– Jeg ville utvide det tekstile språket, fra at alt skulle være pent – til å omfatte for eksempel død og fordervelse, som også er en del av livet, forteller tekstilkunstner Elisabeth Astrup Haarr (1945-2025). Unni Rustad og Ellen Aanesen intervjuet henne i 2023.
– Da jeg hadde utstilling i Ålesund i 1974 – en av byene jeg vokste opp i, kom min gamle håndarbeidslærerinne bort til meg og sa hun trodde jeg var det siste mennesket i verden som skulle bli tekstilkunstner. Dere skulle sett de vottene jeg strikka på skolen! Det var sånne svette grå kladder. Og gymnastikkdrakt og husmor-forkle med hullsøm på toppen. Forkleet mitt var helt grått! ler Elisabeth Haarr.
– Faren min var doktor. I tre uker klarte jeg å lure både ham og skolen til å tro at jeg hadde forstuet armen min, så jeg slapp å ha håndarbeid. Jeg fikk «nogen» i håndarbeid fordi jeg var så dårlig.
– Med det utgangspunktet, hvorfor valgte du et yrke med håndarbeid?
– Jeg ville bli maler, men det fikk jeg ikke lov til, fordi faren min visste at kunstnere var fattige. Jeg ble født i 1945 rett etter krigen. Mor døde da jeg var tre år. Far ville gi oss døtrene en økonomisk trygg framtid. Derfor ble jeg sendt på husmorskole, før jeg fikk begynne på Kunst- og håndverkskolen i 1963, for da kunne jeg kanskje bli godt gift. Men jeg fikk bare begynne på tekstillinjen.
Jeg husker den dagen vi nye studentene begynte. Rektor Stenstadvold holdt tale og sa vi måtte huske på at bare to prosent av oss kom til å bli kunstnere. Han var glad for at så mange hadde valgt å gå på tekstillinjen og motelinjen, for da ble det så mange pene hjem i Norge! Det tente ilden i meg der jeg sto i min hjemmesydde drakt og en liten topp, og ikke visste hvordan man skulle te seg på Kunst- og håndverkskolen.
Møtet med skolen var fantastisk og litt skremmende fordi tekstillinjen var full av regler, det syntes jeg jo var fælt allerede da jeg gikk på skolen og hadde håndarbeid.
– Var den gryende kvinnebevisstheten i gang i 1963, da du begynte på tekstillinjen?
– Flere i mitt kull var opprørske. Vi hadde allerede en fagopposisjon gående ved at vi opponerte mot deler av undervisningen. Vår klasse boikottet for eksempel broderiundervisningen fordi den var for dårlig. Det førte til masse spetakkel og tårer hos vår elskede hovedlærer. Det endte med at vi ikke fikk broderiundervisning – og det var greit nok. Vi opponerte også mot en del regler, for eksempel at alle farger måtte meleres, det vil si at alt garn skulle ha flere fargeavskygninger som sto i et harmonisk forhold til hverandre, mens ensfarget var ansett som stygt. Vi ville ha rene farger og sterke kontraster. Jeg ville lage «stygge» ting! ler Haarr.
– Jeg har gjemt på et brev fra Kjellaug Hølaas som var leder for avdelingen.
Der skriver Hølaas at hun husket godt da jeg satt og vevet på noen gardiner. Hun hadde stått bak meg og sett på det jeg holdt på med og syntes ikke det var spesielt flott. Så hadde jeg snudd meg mot henne og sagt: Det skal være stygt!
– Hvorfor ville du lage stygt?
– Jeg ville lage ting som irriterte. Jeg ville lage ting som du ble utfordret av å se på, ikke bare ting som var pene og harmoniske. Jeg ville utvide det tekstile språket, fra at alt skulle være pent – til å omfatte for eksempel død og fordervelse, som også er en del av livet.
– Men likte du å veve?
