gjaldt synet på hva en kvinne er, vi var sterkt kritiske til husmorrollen, på offensiven når det gjaldt like rettigheter i arbeidslivet, og fritt-talende om seksualitet, sier Brekken i et intervju med Kilden i 2003.
Ingen andre skrev om kvinners liv på denne måten.
Andre kvinnetidsskrifter som Kvinnefront og KjerringRåd kom ikke før i 1975. Dessuten var Sirene en mellomting mellom tidsskrift og ukeblad. Det hadde noe av tidsskriftets seriøsitet, men var mer likt ukebladet når det gjaldt leservennlighet og layout. I Sirene fantes kvinneportretter, artikler, tegneserier, noveller og lesebrev, blant annet. Et stort bilde av Liv Ullmann dominerte bladets første forside, med tittelen «Den undertrykte Liv Ullmann».
– Når vi frontet Liv Ullmann i det første nummeret, var det et ganske sterkt signal om profilen, sier Astrid Brekken. Vi fridde til publikum, og vi ønsket å si at dette bladet ikke bare henvendte seg til folk som identifiserer seg med feminisme og politikk. Vi ville nå utover egne rekker, for selv var vi ingen sterkt politisk eller ideologisk gjeng. Vi la oss på en feministisk linje, men tok for oss emner og brukte en stil som appellerte til flere enn dem som var frelst fra før. Men det at vi skulle lykkes så sterkt, det var overraskende.
Vårt besværlige underliv
Seksualitet og underliv var fortsatt tabubelagte emner i 1973. Sirene trykte for eksempel en novelle som handlet om det å få bryskreft og opplevelsen av å fjerne brystet.
– Dette var uvanlig, husker Brekken.
– Men særlig oppsikt vakte den faste spalten «Vårt besværlige underliv», som var en spørrespalte der legen Ragnhild Halvorsen besvarte lesernes spørsmål. Vi var nokså frittalende og brukte et språk som nok ligger nærmere opp til det man bruker i dag. Vi snakket om lyst og seksuell likestilling.
Astrid Brekken forteller at navnet på bladet, Sirene, spilte på ordets doble betydning. På den ene siden er sirener de homeriske kvinnene som lokket til seg sjøfarende menn med sin forførende sang. De var farlige. På den annen side var sirener signaler, varselsignaler. Og det var særlig den siste betydningen av ordet, den vekkende funksjonen, de seks kvinnene var opptatt av, derfor undertittelen «Et tidssignal for kvinner og menn». For menn?
– Ja, vi var ikke mannehatere, slik motstanderne yndet å kalle oss. Vi ville ha med oss mennene. Vi var imot patriarkatet, det vil si de strukturer i samfunnet som undertrykker kvinnen. Patriarkatet var hovedfienden for nyfeministene, ikke den enkelte mann. Dessuten er det viktig å understreke at Sirene var et fullstendig uavhengig tidsskrift, vi var ikke taleorgan for noen bestemt bevegelse, selv om de fleste av oss nok identifiserte oss med nyfeminismen. Men nyfeministene var tverrpolitiske, i motsetning til for eksempel Kvinnefronten.
Selv om kvinnene bak Sirene møtte masse positiv respons, i form av leserbrev og høye opplagstall, ble de også møtt med hets og frykt.
– Folk har fortalt senere at de var skjulte abonnenter eller at de kjøpte bladet i smug, sier Brekken. Feminismen ble oppfattet som noe farlig og truende.
Hun hadde følt det samme da hun studerte i USA noen år tidligere.
Bra-burning, Man-hating Bitches
– I 1969 dro jeg til New York for å ta hovedfag i sosiologi. Der var kvinnebevegelsen godt i gang. De kjempet blant annet for fri abort. De amerikanske kvinnene var modige og tok ofte i bruk sterke slagord. De møtte massiv motstand, ikke minst fra menn, som kalte dem «bra-burning, man-hating bitches».
Astrid Brekken hadde opplevd sin feministiske «oppvåkning» på slutten av 1960-tallet, mens hun fortsatt var i Norge. Den kom gradvis, forteller hun.
