Vilhelmine Caroline – slave i Norge?

Det er uklart når Vilhelmine Caroline kom til Norge, men første gang vi møter henne i norske kilder er i en folketelling fra 1801, altså tretti år før hun ble begravet i Ullensaker. Folketellingen av 1801 var den første fullstendige norske folketellingen der alle i landet – menn og kvinner, fattig og rik – skulle telles og navngis, gis et yrke og en posisjon i familien. Og i denne folketellingen finner vi Vilhelmine boende på gården Guthus på Stange i Hedmark.

I folketellingen oppgis det at Vilhelmine var 29 år gammel og ugift, og hun står oppført som en av tjenestefolket. I tillegg har personen som har talt husholdet på Guthus – sognepresten eller en av hans medhjelpere – tilføyd en særdeles uvanlig merknad, nemlig at Vilhelmine var «Fruens livegne Negerinde» (Folketelling 1801). Vilhelmine var den eneste i Norge som blir beskrevet med ordet «livegen» i folketellingen fra 1801. Livegenskap var en type ufrihet som bandt bondebefolkningen til et gods eller enn jordeier, som blant annet medførte at den livegne ikke kunne flytte uten godseierens tillatelse. På denne tiden var livegenskapet utbredt i store deler av Øst-Europa og Russland. Norske bønder var imidlertid ikke livegne. Senere i artikkelen kommer jeg tilbake til spørsmålet om Vilhelmine var ufri og i tilfelle hva dette betød.

Folketellingen hinter også om hvordan Vilhelmine havnet på et gårdsbruk på Hedemarken. «Fruen» det henvises til var Gemima Nissen, datter av Gregers Høg Nissen. Pappa Nissen var guvernør på den karibiske øya St. Croix fra 1736 til 1744 og Gemima, eller Jemima som hun også blir omtalt som, hadde vokst opp og levd deler av livet sitt der. Som voksen flyttet hun imidlertid til Europa, først til Danmark, så til Norge. Med seg over Atlanteren tok hun Vilhelmine. 

I 1736, da Greger Høg Nissen ble guvernør, var St. Croix nettopp blitt del av det som i løpet av 1700-tallet ble den dansk-norske karibiske kolonien Dansk Vestindia. I tillegg til St. Croix, bestod denne av øyene St. Thomas og St. Jan. I dag er dette De amerikanske Jomfruøyene. Guvernør Nissen fikk ikke de beste skussmål for sitt lederskap. Ifølge presten i byen Christiansted gikk den engstelige Nissen rundt blant St. Croix’ innbyggere «hver dag med frygt for livet blandt dem» (Bro-Jørgensen 1966: 267). St. Croix var den største av de tre dansk-norske koloniøyene, og det ble etablert betydelig plantasjedrift der. I 1736, året da Nissen ble guvernør, var det 137 slaver på øya. Drøye tretti år senere, i 1770-årene, var det mellom 23000 og 24000 slaver der (Simonsen 2017: 25).

Livet på St. Croix

En av disse slavene var Vilhelmine Caroline. I Hovin kirkebok ble det oppgitt at hun var «af afrikansk Fødsel», og til skiftekommisjonen, som behandlet Vilhelmines dødsbo, oppga ektemannen at Vilhelmine var «født i Africka» (Skifteprotokoll). Hvor i Afrika vet vi ikke, og afrikanske slaver i Dansk Vestindia kom fra svært mange forskjellige etniske grupper (Olsen 2017: 152)

Det et er også mulig at Vilhelmine var født på St. Croix, og kanskje er det nettopp Vilhelmine vi finner i en innførsel fra den evangeliske menighet på St. Croix i august 1771. Som mange kirkebøker fra St. Croix er også denne sterkt skadet, og barnets navn og kjønn er umulig å lese. Barnets mor var imidlertid slaven Cathari «tilhørende Regiments Fældtskiær Johan August Næser». Dette var fru Gemimas daværende mann (Ministerialbok St. Croix). Det er selvfølgelig også mulig at dette spesifikke barnet ikke var Vilhelmine, men en av ekteparets Næsers andre slaver. Som alle barn født av en slave i Dansk Vestindia, ble også dette barnet slaveeierens, altså Næsers, eiendom.

Eksempelet med Johan Georg viser også at etterkommerne til Gemima Nissen fortsatte å bo i Dansk Vestindia, der de fortsatte å holde slaver etter at moren flyttet til Europa. Slike transatlantiske familier var ikke uvanlig blant deler av den dansk-norske befolkningen på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Flere, som vi skal se senere i denne artikkelen, tok som Gemima Nissen også med seg en eller flere av sine slaver med seg når de reiste til Europa.

