Akveline Olsen – en svensk stenhoggerkvinne på Hvaler

Det er ikke mye vi vet om Akveline Olsen, men det lille vi vet om henne kaster lys over et særegent radikalt arbeidermiljø skapt av svenske arbeidsinnvandrere i Norge rundt forrige århundreskifte. Historien om Akveline forteller oss også noe om norsk utlendingslovgivning på begynnelsen av 1900-tallet. For Akveline ble et offer for «fremmedloven», som ga utvisningsgrunn for utenlandske borgere som ikke kunne klare seg selv økonomisk, da hun vinteren 1915 ble utvist fra Norge etter å ha mottatt fattigstøtte.

Historien om Akveline forteller oss dessuten om hvilket puslespillarbeid det er å avdekke småkårsfolks historier. De mange «små» menneskene som ikke har etterlatt noe privatarkiv, som har slitt og strevd uten noensinne å bli kjent utover sin egen familie og krets, men som utgjør det store flertallet av oss. Vanlige folks livsskjebner blir ofte usynlige når historien skrives, men ved hjelp av små brikker av informasjon i arkivene, kan vi sette sammen et bilde av skjebnen til en enkelt kvinne, Akveline, født Aquilina, som i likhet med tusenvis av andre svenske arbeiderkvinner søkte lykken i Norge i årene rundt 1900.

Bildet av Akveline   

Det eneste bildet vi har av Akveline i Norge er et gruppebilde av medlemmene i Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening, tatt foran Folkets Hus på Spjærøy i 1910. Her står Akveline Olsen bakerst til venstre, stolt holdende foreningens flotte fane. Akveline ser rakt inn i kameraet med fast blikk og handa på hofta. De ser barske ut, disse kvinnene, som alle var såkalte stenhoggerkvinner. De var ikke steinhuggere selv, men enten gift med eller datter av en svensk mann som var steinhugger, eller stenhogger som det heter i Østfold, og som vi har valgt å omtale dem som i denne artikkelen. Akveline var begge deler; både datter av en stenhogger og gift med en stenhogger, Emil Olsen. Seinere skulle også to av sønnene hennes bli stenhoggere.

Akveline var med på å stifte Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening sammen med en håndfull andre stenhoggerkvinner på den lille øya Spjærøy på Hvaler i Østfold i 1909. Sand på Spjærøy var et sentrum for granittindustrien på Hvaler, med arbeiderboliger for stenhoggerne og deres familier og med et rikt organisasjonsliv tuftet på sosialistiske ideer. På folkemunne var Sand kjent som «Lille Sverige», og gikk også under andre betegnelser som viste til det svenske innslaget, som «Snusbyen» og «Busserullbyen» (etter det vanligste klesplagget blant svenske arbeidskarer) og som «Lille Sovjet» (etter de politiske strømningene som hersket på stedet) (Hjardar 2005: 206-207).

De fleste kvinnene som ble med i arbeiderkvinneforeningen var svenske innvandrere. Selv om det også fantes norskfødte blant dem, var samtlige av deres menn svenske stenhoggere. Den svenske innvandreren Akveline var altså med siden oppstarten, og hadde mange verv i kvinneforeningen før hun i 1913 meldte seg ut. 

Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening var tuftet på sosialisme, samhold og solidaritet. Mottoet var «Kvinder kom vær med!». Det var en oppfordring til kvinnene om å bli med og kjempe for en mer rettferdig verden for arbeiderklassen. I et innlegg i arbeiderpartiavisa Smaalenenes Social-Demokrat 21.9.1909 skrev de offensivt at det første punktet i deres program var å søke å få «alle kvinner med i vor forening». Arbeiderpartikvinnene engasjerte seg for stemmeretten, arbeiderbarnas vilkår og var i stadig strid med de lokale konservative misjonskvinnene som så på de sosialistiske arbeiderkvinnene som en trussel mot den sosiale orden. 

Foruten det politiske arbeidet, drev Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening en utstrakt hjelpevirksomhet for nødstilte stenhoggerfamilier, i en tid der offentlige velferdsordninger var så å si ikke-eksisterende. Rein fattigdom og nød var en overhengende trussel for arbeiderbefolkningen, som kunne bli virkelighet dersom en familiefar hadde blitt utsatt for en arbeidsulykke, ble syk, døde – eller stakk fra sitt forsørgeransvar. Penger til arbeiderkvinneforeningens hjelpekasse ble samlet inn gjennom basarer, fester og loddsalg. Akveline var aktiv i organiseringen av slike pengeinnsamlende aktiviteter, og skulle også selv motta flere økonomiske bidrag fra kvinneforeningens hjelpekasse.

Kilder til Akvelines liv

Møteprotokollene fra Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening var utgangspunktet for vår historie om Akveline. Disse protokollene forteller om foreningens aktiviteter, og var en sentral kilde i Kathrine Sandstrøms masteroppgave fra 2010 om kulturmøter mellom stenhoggerkvinner og lokale kystkvinner på Spjærøy i perioden 1909–1921, og i seinere arbeider Sandstrøm har publisert om stenhoggersamfunnene på Hvaler. At nettopp Akveline Olsen utpeker seg i kildematerialet, skyldes at Sandstrøm i 2011 skrev et notat om Akveline på forespørsel fra et av hennes barnebarn som hadde tatt kontakt med Østfoldmuseene for å få vite mer om sin farmor Aqvilina Maria Carlsdotter. Hun hadde aldri møtt farmoren, hadde bare hørt av sin far at hun var en handlekraftig kvinne, og ville vite mer om hennes aktiviteter i kvinneforeningen på Hvaler.

Sandstrøms notat om Akveline fra 2011 bygger på folketellinger, kirkebøker og bygdebøker, samt de nevnte møteprotokollene etter Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening. Imidlertid forsvinner Akveline og familien hennes fra de norske kildene i 1915. Det siste sporet etter Akveline er i et møtereferat fra januar 1915, da hun fikk låne 30 kroner av Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening for å kjøpe seg en symaskin. Ingenting tydet på at hun noen gang betalte tilbake lånet.

Siden vi ikke kunne slå oss til ro med at Akveline og hennes familie sporløst forsvant, satte vi i gang flere undersøkelser for finne ut hvor hun ble av.

Vi visste at Akveline var født Aquilina Maria Carlsdotter i Hogdal i Bohuslän 10. april 1884, og at navnet hennes er stavet på minst åtte forskjellige måter i de norske kildene, som for eksempel Akviline og Akvaline. Vi visste også at Akveline ble registrert som tjenestejente på Sand på Spjærøy da hun kom til Norge i 1903, og at hun 20 år gammel giftet seg med den svenske stenhoggeren Emil Olsen på Hvaler 21. oktober 1904. Han var angivelig født i Kvislinge i Kristianstads len i Skåne 18. november 1881, men det skulle vise seg at årstallet for Emils fødsel var høyst varierende i kildene. Det var også skrivemåten for fødestedet i Skåne. I kirkeboka for Hvaler prestegjeld, Spjærøy sokn oppgis det at faren til både Akveline, Karl Olson, og Emil, Ole Olson, er stenhoggere. Det blir også anmerket at brudeparet er «svenske undersåtter» og at det ikke er slektskap mellom de to.

 

Fem-seks år etter giftermålet viser folketellingen fra 1910 at «husmor og hustru» Akveline og «finstenhugger (granit)» Emil Olsen bor på eiendommen Sandvold på Spjærøy sammen med sine to sønner Erling og Ivar, født henholdsvis 29.3.1905 og 14.1.1907. På adressen bor også Akvelines mor Mathilde Gustavsen (født 26.10. 1856). I folketellingen står det at hun er ugift og «Nyder ophold hos svigersønnen».   

Men i den norske folketellingen for 1920 er den lille familien ikke å finne. 

For å finne ut hva som skjedde med Akveline etter at hun vinteren 1915 forsvant fra arbeiderkvinnenes møteprotokoller, tok vi kontakt med Karen-Marie Stokke ved Arkiv Øst, som på pletten fant fram protokoller fra Spjærøy folkeskole og korrespondanse fra Hvaler Fattigstyre. I disse kildene kommer det fram at Akveline var blitt enke, og at hun og sønnene på nyåret 1915 flyttet til Sverige etter å ha mottatt fattigstøtte. Stokke tipset også om arkivmateriale etter Hvaler lensmannskontor som befinner seg på Statsarkivet i Oslo, der Protokol over anmeldte fremmede statsborgere viste seg å være en svært nyttig kilde.

Da det ble klart at Akveline Olsen hadde flyttet til Sverige, fikk vi god hjelp av medarbeidere ved Arbetarrörelsens arkiv och bibliotek til å finne kildemateriale om Akveline, eller Akvilina som hun het etter at hun flyttet tilbake til Sverige. Jonas Söderqvist og Malin Nilsson fant fram og tolket kildemateriale om Akvilina og hennes familie i svenske folketellinger og kirkebøker.

Uten hjelp fra disse arkivmedarbeidere hadde historien om Akveline stoppet i 1915. Og opplysningene fra dem ga grunnlag for nye undersøkelser og interessante funn om Akveline i bygdebøker for Hvaler.

Før vi avslører detaljer vi har funnet om Akvelines liv i de nevnte kildene, er det nyttig å forstå mer av hva slags samfunn hun kom fra og hva slags samfunn hun kom til. Vi begynner med den svenske innvandringen til Norge – og til Hvaler.

Svensk innvandring til Norge

I unionstida med Sverige (1814-1905) innvandret tusenvis av svensker til Norge. Spesielt fra de vestre områdene i Sverige som grenser til Norge; Bohuslän, Dalsland og Värmland, var det i perioder flere mennesker som utvandret til Norge enn til Amerika (Myhre 2003: 236). Østfold er iblant omtalt som «fattigmanns-Amerika» for svensker som ikke hadde råd til å dra over Atlanteren. For til Østfold kunne de gå til fots for å søke arbeid. Ofte kunne de pendle fram og tilbake over grensa etter som hvor det var arbeid å få (Myhre 2003: 238).

