Norges første kvinnelige statsråd Kirsten Hansteen var kommunist, fredsforkjemper og feminist. Sitt kvinnepolitiske engasjement uttrykte hun som redaktør for bladet «Kvinnen og tiden». Under den kalde krigen testamenterte en radikal kvinnelig godseier fra Sverige store deler av formuen sin til tidsskriftet. Den kalde krigens anti-kommunisme gjorde det umulig for nordmennene å ta imot arven. «Kvinnen og tiden» ble lagt ned og glemt.
Først i 1921 fikk svenske kvinner alminnelig stemmerett. For å feire seieren bestemte en gruppe på fem fremtredende svenske kvinner, deriblant en av Sveriges rikeste godseiere, Elisabeth Tamm, seg for å grunnlegge en medborgerskole for kvinner.
Artikkelen er basert på Lauritz Guldal Einarsens masteroppgave «The Rise and Fall of Left-Feminism in Post-World War II Norway: The Case of Kirsten Hansteen» (Budapest, Central European University, 2019), og er en redigert versjon av artikkelen «Elisabeth Tamm og Norge» skrevet for Dialogen fortsätter, medlemsbladet til Kulturföreningen Fogelstad.
Den feministiske skolen på Fogelstad
Kvinnliga medborgarskolan vid Fogelstad åpnet sine dører i 1925 og ble et enestående kvinne- og radikalpolitisk miljø i Sveriges historie. Her skulle kvinner fra hele Sverige lære å utnytte den politiske likestillingen som var blitt vedtatt i Riksdagen, og dermed bidra til en mer rettferdig samfunnsutvikling på kvinners egne premisser.
Kvinnliga medborgarskolan var unik i Norden og tiltrakk seg i løpet av sin 30 år lange historie også norske, danske og finske elever og forelesere. En av kvinnene som ble en del av miljøet på Fogelstad var den norske kommunisten Kirsten Hansteen.
Kvinnliga medborgarskolan var i full drift på Fogelstad gods ved Katrineholm i 30 år. Skolen var myntet på kvinner i alle aldre og fra alle sosiale lag, som ble øvet i alt fra korsang og litteraturhistorie til kommunalkunnskap og fredsspørsmål. Målet var at elevene skulle lære seg å behandle alle slags politiske emner, å diskutere og å samarbeide med likesinnede så vel som med ulikesinnede – alt for å bli bevisste samfunnsborgere.
Godseier Elisabeth Tamms nære venn Honorine Hermelin var rektor på skolen. Hun utformet en særegen autoritetskritisk pedagogikk og skal ha møtt alle de 2 000 elevene som var innom skolen gjennom årenes løp med en helt egen varme.
Da skolen ble lagt ned i 1954 var det først og fremst fordi Fogelstad-kvinnene var blitt gamle og mente de hadde gjort sitt. Elisabeth Tamm gikk bort få år senere, mens Honorine Hermelin ble boende i rektorboligen på Fogelstad til sin død i 1977.
Norsk-svenske bånd på Fogelstad
Det fantes et særlig sterkt norsk-svensk bånd på Fogelstad. Elisabeth Tamm, skolens rike eier, hadde en varig interesse for og kontakt med norske miljøer som enda ikke er utforsket til det fulle (Levin 2003; Lundgren 2014; Andersson 1997).
Denne artikkelen presenterer én side av et feministisk nettverk på tvers av skandinaviske landegrenser ved å gi et lite innblikk i Elisabeth Tamms forhold til den norske kommunisten Kirsten Hansteen (1903-1974), og særlig godeierens viktige rolle for det radikale norske tidsskriftet Kvinnen og tiden.
Godseier Elisabeth Tamm og kvinnene
Elisabeth Tamm (1880-1958) har sin egen plass i skeiv politisk historie på grunn av måten hun levde sitt liv på; blant kvinner, for kvinner og sammen med en kvinne – Honorine Hermelin, som bedre kan beskrives som hennes livspartner enn som hennes venn. Elisabeth Tamm skapte det gamle Fogelstad gods om til et levende politisk sentrum for radikale kvinner i mellomkrigstiden og fram til 1950-årene. For mange kvinner ble dette et fristed.
Det mest bemerkelsesverdige ved godseier Tamm er likevel den radikale og sosialt innstilte politikken hun satte ut i livet både som økologisk orientert jordbruker og som folkevalgt for Liberala Samlingspartiet. I tillegg til å være en av de fem første kvinnene som ble valgt inn i riksdagen, var Elisabeth Tamm aktiv i lokalpolitikken i en årrekke og en drivende skikkelse i fredsorganisasjonen Svenska Kvinnors Vänsterförbund. Hun hadde et utrettelig engasjement, og skrev i organisasjonens blad Vi Kvinnor fram til få år før sin død.
Elisabeth Tamms innsats for norsk motstandskamp under krigen
I juli 1940, etter den tyske invasjonen av Norge, reiste en inntil nylig sengebunden Elisabeth Tamm over grensen for å besøke sin norske venn, sykepleierske og boligsakskvinne Lulli Lous, og for å tilby sin hjelp til det krigsrammede nabolandet (Levin 2003: 342).