I kontrast til det som er tilfelle for Gemima, faren, ektemannen og sønnen, vet vi lite om Vilhelmine Carolines liv på St. Croix, slik vi også vet lite eller ingenting om livet til mange slaver i Dansk Vestindia. Jeg har ikke funnet Vilhelmines navn i noen primærkilde fra St. Croix, så det vi vet er det vi vet om eierne, ikke Vilhelmine selv. Eier Johan August Næser var, som vi så av kirkeboka, «Regiments Fældtskiær», det vil si at han var militærlege for de dansk-norske troppene på øyene (Skjold Petersen 2024). Sannsynligvis bodde Vilhelmine i Christiansted, den største byen på St. Croix der dr. Næser ivaretok soldatenes helse på fort Christiansværn (Olsen 2017: 188). Vi vet også at doktoren eide andre slaver: I kirkeboka fant vi den nybakte moren Cathari. Muligens eide doktoren også andre: I mai 1777 arresterte Christiansted politi en av dr. Næsers slaver sammen med flere andre slavegjorte for å ha drevet med prostitusjon (Olsen 2017: 198).

I motsetning til Gemimas onkel Lorenz, var imidlertid ikke hennes mann dr. Næser plantasjeeier. Sannsynligvis var Vilhelmine Caroline en såkalt «husslave», det vil si at hun ikke arbeidet ute på plantasjemarkene. Husslavenes arbeid var ofte lettere enn plantasjearbeidet, men husslavens tette daglige omgang med eiere og andre hvite gjorde at de var mer utsatt for seksuelle overgrep. Og slaver var de uansett alle, uansett hvor de arbeidet.

Veien til Norge

Hvordan kom så Vilhelmine til Norge? Vi kan anta hun ikke ble spurt, men ble tvunget med da ekteparet Næser reiste til Europa. Det var ikke uvanlig at europeere tok med seg en eller flere av sine slaver når de dro fra Amerika, Asia eller Afrika. Dette skjedde også i Danmark-Norge, men de fleste slavegjorte havnet i København. Noen endte også opp i norske byer som Trondheim, Bergen og Arendal, men Vilhelmine var en av få som kom til den dansk-norske landsbygda (Østhus 2018).

Formodentlig bodde Vilhelmine først i Danmark med familien Næser. I noen år på 1780-tallet bodde de først i Aabenraa i Sønderjylland, så på gården Vrandrupgaard ved Kolding. I 1785 døde militærlegen, og fru Gemima giftet seg med Knud Andreas Meyer, en norsk yrkesmilitær (Carøe 1909/2020: 80). De fikk datteren Susanna, født i København i 1786, så muligens bodde også Vilhelmine der en periode. Gemimas nye ektemann Meyer kjøpte så gården Vestre Guthus i 1790, der vi fant Vilhelmine i 1801 (Vestre Guthus). Muligens kom derfor Vilhelmine til Norge en gang rundt da, sannsynligvis i forbindelse med at Meyer ble ansatt i Det opplandske dragonregiment i 1789 (Anker 1885: 183).

Vilhelmine var rundt 10-12 år da hun ble tatt med til Europa, og dette var heller ikke uvanlig. Adam Jacobsen, som kom fra St. Croix til Arendal rundt samme tid som Vilhelmine kom til Jylland, var også omkring 12 år gammel da han ankom Europa. Blant europeiske kongelige og adel var det mote å ha unge svarte gutter i husholdet, blant annet bodde en ung gutt kalt Moranti hos kong Christian VII (Østhus 2023). Det var også en trend å avbilde dette, og flere malerier fra 1600- og 1700-tallet viser hvite avbildet sammen med unge svarte gutter.

Den fysiske forskjellen mellom den voksne europeeren og den unge gutten var også en måte å tydeliggjøre forskjellen mellom europeere og andre folkeslag på. De ble ofte sett på som barn (Mallingcrodt 2019: 21-24).

Var Vilhelmine slave?