Bohuslän, der Akveline kom fra, var et av de fattigste områdene i Sverige gjennom hele 1800-tallet, og særlig i 1890-åra var det dårlig stelt. Økende befolkningsvekst på den svenske landsbygda førte til stor arbeidsledighet og dårlige lønninger. I Norge var arbeidsforholdene bedre, lønningene høyere og klasseskillene mindre brutale enn i Sverige (Brudevold 2002: 66-72).

Svenskene utgjorde den største innvandrergruppa i Norge, fulgt av tyskere og briter. Men svenskene var generelt mer proletære enn de andre innvandrergruppene. Svært mange av dem kom som ufaglært arbeidskraft og fikk seg jobb som tjenestefolk, slik som Akveline. Mange svensker fikk seg dessuten arbeid i den framvoksende industrien. For eksempel var 18 prosent av kvinnene som var ansatt ved tekstilfabrikkene på Sagene i Kristiania (Oslo) i 1875, svenske (Myhre 2003: 238).

Men det var i Østfold innslaget av svensker var størst. Her var det behov for arbeidskraft i både landbruket og i industrien. Den viktigste og største norske granittindustrien lå langs Iddefjorden – og på Hvaler.

Svenske arbeidsinnvandrere på Hvaler

Hvalerøyene er i våre dager mest kjent som et hytteparadis i den vakre skjærgården utenfor Fredrikstad. Men på slutten av 1800-tallet og begynnelsen 1900-tallet var Hvaler preget av hektisk virksomhet rundt steinbruddene og i havnene, hvorfra det ble fraktet tonnevis av granitt til kontinentet. Det lød smell fra kruttladningene i fjellet og fra hammer og meisel mot stein – og det lød svenske stemmer.    

Da Akveline kom til Hvaler i 1903, var hun en av mange unge svensker som hadde kommet til øyene for å finne seg arbeid. Som de fleste andre svenske arbeidsinnvandrerne på Hvaler, kom hun altså fra det fattigslige Bohuslän. Og som de fleste svenske kvinnene som innvandret til øyene, fikk hun seg jobb som tjenestejente. På Hvaler var gårdsbrukene små, og ble ofte drevet av kvinner fordi mennene jobbet på sjøen, som fiskere, sjømenn og loser. Så her trengtes det arbeidskraft for å få gårdsdrifta til å gå rundt. Tjenestejenter utgjorde over halvparten av de svenske innvandrerne på Hvaler i annen halvdel av 1800-tallet (Jensen 1993: 25).

 

Den svenske innvandringen til Hvaler skjøt virkelig fart da granittindustrien etablerte seg på øyene i 1880-åra. Særlig fra 1890-tallet satte svenskene sitt preg på øyene – til flere av de innfødtes bekymring. For svenskene brakte med seg ukristelige holdninger og levemåter, som vi snart skal se.

Granittindustrien på Hvaler

Granitt var på denne tida et ettertraktet materiale på kontinentet. For med byutviklingen trengtes det mye stein; kantstein til fortauer og bygningsstein til husbygging. Østfold sto for over 90 prosent av den samlede norske steineksporten til utlandet (Sandstrøm 2010: 29).

På Hvaler var det gode betingelser for granittindustrien. Her var det rike forekomster av granitt av høy kvalitet og naturlige havner for sjøtransport. Dessuten var det god tilgang på arbeidskraft av svensker som hadde arbeidet i steinindustrien på den andre siden av grensa, i Bohuslän, eller rundt Iddefjorden. Ingen annen norsk industri hadde så høyt innslag av svensker som steinindustrien (Amundsen 1995: 159-162, Brudevold 2002: 72, Halvorsen 1982: 4).

 

Det svenske innslaget i granittindustrien på Hvaler var så sterk at språk og navn gikk på svensk. For eksempel snakket man ikke om «bedrift», men om bolag, og steinbrudd het brott.

Det første stenbolaget etablerte seg i 1883, og det siste ble lagt ned i 1972 (Hjardar 2005: 20-25). Stenindustriens storhetstid var i perioden 1890-1914, da første verdenskrig førte til lavere etterspørsel etter granitt og flere bolag ble stengt.

På Spjærøy var virksomheten størst, og øya utgjorde et arbeiderkulturelt sentrum på Hvaler. Sand, der Akveline bodde med familien, var fullstendig dominert av svenske stenhoggere og deres familier. Her bodde stenhoggerfamiliene tett i tett i arbeiderbrakker som eierne av stenbolaget hadde satt opp rett ved brottet (Sandstrøm 2010: 43).

Akveline ankommer Hvaler

Akveline var 19 år da hun forlot sitt hjemsted Hogdal til fordel for Hvaler. Hogdal er ei bygd i Bohuslän som ligger omtrent midt imellom Strømstad og Nordby, i dag kjent blant kjøpeglade østlendinger for sitt gigantiske kjøpesenter, eid av den norske milliardæren Olav Thon. På Akvelines tid var dette et av de fattigste områdene av Sverige, med stor arbeidsløshet og nød. I et brev fra Hvalers ordfører til Fattigstyret i 1914 står det at Akveline var født i Lundviken under gården Hustyft i Hogdal. Det var en liten seiltur fra Hvalerøyene.

 

Akveline var født utenfor ekteskap av «hemmadotter» Mathilda Carolina Gustafsdotter (f. 1856) med «okänd» far. I den svenske folketellingen fra 1890 er den da 6 år gamle Aquilina registrert som «Mathildas oäkta» i samme hushold som besteforeldrene Gustaf og Oleana. I de svenske kildene oppgis Aquilinas far som ukjent, mens det i den norske kirkeboka altså står at han het Karl Olsen og var svensk stenhogger. Selv om hun var født utenfor ekteskap bar Aquilina farens navn, og het Carlsdotter, eller Karlsdatter, da hun kom til Norge i 1903. Seinere opptrer også Karlsen og Karlsson som hennes etternavn. I Hogdal hadde Aquilina fullført folkeskolen, kan vi se av den svenske folketellingen fra 1930.

Høsten 1901 begynte Hvaler lensmannskontor å føre en protokoll over «fremmede statsborgere» i kommunen. I denne kan vi lese at Aqvilina Maria Karlsdatter kom til Norge 13. februar 1903 og meldte seg til lensmannskontoret dagen etter, sammen med en Julius Johannesen «som personlig erklæret at hun har faat Tjeneste hos ham intil videre». Akveline kunne vise til papirer fra pastoren i Hogdal at hun var konfirmert. 19. juli 1903 fikk hun utstedt en oppholdsbok, som var obligatorisk for alle utenlandske statsborgere som skulle oppholde seg i Norge.

I folketellingen fra 1900 ser vi at Akvelines arbeidsgiver Julius Johannesen var en 50 år gammel svensk stenhogger bosatt på eiendommen Høida (eller Høyda) på Sand, Spjærøy, med sin svenske kone Augusta Gustavsen, to sønner og den over 60 år gamle svenske tjenestepiken Pauline Pedersen. I husholdet bodde også den lille svenske stenhoggerfamilien Frisk; Albert og Sofie med den lille babyen Viktor.

Etter alt å dømme fikk Akveline tjeneste hos sin tante og onkel. For i Hvaler bygdebok står det at Julius Johannesens kone var født Augusta Gustavsdatter i Hogdal 5.6.1847. Akvelines mor Mathilda Gustavsdatter var født i Hogdal 26.10.1856, så de var høyst sannsynlig søstre. Som nevnt hadde Mathilda født Akveline utenfor ekteskap, og med dårlig råd var det en god utvei at datteren fikk seg jobb hos søsteren i Norge. Men Akvelines tante Augusta levde ikke lenge etter at niesen hadde fått tjeneste i huset. Hun døde innen året 1903 var omme. På dette tidspunktet hadde Julius pantsatt eiendommen på Høyda til Dybedal stenhuggeri, og i 1904 utstedte han skadesløsbrev (en form for pantebrev) til kjøpmann G. Madsen, og sto altså i gjeld til ham. Da Julius etter hvert ikke klarte forpliktelsene, ble eiendommen solgt på auksjon og han flyttet sammen med familien til en arbeiderbolig på Flinkeløkken på Spjærøy. 

Akveline og Emil Olsen

Halvannet år etter ankomsten til Norge giftet Akveline seg med Emil Olsen på Hvaler 21. oktober 1904. Ifølge Protokol over anmeldte fremmede Statsborgere var Emil født 18.11.1881 i Gerresaas Forsamling i Skåne, som vi tolker som er en fornorsket skrivemåte for den lille bygda Hjärsås, og kom til Sand på Spjærøy 27. oktober 1899. Den gang var det ikke meldeplikt for «fremmede», og Emil meldte seg for lensmannen først 13. september 1901. Fremmedprotokollen dokumenterer at akkurat denne dagen var det et rush av svenske stenhoggere som meldte seg, noe som tyder på at det var da ordningen med å skaffe seg oppholdsbok ble innført på Hvaler. Emil kunne framvise en «Bevidnelse for at han arbeider som Stenhugger av Beer Stenhuggeri». N. S Beer & Co etablerte seg på Sand, Spjærøy i 1896 og var det største stenhuggeriet på Hvaler.

Folketellingen for Hvaler i 1900 viser at Emil var ugift og losjerende stenhogger i et hus på Sand, Spjærøy, sammen med sju andre svensker og en 11 år gammel norskfødt tjenestejente. De fleste beboerne var unge ugifte stenhoggere, men det var også to ektepar boende i huset.

Da Akveline og Emil giftet seg høsten 1904, hadde Emil nettopp fått et barn med en annen kvinne, Adolfine Marie Hansen, som ifølge bygdeboka var født på Hvaler 8.9.1875. Hun var nærmere 29 år gammel og altså noen år eldre enn Emil, og hadde dessuten allerede et annet barn utenfor ekteskap, Anna Marie Frisk, født 16.11.1897. Dette barnets far var den tidligere omtalte Albert Frisk, som altså bodde i samme hus som Akvelines tante Augusta(!)         

