Sterke stemmer, nye muligheter: Somaliske kvinners vei til innflytelse i Norge

Året 2011 var et spesielt år for meg. Det var første gang jeg ble valgt som bystyrerepresentant i Oslo. Det var også første gang i norsk historie at mer enn én av fire av de innvalgte i Oslo bystyre hadde innvandrerbakgrunn. Dette skapte stor sensasjon, og enkelte aviser refererte til det som et «innvandrerkupp». Jeg var en av dem som ble omtalt som en del av dette «kuppet», som ofte ble framstilt som noe fryktinngytende. Det vakte oppsikt at vi var elleve personer med minoritetsbakgrunn blant Arbeiderpartiets 20 faste bystyrerepresentanter. 

Som nyvalgt politiker fremmet jeg mitt første forslag kort tid etter valget. Forslaget handlet om å styrke foreldrenes omsorgsansvar gjennom å innføre Program for foreldreveiledning (ICDP – International Child Development Programme) i voksenopplæringen og introduksjonsprogrammet. Som veileder for programmet hadde jeg selv erfart hvordan det styrket meg i foreldrerollen. Jeg ønsket å tilgjengeliggjøre denne kunnskapen for nyankomne flyktninger gjennom introduksjonsprogrammet, samt for andre innvandrere som deltok i voksenopplæringen. Heldigvis ble forslaget enstemmig vedtatt, en seier som ga meg en solid start i politikken

Samtidig var 2011 et dystert år for Norge, med terrorangrep på regjeringskvartalet og masseskyting av ungdommer på Utøya 22. juli. 

Men dette året skjedde det også hyggeligere ting, som forberedelser til 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013. Jeg fikk delta i NRKs dokumentarserie «Kvinner 2013», som belyste kvinners rolle i samfunnet. Dokumentaren inkluderte profiler som Gro Harlem Brundtland og Torild Skard, to pionerer i norsk likestillingshistorie.

(Se episoden Makt og motstand i Kvinner 2013 på NRK TV.)

Den dagen mitt politiske forslag skulle behandles i bystyret i 2011, var NRK til stede og filmet prosessen. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var følelsen av å stå på talerstolen i et land som språklig, kulturelt, religiøst og historisk var totalt annerledes enn mitt eget – men likevel sto jeg der, i en av Norges mektigste bygninger, hvor viktige saker som angår over 700 000 Oslo-borgere blir besluttet. Jeg talte, og folk lyttet. Mine ord hadde betydning. Jeg eide min stemme, og jeg fikk gjennomslag for politikk som kunne endre menneskers liv.

Da jeg presenterte forslaget, var det Carl I. Hagen fra FrP som tok ordet etter meg og uttrykte sin støtte. Ingen andre hadde noe mer å tilføye, og dermed ble det enstemmig vedtatt. Den følelsen – å kunne påvirke noe, den friheten til å kunne velge – var overveldende.

På vei tilbake fra talerstolen føltes beina mine som om de skulle svikte under meg – de var som gelé. Tårene presset på, og en bølge av overveldende følelser raste gjennom meg. Skjørtet mitt skjulte heldigvis de skjelvende beina, men jeg kunne ikke skjule den intense røringen som fylte meg.

For mange kan dette virke som en selvfølge, men for meg, som kommer fra et krigsherjet, patriarkalsk samfunn, var denne opplevelsen en uventet gave – inspirerende og dypt verdifull.

Jeg ble rørt fordi jeg visste at friheten som tas for gitt her, har en utrolig høy pris for mange andre. Jeg tenkte på kvinnene i hjemlandet mitt – de som risikerer livet sitt for bare å tørre å heve stemmen. Denne opplevelsen ristet meg til kjernen og minnet meg om hvorfor vi må fortsette å kjempe for å beskytte de demokratiske rettighetene vi har, for de som ikke har muligheten til å tale.

Statsministerbesøk fra Somalia

Ved siden av mitt politiske engasjement var jeg også aktiv i arbeidet for å styrke relasjonene mellom Norge og Somalia, med særlig fokus på diasporaen. Dette var en periode preget av viktige politiske hendelser, inkludert det første offisielle besøket til Somalias statsminister, Abdiweli Mohamed Ali Gaas, i Norge i 2012.

På den tiden var det et sterkt politisk fokus på å inkludere kvinner i freds- og forsoningsarbeid og politikk. Som medlem av arbeidsgruppen som organiserte møtet mellom statsministeren og den norsk-somaliske diasporaen, fikk jeg i oppdrag å holde en tale om viktigheten av kvinnelig representasjon i politikk, regjering og forsoningsprosesser. I tillegg ble jeg bedt om å overrekke en symbolsk gave, som skulle representere innsatsen fra norsk-somaliere i gjenoppbyggingen av Somalia.