– I dag er det naturlig for jenter å ha likestilling som en del av sin personlige ideologi. Det var det ikke på 60-tallet. Jeg husker at jeg i ungdommen stadig var i diskusjoner om kjønnsroller, særlig med menn. Men jeg kom til kort, for jeg manglet et tilstrekkelig begrepsapparat. Dette løsnet etter at jeg kom over bøker av Simone de Beauvoir og Betty Friedan. Endelig var det noen som satte ord på det vi kvinner lenge hadde følt, men ikke hatt et bevisst forhold til. Og da jeg kom til USA i 1969, var det som å komme hjem. Her var diskusjonen i full gang. Det var det som var så flott med å komme dit akkurat da!
Brekken forteller at feminister i USA med Gloria Steinem i spissen ga ut magasinet Ms, et glossy blad med feministisk innhold. Ms var ikke en stilløs blekke med politiske tekster, og man fant det i samme hylle som de mer glamorøse kvinnemagasinene. Dette burde være en idé også for norske feminister.
– I 1971 var jeg tilbake i Norge, og ansatt i NRK. Der møtte jeg Gøril Strømholm, som også var journalist. Og vi begynte å fabulere sammen: «Tenk så spennende å starte et norsk feministblad.»
Et fenomen
Nå var nyfeminismen godt i gang også i Norge, og i løpet av kort tid hadde Strømholm og Brekken samlet en kompetent gjeng: Bitten Modal var aktiv nyfeminist, mens Sissel Biong, som jobbet i Gyldendal, var grafisk designer. Kari Rolfsen var billedkunstner, og forfatteren Bjørg Vik, som gav ut bøkene sin på Cappelen forlag.
– Vi var seks ressurssterke kvinner med troen på at vi kunne få det til. Derfor gikk vi til forlagssjef Henrik Groth i Cappelen og fortalte om prosjektet. Og han sa ja til å stille med kapital. Det gikk overraskende lett. Men han så vel potensialet i oss, sier Brekken.
– Vi fikk stor oppmerksomhet i pressen, også i utlandet. For vi var et fenomen. Vi var tidlig ute, og vi representerte noe nytt. Dessuten gikk det jo så utrolig bra. Opplaget var en sensasjon i seg selv.
Etter at det hadde gått så bra med det første nummeret, trykte de nummer to i et opplag på 30 000. Og fortsatt gikk det godt. De ble overmodige, forteller Brekken, og frigjorde seg fra Cappelen i 1977. Sirene hadde et opplag på mellom 20-25 000 de første tre årene. Bladet kom ut ca. en gang i måneden, noen ganger sjeldnere. Som nyfeministene var redaksjonen opptatt av å ikke ha en hierarkisk organisering.
– I begynnelsen var Sirene en dugnadssak, og vi hadde flat struktur. Da vi ansatte en person på heltid, IdaLou Larsen fortok dette idealet seg noe, naturlig nok.
Astrid Brekken gikk ut av redaksjonen i 1978. Det ble ikke tid nok. I tillegg til å ha full jobb og barn overtok hun familiens gård. Men Sirene fortsatte videre, helt til 1983, da det gikk inn.
KjerringRåd - intervju med Runa Haukaa
Skrevet av Marte Ericsson Ryste.
– Sirene hadde som mål å være et alternativt ukeblad, et kvinnepolitisk ukeblad. Vi følte at vi trengte noe annet i tillegg. Vi trengte et tidsskrift som kunne gå inn i debattene som gikk i kvinnebevegelsen, her tenker jeg på for eksempel på debatten rundt forholdet mellom kvinneundertrykking og klasseundertrykking. Samtidig var de første resultatene fra kvinneforskningen begynt å komme, og vi ønsker å formidle resultatene derfra. Vi startet altså ikke opp som en konkurrent til Sirene, men som et supplement.
Kjerringråd fikk låne gratis lokaler hos forlaget Pax i Oslo. Senere flyttet de til Kvinnehuset. Inntektene til drift kom fra abonnementsinntekten og annonsesalg. Alt arbeid i redaksjonen var frivillig og ubetalt. Skribenter utenfra ble stort sett «betalt» med 5 eksemplarer av siste nummer.
I mange år gikk det bra, men på 1980-tallet begynte redaksjonen å få problemer.
– I løpet av 1983/1984 hadde antallet abonnenter blitt halvert. Vi diskuterte hvorvidt vi skulle jenke oss etter jappetiden og legge om den redaksjonelle linja, det vil si legge vekt på individuell karriere, kvinner som toppledere, gründere, kravene til den nye «superkvinnen» og lignende, forteller Haukaa.
Men det ville ikke kjerringråderne. I 1986, elleve år etter begynnelsen kom siste nummer av tidsskriftet.