Datteren Emil fikk med Adolfine, het Ester Antonie og var født 16. april 1904. Interessant er det at kirkeboka for Hvaler viser at da lille Ester ble døpt 23. mai 1904, var «Pige» Akveline Karlsen en av hennes fire faddere. Et halvt år etter hadde Akveline altså giftet seg med sitt fadderbarns far, Emil. Og et halvt år etter det igjen, 29. mars 1905, fikk Akveline og Emil sin første sønn, Erling. Man kan se for seg at ekteskapet ble inngått da det var klart at Emil hadde gjort Akveline gravid. To år etter, 14.1.1907, fødte Akveline sønnen Ivar. I april samme år viser Fremmedprotokollen at Akvelines mor, Mathilda, flyttet inn til datteren på Sand.

Det var åpenbart nære forhold mellom menneskene i steinhoggermiljøet på Sand. For i 1906 gikk kvinnen som Akvelines mann Emil fikk sitt utenomekteskapelige barn med et par år før, Adolfine, av sted og giftet seg med Akvelines onkel Julius. Han var som nevnt Akvelines avdøde tante Augustas mann, og 25 år eldre enn Adolfine. Gamle Julius gikk altså inn i en farsrolle for Emils «uekte» datter Ester, som likevel beholdt etternavnet etter sin biologiske far, Olsen. Også Adolfine var med i Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening. Hun står i andre rad på fotografiet av arbeiderkvinneforeningen fra 1910. Møteprotokollene viser at Adolfine var medlem i alle fall fram til 1921. Ifølge Hvaler bygdebok ble Adolfine boende på Hvaler. Hun døde 75 år gammel på pleiehjemmet i 1950.

Det radikale stenhoggermiljøet i «Lille Sverige»

På den tida Akveline og Emil kom til Hvaler, var de svenske arbeidsinnvandrerne i full gang med å bygge opp et sterkt arbeiderkollektiv i «Lille Sverige» på Sand, Spjærøy. Mange stenhoggere hadde reist mye rundt før de slo seg til her. Å være stenhogger var ikke bare et yrke og et håndverk, men også en livsstil. Stenhoggerne skilte seg fra andre industriarbeidere ved at arbeidet deres var friere og mer selvstendig (Sandstrøm 2019). De hadde ikke faste arbeidstider, de jobbet akkord, måtte stå for arbeidsredskapene selv, og reiste fra oppdrag til oppdrag. «Bergens fria söner», omtalte den svenske sosialistiske agitatoren Kata Dalström dem som (Persson 1984: 450).

Som yrkesgruppe hadde stenhoggerne en sterk solidaritet seg imellom, og radikale sosialistiske ideer florerte. De svenske arbeidsinnvandrerne kjempet hardt for å få gjenstridige arbeidsgivere som N. S. Beer & Co, der Emil jobbet, til å gå med på krav som for eksempel 10 timers arbeidsdag eller leskur for utendørs steinhugging i vinterstormene. De organiserte seg i fagforeninger og streiket når forholdene ble for ille. Streikebrytere ble avskydd som pesten. En av de mest aktive sosialistiske fagforeningsmennene på Hvaler var den tidligere omtalte Albert Frisk, som la ned stor innsats i å få uorganiserte stenhoggerne til å organisere seg i fagforeninger (Hjardar 2005).

I årene rundt 1900 etablerte de svenske stenhoggerne et titalls foreninger på Spjærøy. Fagforeningene ble etablert først. Hvaler Stenhoggeriers arbeiderforening Skjelsbo ble stiftet allerede i 1894. Da Emil kom til Spjærøy i 1899, hadde de svenske stenhoggerne nettopp innviet sitt Folkets Hus på Spjærøy. Det åpnet sine dører i 1898, som landets andre i sitt slag, etter at stenhoggere ved Iddefjorden oppførte Norges første Folkets Hus året før. Det var også stenhoggere som arrangerte det første 1. mai-toget på Hvaler i 1902, og som stiftet Hvaler Arbeiderparti i 1904.

 

Primus motor for oppbyggingen av steinarbeidernes organisasjoner på Hvaler var den svenske stenhoggeren, smeden, fagforeningsmannen og agitatoren Emil Wallstrøm. Han satte i gang og ble formann for Hvalers første fagforening i 1894, var en av initiativtagerne til Folkets Hus og Hvaler Arbeiderparti, og ble partiets første formann i 1904. Etter å ha stilt til valg flere ganger, ble han i 1913 den første sosialisten som ble valgt inn i Hvaler herredstyre (Hjardar 2005). Hans kone Mina Wallstrøm var en tid aktiv i Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening.

Det politiske organisasjonslivet omfattet mange sider av livet. Stenhoggere etablerte en egen kooperativ butikk for å sørge for at arbeiderne kunne kjøpe nødvendige varer uten at kapitalistene tok utbytte av handelen (Sandstrøm 2013 og 2019). Som et svar på den utstrakte fylla i stenhoggermiljøene, startet de også en lokal avdeling av den svenske sosialistiske avholdslosjen Verdandi (Fuglum 1999: 29).

På Folkets Hus var det politiske møter med foredrag og med endeløse diskusjoner om sosialistiske strategier, det var agitasjonsfester, medlemsfester, dansefester, fester med foredrag og fester med slåssing og drikking utenfor lokalene (Hjardar 2005). Det var bibliotek med sosialistisk og pasifistisk litteratur, og en scene for framføringer av revyer og konserter. I perioder var aktiviteten så stor at det var vanskelig å få leid Folkets Hus. 

Arbeidsinnvandrerne kompenserte for rotløsheten de opplevde, ved å skape en rekke kollektive organisasjoner og sosiale møteplasser. Det var i dette dynamiske arbeidermiljøet Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening oppsto.

En radikal arbeiderkultur møter en konservativ kystkultur

De radikale svenske stenhoggerne og deres familier kom til et konservativt kystsamfunn. Tradisjonelt var fiske, sjøfart og jordbruk de viktigste næringsveiene på Hvaler, som regel i kombinasjon, der altså kvinnene ofte hadde hovedansvaret for gårdsdrifta. Dette var typisk for norske kystsamfunn. Men på Hvaler var samfunnet regnet som mer enn gjennomsnittlig konservativt. Her møttes man på bedehus, folk var dypt religiøse og Høyre var kommunens største parti (Sandstrøm 2010: 94-95). Her ville man bevare det bestående slik det «alltid» hadde vært. Faktisk ble Hvaler omtalt som Norges mest konservative prestegjeld (Hjardar 2005: 17). «Eliten» på øyene besto av lensmannen, presten, kjøpmenn, lærere og bankkassereren. Folk flest engasjerte seg lite i politikk. I den grad kvinnene engasjerte seg utenfor hjemmet, var det i misjonsforeninger.

Det måtte selvsagt oppstå konflikter mellom den konservative innfødte kystbefolkningen og de radikale svenske arbeidsinnvandrerne som kjempet for en ny samfunnsorden, som avskydde pengemakten, militæret og religionen. De innfødte synes det var skummelt at det aldri ble flagget med norske flagg på Folkets Hus, kun med det rene røde flagget.

 

Mange av de innfødte mente at Folkets Hus var et syndens hus (Hjardar 2005: 197). For de svenske stenhoggerne var kjent for sin bannskap og slåssing, og for å være kommunister. På Hvaler var det en utpreget frykt for «de røde» – og Folkets Hus var samlingsstedet for nettopp dem.

Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening ble en flittig bruker av Folkets Hus. De arrangerte møter og foredrag der, og dansefester, basarer og juletrefester for barna.

Akveline er med på stiftelsen av Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening

En regntung og tåkete desemberkveld i 1908 hadde losje «Fremad» (sannsynligvis en sosialistisk avholdslosje) innkalt til møte på Spjærøy for å diskutere om de skulle opprette en kvinneforening på stedet. På møtet deltok Akveline sammen med stenhoggerkvinnene Albertine Lund, Berntine Andersen, Ragna Eriksen, Lovise Olsen, Marie Augustin og Alma Nilsen. De vedtok enstemmig å etablere en egen kvinneforening. Foreningen fikk det optimistiske navnet «Haabet» (Sandstrøm 2013: 8).

Da oppstartsmøtet ble avholdt 13. januar 1909, ble Akveline valgt til suppleant, det vil si varamedlem i styret. I kvinneforeningen ble det avholdt valg til styret og komiteer to ganger i året, og året etter, i januar 1910, ble Akveline valgt til formann av foreningen. Medlemsmøter ble holdt hver fjortende dag og alle jenter og kvinner over 12 år kunne bli medlem.

Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening – «Haabet» – ble stiftet i en tid da mange sosialistiske arbeiderkvinneforeninger så dagens lys i Norge. Stenhoggerkvinnene som stiftet «Haabet» var ikke ukjente med foreningsarbeid. Noen av dem hadde foreningserfaring fra andre steder de hadde bodd, og andre hadde fartstid fra Hvaler Arbeiderparti (Sandstrøm 2013: 8).

Den internasjonale sosialistiske arbeiderkvinnebevegelsen

Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening sluttet seg til Arbeiderpartiets Kvindeforbund sentralt. Kvindeforbundet var dannet i Kristiania i 1901 av kvinner som var aktive i arbeiderbevegelsen, og var del av den internasjonale sosialistiske arbeiderkvinnebevegelsen. I 1909 ble Kvindeforbundet landsdekkende, og snart fantes det arbeiderkvinneforeninger fra Hammerfest, Tromsø og Narvik i nord, til Kristiansand, Arendal og Vennesla i sør – og altså på Hvaler. (Les mer om arbeiderkvinnebevegelsen i artikkelen Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp).