– Jeg likte selve det å sitte i veven. Men flatveven var et forferdelig vanskelig instrument, for man måtte jo binde opp masse trøer og greier. Og bindingsmønstre! Jeg kunne jo ikke fordra regning. Men det var vidunderlig å sitte i veven og dra skyttelen igjennom. Jeg kom inn i en slags rytme, frem og tilbake – frem og tilbake, frem dunk – tilbake dunk. Jeg kunne sitte og meditere.
Siste året fikk vi endelig lov til å holde på med oppstadveven. Det er en mye enklere vev. Det er i prinsippet tråder som henger over en ramme og med lodd bak – så sitter du og plukker foran. Det var fantastisk gøy. Da ble jeg frelst, for jeg hadde hele tiden håpet å få begynne med billedvev.
Norsk tekstiltradisjon
Norges første tekstilkunstner, Frida Hansen (1855-1931), ble verdenskjent i sin tid. Siden ble hun glemt inntil kunsthistoriker Anniken Thue gjenoppdaget henne tidlig på 1970-tallet, forteller Haarr.
– Frida Hansen tilhørte overklassen, men da mannen hennes gikk konkurs, startet hun en broderiforretning for å livnære seg. Der fikk hun inn et åkle til reparasjon. Hun fikk lyst til å veve selv og reiste til Kjerstina Hauglum, en kjent veverske i Sogn for å lære. De to moderniserte oppstadveven så den fikk trøer og skaft. Den moderne tekstilkunsten i Norge startet med møtet mellom Frida Hansen og Kjerstina Hauglum, og med hvordan de forandret oppstadveven, forklarer Haarr.
– Den moderne billedveven sprang ut av den allmenne kunnskapen kvinner hadde, spesielt langs kysten, med å veve åklær med ruter og lynild-border. Det å holde på med veving er viktig i seg selv, understreker hun.
– Billedvev, slik vi gjør det i Norge, er annerledes enn i andre land. Det var Frida Hansen som tok i bruk gamle åkle-tradisjoner til å lage det vi kaller billedvev. Dette er spesielt for Norge. Det er noe vi kvinner kan og som vi må være stolte av at vi kan – og som vi må fortsette å videreutvikle.
Elisabeth Haarr har et langt liv bak seg, som eksperimenterende kunstner på «den tekstile misjonsmarken», som hun kaller det, enten hun har bodd i Oslo, Bergen, Jølster, Askvoll eller Trondheim. Arbeidene hennes er vist på en rekke utstillinger. Hun innehar professorkompetanse i tekstil. I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Nå arbeider hun med forberedelser til en stor utstilling i anledning 80-årsdagen i 2025.
Hun viser oss rundt i huset på Søm i Kristiansand, dit hun flyttet inn til sin nåværende mann Leif Nilsen for tjue år siden. Han var blitt enkemann. En fantastisk snill og romslig mann, et sjeldent menneske, forteller Haarr. Han skjønte etter hvert at hun trengte plass til å arbeide med kunsten sin. Mye plass.
I dag er så og si hele huset tatt bruk i kunstens tjeneste, unntatt det store gjestfrie kjøkkenet med langbord og god plass til venner. Den store stuen er omgjort til Haarrs lyse atelier med utsikt til hagen, hvor hun eksperimenterer med å grave ned tekstiler for at de skal ta farge av jorda. Her er lagerrom for billedvever og omfangsrike silkefaner til kamp og protest. Her er plass til arbeider i papir, akvareller og malersaker. I underetasjen er det arbeidsrom til broderier med stoffer, garn og sytråd i alle farger. Et rom til farging av stoff. Et strykerom. Hun stanser i gangen ved en mappe med plakater som det står Kvinnefronten på. Det var hun som laget den aller første plakaten til Kvinnefronten i 1973.
– Hva tenkte du på da du lagde den plakaten?
– Jeg tenkte at det var så mange knyttnever i omløp. Og alle knyttnevene gjaldt kamp og kamp og kamp og kamp. Jeg opplevde det som veldig mannslig. Jeg ville lage en kvinnelig plakat, den skulle være feminin. Da jeg fikk dette oppdraget, var jeg ikke veldig kvinnebevisst, jeg var jo så ung, men jeg var irritert på at det var så mye mannegreier alle steder. Jeg ville lage noe som folk ville stoppe opp ved, fordi det var noe helt annet i vrimmelen av knyttnever og røde flagg. Da laget jeg denne milde fronten med vakre kvinner som løper over blomsterengen. Det vokser blomster i sporene av kampene, og resultatene– det man oppnår – er så positivt. Det er viktig å tenke på. Det er mye å være stolt av, understreker Haarr.