Noen av Tamms bidrag til motstandskampen kan vi lese om i frigjøringsdagenes aviser. Der ble det fortalt at hun hadde bidratt med viktig støtte til den hardt bomberammede byen Kristiansund under invasjonen. Vi må anta at det er økonomisk støtte det er snakk om. Morgenbladet skrev at frøken Tamm hadde «støttet hjemmefronten» under hele okkupasjonstiden, blant annet sørget hun for poteter til motstandskjemperne som satt innesperret i fangeleiren Grini utenfor Oslo (15.9.1945). Tamm gikk tydeligvis ikke av vegen for å øse av formuen sin til norske antinazister.
Tilbake i Sverige agiterte Elisabeth Tamm for Norges frihet, og tok imot norske flyktninger på Fogelstad gods. Ifølge Romsdalsposten (17.9.1945) gjorde Tamm plass for rundt 50 nordmenn på Fogelstad under okkupasjonstiden. Under frigjøringen åpnet hun dørene for norske konsentrasjonsleirfanger som var blitt reddet fra tysk-styrte områder med Røde Kors sine hvite busser.
I juni 1945 fikk Norge sin første kvinnelige statsråd i motstandskvinnen Kirsten Hansteen.
Vi kommer nok aldri til å få fullstendig rede på hva Elisabeth Tamm gjorde for Norge under andre verdenskrig, men vi vet at hun ble verdsatt. I 1946 ble frøken Tamm dekorert med Haakon VII Frihetskors for «fremragende innsats for Norges sak under okkupasjonen og frigjøringen.» (Morgenbladet 30.3.1946)
Krigens slutt ble også starten på en ny og hittil ukjent epoke for Elisabeth Tamm og Fogelstad gods, takket være det personlige forholdet mellom godseieren og en norsk kommunist.
Kirsten Hansteen: kommunist, motstandskvinne og statsråd
I juni 1945 fikk Norge sin første kvinnelige statsråd i motstandskvinnen Kirsten Hansteen.
Kirsten var født i 1903 i Lyngen i Troms med etternavnet Moe. Familien flyttet til Kristiania da hun var barn. Hun ble etter hvert student i filologi og historie, og sammen med lillesøsteren kom hun med i den revolusjonære organisasjonen Mot Dag. Der traff hun ektemannen Viggo Hansteen som hun fikk tre sønner med.
Mellomkrigstiden gikk med til politisk arbeid, blant annet jobbet hun for å knytte tettere bånd mellom Norge og Sovjetunionen.
Under den tyske okkupasjonen ble ektemannen Viggo Hansteen skutt. Sammen med en annen fagforeningsmann var han den første som ble henrettet av den tyske okkupasjonsmakten for sivilt motstandsarbeid, det skjedde i 1941. Etter at hun ble enke arbeidet Kirsten illegalt, blant annet som redaktør for motstandsavisen Kvinnefronten. Etter frigjøringen videreførte hun prosjektet i tidsskriftet Kvinnen og tiden, det radikale bladet som hun redigerte i kompaniskap med Ravensbrück-fangen Henriette Bie Lorentzen, og som altså vakte Elisabeth Tamms interesse.
Den kommunistiske statsråden kommer på besøk
Hvor og når kontakten oppsto mellom Elisabeth Tamm og den norske statsråden er uvisst, men ved utgangen av 1945 inviterte godseieren Kirsten Hansteen og hennes tre barn til å feire jul hos seg. Familien dro, og det ble starten på et langt og nært vennskap. For Elisabeth Tamms del varte det livet ut.
De to norske redaktørene Kirsten Hansteen og Henriette Bie Lorentzen ble sterkt inspirert av det de begge fikk høre på Fogelstad, om den radikale Kvinnliga medborgarskolan, og de politiske ideene til Fogelstadkonstellasjonen. Hansteens tanke med Kvinnen og tiden hadde i utgangspunktet vært å knytte et bredt nettverk av kvinnelige studiegrupper til tidsskriftet, men planene ble utvidet.
Hansteen og Bie Lorentzen lager kurs for kvinner
I 1946 arrangerte Kirsten Hansteen og Henriette Bie Lorentzen sitt første sommerkurs etter modell fra Kvinnliga Medborgarskolan på Nansenskolen på Lillehammer (Lorentzen 1979: 124). Senere, i både 1949 og 1950 avholdt tidsskriftet Kvinnen og tiden én ukes kurs for norske kvinner på Kvinnliga Medborgarskolan på Fogelstad gods. Emnene var historie, samfunnsspørsmål, litterære og kulturelle spørsmål og internasjonalt samarbeid. Blant foreleserne i Sverige var kjemiprofessor Ellen Gleditsch, den norske dikteren Inger Hagerup, Elisabeth Tamm selv og skolens rektor Honorine Hermelin, i tillegg til de norske redaktørene Hansteen og Bie Lorentzen.