Den viktigste ideologen i den internasjonale sosialistiske arbeiderkvinnebevegelsen var Clara Zetkin, en tysk marxistisk teoretiker og forkjemper for kvinners rettigheter. Typisk for arbeiderkvinnebevegelsen var synet om at klassekampen sto over kvinnekampen. De insisterte på at kvinner og menn fra arbeiderklassen skulle stå sammen i kampen for sosialismen og mot borgerskapets utbytting og undertrykking. Følgelig støttet arbeiderkvinnene opp om arbeidermennenes kamper, gjennom for eksempel strikking og produksjon av håndarbeidsprodukter for å skaffe penger til å bygge arbeidernes organisasjoner. Men de fikk også satt politiske saker som var viktig for arbeiderkvinnene på dagsordenen. Bedre levekår for arbeiderkvinnene og deres familier, beskyttelse av mødre i industrien, prevensjon og abort og, ikke minst, stemmerett for kvinner var viktig for dem.

Arbeiderkvinnebevegelsen næret en dyp skepsis til den ikke-sosialistiske «borgerlige» kvinnebevegelsen som de anså for å representere borgerskapets kvinner, og ville sjelden samarbeide med dem.

Ildsjelen Helga Thorsen kommer til Hvaler

Clara Zetkin og andre marxistiske teoretikere og aktivister var de internasjonale ledestjernene, men til det lokale arbeidet trengtes det ildsjeler. En av dem var Helga Thorsen fra Handskesyerskenes forening, mangeårig forretningsfører for Arbeiderpartiets kvindeforbund og medarbeider i Kvindeforbundets blad Kvinden. Helga Thorsen, som etter at hun ble gift gikk under navnet fru Nitteberg, arrangerte massemøter, holdt utallige foredrag og reiste land og strand rundt for å hjelpe i gang nye kvinneforeninger.

Stenhoggerkvinnene i det nystiftede Hvaler Arbeiderpartis kvinneforening måtte selvsagt invitere Helga Thorsen til å holde et inspirerende politisk foredrag for dem. Før valget i 1909 tok hun turen fra Kristiania til det lille øysamfunnet og skrev begeistret om møtet i kvinneforeningens blad Kvinden etterpå:

Ut i havet fra Fr.stad ligger en række av øer, jeg tror det er 26 i det hele. Det er bare fjeld og klipper saa langt øiet kan naa. En av de mindste av disse heter Spjærøen. I fjor før valget blev jeg anmodet om, fra kvindeforeningen der ute, at holde et politisk foredrag for dem. Det var første gang jeg hørte, at der fandtes en kvindeforening der ute på øerne. Men efterat jeg har været og stiftet bekjendtskap med disse mennesker, der ute i denne avsidesliggende lille krok er jeg blit saa overrasket og begeistret, at jeg maa skrive nogen faa ord til opmuntring for disse prægtige mennesker og til følgeværdigt eksempel for andre (…) Her ute bor nogen av de kjækkeste mænd og kvinder jeg har truffet. (Kvinden 1.5.1910, sitert i Sandstrøm 2013: 8)

Helga Thorsen merket seg at de var «kammerater alle som en, baade kvinder og mænd». Menneskene der i denne «avsidesliggende lille krok» var eksempel til etterfølgelse for andre. Når kvinnene der ute var «komne saa langt, skulle da ikke vi andre, som har alt like ind paa dørene vore, vise at vi er vaakne, og at vi vil noget» (Sandstrøm 2013: 22).

Helga Thorsen besøkte Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening flere ganger og holdt foredrag og agitasjonstaler på Folkets Hus på Spjærøy.

Stortingsvalget i 1909: noen kvinner får stemme, men det får ikke svensker

Det var under valgkampen i 1909 Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening gjorde sin entré i offentligheten, i en avispolemikk med de lokale misjonskvinnene. I 1909 var valgkampen helt spesiell, for det var første gang kvinner hadde stemmerett ved stortingsvalg. Riktignok ikke alle kvinner, for stemmeretten var inntektsbegrenset. Det vil si at kvinnene selv eller deres ektemenn måtte ha betalt skatt av en viss inntekt for å stemme. Omtrent halvparten av de norske kvinnene oppfylte ikke dette kravet.

Verken Akveline eller noen av de andre stenhoggerkvinnene i arbeiderkvinneforeningen hadde stemmerett, fordi de var svenske statsborgere. Det gjaldt også de norske kvinnene som hadde giftet seg med svenske menn. For fram til 1924 var loven slik at en kvinne som giftet seg med en utlending automatisk fikk samme statsborgerskap som ham, selv om de var bosatt i Norge. En av de mest ledende kreftene i arbeiderkvinneforeningen, Albertine Lund (1878-1937), var norskfødt på Spjærøy, men mistet sitt norske statsborgerskap da hun i 1901 giftet seg med den svenske stenhoggeren og Arbeiderparti-mannen Karl Lund fra Bohuslän (Sandstrøm 2013: 16).

Den nystartede Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening engasjerte seg voldsomt i valgkampen for å stemme fram Arbeiderpartiets representant fra deres valgkrets Ide og Marker (Sandstrøm 2013). Arbeiderpartiet gikk inn for at alle kvinner skulle få stemmerett uansett hva de tjente og om de var gift med en utlending eller ikke, og for at det skulle bli lettere for utlendinger å få norsk statsborgerskap.

Det var nemlig ikke lett for svensker å få norsk statsborgerskap på begynnelsen av 1900-tallet. Da den første moderne «fremmedloven» ble vedtatt i 1902, var den spesielt rettet mot fattige svenske innvandrere, hevder historiker Knut Kjeldstadli (2003: 271-275). Norske myndigheter mente at svenske omreisende anleggsarbeidere var et stort ordensproblem. Mange av dem hadde rykte på seg å være glade i å supa; ikke ulikt fordommene mot de som seinere fikk betegnelsen «party-svensker». Andre var uønsket fordi de var politiske bråkmakere, som tre svenske ungsosialister som ble utvist fra Østfold i 1910. To av dem for å ha oppbevart sprengstoff ulovlig, den tredje for å ha delt ut antimilitaristiske plakater i Fredrikshald 1. mai 1910 som oppfordret unge menn til å nekte militærtjeneste (Kjeldstadli 2003: 371). Men de fleste utenlandske statsborgere ble utvist rett og slett fordi de ikke kunne forsørge seg selv.

Stenhoggerkvinnene på Hvaler hadde altså en sterk egeninteresse av å få endret lovene for stemmerett og statsborgerskap, og de samarbeidet med mennene i Hvaler Arbeiderparti om sine krav. Mennene i Arbeiderpartiet skal også ha sendt de kvinnelige medlemmene av sted som partiets representanter på kommunepolitiske møter i Fredrikstad, selv om de altså ikke hadde stemmerett (Sandstrøm 2013: 14). Kvinneforeningen delte ut valgmateriell og skrev avisinnlegg, og på Folkets Hus arrangerte de foredrag og diskusjonsmøter.

Innsatsen til tross, gikk det ikke så bra for Arbeiderpartiet i valget i 1909. Høyre var valgets store vinner, og representanten fra Ide og Marker krets som gikk av med seieren, var Høyre-mannen Morten Ferdinand Nilssen (Haffner 1910).

Arbeiderkvinner mot misjonskvinner: Kan kvinner beskjeftige seg med politikk?

Under valgkampen i 1909 gikk det for seg en heftig avispolemikk mellom Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening og «Flere Kvinder» fra Hedningemisjonen og Sjømannsmisjonen på Spjærøy. Symptomatisk for denne tida var at de sosialistiske kvinnene publiserte sine innlegg i arbeiderpartiavisa Smaalenenes Social-Demokrat, mens misjonskvinnene skrev sine til Høyre-avisa Fredriksstad Blad. (Debatten gikk altså for seg i to forskjellige aviser med hver sine lesere.)

Debatten handlet om hvorvidt kvinner skal beskjeftige seg med politikk eller ikke. Misjonskvinnene var tydelig provosert over at den nystiftede Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening så djervt agiterte for at alle kvinner skulle bli med i deres forening og kjempe for sosialismen. 31. august 1909 skrev de i Fredriksstad Blad: «Arbeiderkvinder har ikke Betingelse for at kunne udrede for hverandre de Sager, som er oppe i Tiden; nu det faar Mænderne utrede for os.»

Misjonskvinnene mente at arbeiderkvinner ikke hadde greie på politikk, og heller ikke burde bruke tid på politiske møter, men overlate politikken til mennene og heller anvende tiden til «større Nytte og større Velsignelse i Hjemmet».

Til dette svarte arbeiderkvinnene: «Denne underkjendelse av vort eget kjøn protesterer vi imot. Vi har den samme skoleutdannelse som vore mænd. Hvad skal vore mænd ha forud for os i politiken, hvis vi som mændene følger med i tidens spørsmaal; men det er det vi desværre ikke har gjort.» (Smaalenenes Social-Demokrat 21.9.1909).

Misjonskvinnene gjorde også et poeng ut av at «denne Kvindeforening, som Referenten beærer med Navnet 'Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening', bestaar af 14 a 15 Medlemmer, hvoraf kun 2 – siger og skriver to – har Stemmeret. De øvrige savner Stemmeret paa Grund af, at deres Mænd er svenske Borgere.» (Fredriksstad Blad 31.8.1909).

Men det var jo nettopp deres manglende stemmerett arbeiderkvinnene mente var sakens kjerne:

«Da I med innlig glæde fortæller, at de øvrige medlemmer savner stemmeret paa grund av, at vore mænd er svenske borgere, da peker I jo netop paa en av de opgaver som vor forening har at arbeide for.» (Smaalenenes Social-Demokrat 21.9.1909).