Kvinnebevisstheten vokser
– Vi var den første generasjonen som hadde vår egen kultur, den første tenåringsgenerasjonen. Og man begynte å forstå noe om hvordan kvinneundertrykkingen virket. Vi skjønte jo ikke alt. Vi skjønte slettes ikke den seksuelle revolusjonen, hva den egentlig handlet om. Det misforsto vi helt. Det var gutta som vant der. Det var jo egentlig på guttas premisser at det skjedde. Jeg tror ikke det passet oss, men vi var med på det allikevel. Samtidig bar du på redselen for å bli gravid, ikke sant? Det tok tid før man begynte å snakke om kvinners seksualitet, det var ikke noe som kom rekende samtidig. Det kom etterpå. Man gjorde seg sine erfaringer. Jeg var heldig, fordi jeg gikk på Kunst- og håndverksskolen og var i et miljø hvor det var mindre nedverdigende behandling av damer.
– Du fikk barn mens du gikk der?
– Mitt første barn ble født i 1967, jeg var gravid i 1966. Gynekologen jeg gikk til sa: Ikke slutt på skolen, ikke ta deg fri et år. Hun sa: Ta med deg ungen på skolen. For hvis du tar deg fri et år, så kommer du ikke tilbake.
Jeg begynte på skolen igjen da ungen var tre uker. Da måtte jeg ha en ny kamp med min kjære lærer Hølaas om å få lov å ha ham med på skolen. Men da hun først ga seg, ryddet hun kontoret sitt og jeg fikk en liten krok hvor jeg fikk lov å stelle og amme ham.
Han lå i barnevogn der inne hvor vi satt og slamret med vevene våre. Og når han gråt litt, var det en av de andre som trillet ham i gangene. De andre syntes det var koselig med en baby der. Det var veldig kjekt. Men jeg var veldig sliten, det må jeg si, da tok jeg diplom på skolen høsten 1967. Men jeg gjorde det bra.
Jeg var heldig fordi jeg var gift og hadde en som kunne forsørge meg, for jeg hadde ikke noen penger. Jeg kunne veve mine første tepper hjemme, mens han var på jobb. Jeg slapp å gå og finne meg en jobb ved siden av å ha barn. Jeg var hemmafru og passet barn om dagen og vevde om kvelden og natten og laget kjempefine tepper. De er på museum nå.
– Så kom Ammehjelpen. Jeg var med på å starte Ammehjelpen og hadde mange diskusjoner med Elisabet Helsing som var nyfeminist. Vi var venner. Jeg var veldig usikker på dette at kvinner skulle gå ut i arbeid. Hva med barna? Elisabeth og jeg diskuterte. Vi kan jo ikke gjøre det, hvordan skal vi løse dette? Det var jo umulig å få barnehageplass også. Hvis du fikk en barnehageplass, så varte den bare fra ti til to. Det var jo bare for sånne som meg, som jobbet hjemme, så jeg syntes vi måtte få orden på barnehagene først.
Jeg var veldig for «gratis barnehage til alle barn». Det synes jeg fremdeles er en veldig fin parole. Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke sier det. Det er gratis skole, hvorfor skulle det ikke være gratis barnehage? Det vi feilberegnet når vi snakket om at vi skulle gå ut og tjene penger sjøl, var at vi glemte barna. Jeg mener at barna er glemt ennå.
– Hvordan?
– Jeg mener at det er forferdelig at barna kommer i barnehage når de er ett år. Det er altfor tidlig. Jeg mener for det første at det skal være fem timers normal arbeidsdag. For det andre at det skal være to års permisjon hvor foreldrene kan dele den permisjonen som de vil, sånn at ungen kan begynne i barnehagen når det er to år. Det er for tidlig å sende barn i barnehagen når de er ett år. Da er barnet ennå så knyttet til særlig moren, fysisk og psykisk, og kanskje til faren og sine nærmeste, at det er opprivende å komme for tidlig i barnehagen, understreker Haarr.