Spørsmålet om hvorvidt Vilhelmine var slave eller ikke, er ikke så rett frem som det først kan fremstå. Slavelovene var lokale: De gjaldt i Dansk Vestindia. Men betydde dette dermed at slaver ble frigitte når de kom til Europa? Det har blitt hevdet at dette var tilfellet, særlig med henvisning til den såkalte Somerset-saken fra 1772. I denne dømte dommeren at James Somerset, født i Afrika, solgt som slave i Virginia og siden brakt til England, ikke var slave så lenge han oppholdt seg i England. Saken fikk stor oppmerksomhet i både samtiden og ettertiden, men historikere har påpekt at dommen langt fra var så betydningsfull som det har blitt påstått. For det første fordi dommen ikke handlet om å forby slaveri, men først og fremst søkte å innskrenke slaveeieres mulighet til å sende mennesker tilbake til koloniene. For det andre har historikere funnet flere mennesker som fortsatte å leve som slaver i England også etter Somerset-saken, noe som viser at dommens innvirkning på slavehold i praksis var begrenset (Lorimer 1984).

For de europeiske delene av Danmark-Norge fantes det ikke lover som eksplisitt tillot et menneske å eie et annet, men spørsmålet ble behandlet flere ganger av byråkratiet og i retten i løpet av andre halvdel av 1700-tallet: I 1774 bestemte regjeringsorganet Danske kancelli at fire vestafrikanere kunne auksjoneres bort, og i 1797 besluttet en københavnsk domstol at en jordmor faktisk eide en vestindisk slave, uavhengig av at de nå oppholdt seg i Danmark (Olsen 1987: 104; Bregnsbo 2017: 121). Likeledes tillot retten i København tre eiere å returnere rømte vestindiske slaver til Karibia rundt 1800 (Waaben 1964). Disse avgjørelsene handlet alle om spesifikke mennesker i spesifikke situasjoner, men de tillot i praksis slavehold i den europeiske delen av Danmark.

Om det samme var tilfelle i Norge, er mer uklart. Så langt vet vi bare om ett tilfelle der en slaves juridiske status ble drøftet, nemlig Adam Jacobsen, som vi så kom til Arendal fra St. Croix da han var omtrent like gammel som Vilhelmine var da hun kom til Europa fra samme sted. Etter at Adam hadde rømt fra sin husbond og eier i 1792, skrev Arendals byfogd til stiftamtmannen for å spørre om slaveri i det hele tatt var lovlig. Dessverre svarte ikke stiftamtmannen på dette spørsmålet, men han instruerte likevel byfogden om at hvis Adam ikke hadde begått et lovbrudd, skulle han settes fri (Østhus 2023). Stiftamtmannens instruks betød dermed at Adams eventuelle status som slave ikke var nok til å holde ham i arresten, for dette måtte han ha begått en handling som brøt mot loven.

Om saken med Adam hadde noe påvirkning på Vilhelmines juridiske status, vet vi ikke. Så langt er det ikke funnet noe som tyder på det, og vi har heller ikke funnet noen henvisninger til Adam Jacobsen i sakene som omhandlet de københavnske slavene. Sannsynligvis forble Adams sak lokal, og i det eneveldige Danmark-Norge er det mer trolig at de lokale embetsmenn på Hedmarken heller hadde hørt om de københavske sakene enn hva som fant sted i Arendal. Så langt har vi imidlertid ingen kilder på at Vilhelmines juridiske status – var hun slave eller var hun ikke slave? – noen gang ble behandlet av hverken byråkratiet eller i rettssystemet.

At Vilhelmine ble omtalt som «livegen» i folketellingen av 1801, tyder imidlertid på at Vilhelmine Caroline ble sett på som annerledes enn husholdets tjenestefolk. Vilhelmine ble også omtalt uten etternavn i de samtidige kildene vi har om henne. Med unntak av noen få, som Adam Jacobsen, er dette typisk for mennesker som ble brakt som slaver til Danmark-Norge. Denne navnepraksisen fulgte mønsteret fra Dansk Vestindia, der slaver som oftest bare ble referert til med fornavn i de skriftlige kildene. Vilhelmines navn fulgte også et annet mønster som var utbredt i Karibia, nemlig at de slavegjorte fikk navn etter fremstående personer. 

Slik oppkalling, etter europeiske filosofer eller kongelige, var en måte å ytterligere tydeliggjøre slavenes underdanige stilling på: Slaven Cæsar på en sukkerplantasje på St. Croix var svært langt fra Romas Cæsar. Vilhelmine Caroline på Stange var nok oppkalt etter Vilhelmine Caroline, prinsesse av Danmark-Norge. Hun hadde fødselsdag på samme dag som Gemimas sønn Johan.