Ifølge misjonskvinnene var det meningsløst at «en Haandfuld Kvinder, der til og med mangler Stemmeret, at mene at kunne reformere vort Land». De stilte seg uforstående til at «denne lille Forening, der er udelukket fra Valgurnen, fremdeles knytter Haanden i Lommen for at fægte for den gode Sag og mener at kunne udrette store Ting». Misjonskvinnene ville dessuten frabe seg «Spottegloser og 'Fantord'» fra arbeiderkvinnenes side (Fredriksstad Blad 5.10.1909, sitert i Sandstrøm 2013: 32).

Stemningen mellom misjonskvinnene og arbeiderkvinnene på Hvaler var ikke god. Men noen år etter denne offentlige krangelen om hvorvidt kvinner kunne drive med politikk, tok Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening et grep som gjorde den innfødte kystbefolkningen mildere stemt. I 1914 stiftet de en Sykepleierforening for å skaffe en sykepleier til de vestre øyene på Hvaler; Vesterøy, Spjærøy og Asmaløy (Sandstrøm 2013: 29). Dette tiltaket kunne selv de mest konservative misjonskvinnene sette pris på.

Politisk skolering og praktisk velferdsarbeid

Møtene i Hvaler Arbeiderpartiets Kvindeforening foregikk på Folkets Hus på Spjærøy, og hjemme hos medlemmene, på omgang. Fram til 1913 ble flere av møtene holdt hjemme hos Akveline. Et typisk møte begynte og avsluttet med fellessang fra Arbeiderpartiets sangbok. Politisk skolering var viktig, og det ble lest høyt fra partiavisene Kvinden og Social-Demokraten før det ble diskusjon. Iblant kom mannlige politikere fra Arbeiderpartiet og innledet til diskusjon om aktuelle politiske saker som stemmerett, skolepolitikk, edruelighet og kooperasjonen.

Kvinneforeningen på Hvaler samarbeidet med andre arbeiderkvinneforeninger i distriktet. I 1913 hadde de for eksempel et felles arrangement i Torsnes, der den kjente kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller holdt foredrag om navn og arverett for barn født utenfor ekteskap (Sandstrøm 2013: 27). Dette temaet var, som vi har sett, aktuelt for kvinnene i stenhoggermiljøene.

Ellers gikk mye av aktiviteten i kvinneforeningen ut på å organisere sosiale tilstelninger, ikke minst for stenhoggerbarna, og på å skaffe penger til foreningen gjennom basarer og fester.

Arbeiderkvinneforeningen administrerte både en sykekasse og en hjelpekasse med penger som kunne bevilges til medlemmene og deres familier og til andre i stenhoggermiljøet som de mente fortjente støtte. For om en stenhogger ble syk, var det ikke snakk om sykelønn fra arbeidsgiveren, og familien var truet av sult og nød. Da kunne kvinneforeningen steppe inn for sine medlemmer.

Helga Thorsen skrev entusiastisk i Kvinden om hjelpearbeidet på Hvaler:

«Blir nogen av kollegerne syke, øieblikkelig samler de sammen penge ved utlodninger eller ved at lave istand en fest, der kommer disse ulykkelige tilhjælp. Paa alle maater hjælper og støtter de hinanden». (Kvinden 1.5.1910)

Kvinneforeningens hjelpekasse var myntet på sosialt arbeid i lokalmiljøet. Folk i stenhoggermiljøet som led nød kunne søke om støtte eller lån fra hjelpekassen. I møteprotokollen kan vi lese at Lovise Olsen på et arbeidsmøte 19. september 1911 foreslo å gi litt penger til Akveline Olsens gamle mor, og det ble enstemmig vedtatt å ta pengene fra hjelpekassen. Akvelines «gamle mor» (hun var 55 år!) fikk 5 kroner, men ikke alle som søkte fikk noe, for pengene de fikk samlet inn gjennom loddsalg, fester og basarer var tross alt begrenset.

Arbeiderkvinnenes stolte fane: «Kvinder kom vær med!»

I 1910 bestemte Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening seg for at de måtte ha en egen fane, som seg hør og bør for en stolt organisasjon som vil vise seg fram og samle massene, og vise enhet og styrke.

Fanen skulle være klar til årets 1. mai-tog. På et foreningsmøte 15. mars ble det valgt en fanekomité på fire personer, deriblant Akveline. Komiteen fikk instruks om å ordne penger til fanen, uten å røre foreningens kasse. Den skulle nemlig brukes til viktigere ting.

Fanekomiteen bestemte seg for å gå for en lyserød fane påmalt et bilde av to kvinner i et typisk Hvaler-kystlandskap. I 1. mai-nummeret av Kvinden i 1910, står det om fanen at den forestiller «to kvinder, en gammel og en ung, der trofast knytter søsterbaand ved at række hinanden haanden» (Kvinden 1.5.1910).

 

Det er også nærliggende å tolke fanebildet som et møte mellom en tradisjonell kystkvinne og moderne arbeiderkvinne. Til tross for motstanden blant de konservative innfødte kvinnene, ønsket de sosialistiske arbeiderkvinnene å få «søke at faa alle kvinder med i vor forening», som det het i deres program (Smaalenenes Social-Demokrat 21.9.1909).

Alle var velkomne til faneavsløringen 24. april 1910, da selveste Helga Thorsen var kommet for å delta på en fest for den nye fanen på Folkets Hus (Sandstrøm 2013: 11). Thorsen skrev at «der var et utmerket fremmøte, lokalet var aldeles fuldt av interesserte mænd og kvinder» (Kvinden 1.5.1910). Men det er lite trolig at de konservative kystkvinnene deltok i feiringa (Hjardar 2005: 51).

Protokollene etter Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening viser at 1910 var et aktivistisk år for Akveline. Foruten arbeidet i fanekomiteen, satt hun i arrangementskomiteen for familiefesten på St. Hansaften, var kvinneforeningens representant i Arbeiderpartiet med dertil tilhørende møtevirksomhet, og ble valgt til viseformann av kvinneforeningen. 

1. mai 1912: «Ned med militarismen!»

Med opprustningen i årene fram mot utbruddet av første verdenskrig i 1914 og radikaliseringen av Arbeiderpartiet, ble antimilitarismen en framtredende sak for arbeiderbevegelsen. Militærvesenet ble sett som borgerskapets undertrykkingsapparat mot arbeiderklassens frigjøring. En av de antimilitaristiske direkte aksjonene som ble diskutert, var militærstreik. Det vil si organisert, kollektiv militærnekting for å hindre krig (Agøy 2000; Haave 2012). På denne tida ble unge menn fengslet for å nekte militærtjeneste, og Stortinget bevilget stadig mer penger til militær opprustning, penger som sosialistene mente heller burde gå til velferd for arbeiderbefolkningen.

I 1912 inviterte Hvaler Arbeiderparti kvinneforeningen til å delta i 1. mai-demonstrasjonen mot militarismen. På et medlemsmøte hjemme hos Akveline 16. april, med elleve medlemmer til stede, diskuterte kvinnene invitasjonen, og bestemte seg for å delta med sin fane. I protokollen står det at Akveline Olsen og Anna Klingvald ble valgt til fanevoktere, og Berntine Andersen og Marie Augustin til fanebærere. På møtet ble det også besluttet at kvinneforeningen skulle arrangere et eget barnetog 1. mai.

 

Hovedparolen for 1. mai-toget på Hvaler i 1912 var «Ned med militarismen! ». Med 300 mennesker i demonstrasjonstog, var dette det største 1. mai-toget på Hvaler noensinne. Toget gikk fra stenhoggerbrygga på Sand til et festpyntet Folkets Hus. En historie går ut på at en av de konservative skipskapteinene på øya fikk tjenestegutten sin til å tømme doen da sosialistene toget forbi, hvorpå toget stanset umiddelbart og demonstrantene sang Internasjonalen – arbeiderbevegelsens kampsang – av full hals, så det gjallet over halve øya (Hjardar 2005: 58-59).

Antimilitarismen sto spesielt sterkt blant ungsosialistene. Spjærøy Ungsocialistiske forening ble etablert av svenske stenhoggere i 1910. Det var en anarko-syndikalistisk revolusjonær retning i arbeiderbevegelsen som gikk inn for at kampen mot kapitalen skulle føres med fagforeningenes kampmidler generalstreik og direkte aksjon, som for eksempel sabotasje, og som syntes at sosialdemokratene hadde blitt for reformistiske og moderate (Tranøy 2016).

 

Etter 1. mai-toget i 1912 dokumenterer møteprotokollen til Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening en diskusjon om forholdet til Ungsosialistene.

Mina Wallstrøm, gift med den tidligere omtalte Arbeiderparti-pioneren Emil Wallstrøm, ville nemlig melde seg ut av kvinneforeningen fordi hun mente at ungsosialistene hadde fått altfor stor innflytelse. På møtet diskuterte de saken, konkluderte med at utmeldelsen var grunnløs og besluttet å gjøre vedkommende oppmerksom på dette gjennom en «skrivelse».

Vi vet ikke hvor Akveline sto i denne saken. Men blant kvinneforeningens medlemmer var det en viss overlapp med ungsosialistene. For eksempel ble Gerda Augustin (f. 1883), Gunny Eriksen (f. 1894) og Hulda Hansen (f. 1889) medlemmer – eller «kamerater», som det het – i Spjærøy Ungsocialistiske forening da den startet opp i september 1910. Flere av kvinneforeningens medlemmer var dessuten i slekt med ungsosialister.

Også arbeiderkvinneforeningen engasjerte seg mot militarismen før første verdenskrig. Blant annet ga de pengestøtte til militærnektere og «bidrag til understøttelse af familier der paa grunn af militærnektelse kommer i nöd» (Sandstrøm 2010: 66).

Akveline trenger hjelp

Akveline deltok ivrig i Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforenings aktiviteter fram til 1913. Protokollen viser at hun hadde forskjellige verv i foreningens styre, og var med i festkomiteer som arrangerte familiefester, dansefester og fester med foredrag og diskusjon, og hun satt i basarkomiteer for å skaffe inntekter til foreningen. Men selv om hun var ressurssterk, var hun også fattig.