– Før jeg fikk barn tenkte jeg bare på meg selv. Jeg ble opptatt av verden rundt meg da jeg selv fikk barn. Jeg lå i sengen og ammet min lille sønn og hørte at det var kupp i Hellas. Jeg så for meg kvinner og barn som lå og gjemte seg i grøfter. Jeg hadde fått barn og begynte å skjønne at verden utenfor er farlig og at det er viktig å følge med. Dermed var det gjort.
Etter det har jeg vært veldig opptatt av det som har skjedd rundt omkring i verden. Det har vært knyttet opp mot kvinner, og det igjen har vært knyttet opp mot det tekstile som jeg har jobba med.
Fagpolitikk
– Etter at jeg fikk barn har jeg også holdt på med fagpolitikk. Jeg var 22 år. Det var faglig kamp og kvinnekamp samtidig. Jeg ble med i UKS, Unge Kunstneres Samfund, i 1968. Da var vi rundt 40 tekstil-kunstnere, de aller fleste kvinner. Vi kom med i UKS, men vi måtte søke som malere.
Så dannet vi Tekstilgruppen i UKS og hadde en haug med krav. Vi ville ha egen jury og eget styremedlem i UKS. Vi ville også ha det samme i andre foreninger. Vi ville ha egen tekstil-jury på Stipendutstillingen og Høstutstillingen. Nils Eger og jeg var en delegasjon fra styret i UKS som skulle forhandle med Bildende Kunstneres Styre (BKS) om egen jury for tekstil på Høstutstillingen. Da sa sjefen for BKS rett ut til meg: Vi kan ikke ha «disse gardina» her på Høstutstillingen! Egentlig handlet det om kampen om plassen og om å være synlig i markedet. Da ble det jo mindre plass til mennene, fordi malerne var menn og tekstilkunstnere var damer.
Vi oppnådde egen jury på Høstutstillingen i 1976, det var en seier. Men vi tekstilkunstnere ville også ha akademi-utdanning for tekstil, for å kunne jobbe og fordype oss i tekstil som bilde. Og vi ville bli innkjøpt til Nasjonalgalleriet (nå Nasjonalmuseet). Det var helt tilfeldig om noen av oss ble innkjøpt til Nasjonalgalleriet. Vi ble avvist. De sa at vi kan ikke kjøpe inn tekstil for vi har ikke konservatorer som kan noe om tekstil. Det fikk vi som svar når vi banket på den døra.
Damer føler seg ikke anerkjent før den mannlige ekspertisen ser dem, men det er da mer enn flott nok at kvinner ser dem? Derfor tok noen av oss initiativ på slutten av 1980-tallet, for å få et eget moderne tekstilmuseum knyttet til Kunstindustrimuseet i Trondheim.
Det er ennå ikke realisert, og fremdeles blir få kvinner kjøpt inn til museene.
Kunstneraksjonen 1974
Elisabeth Haarr var klar til innsats da Kunstneraksjonen var i emning på begynnelsen av 1970-tallet. Det startet med at UKS hadde en utstilling som het Kunstnerkår i 1971. Den bygget på forsker Aina Helgesens undersøkelse av kunstnernes kår, forteller hun.
– Det kom fram på utstillingen at åttifem prosent av oss måtte forsørge seg av annet arbeid. Ti prosent klarte seg sånn noenlunde og fem prosent klarte seg bra. Og slik er det ennå, kommenterer hun.