Kirsten Hansteen blir politisk isolert
Fra 1945 til 1949 var Kirsten Hansteen innvalgt som stortingsrepresentant fra Norges Kommunistiske Parti. Hun forfektet radikale og anti-fascistiske standpunkter, men få delte hennes bekymringer. Og bekymret var hun. I sine artikler i Kvinnen og tiden uttrykte hun et brennende fredsengasjement – mot Franco-Spania, mot opprustning av Vest-Tyskland og mot atomvåpen.
Kommunistenes medvind fra frigjøringsdagene snudde i 1947, og den kalde krigen var et faktum. Leserne sviktet tidsskriftet som var kjent for sin kommunistiske redaktør. På bare tre måneder ble abonnementstallet til Kvinnen og tiden halvert fra 10 000 til 5000 (Lorentzen 1979: 124).
En millionarv under den kalde krigen
Under den kalde krigen pleiet Kirsten Hansteen sitt forhold til Elisabeth Tamm. Hun reiste ofte til Fogelstad gods, og i 1948, da hun og Bie Lorentzen ikke lenger greide å holde Kvinnen og tiden flytende, opprettet Elisabeth Tamm et fond for å støtte tidsskriftet økonomisk. Kvinnen og tiden kom ut i enda seks år til, på et eget forlag, fram til i 1955.
Hva var det som skjedde? I en artikkel om Kvinnen og tiden fra 1979 skriver Henriette Bie Lorentzen at Elisabeth Tamm i begynnelsen av 1950-årene (dette skjedde muligens i 1953, det sikre årstallet har det foreløpig ikke vært mulig å bekrefte) testamenterte den ærverdige hovedbygningen på Fogelstad gods og det meste av sin formue til Kvinnen og tiden (Lorentzen 1979: 127; Seiness 2001: 115).
Det var snakk om millioner av kroner. Det er foreløpig uklarheter rundt hvordan arven skulle overtas, men ifølge Bie Lorentzen skulle pengene forvaltes av et fond, og det var begrensninger på hvordan de kunne brukes. Kirsten Hansteen og Henriette Bie Lorentzen godtok ordningen. Frøken Tamm mente tydeligvis å ha funnet sin sjelelige arvtaker i den 23 år yngre Kirsten Hansteen.Elisabeth Tamm hadde bygget et radikalt feministisk miljø på godset, hun var en kvinne langt før sin tid. Gjennom den generøse gaven håpet nok den aldrende godseieren at bevegelsen kunne overleve henne, og at verket kunne bli ført videre i hennes ånd.
Det politiske arbeidet i Norge ble tyngre og tyngre. Ved opprettelsen i 1949 signerte Norge Atlanterhavspakten som ga grunnlaget til det vi nå kjenner som NATO, og beseglet sitt bånd til vestmaktene. Det skapte et politisk klima som Kirsten Hansteens kvinnepolitiske fredsprosjekt vanskelig kunne overleve i.
Arven som bare få år tidligere hadde gitt dem ny framtidstro virket ikke lenger så betryggende på Kirsten Hansteen og Henriette Bie Lorentzen. Verden var i endring, og tiden hadde gått fra de to kvinnene. I 1955 så de seg nødt til å si fra seg formuen og godset, og den nå 75 år gamle Elisabeth Tamm endret testamentet sitt. Fogelstad gods gikk til Liljencrantz-familien ved Elisabeth Tamms nevø, friherre Axel Liljencrantz.
«Det forekom oss ansvarsløst å bruke så mange penger på et blad som ikke ble lest», skrev Henriette Bie Lorentzen i ettertid om driften av tidsskriftet Kvinnen og tiden (1979: 127). Hva planene i sin tid hadde vært for selve godset, vet vi på nåværende tidspunkt ikke.
Se også
Kilder
- Andersson, Irene, «Vem skickade Lulli Lous och Thora Knudsen brev til i Sverige? Svenska kvinnors nätverk, skandinaviska och nordiska kontakter med utblickar mot Europa 1915-1940», red. Berit Gullikstad og Kari Heitmann, Kjønn, makt, samfunn i Norden i et historisk perspektiv: konferanserapport fra det 5. nordiske kvinnehistorikermøte, Klækken 08.-11.08.96.
- Einarsen, Lauritz Guldal, «The Rise and Fall of Left-Feminism in Post-World War II Norway: The Case of Kirsten Hansteen» (Budapest, Central European University, 2019)
- Levin, Hjördis, En radikal herrgårdsfröken: Elisabeth Tamm på Fogelstad - liv och verk (Stockholm: Carlsson, 2003)
- Lorentzen, Henriette Bie, «Kvinnen og tiden 1945–1955», red. Kari Skjønsberg, Hvor var kvinnene?: elleve kvinner om årene 1945-1960, (Oslo: Gyldendal, 1979)
- Lundgren, Kristina, Barrikaden valde mig: Ada Nilsson: läkare i kvinnokampen (Lettland: Wahlström & Widstrand, 2014)
- Morgenbladet 15.9.1945
- Morgenbladet 30.3.1946
- Romsdalsposten 17.9.1945
- Seiness, Cecilie N., Livsmot, Film (Oslo: Samlaget, 2001)