Vi har sett at Akvelines «gamle mor» som bodde hjemme hos henne, fikk 5 kroner fra kvinneforeningens hjelpekasse høsten 1911. Snart ble Akveline selv, som ett av få medlemmer av foreningen, mottaker av penger fra hjelpekassen.

Ifølge møteprotokollen foreslo Marie Augustin på medlemsmøtet 14. november 1911 å gi 10 kroner til Akveline Olsen. Det ble enstemmig vedtatt, og det ble bestemt at Justine Johansen, som for øvrig var mor til ungsosialisten Gunny Eriksen, skulle sende pengene.

Når arbeiderkvinnene skulle yte hjelp, var «hjelp til selvhjelp» selvsagt å foretrekke. 22. oktober 1912 foreslo viseformannen i foreningen, som da var den tidligere omtalte Albertine Lund, å gi Akveline Olsen et bidrag på 10 kroner til å kjøpe strykeplate og strykejern. For ved å stryke for andre kunne hun skaffe seg inntekter. Forslaget om pengestøtten til Akveline ble henlagt til neste møte. Siden protokollen ikke nevner denne saken mer, vet vi ikke om Akveline fikk denne støtten.

Fram til vinteren 1913 deltok Akveline i flere festkomiteer og stilte med gevinster til loddsalget. Men 18. februar 1913 står det i protokollen at Akveline har sendt en søknad der hun ber om å bli meldt ut av foreningen. Hva årsaken var til det, står det ikke noe om. Det er rimelig å anta at det skyldtes at hun ikke hadde råd til å betale medlemskontingenten på 10 øre. Pengestøtte til Akveline ble tema for flere møter i kvinneforeningen i tida som fulgte.

Akveline søker fattighjelp

Sommeren 1914 må det ha vært krise for Akveline. For da søker hun nemlig hjelp fra kommunens Fattigstyre, som var en nedverdigende og umyndiggjørende affære på denne tida. Korrespondansen om Akveline viser at hun denne høsten har flyttet rundt på Spjærøy, deriblant til arbeiderbrakka på Flinkeløkken, Dypedal.

Korrespondansen begynner med at Akveline oppsøker tilsynsmannen på Spjærøy Jens Olsen, og ber han om å ta kontakt med Hvaler Fattigstyre på hennes vegne. Fattigstyret holdt til i Bølingshavn på Kirkeøy, et par øyer unna. I et brev datert 12. august 1914 fra Jens Olsen til formannen i Hvaler Fattigstyre, Conr. Stangebye, skriver tilsynsmannen:

Jeg vil anmode dem om at det er en Enke her, som vil have hjelp af Fattigstyre, Hun vil have hjelp til sine barn 2 Gutter er på 10 aar og 8 aar det er 3 aar siden hun mistet sin Mand, dem er svenske har ingen hjemstansret [sic] her, saa nu ser hun ingen utvei til at klare sig alene hun har drevet med loserenes [sic] men nu er det reist, for dem har blevet inkalt til Sverige

I brevet, som har en pussig ortografi uten bruk av punktum, ser det ut til at «Akaline», som Olsen omtaler henne som, tidligere har hatt losjerende svenske stenhoggere som nå hadde reist. Spørsmålet om hjemstavn, altså i hvilken kommune man tilhører, var viktig fordi det handlet om hvem som hadde det økonomiske ansvaret for Akveline. Svenske statsborgere hadde ikke hjemstavnsrett i Norge.

«Hun har ikke været i Sverige på 10 aar, saa hun vil blive her i Norge.»

Fattigstyret etterspurte så hvor «Akaline» og hennes mann har sin hjemstavn, og i brev fra 24. august 1914 svarer Jens Olsen at hennes hjemstavn er Hogdal Sogn og at mannen var fra Jersaas (sic) i Skåne, Sverige. Men han avslutter brevet med at «Hun har ikke været i Sverige på 10 aar, saa hun vil blive her i Norge».

Pengene fra Fattigstyret lar tydeligvis vente på seg. Jens Olsen stiller opp for den unge enken og purrer på Fattigstyret. I et brev datert 17. september 1914 opplyser han Fattigstyret om at «Akaline» Olsen betaler 7 kroner i husleie om måneden, at hun arbeider hver dag og vil begynne med «loserenes [sic] hvis stenhugeriet vedvarer».

En interessant detalj i det samme brevet er at tilsynsmann Olsen skriver at han har «hørt om» en annen enke på Sand som har bedt om hjelp, nemlig Sofie Frisk. Det er samme Sofie som bodde i husholdningen til Akvelines tante Augusta og onkel Julius tilbake i 1900, og som var gift med fagforeningsmannen Albert Frisk. I motsetning til hva gjelder Akvelines mann Emil, er Albert Frisks død vel dokumentert. Fagforeningsaktivisten døde av tuberkulose i mai 1914, bare 38 år gammel (Hjardar 2005: 62). Tilsynsmann Jens Olsen skriver at Sofie Frisk påstår å ha fem barn, men han kan forsikre Fattigstyret om at det bare dreier seg om fire barn fordi den minste på tre år er satt bort til en annen familie. Den største gutten skal dessuten snart konfirmeres og kan dermed klare seg selv. Tilsynsmannens råd til Fattigstyret er: «denne Sofie skal nok ikke have noget fra dere».

Men Akveline med sine to barn har fortsatt Jens Olsens sympati. Allerede dagen etter, 18. september 1914, skriver han et nytt brev til Fattigstyret:

I gaar var Enken Akaline Olsen her os mig, og spurte om hun fik noget hjelp heller ikke, for hun havde ikke hørt noget fra dere, men saa lovet jeg at jeg skulde skrive for henne som det var, men naa gaar guterne paa skolen, og saa skal det meget til da de bliver større, saa hun var nok taknemlig om hun fik kr 10,00 om maanten en stund udover for hun har ikke noget videre Arbeide selv og dyrt er det en skal leve af

Brevet fra Olsen ser ut til å ha hatt effekt, for det kommer ikke flere brev fra Olsen om at Akveline trenger hjelp denne høsten. I stedet kobles lensmannen inn.

«Enke Akoline Olsen er mig aldeles ukjendt»

Rett før jul 1914 kontakter Fattigstyret lensmannen på Hvaler for å få opplysninger om «Enken Akoline Olsen»:

Hun beder nemlig om at faa Bidrag og allerede faaet noget, men er nu Spørgsmaalet om hun er svensk eller norsk Borger, saavidt jeg forstaar, er hun svensk og isaahenseende faar vi da søke om Erstatning fra Sverige og det skal vel foregaa gjennem Politimesteren, eller hvad? Vil de være saa venlig at opgive mig alt, hvad de ved om hende og hendes Mand med Hensyn til naar og hvorfra de indfyttet hertil samt alder og naar Manden forulykket (døde).

Her ser vi at det blir nevnt at Akvelines mann er død etter en ulykke, men det har vi altså ikke funnet annen dokumentasjon på. Svaret fra lensmannen tyder på at det var så som så med kontrollen over innbyggerne på Hvaler. I et brev fra Hvaler Lensmandskontor til Fattigstyret 9. desember 1914, skriver lensmannen:

«Enke Akoline Olsen er mig aldeles ukjendt.»

Lensmannen tilføyer: «Muligens ved at faa opgivet Mandens Navn kunde meddele Oplysninger om denne forsaavidt han har anmeldt sin Indflytning her.» Lensmannen ser altså ikke ut til å ha tatt seg bryet med å sjekke verken Fremmedprotokollen på sitt eget lensmannskontor eller vielsesattester hos sognepresten, og sendte ballen videre til ordføreren: «Vilde det ikke være heldigst om Ordføreren optog en Hjemstavnsforklaring fra Vedkommende Enke?»

«… hun er nok ikke saa trængendes som dem skriver saa nu synes jeg hun kunde klare sig selv»

I mellomtida synes det som at tilsynsmann Jens Olsen på Sand har mistet sympatien for Akveline. I et brev til Fattigstyret 10. desember skriver han:

Hvorledes er det med enken Akaline Olsen Flinkeløkken Eftersom jeg har hört, skal hun ha faat igjennem Posten kroner 50 paa engang og det synes jeg er for meget, men hun har ikke vært her os mig, men da har vel andre skrevet for hende, men hun er nok ikke saa trængendes som dem skriver saa nu synes jeg hun kunde klare sig selv

Femti kroner var altså aldeles for mye, og ikke hadde Akveline bedt tilsynsmann Olsen om hjelp heller. Så synd var det ikke på henne, og nå fikk hun klare seg selv. Nå ble ordføreren koblet inn.

 

12. desember skriver formannen for Fattigstyret til Hvalers ordfører og ber ham så vennlig om å få opptatt en hjemstavnsforklaring fra «Enke Akoline Olsen, som er bosat paa Dybedal»:

Hvis Vedk. kommer til at tiltrænge Fattigvæsenet bliver det ingen anden Raad end at sende hende hjem til Sverige. Lensmanden har jeg tilskrevet for at faa Rede paa denne Familie, men da han ikke kjender til Mandens Navn etc. Enken er ham aldeles ukjendt, saa kan han ingen Oplysninger give.

Ordføreren, lærer Halvor Wergeland, hadde bedre oversikt. I sitt svar til Fattigstyret 15. desember 1914 kan han opplyse om at «enke Akveline Olsen er født i Lundviken under gården Hustyft, Hågdal sokn, Næsinge pastorat (prestegjeld). Bohuslen. Manden stenhugger Emil Olsen var født i Kopparrud, Gjersos kommune, Kristianstad len, Skåne.» Ordføreren bemerker også noe interessant, nemlig at: «Efter hvad jeg kunde skjønne, var ikke Akveline ganske sikker på mandens fødested; men hun mente at være sikker på, at hans hjemstavnskommune var Gjersos.»