– Den utstillingen åpnet øynene våre. Det som hadde vært et privat problem, som vi bar på som en skam hver for oss, ble et felles problem. Vi ble innmari forbanna. Så plutselig: Vi kan ikke ha det sånn lenger, vi må ha høyere stipender! Aina klarte å få oss til å forstå at vi hadde en arbeidsgiver: den norske staten. Uten bildende kunst ville jo Norge være kulturløst. Vi klarte etter hvert å få den norske stat i tale. Billedkunstnerne ville ha ordentlig betaling når vi stilte ut, vi ville bli brukt til utsmykking i offentlige rom, vårt krav var at to prosent av byggesummen til alle offentlige bygg skulle brukes til kunstnerisk utsmykking. Det tredje kravet var garantert minsteinntekt til de kunstnerne som ikke kunne klare seg.
Aina Helgesen laget også en egen undersøkelse av kvinnelige billedkunstneres kår, som konkluderte med at vi ble oversett ved innkjøp til museene.
– På den tida var det noe som het Norges Kunstnerråd. Lille meg sendt av gårde på møte der for å fortelle om hva vi billedkunstnere holdt på med. Da ble forfatterne og alle de andre skapende kunstnerne forbanna, og vi ble enige om at nå slår vi oss sammen. Vi danna Kunstneraksjonen 1974. Fantastiske Bjørn Nilsen ble leder for Kunstneraksjonen, Eva Lange var nestleder, og de hadde selvfølgelig nær kontakt med Aina Helgesen.
Jeg fortsatte med Kunstneraksjonen da reiste jeg til Bergen for å være sammen med min daværende kjæreste som også var kunstner, tok med mine barn og flyttet inn i et kondemnert hus på Nordnes. Da hadde jeg vært med i AKP siden 1973, og vi laget eget kunstnerlag i Bergen.
Læreren
Ett år underviste Elisabeth Haarr på Heimeyrkeskulen i Jølster.
– Der sa rektor at det var forbudt for lærere å være med i Kvinnefronten. Da var det jo bare å melde seg inn i Kvinnefronten øyeblikkelig! Jeg var eneste lærer i kvinnefront-gruppa på Heimeyrkeskulen, resten var disse fantastiske elevene. Jeg lærte så mye av dem, om kvinnesak ikke minst.
Jeg lærte også mye om tekstil av lærerne. Det er leit at husflidsskolene er lagt ned, dermed har så mye kunnskap gått tapt.
– I 1978 ble jeg ansatt som den første læreren i tekstil på Kunstakademiet i Bergen. Vi fikk et budsjett på 6000 kroner og mitt gamle verksted på Bryggen som arbeidssted – og tre studenter. Etter hvert vokste vi til tre studenter og tre hospitanter. Der var jeg i to år og brukte mesteparten av tida mi til å finne lokaler, skaffe materialer og penger.
Vi hadde jo så dårlig utstyr! Vi hadde ikke oppstadvev, men vevet på svære rammer som gikk fra gulv til tak i de lokalene vi hadde.
I påsken var det ikke var studenter der. Da hadde jeg en rull med plastikk og ville lage et arbeide som hyllet Dolly Parton. Jeg hadde lest et intervju med henne i Playboy hvor hun sa at hennes mål i livet var å bli større enn Elvis. Jeg ble så glad for at en kvinnelig kunstner satte seg skikkelig høye mål her i livet. Og hun er jo blitt større enn Evis! Det er fantastisk hva hun har fått til – og at hun er seg sjøl. Med de tre parykkene. Hun sier det jo sjøl: Sånn ser jeg ut med mine tre parykker og silikon både her og der, jeg har dårlig smak, men sånn synes jeg det er kult å ha det. Og hun er så snill og gir bort penger til andre.
Mens Haarr var nyansatt på Kunstakademiet i Bergen ville Høyre lokalt legge ned akademiet. Kunstnerne aksjonerte.
– Etter mye om og men, diverse demonstrasjoner og aksjoner og spetakkel og hyl og skrik og faner og flagg over alt, fikk vi reddet Kunstakademiet. Min daværende mann reiste inn til Oslo sammen med administratoren på skolen og snakket med Høyre sentralt. De klarte å få Høyre sentralt til å mene at det var veldig viktig at Kunstakademiet i Bergen fortsatte. Høyre lokalt fikk refs fra sine egne. Vi klarte å redde Kunstakademiet. Det var jo flott!
