Da jeg blei med i Kvinnefronten var det en lettelse å være sammen med kvinner som var enige om at patriarkatet finnes, kvinneundertrykkinga finnes, vi skal ha kvinnefrigjøring, og det er vi enige om, så tar vi det derifra!
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Jeg meldte meg inn i Kvinnefronten fordi jeg var sint. Jeg gikk på universitetet og skulle ta forberedende, og på pensum til exphil, var det én kvinnelig filosof, Simone de Beauvoir. Jeg utfordra professoren om at det kanskje fantes flere, og fikk et nedlatende svar. Dette var jo bare en av flere opplevelser, men det var da jeg googlet kvinneorganisasjoner og leste om Kvinnefronten. Politikken til Kvinnefronten samsvarte med min egen analyse av verden og jeg meldte meg inn der og da.
Det var i 2007.
Det tok en stund før jeg ble noe mer enn et passivt medlem som deltok på noen arrangementer her og der. Jeg flytta til USA en periode (der min mor er fra), og der studerte jeg women´s studies med veldig radikale lærere. Jeg ble radikalisert i USA.
I 2013 bestemte jeg meg for å bidra mer og bli aktivt medlem. Jeg ringte Kvinnefronten og snakka med Pil Teisbo. Så var det et møte med den eldre garde, Irmelin Wister og Ellen Aanesen som fortalte om historia og hvorfor Kvinnefronten er viktig. Det var ikke mange der, men jeg synes det var skikkelig kult. De hadde humor, og skråblikk på ting, og jeg blei veldig inspirert. Jeg traff noen andre kvinnefrontere på møtet, og har vært aktiv siden da. I 2014 blei jeg valgt inn i Landsstyret, og har siden da sittet i arbeidsutvalget og i fjor ble jeg valgt som leder i Kvinnefronten.
Året etter jeg ble aktiv i Kvinnefronten kom hestehandelen med Høyre og Krf om reservasjonsretten. Legene skulle ha rett til å nekte å henvise abortsøkende kvinner videre i helsevesenet. Det skapte mye aktivitet med masse nye folk – jeg mener vi var 15 000 i 8.marstoget det året. Jeg hadde vært med på 8.mars før, men dette var noe mye større, helt fantastisk.
Siden da har 8.mars vært den viktigste kvinnepolitiske dagen i året som samler mange tusen kvinner. Det er viktig å holde fast på at det er den solide kvinneorganiseringa som sørger for at denne forsvarslinja eksisterer. Skjer det noe som må reageres på, finnes det folk og en tradisjon for å reagere. Vi har et politisk budskap vi skal ha fram, og må bevare denne formen for organisering.
To år senere kom voldtekt og menns vold mot kvinner på agendaen. Mye takket være 18 år gamle Andrea Voldum og det som i media ble kalt for Hemsedalssaken. Voldum traff tre menn på nachspiel, og de tok henne med til en campingvogn etter at de hadde helt et pulver i drinken hennes. Mennene var over 30, og taxisjåføren som kjørte de fire, vitna i retten at Andrea var nesten bevisstløs. I retten måtte hun gå detaljert gjennom seksuelle handlinger hun måtte utføre, og det ble også lagt fram bilder i retten. Hun hadde sendt melding til mora si og bedt mor komme å hente henne. Saken endte til slutt med frifinnelse, og da dommen blei frigitt, leste jeg den og skreiv et kort sammendrag.
Det var meddommere som gjorde utslaget. Meddommere vi mistenkte hadde et gammeldags syn på jenter og seksualitet.
Andrea er ei usedvanlig sterk kvinne, hun posta på facebook navnene på de tre menna som hadde voldtatt henne.
Da de blei frikjent, ble hun den store stygge ulven og diskusjonen dreide seg mye rundt gapestokk-kultur, noe som var et sidespor i debatten. Andreas modige handling blei starten på en ny debatt om voldtekt og viste oss at kvinner har ikke rettsikkerhet i Norge.
Voldum og debatten som kom mener jeg ble et paradigmeskifte i debatten rundt voldtekt. Oppfatninga den gangen (og sikkert fortsatt blant mange) var at voldtekt var noe asylsøkere gjorde. Før navna til de tiltalte var kjent, antyda da også Hege Storhaug i Human Rights Service at de tiltalte nok var innvandrere.
I virkeligheten skjer jo de fleste voldtekter med noen du kjenner, for eksempel på fest - nettopp den situasjonen Andrea var i, er der voldtekt skjer.
Alle som leste den dommen, så hvor urettferdig det var. Om hun ikke ble trudd, ville ingen av oss bli trudd.
Vi greide å forandre debatten, og få fram at det faktisk er hvite menn som voldtar - de hvite, kjekke mennene vi går på skole med, det skjer på en fest med noen du kjenner.
Andrea tok noe som skjedde henne og som hun kunne takla som noe privat, og gjorde det til en politisk sak og en diskusjon som angikk oss alle. Det er blitt mer bevissthet nå, saken blei et slags skifte.
Med Stina Bergsten og jeg i spissen, arrangerte Kvinnefronten demonstrasjon i protest mot frifinnelsene. Den samla tusenvis av mennesker.
Etter det sendte vi krav til regjeringen om bl.a. skolering av meddommere og krav om samtykkelov. Det ble flere panelsamtaler med politikere, Krisesentersekretariatet, og med Dixie Ressurssenter for de som blir utsatt for seksuelle overgrep. Vårt hovedpoeng var at kvinner ikke har rettssikkerhet. Det vi oppnådde, var at begrepet rettssikkerhet for kvinner ble et begrep som har gått inn i språket etterpå.
Nå er jeg leder for KF, den første Kvinnefronten har hatt på mange år. Fordelen med å ha en leder er at det gjør det lettere å ta kontakt med oss. Jeg samarbeider bra med nestlederen og med arbeidsutvalget, Kvinnefronten er en kreativ og smart organisasjon å være en del av og vi trengs helt åpenbart.
Da jeg ble med i KF, hadde jeg vært aktiv i AUF i Drammen hvor kvinnesaker og feminisme ikke var kjernen av det en dreiv med. Hvis jeg kom på møter eller sosiale sammenkomster, sa folk nå må vi passe på hva vi sier, for nå kommer Cathrine! Den latterliggjøringen og usynliggjøringen blei jeg så lei av.
Da jeg blei med i KF var det en lettelse å være sammen med kvinner som var enige om at patriarkatet finnes, kvinneundertrykkinga finnes, vi skal ha kvinnefrigjøring, og det er vi enige om, så tar vi det derifra! Vi slapp å si hallo, vi har faktisk ikke likestilling, vi måtte ikke begynne på scratch når vi snakka.
Jeg blei intervjua før 8.mars, og de skulle til å spørre meg det gamle spørsmålet om hvorfor trenger vi 8.mars, og før de rakk å spørre, sa jeg at det er en illusjon at vi har likestilling i Norge, det stemmer faktisk ikke.
Jeg tenker at en av de viktigste tinga vi gjør, er å formulere problemstillinger og beskriver fenomener som skjer, sette ord på det, gi det språk, lage politikk.
Vi trenger ord for egne erfaringer, et språk for å beskrive kroppslig autonomi og rettigheter, sette ord på det som skjer med oss.