Ordføreren, som vi ser allerede hadde tatt i bruk bokstaven å i stedet for aa to-tre år før det ble rettskrivingsnormalen, påpeker at deres attester «hviler i arkivet hos Hvaler sokneprest, og det var kanskje fornuftigst at undersøke disse for sikkerhets skyld.»

Men ordførerens konklusjon var nedslående for Akveline: 

Jeg er enig i, at fattigstyret bør forsøke at få angjeldende sendt til Sverige; ti hun har jo alt – efter hvad jeg hörer – fåt fattighjelp her. Kr. 60.00. Det blir antagelig den svenske stat, som må ta sig av hende, da både hun og hendes mand har opholdt sig så længe i Norge, at de har tapt sin hjemstavnsret i fødselskommunen efter svensk lov, men da må staten forsørge dem.

Akvelines dager i Norge var talte. Men hun ga ikke opp så lett.

«Møte sammenkalt angående lån til Akveline Olsen»

Arbeiderkvinneforeningens møteprotokoll viser at Justine Johansen i januar 1915 foreslo at kvinneforeningen kunne kjøpe en symaskin til Akveline Olsen for 50 kroner. Å sy for andre kunne gi nødvendige inntekter.

Men kvinneforeningen gikk ikke med på å gi Akveline en så stor sum. Da foreslo Lovise Olsen at foreningen kunne låne Akveline 25 kroner, mot at pengene ble betalt tilbake om seks måneder. Forslaget gikk gjennom mot én stemme. Justine skulle underrette Akveline om vedtaket.

27. januar 1915 hadde arbeiderkvinneforeningen et eget styremøte om Akveline. «Møte sammenkalt angående lån til Akveline Olsen», står det i protokollen. Akveline hadde søkt om det var mulig å låne 30 kroner til en symaskin. Styret bestemte at de kunne låne henne pengene på betingelse av at hun gikk med på å skrive under på en kontrakt om at pengene skulle betales tilbake om seks måneder. Hvis ikke pengene var innløst til da, var symaskinen foreningens eiendom.

Noen dager etter, 31. januar 1915, var Akveline innkalt til styremøtet. Hun skrev under lånekontrakten for symaskinen, sammen med to vitners underskrift. Dette er siste gang vi hører om Akveline Olsen i protokollen til Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening.

Akveline og Emil forsvinner

Med dette lånet forsvinner den nå 31 år gamle Akveline fra de norske kildene. Emil Olsen er for lengst forsvunnet. Akveline er oppgitt som enke, men vi har altså ingen dokumentasjon på at Emil faktisk var død, annet enn den vage hentydningen i et av brevene i Fattigstyrets arkiver om at han var «forulykket (død)». 

I en av bygdebøkene for Hvaler står det at Emil Olsen på et ikke angitt tidspunkt kjøpte et hus uten skjøte på Sand, som han skal ha flyttet fra i 1907 «eller senere». I kirkebøkene for Spjærøy er han og Akveline oppført som faddere for Arne Martin (f. 27.6.1909), døpt 5. september 1909 av stenhoggerforeldrene Alma og Ernst Nilsen, og for Alf Ingvald (f. 2.2.1910), døpt 28. mars 1910 av stenhoggerforeldrene Marie og Otto Augustin. Både Alma Nilsen og Marie Augustin var blant medstifterne av arbeiderkvinneforeningen. I 1910 er Emil dessuten registrert som møtedeltaker i protokollen til Hvaler Arbeiderparti, hvis medlemsregister er gått tapt.

For skoleåret 1912-13 er Akveline oppført som enke. Mye tyder derfor på at Emil forsvant i 1911. Dette var et år da stenhuggeriet N.S Beer & Co sa opp mange ansatte etter en hard arbeidskonflikt der firmaet hyrte inn streikebrytere (Jensen 1993: 384, Hjardar 2005: 56-58). Kan Emil ha vært en av de oppsagte og rett og slett stukket sin kos?

Var Akveline egentlig enke?

Selv om Akveline ble omtalt som enke, er det lite som tyder på at Emil faktisk var død. På denne tida var det ikke helt uvanlig at kvinner titulerte seg som enker hvis mannen hadde stukket av.

Jakten på Emil Olsen har ikke vært enkel ettersom det oppgis flere forskjellige fødselsår på ham (1881, 1882, 1887 – og det åpenbart gale 1875), selv om fødselsdatoen 18. november går igjen. Fødestedet i Skåne som er oppgitt på Emil er som nevnt også høyst varierende. I jakten på Emil har vi imidlertid via slektsgranskningsnettstedet My Heritage funnet kilder som etter alle solemerker dreier seg om nettopp ham. I Forsamlingsboken for Knislinge i Lunds stift for årene 1917-1926 står det oppført en Emil Olsson som er født 18.11.1881 i Fjälkestad i Kristianstads län i Skåne, hvis far het Ole Olsson. På denne tida er Emil Olsson leietaker (arrendator) på gården Bivaröd i Knislinge forsamling. Disse stedene ligger bare få kilometer unna Hjärsås, bygda hvor vi tidligere så at Akveline trodde Emil kom fra. Alt tyder på at Emil rett og slett forlot Akveline og sønnene Ivar og Erling, svigermor og «lausungen» Ester Antonie Olsen på Hvaler rundt 1911, og etter hvert endte opp i hjemtraktene i Skåne.

Her finner vi ham fortsatt i 1936. Den nå 50 år gamle Emil Olsson er fortsatt leietaker på gården Bivaröd, og har nå giftet seg på ny. Nyttårsaften 1931 giftet Emil seg nemlig med den 13 år yngre Ester Lilly Ingeborg Margareta (f. 1894). Tre barn hadde de fått: Elsie Karolina Margareta (f. 1926, dvs. utenfor ekteskap), Kharin Birgit (f. 1932) og Bengt Åke (f. 1936). På My Heritages slektstre finner vi at Emil Olsson døde nesten 70 år gammel i Vinslöv i Kristianstads län i 1951. 

Men hvordan gikk det med Emils forlatte kone Akveline og barna i 1915?

Høygravid og utvist av landet

Da Akveline ble utvist fra Norge i februar 1915 var hun ikke bare uten forsørger og alene med to barn og en gammel fattig mor. Hun var også høygravid. Dette vet vi fordi hun i april 1915 fødte datteren Sonja Elvira i Grebbestad i Bohuslän. I Födelse och dopbok för Grebbestads kyrkområde blir Sonja Elvira registrert som uekte barn med ukjent far. Som nevnt ble fedre av barn født utenfor ekteskap rutinemessig oppgitt som «okänd» i Sverige, i motsetning til i Norge.

Hvor den høygravide Akveline, hennes sønner på åtte og ti år og muligens også mora Mathilda oppholdt seg i tida mellom februar og april 1915, har vi ingen kunnskap om. Med båt er det ikke langt fra Hvaler verken til Hogdal eller til Grebbestad, som ligger ved kysten av Bohuslän, i Tanum kommune sør for Strömstad. Men det er ikke vanskelig å forestille seg at Akveline og barna hadde det tøft etter at de ble forvist fra Norge.

Akveline Olsen blir Akvilina Westerlund

Takket være hjelp fra Jonas Söderqvist og Malin Nilsson ved Arbetarrörelsens arkiv och bibliotek har vi fått opplysninger som gir oss glimt av Akvelines liv etter at hun måtte forlate Norge i februar 1915. Deres undersøkelser av svenske arkiver viser at Akveline, som nå hadde skiftet navn til Akvilina, altså bosatte seg i Grebbestad i april 1915. Grebbestad var, i likhet med Sand på Spjærøy, et stenhoggersamfunn.

Her tar det ikke lang tid før Akvilina finner seg en ny stenhoggermann, Ernst Teodor Westerlund. Han er tre år yngre enn henne, 28 år og født i 1887 i Forsa i Gävleborgs län, i Hälsingland øst i Sverige. Han bor sammen med foreldrene sine på Kämperöd i Grebbestad, i samme nabolag som der Akvilina har bosatt seg. Han flytter offisielt inn til henne og sønnene da de to gifter seg i november 1915.

På Kämperöd hadde stenbolagene satt opp store arbeiderboliger med leiligheter for de mange stenhoggerne som jobbet der. En av de største var Fjällbacka stenhuggeri AB, som eide leiligheten der Akvilina og Ernst Westerlund bodde med en stadig voksende ungeflokk. Gördis Maria blir født i 1917, tvillingene Ture og Tage Roland i 1919 og Solveig Margareta Oleana i 1921. De svenske folketellingene viser at Ture døde like før sin fireårsdag i 1923, og at Akvilinas gamle mor Mathilda fortsatt bodde sammen med datteren og hennes familie i Grebbestad i 1930.

Akvilina og familien blir boende i den samme leiligheten på Kämperöd i 12 år, fram til 1927. Deretter er de stadig på flyttefot. I 1927 flytter de till Weddön i Grebbestad. Da har sønnene som Akvilina fikk med Emil Olsen på Hvaler, Erling og Ivar, blitt voksne og – som seg hør og bør – blitt stenhoggere de også. Ivar gifter seg som 21-åring i 1928 og flytter tilbake til arbeiderboligen på Kämperöd. Akvilina og resten av familien flytter også tilbake til Kämperöd i 1928, riktignok ikke til samme leilighet. Etter hvert bosetter også sønnen Erling seg i en av arbeiderboligene på Kämperöd.

I 1929 leier Ernst og Akvilina et hus av en skipper på Killebäck i Grebbestad, og det kan se ut til at de har fått litt bedre råd. Folketellingen i 1930 viser at Akvilina er husmor og at hennes mann Ernst tjener bedre enn de fleste i bygda, med en inntekt på 2300 kroner. Sammenliknet med de andre Grebbestad-innbyggerne som står på oppført på samme side i folketellingen som Akvilinas husholdning, er det kun folkeskolelærerinne Norma Viola Andersson som tjener mer enn Ernst. For eksempel ser vi at en annen, riktig nok ung, steinhogger har en inntekt på 600 kroner, og en snekker står oppført med 500 kroner i inntekt. Siden stenhoggerne jobbet akkord, tyder den relativt høye inntekten til Ernst på at han var svært dyktig i sitt fag.