Husmorliv
– I 1980 fikk jeg barn nummer tre, og vi flytta til Askvoll, for der kunne vi overleve på min manns garanti-inntekt. Der vevet jeg det teppet jeg er mest kjent for når det gjelder kvinnesak direkte. Det heter Frustrasjonsteppe. Det har havnet i en stor flott bok fra Amerika som heter Great Women Artists. Der havna jeg og to andre norskinger. Det er jeg litt stolt av, ler Haarr.
– Hvordan ble Frustrasjonsteppet til?
– Jeg kjente ikke en katt da vi flytta til Askvoll. Jeg hadde fått barn nummer tre og det eneste jeg foretok meg det første året var det som står vevet på teppet: HUS MAT BARN RENT ALENE, ALENE. Det var kjempedeilig å få barn nummer tre, men jeg holdt på å bli gæren av husmor-tilværelsen. Jeg lengtet etter å jobbe, lengtet etter å være for meg sjøl, lengtet etter å være voksen, følte at jeg satt i fengsel, rett og slett.
– Hvordan vevet du det inn i teppet?
– Jeg vevet det veldig stygt med hensikt. Det er vevet med irrgrønn plastikk i bunn. Så vevet jeg inn bleie- og handleposer. Du ser et kvinneansikt som skriker. Og en gul oppvaskhanske som skriker: Jeg orker ikke mer, jeg orker ikke mer!
Men i og med at jeg var gift med en kunstner på den tida, hadde jeg et oppgjør med ham. Jeg sa at vi måtte dele på tida vår og ha annenhver uke. Sånn kunne vi ordne oss, fordi vi var kunstnere begge to og jobbet i huset vi bodde i.
– På den tiden var Askvoll og Bergen to forskjellige verdener, to forskjellige tider.
Ordet kvinnekamp var ikke kommet til Askvoll. Ikke kvinnefrigjøring heller. Et par damer som var innflyttere og jobba som lærere prøvde å lage barnehage, men de ble møtt med sterk motstand. Hva skal man med barnehage? Barna kan leke ute i skogen med kongler, og det er sauer og kyr og grisunger og valper og frisk luft, og når de blir større kan de begynne på idrettslag eller synge i kor. Så her har vi har alt vi trenger, og vi trenger ikke barnehage. Og vi trenger slett ikke ungdomsklubb! En av de mest hatske var skolesjefen, han satt i kommunestyret og var medlem av Arbeiderpartiet. Det var en motstand som var så svær at det var ikke til å tro.
Jeg var med å arrangere 8. mars sammen med de andre og ga bort kvinnefrontplakater. Men jeg var ikke så aktiv i Kvinnefronten, for i desember 1981 ble Lech Walesa i Polen bortført. Da stiftet vi Solidaritet Norge-Polen i Askvoll. Det holdt vi på med i ti år. Det var helt fantastisk, hele bygda ble engasjert i Solidaritet Norge-Polen. Vi adopterte en landsby sør i Polen og sendte hjelpesendinger dit i ti år, forteller Haarr.
Tunge stunder
– Men etter at mannen min og jeg skilte lag, hadde jeg tunge stunder i Askvoll og jeg flyttet, først til Oslo og siden til Trondheim. Jeg hadde lite penger og ville ikke gå tilbake til sosialkontoret igjen, det hadde jeg opplevd da jeg skilte meg første gang. Det var forferdelig. Jeg ville ikke på sosialkontoret. Ex-mannen min hjalp meg med penger det første året etter at vi gikk fra hverandre, men så var det slutt.
Jeg har vært kjempefattig, superfattig. Det har vært helt skrekkelig, år ut og år inn. Da var det å håpe på å få stipend. Hadde jeg ikke fått stipendene, hadde jeg ikke klart meg. Jeg fikk stipend nesten hvert år. Jeg ble glad fordi jeg ble bedømt av mine egne, det var jo en anerkjennelse. Da kunne jeg holde fast på yrket mitt og kjempe for det.
