Jeg ble født i 1944, noe som betyr at jeg var barn på 1950-tallet og tenåring på 1960-tallet. Det var et ganske annerledes Norge jeg vokste opp i.
De fleste mødre var hjemmeværende på 1950-tallet. Det fantes nesten ikke barnehager, og få jenter tok videreutdanning. Ved inngangen til 1960-tallet var det kun seks prosent av gifte kvinner som hadde lønnet arbeid og denne prosenten hadde stått stille i mange år. Fødselspermisjonen var 12 uker. Kvinner var ikke veldig politisk aktive heller, i alle fall ble de ikke valgt inn i styre og stell. Andelen kvinner i kommunestyrer var også ca. seks prosent. Prøvde noen å protestere og peke på urettferdigheter så ble man latterliggjort eller overhørt. Hersketeknikkene var utallige. Torild Skard har beskrevet 1960-tallet som en iskald tid for kvinnesaken.
Men ei ny tid var i emning! Som 22-åring reiste jeg til Paris som au pair. Det var i 1967 og jeg opplevde en ny verden. Jeg møtte unge gutter fra Portugal som hadde flyktet fra den seks år lange militærtjenesten som soldater i Portugals kolonikrig i Afrika. Student-opprøret var i emning og utover våren 1968 eksploderte det. Paris sto nærmest i brann med barrikader i gatene, svære demonstrasjoner mot kapitalisme og imperialisme og okkupasjon av universiteter og store streiker blant arbeidere. Opprøret spredte seg til land etter land.
Med denne erfaringen kom jeg tilbake til Norge. På universitetet ble jeg med i det første Rød Front-styret våren 1970. Hver eneste lørdag var vi hundrevis av studenter i Studentersamfundet hvor vi hadde store diskusjoner og debattmøter om hva som skjedde i Norge og verden. Vi diskuterte hva det betydde for oss og vi støttet aksjoner og kamper mot urettferdighet og undertrykking. Jeg var også med i filmutvalget i Rød Front. Det første vi gjorde var å lage en film mot EEC (seinere EU), og vi rykket ut til fabrikken Norgas med kamera og filmet da politiet, for første gang siden krigen, var tilkalt for å bære ut arbeidere i streik.
Også i Norge vokste protestbevegelsene mot EEC, mot USAs imperialistiske krig i Vietnam, og det ble mange streiker etter Norgas-streiken. Vi så at folket kunne vinne fram! I 1972 sa folket nei til EEC. Tusenvis av oss strømmet ut i gatene og danset om natten på Universitetsplassen i Oslo.
Men hva med kvinnene? Vi deltok i høyeste grad i disse massebevegelsene og vi viste at vi sannelig "er halvparten av alle som finnes!" Men dette var ikke tydelig for alle og absolutt ikke for samfunnet rundt oss!
Høsten 1972 begynte jeg på sosialskolen. Det var virkelig en ny tid og jentene strømmet til skoler og universitet, også mange kvinner som hadde vært hjemmeværende med små barn på 1960-tallet. Nå ville kvinnene ha utdanning. Nå ville kvinnene ha egen lønn. Fortsatt var det ikke alle ektefeller og menn som syntes dette var en veldig god ide. Men kvinnenes ønske om å stå på egne bein var sterkt. Vi kunne jo søke studielån, trodde vi. Men så viste det seg at studielånet var behovsprøvd etter ektefelles inntekt! For å kunne utdanne seg måtte man altså bli forsørget av mannen. Dette ville vi ikke finne oss i. Vi hadde organisert en kvinnefrontgruppe på skolen og etter hvert ble over halvparten av jentene i klassen medlem i Kvinnefronten. Vi tok kontakt med andre læresteder som jo opplevde det samme og vi oppsøkte kvinner på Stortinget. Vi sa at dette var dypt urettferdig og de måtte reise saken. Vi tok kontakt med TV og ble med i et debattprogram hvor saken ble reist. Aksjonen vokste og vi vant fram. Lånekassen endret reglene!
Men det var nye kamper som måtte kjempes:
- - det var nesten ikke barnehageplasser.
- - pornobladene grein i mot oss fra kiosker og matbutikker.
- - alle som søkte abort måtte møte i en abortnemnd.
- - fødselspermisjonen var mellom 12 og 14 uker fram til 1977, da den ble 18 uker.
Kvinnekampen i 1970-åra handlet ikke minst om kvinnekamp på arbeidsplassene. I 1975 ble 13 kvinner på Våler Skurlag oppsagt. Bedriften, med støtte av den lokale fagforeningen, satte ansiennitetsprinsippet til side og sa opp kvinnene fordi de var gift og kunne bli forsørget av sine menn! Kvinnene tok opp kampen og nektet å gi seg. De fikk støtte fra kvinneorganisasjoner og fagforeninger fra det ganske land og ikke minst fra Kvinnefronten. Og de 13 damene vant. Bedriften måtte trekke oppsigelsene.
Kvinnefronten ble dannet i 1972. AKP ble dannet i 1973. Begge deler fikk en stor innflytelse for kvinnekampen – og for meg. Både Kvinnefronten og AKP hadde mye å si for den retning kampene skulle ta framover. Det har vært forskjellige linjer og retninger i kvinnebevegelsen. Noen mente at det dreide seg om en kamp mot mannen, andre mente det bare var spørsmål om likestilling og likelønn. I Kvinnefronten mente vi at det handlet om at kvinner var undertrykket på alle områder i samfunnet. Kvinner har andre erfaringer enn menn fordi vi er kvinner, det spiller en rolle om du ser på verden gjennom kvinnebriller. Vi måtte forandre samfunnet, det betydde at vi trengte vår egen organisasjon.
Vi ville også støtte de som kjempet mot urettferdighet i andre land. Andre kvinneorganisasjoner mente vi bare skulle støtte kvinnene, men for eksempel ikke det vietnamesiske folkets kamp mot USA-imperialismen. Jeg mener at det Kvinnefronten stod for den gang er en av grunnene til at Kvinnefronten fortsatt er en levende og blomstrende organisasjon.
Jeg var utrolig heldig som var ung i 1970-åra og fikk være med på og oppleve utviklingen fra 1960-åras iskalde tid for kvinnekampen – til 1970-åras opprør og bevegelser på utallige områder. Det var en fantastisk tid. Vi trodde vi kunne få til alt. Vi tok selvfølgelig feil. Kampen for kvinnefrigjøring er på ingen måte over, og en del av de seirene vi har vunnet blir angrepet på nytt, som vi har sett i abortkampen og i kampen for å beholde sexkjøpsloven. Eksempler på kvinneundertrykking forsøkes også skjult i språket. På 1970-tallet slåss vi mot at menns vold mot kvinner ble kalt «husbråk». I dag kaller man det vold «i nære relasjoner», samtidig som mange kvinner er blitt drept av en mann de har eller har hatt et forhold til.
Jeg har vært med i Kvinnefronten i over 50 år. For noen år siden møttes vi igjen i den Kvinnefrontgruppa jeg var med i på 1970- og 80-tallet. Vi ble enige om å møtes regelmessig igjen og har siden gjort det hver femte eller sjette uke. Vi diskuterer temaer som angår kvinners situasjon, og forbereder oss med litteratur og innledninger. Vi går på møter arrangert av Kvinnefronten og har deltatt sammen på aksjoner og demonstrasjoner.
Og vi går i tog 8. mars!
---
Hør samtale mellom Solveig Nyhamar og Jorun Gulbrandsen på Revolusjonær hverdag, Pdf-arkivet, 2024.