Vilhelmine ble likevel ikke omtalt som slave i noen av de primærkildene vi kjenner til: I stedet ble hun henvist til som afrikaner, som «sort», som «Negerinde», som kone og, en gang, som livegen. Fraværet av bruken av ordet «slave» er imidlertid ikke uvanlig, og ordet ble heller ikke brukt om Adam Jacobsen. Muligens er dette fordi en «slave» i europeisk Danmark-Norge på denne tiden var ble brukt om en viss type straffearbeidere, det vil si menn dømt til festningsarbeid. At ordet «slave» ikke ble brukt, skal dermed ikke tolkes som et uttrykk for at Vilhelmine ikke ble sett på som Gemimas eiendom. Antakeligvis ble hun nettopp det, i hvert fall i de første årene hun bodde i Danmark og Norge. Henvisningen til hudfarge og opphav i kildene var en annen måte å signalisere at hun var annerledes. Disse ordene, særlig «Negerinde», ble ofte brukt i stedet for ordet slave.

Hva skjedde med Vilhelmine?

Kanskje ble Vilhelmine frigitt da Gemima Nissen døde 1806. Dette var ikke uvanlig i Dansk Vestindia, og skjedde blant annet med Adam Jacobsens mor Sophia. Kanskje har det eksistert et såkalt fribrev, slik frigitte slaver i Karibia var pålagt å bære med seg, men sannsynligvis ble ikke dette ansett som nødvendig på den norske landsbygda. Kanskje ble aldri Vilhelmine frigitt, hverken formelt eller uformelt.

Uansett vet vi at Vilhelmine giftet seg 21. desember 1814. I kirkeboka for Stange står det ingenting om hun var slave, livegen eller fri, men det oppgis at hun er 36 år gammel og tjenestepike på Guthus. Brudgommen var en ett år yngre mann kalt Christoffer Østensen, som, igjen ifølge kirkeboka, var tjenestedreng på Guthus (Klokkerbok Stange). Vilhelmine hadde dermed giftet seg med en hun arbeidet sammen med. I motsetning til Vilhelmine, ble de fleste tjenestefolk på landet rekruttert lokalt, så Christoffer Østensen var nok fra østlandsområdet. På et eller annet tidspunkt mellom 1814 og 1830, da Vilhelmine døde, flyttet Vilhelmine og Christoffer til Ullensaker.

Når tjenestefolk ble gift var det vanlig at de sluttet i tjenesten for å danne egne, selvstendige hushold, ofte som husmenn i denne perioden. Vilhelmine Caroline og Christoffer Østensens liv skilte seg imidlertid fra denne normen. For da Vilhelmine døde, levde ekteparet adskilt. Vilhelmine bodde og arbeidet på gården Leuften, mens ektemann Christoffer arbeidet som tjener på en annen gård. Det, oppga Christoffer til skiftekommisjonen ved konas død, hadde de gjort de fire siste årene (Skifteprotokoll). Kanskje hadde Vilhelmine og Christoffer, i likhet med andre tjenere, dermed søkt å skape sitt eget liv i eget hushold, men hadde mislyktes med dette og blitt nødt til å returnere til arbeidet som tjenestefolk.

Da Vilhelmine døde i 1830, var hun barnløs, syk og fattig. Boet bestod av løsøre som ble vurdert til å være verdt litt over 14 speciedaler, og de få eiendelene gikk med til å betale gjeld og utgifter. Bare begravelsen kostet over 10 speciedaler, og i tillegg skyldte Vilhelmine penger til en doktor Backen for «for Medicamenter og Tilsyn» samt to speciedaler til Christoffers arbeidsgiver, uvisst for hva. Christoffer Østensen selv oppga at han ikke eide noe utover klærne han gikk i, og han dermed ikke kunne hjelpe til med å betale konas gjeld (Skifteprotokoll).

Det var heller ikke ektemannen som hadde lagt ut for begravelsen. Denne var blitt dekket av en enkefru Munthe. Og her blir det kontaktene med Gemima Nissen igjen synlige, for denne enkefru Munthe var Gemimas datter Susanna, født i København i 1786. Hun hadde giftet seg med sognepresten i Ullensaker, Jacob Lund Munthe. Lund Munthe hadde som sin svigermor også forbindelser til det dansk-norske kolonirike. Da han var nyutdannet teolog var han nemlig blitt utnevnt som kateket i et av de danske fortene på vestkysten av Afrika, men dro ikke da han fikk en annen stilling i København (Daae 1918: 154). Etterpå endte han som sogneprest i Norge. Enkefru Munthe la ikke bare ut for begravelsen, antakeligvis bodde hun også sammen med Vilhelmine da denne døde. Gården Leuften var nemlig enkesete for sognepresten i Ullensaker. Likevel, etter å levd hele sitt liv med Vilhelmine Caroline, betalte ikke Susanna Munthe for kvinnens begravelse. Hun la bare ut for den og krevde at boet dekket utlegget.