Krise i stenindustrien på 1930-tallet

Høsten 1931 flytter Akveline og familien til Strömstad, der hennes mann Ernst står oppført som stenhuggare. Men på 1930-tallet er det krise i steinindustrien på grunn av manglende etterspørsel etter krakket i 1929, og mange stenhoggere blir arbeidsløse (Thörnquist 2003). Akviline og familien flytter fra Bohuslän i 1935, til den sterkt voksende industribyen Borås i Västergötland.

Det er tydelig at den voksne sønnen Ivar har fulgt med flyttelasset sørover til Borås. For i Död og begravningsboken for Borås ser vi at stenarbeider Ivar Olof Olsson dør 9. desember 1936. Legen oppgir at dødsårsaken er betent og sprukken blindtarm. Ivar ble bare 29 år gammel.

Akvilina dør

Akvilina ble nesten 55 år gammel. Etter et strevsomt liv med i alle fall sju barnefødsler, stadige økonomiske problemer, og sikkert sorg over sønnen Ivars bortgang et par år før, dør Akvilina i Borås 5. februar 1939. Den oppgitte dødsårsaken er livmorkreft med spredning til bukhinne og bekken. Den direkte dødsårsaken var, som i Ivars tilfelle, betent og sprukken blindtarm.

Akvilina var radikal i sin ungdom og det kan se ut som hun beholdt sin radikalisme livet ut. For i dødsprotokollen er det anmerket: «Framst. om begr. utan jordf. i sv. kyrkans ordn. av den avl:s make.»

Det betyr at hennes mann Ernst hadde meldt fra at Akvilina skulle ha en begravelse uten jordfestelse, det vil si en begravelse uten kirke, prest og kristne ritualer. Slike «borgerlige begravelser» var vanlig blant radikale sosialister på denne tida.

Svenske innvandrerkvinner var viktige for Norge

Arbeidsinnvandrere fra Sverige var helt nødvendige for å få hjula til å gå rundt i Norge i årene rundt 1900, det være seg i landbruket eller i industrien. Svenskene ble raskt assimilert i den norske befolkningen. De fornorsket sine navn straks de kom til Norge for å arbeide. Olsson ble til Olsen og  Wallström ble til Wallstrøm. Aquilina Maria Carlsdotter ble til Akveline Olsen.

Når den innfødte kystbefolkningen på Hvaler reagerte på de svenske innvandrerne i stenhoggermiljøet, var det ikke først og fremst fordi de var svensker, men fordi de hadde et ukristelig levesett og var altfor politisk radikale (Hjardar 2005).

I byene fantes det enkelte borgerlige foreninger som dyrket svensk kultur og foreninger for sosialt samvær svensker imellom (Brochmann og Kjeldstadli 2014: 145-146). I 1913 ble den Svenska kyrkoföreningen etablert i den norske hovedstaden, og Svenska Margaretakyrkan ble innviet i Oslo i 1925. Men det mest typiske med de svenske innvandrerne var ikke å sette i gang egne organisasjoner for svensker, men å gå inn i det norske organisasjonslivet, og sette sitt radikale stempel på det. Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening er et eksempel på en slik radikal organisasjon dominert av svenske innvandrerkvinner.

Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening fungerte som et sosialt sikkerhetsnett som ga en viss trygghet for fattige arbeiderfamilier i en usikker tid, da det ikke fantes noen velferdsstat eller offentlige helsetjenester, ingen trygdeordninger eller NAV. Samtidig bidro Kvindeforeningen til politisk skolering av arbeiderkvinner – både innvandrede og norskfødte.

Og selv om Akveline Olsen måtte forlate Norge i 1915, holdt Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening det gående fram til 1983.

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Agøy, Nils Ivar (2000): Et floket partnerskap: Fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen til 1940. Arbeiderhistorie, s. 81-99.
• Amundsen, Arne Bugge (1995): Svensk innvandring til Borge og Torsnes på 1800-tallet. I: Østfoldarv. Kulturhistorisk årbok XI. 1995, s. 148-229.
• Brochmann, Grete og Knut Kjeldstadli (2014): Innvandringen til Norge 900-2010. Oslo Pax Forlag.
• Brudevold, Bård (2002): Flytting til Hvaløerne i Smaalenene på 1800-tallet. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo.
• Folketelling 1900 for 0111 Hvaler herred. Tellingskrets: 006a Bosted land: 0051 Høida (Sand).
• Folketelling 1910 for 0111 Hvaler herred. Tellingskrets: 008 Spjærøen Bosted land: 0059 Sandvold.
• Folkräkningar (Sveriges befolkning) for årene 1890, 1900 og 1930, Statistiska Centralbyrån (SCB födda, vigda, döda 1860–1949).
• Fredriksstad Blad 31.8.1909 og 5.10.1909.
• Fuglum, Per (1999): Et onde avskaffer man! Arbeiderbevegelsen og alkoholen fra Marcus Thrane til forbudstiden. Nr.28 Skriftserie fra Historisk institutt. Trondheim: Historisk institutt, NTNU.
• Grebbestads kyrkoarkiv: Födelse och dopbok för Grebbestads kyrkområde, Tanums församling 1914-1932. NAD: SE/GLA/13156.
• Grebbestads kyrkoarkiv: Församlingsbok för Grebbestad församlingsområde 1900-1920 og 1921-1942. NAD: SE/GLA/13156.
• Haffner, Vilhelm (1910): Stortinget: 1910-1912. Kristiania: Cappelen.
• Halvorsen, Solveig (1982): Skandinavisk steinhoggerforbund og faglig organisering blant steinhoggere i 1890-åra. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo.
• Hjardar, Ulf (2005): Sten. En historie om stenhoggingen på Hvaler. Fredrikstad: Elva forlag.
• Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening. Protokoller 1908-1928. Hvaler kommunearkiv.
• Hvaler bygdebok. Gårder og slekter. Bind 2. Ved Gidsrun Høibo. Utgitt av Hvaler kommune, 1981.
• Hvaler Fattigstyre: Korrespondanse vedr. enke Akveline Olsen 1914-1915. Arkiv Øst.
• Hvaler lensmannskontor: Protokol over anmeldte fremmede Statsborgere 1901-1916. Statsarkivet i Oslo. SAO-A-10003/J/Jb/L0001.
• Hvaler prestekontor: Kirkebøker. Statsarkivet i Oslo. SAO/A-2001/G/Gb/L0002: Klokkerbok nr. II 2, 1901-1928, s. 37.
• Haave, Morten (2012): Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915. Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.
• Jensen, Inger (1993): Havet var leveveien. Hvaler Bygdebok 1800-1940. Hvaler kommune.
• Kjeldstadli, Knut (2003): Del III. 1901-1940. I K. Kjeldstadli (red.). I nasjonalstatens tid 1814-1940. Bind 2. Norsk innvandringshistorie. Oslo: Pax Forlag.
• Knislinge kyrkoarkiv: Församlingsbok för Knislinge i Lunds stift 1917-1926 og 1927-1936. NAD: SE/LLA/13207.
• Kvinden 1.5.1910. Utgitt av Det Socialdemokratiske Kvindeforbund.
• Myhre, Jan Eivind (2003): Del II. 1860-1901. I K. Kjeldstadli (red.). I nasjonalstatens tid 1814-1940. Bind 2. Norsk innvandringshistorie. Oslo: Pax Forlag.
• Persson, Lennart K. (1984). Arbete, politik, arbetarrörelse: En studie av stenindustrins Bohuslän 1860-1910. Göteborg: Universitetet i Göteborg, Historiska institutionen.
• Sandstrøm, Kathrine Lorentzen (2010): ”Kvinder kom vær med!” Kulturmøter i en brytningstid: Stenhoggerkvinner på Spjærøy 1909-1921, deres relasjon til hverandre og de lokale kystkvinner, belyst gjennom begrepsparet samhold og motsetning. Masteroppgave i kulturhistorie, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.
• Sandstrøm, Kathrine Lorentzen (2013): Kvinder, politik og stemmerett. Hvaler Arbeiderpartis Kvindeforening. Stemmerettsjubileet 1913-2013. Østfoldmuseenes skriftserie nr. 10.
• Sandstrøm, Kathrine Lorentzen (2019): «En kraftig agitasjon og en mer radikal fremmarsj» - Ungsosialismen i Østfolds stenhoggerdistrikter. Arbeiderhistorie Vol.23.
• Smaalenenes Social-Demokrat 10.8.1909 og 21.9.1909. Organ for Smaalenenes, Sarpsborgs, Fr.stads og Fr.halds arbeiderpartier.
• Spjærøy skole: Skoleprotokoller for 1. klasse skoleåret 1912-13 (Erling Arhur Olsen) og 1914-1915 (Ivar Olav Olsen) og 3. klasse 1914-1915 (Erling Olsen). Arkiv Øst.
• Strömstads kyrkoarkiv: In och utflyttningslängd Strömstad 1915-1936. NAD: SE/GLA/13509.
• Strömstads kyrkoarkiv: Församlingsbok för Strömstad 1925-1934. NAD: SE/GLA/13509.
• Sveriges Dödbok. Utgitt av Sveriges släktforskarförbund.
• Thörnquist, Annette (2003). Egna brott: köpeprissystem och arbetskooperation bland svenska, danska och norska stenindustriarbetare. Arbejderhistorie: tidsskrift for historie, kultur og politik, (4): 81-103.
• Tranøy, Joar (2016): Slusk og syndikalister: Syndikalistisk opposisjon på Rjukan i anleggstida. Oslo: Maana forlag.