Så kom 1980-tallet. Jeg husker vi var slitne, kunstnerne var slitne, vi som hadde jobbet med Kunstneraksjonen og stått på for å få bedre kår. Vi var slitne etter å ha jobbet i mange år. Jeg hadde jobbet med fagpolitikk med det ene beinet, internasjonal solidaritet med det andre beinet, og solgte Klassekampen med det tredje beinet. Vi var jo overarbeidet. Pluss at vi hadde familie og hele suppedasen. Vi hadde ikke krefter nok til å holde det oppe. Og da ble så mye pulverisert.
Silkespinnerskene i Bangla Desh
Slitasjeskadene meldte seg for Elisabeth Haarr allerede i 1977. Den siste billedveven ble ikke ferdig. Den skulle være en hilsen til enslige mødre i Bangladesh, forteller hun.
– Elisabet Helsing hadde vært i Bangladesh for å lære ugifte mødre om riktig ernæring. Men mødrene fikk ikke tak i riktig ernæring for de hadde ingen penger. Elisabet lurte på hva hun kunne gjøre så de kunne tjene penger. Selv hadde hun gått på spinnekurs på Statens kvinnelige industriskole – hun kunne spinne. Så satte hun i gang en silkefabrikk i bakgården der hun bodde og lærte de ugifte mødrene å spinne. De dyrket sine egne silkeormer som gikk på nesleplanter.
Det er mange måter å lage silke på. Man kan slenge alle silkekokongene i kokende vann, og så trekke ut 2000 meter med tynn, tynn, silketråd fra en silkekokong. Eller man kan vente til silkeormen har kommet ut av kokongen, så hiver man kokongen oppi. Da får man korte silketråder i stedet – og det ferdigvevde stoffet mange kaller råsilke eller thaisilke. Når mødrene lærte seg å spinne laget de små prøvehesper, små garnbunter.
Da Elisabet kom hjem fra Bangladesh, sa hun til meg: Du skal få alle prøvehespene jeg har – det var et berg av prøvehesper – hvis du lover å lage et teppe som du kan ta bilde av, så jeg kan sende det bildet til damene i Bangladesh.
Jeg begynte å veve på teppet, med veldig tynn bomullsrenning og deres silke som jeg hadde farget, med en parafrase på en typisk bangladeshisk sari-bord, og med sommerfuglene deres på neslene. Så vevet jeg meg selv i ull som sitter med vevegaffelen. Jeg skulle egentlig vinke til dem med fingrene mine, men jeg kom ikke så langt. Jeg fikk så mye senebetennelse og ble så dårlig at den billedveven aldri ble ferdig, forteller Haarr.
Hun la det halvferdige arbeidet vekk. Hun måtte tenke nytt.
– Da jeg skulle jeg ha utstilling i 1983 og fylle hele Kunstforeningen i Bergen med arbeider, hadde jeg hadde holdt opp å veve og visste ikke lenger hva jeg skulle bli «når jeg ble stor».
Jeg lot den halvferdige billedveven være som den var og la den på en hvitmalt sponplate, slengte noen prøvehesper med farga silke over og satte plexi-glass utenpå og tenkte: That´s it! Derfor heter det Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh/Svanesang, for det var det siste verket jeg gjorde på min kjære oppstadvev. Så tok jeg bilde av det og sendte til damene i Bangladesh. Det ble de glad for. Men de fikk det først i 1983.
Elisabeth Haarr fortsatte å tenke nytt.
– På utstillingen hadde jeg også med mitt aller første broderi, brodert med bittesmå sting. Det er en hyllest til min bestemor og heter Falmet skjønnhet.
Det er en sammenheng mellom damene i Bangladesh og det å sitte som knallfattig å brodere. Jeg satt og broderte på en gul fane, sydde sting etter sting på deres silkestoff, som jeg hadde farget. Jeg kjente at den lange tråden i historiene er den samme. Kampen for tilværelsen er den samme, innpakningen er litt forskjellig. Det tekstile går gjennom både historie og geografi, for vi holder på med det samme over hele verden. Så du kan kjenne på den lange tråden av felleskap og likhet og skjebner. Jeg begynner å grine når jeg tenker på det, for det har vært en så stor trøst når man han har sittet der alene og jobba. Da har det vært en stor trøst å vite at hele verden er på lag, vi er på lag med hverandre. Vi har felles kunnskap og felles språk. En gave som det er viktig å ta vare på.