At vi i det hele tatt vet hva som skjedde med Vilhelmine, er uvanlig. De fleste slaver som ble tatt med til Danmark-Norge forsvinner ut av kildene. Dette er for eksempel tilfelle med Adam Jacobsen i Arendal. Et annet unntak er imidlertid Hans Jonathan, også han fra Dansk Vestindia. Han var en av tre menn som en københavnsk domstol dømte til å bli sendt tilbake til Karibia. Dit dro han imidlertid ikke. I stedet reiste han til Island der han giftet seg, ble kjøpmann og fikk mange etterkommere (Pálsson 2016).

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Anker, C. J (1885). Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner, 1628-1883. Kristiania: Alb. Cammermeyer.

• Bregnsbo M. (2017). “Kolonirigets etablering”. I M. Venborg Pedersen (red.), Danmark. En kolonimakt (ss. 92–131). København: Gads Forlag.

• Bro-Jørgensen, J. O. (1966). Dansk Vestindien indtil 1755. Kolonisation og kompagnistyrke. København: Fremad.

• Carøe, K. (1909/2020). Den danske lægestand. Bind 1. Doktorer og licentiatiater 1479-1788. Lindhardt og Ringhof Forlag.

• Daae, Aagaat (1918). Stamtavle over presteslegten Lund fra Stod. Trondhjem: F. Bruns boghandel.

• Folketelling 1801, 0417P Stange prestegjeld, 1801, f 32b.

• Klokkerbok Stange, Stange prestekontor, SAH/PREST-002/L/L0001, 1814-1825.

• Lengnick, J. C. L. (1841-1865). Genealogier over adelige og borgerlige Familier. København: J.C.L. Lengnick.

• Lenik, S. (2009). “Considering Multiscalar Approaches to Creolization Among Enslaved Laborers at Estate Bethlehem, St. Croix, US Virgin Islands”. International Journal of Historical Archaeology 13, ss. 12–26.

• Lorimer, D. A. (1984). “Black slaves and English liberty: A re‐examination of racial slavery in England”. Immigrants & Minorities 3:2, ss. 121-150.

• Mallingcrodt, R. Von (2019). “Verschleppte Kinder im Heiligen Römischen Reich Deutscher Nation und die Grenzen transkultureller Mehrfachszugehörigket”. I D. Freist, S. Kyora og M. Unseld (red.), Transkulturelle Mehrfachzugehörigkeit als kulturhistorisches Phänomen: Räume-Materialitäten-Erinnerungen (ss. 15–36). Bielefeld: transcript.

• Ministerialbok Ullensaker prestekontor, nr. I 13, 1815-1835, s. 256-257, SAO/A-10236a/F/Fa/L0013.

• Ministerialbok St. Croix, Den evangeliske menighed, 1771-1780, Rigsarkivet.

• Nissen, G. B og H. Nissen (1978). Slekten Nissen fra Bov sogn i Sønderjylland. Trondheim: G.B og H. Nissen.

• Olsen, P. E. (1987). “Disse vilde karle. Negre i Danmark indtil 1848.” I Bent Blüdnikow (red.), Fremmede i Danmark. 400 års fremmedpolitik (ss. 102–117). Odense: Odense Universitetsforlag.

• Olsen, P. E. (red.) (2017). Vestindien. St. Croix. St. Thomas og St. Jan. København: Gads forlag.

• Pálsson, G. (2016). The Man Who Stole Himself. The Slave Odyssey of Hans Jonathan. Chicago: The University of Chicago Press.

• Simonsen, G. (2017). Slave Stories. Law, Representation, and Gender in the Danish West Indies. Aarhus: Aarhus University Press.

• Skifteprotokoll, Øvre Romerike sorenskriveri, SAO/A-10649/H/Hb/L0022.

• Skjold Petersen, K. (2024). Danish Soldiers in the West Indies. København: Nord Atlantic.

• Vestre Guthus. Lokalhistoriewiki.no.

• Waaben, K. (1964) “A. S. Ørsted og negerslaverne i København.” Juristen 46, ss. 321–343.

• Østhus, H (2018). “Slaver og ikke-europeiske tjenestefolk i Danmark og Norge på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.” Arbeiderhistorie 22, ss. 37-41.

• Østhus, H. (2023). “The Case of Adam Jacobsen. Enslavement in 18th-Century Norway”. Scandinavian Journal of History 48:5, ss. 635-655.