Faner: «Å fange luften»
– Jeg var blitt interessert i faner da læreren min på Kunst- og håndverksskolen tok meg med på biblioteket på Kunstindustrimuseet og viste meg en gammel bok som het Schweizer Fahnenbuch fra 1942. Der var det faner fra middelalderen og frem til omtrent 1835. Det var alle slags faner, militærfaner, byfaner, laugsfaner, dødsfaner, alt mulig. Jeg ble veldig interessert. Det var en av opplevelsene som gjorde at jeg forsto tekstilenes dramatikk. Et stykke stoff er ikke to-dimensjonalt, men tre-dimensjonalt. Den tynneste silke kan gripe et helt rom, være monumental i all sin sarthet. Jeg har holdt en del foredrag om faner i mitt liv.
– Så ville jeg lage en fane som er blitt beskutt, som er revet opp og som likevel fortsetter å være en rød fane. Den ville jeg lage fordi jeg er opptatt av krig og nød og elendighet. Jeg er født i det den andre verdenskrigen tok slutt. De voksne snakket så mye om krigen, det var en del av oppveksten. Far hadde en venn som var mye hjemme hos oss, han var en av de overlevende fra Auschwitz. Han var veldig glad i meg, jeg satt på fanget hans og han hadde det fangenummert på armen. Jeg var livredd for at faren min skulle komme i konsentrasjonsleir, husker Haarr.
– Jeg er opptatt av krigen på mange forskjellige måter, og all den volden som vi ennå ikke har opplevd, men som nå begynner å snike seg nærmere oss. Så spurte jeg svigersønnen til mannen min, han var skarpskytter, om han ville skyte litt silke for meg. Han skjøt silken som er i den røde fanen som ble vist på utstillingen «Strid» i Kunsthall Oslo i Barcode i 2016. Fanen heter Walk On. Jeg ville vise at på tross av at fanen var blitt beskutt, signaliserte den fremdeles kamp og strid, den var fremdeles i live, understreker hun.
– Det var noen flyktninger fra Syria på utstillingen, som kjente seg igjen i den skutte røde fanen, og som så at den hadde sammenheng med skjoldet. Jeg laget også en kjempestor rød fane som hang utenfor utstillingslokalet og ble fylt av vind. Aftenposten skrev at nå var revolusjonen var kommet til Barcode! ler Haarr.
Beskyttelse
Ord som liv, kjærlighet og beskyttelse går ofte igjen når Haarr snakker om arbeidene sine.
– Det tekstile har alltid vært der som en beskyttelse: teltet, skjoldet, klærne man har på seg. Alt dette som det tekstile representerer, og som er så positivt og så vennlig og kjærlig, har kvinnene forvaltet.
Da jeg laget Syria-forhenget, hadde jeg sett et bilde i Morgenbladet av et forheng som de hadde hengt opp tvers over gatene i Aleppo som et skjold. Det besto av dynetrekk og gardinstoffer og hva det måtte være, og hvor kvinner hastig har sagt at vi gjøre noe, vi må redde nabolaget vårt, nå må vi forte oss å sy dette sammen fort, fort til et stort flak, og henge det opp over gata, sånn at du kan gå trygt bort til melkebutikken og få deg brød og melk uten å bli beskutt.
Jeg har også sett disse forhengene når de er blitt beskutt og henger som filler, og likevel heiser man opp nye sånne skjold hele tiden. Det er damene som gjør det fort, fort, tar alt man har. Her ligger det en sånn oppfinnsomhet.
Da Syria-forhenget hang her i Kristiansand, traff jeg to kvinner som hadde løpt bak sånne forheng og som kjente det igjen – da kunne ikke snikskytterne se dem.
Jeg blir så imponert over den skaperkraften mennesker har når de er i den største krisen i verden, hva de griper til av muligheter. Hva de gjør for å beskytte seg og sine.