Møtet var imidlertid ikke uten utfordringer. Statsministeren ankom en time senere enn planlagt, og spenningen blant de fremmøtte var merkbar, med et trøtt og sultent publikum. I tillegg ble vi kraftig forsinket til møtet med stortingspolitiker Kari Henriksen, som jeg, sammen med Fauzia Hashi, lokalpolitiker fra Vegårshei, og Anisa Adam, lokalpolitiker fra Sunndal, skulle møte.

Da det endelig var min tur til å holde talen og overrekke gaven, forsøkte konferansieren å underminere min rolle ved å ta gaven fra meg og avsløre hva den var. Dette fikk statsministeren til å reise seg for å motta gaven, men jeg innså raskt at dette var et forsøk på å usynliggjøre meg og en bevisst hersketeknikk. Jeg visste at jeg måtte stå imot og ta kontroll over situasjonen. Uten å nøle, gikk jeg mot podiet, hvisket til statsministeren at han skulle sette seg ned, og gjennomførte talen med ro og besluttsomhet før jeg overleverte gaven. Denne hendelsen understreker at det er mulig å heve seg over de kulturelle forventningene om at kvinner skal være stille og underdanige – en påminnelse om at styrke og utholdenhet kan bryte gjennom slike barrierer

Den usynliggjøringen var bare én av mange episoder, både bevisste og ubevisste, som jeg måtte håndtere. Jeg har ofte måttet utfordre undertrykkende behandling og vise hvordan man kan være bevisst på disse praksisene, samtidig som man møter dem med en strategi som både avslører og konfronterer dem. En utdannet kvinne utgjør en trussel i en patriarkalsk kultur, men når hun i tillegg er politiker og fryktløs i å heve sin stemme, blir hun en skremmende kraft for mange. Dette er kjernen i minoritetskvinners kamp for likestilling. Det finnes mange glasstak som må brytes. Noen kamper føres alene, mens i andre står de sammen med majoritetsbefolkningen. Men de kampene de står alene i, er de aller vanskeligste – kamper som norske kvinner for mange år siden allerede har kjempet og vunnet.

Gjennom slike erfaringer lærer man betydningen av å eie sin egen stemme og å ikke la andre definere ens rolle. Hver gang vi står opp for oss selv, baner vi vei for en fremtid der flere kan bruke sine stemmer – ikke bare for egen del, men også for dem som kommer etter oss. I dag møter jeg unge jenter som klemmer meg uten at jeg vet hvem de er, og takker meg for hvordan jeg har håndtert undertrykkende behandlinger, ofte pakket inn i kulturens normer. Deres takknemlighet minner meg om at hver handling, hver seier, er en investering i deres frihet.

Reisen til den ukjente verden

Som ung jente ble jeg tvunget til å forlate mitt kjente liv i Somalia på grunn av borgerkrigen. Å oppleve krigens gru forandrer et menneske for alltid. Lydene av skyting, eksplosjoner og rop om hjelp er minner som er brent fast i hukommelsen. Vi bodde i Madiino, en forstad til hovedstaden Mogadishu. En morgen, mens vi spiste frokost, sa onkelen min, som var den eldste i familien, at vi måtte forlate hovedstaden fordi krigen nærmet seg. Faren min var ikke til stede siden han jobbet i Saudi-Arabia, og onkel og de andre voksne bestemte at vi måtte rømme til byen Afgooye.

Afgooye, en gang kjent som Øst-Afrikas grønne paradis, var et vakkert sted med naturlig skjønnhet og rik historie. Byen ligger i Nedre Shabelle-regionen i Sørvest-Somalia, bare 25 kilometer fra Mogadishu. Den har i dag en strategisk beliggenhet som et knutepunkt for viktig ferdsel, men huser også en av verdens største konsentrasjoner av internt fordrevne mennesker. 

Onkelen min og de andre voksne foreslo at vi skulle pakke det mest nødvendige for et kort opphold på maks én uke. Afgooye hadde vært et tilfluktssted for oss tidligere, et sted for ferie og familiesammenkomster. Planen var å reise hjem til Madiino etter en uke, men vi kom aldri tilbake. Hadde vi visst at vi aldri skulle returnere, ville vi tatt med oss de tingene som var viktige for oss. Flukten var kaotisk, fylt med frykt, men også om håp om en bedre fremtid. Vi forlot alt vi kjente, men visste aldri hvor lang reisen skulle bli eller hva fremtiden ville bringe.

Etter å ha vært på flukt i ulike områder, kom vi omsider til Norge i 1994. Ankomsten til Norge markerte begynnelsen på et nytt liv, men også et stort hopp inn i det ukjente. Vi måtte lære et nytt språk, forstå et nytt samfunn og tilpasse oss en kultur som var veldig forskjellig fra vår egen. Det føltes som å bli kastet inn i en helt ny verden, hvor alt var fremmed – fra hvordan folk hilser på hverandre til hvordan man finner jobb og navigerer i samfunnet.

Vi startet vårt nye liv i Kragerø, en av de mest gjestfrie byene i Norge. Der hadde både byen og fellesskapet stor innvirkning på oss og formet oss til de menneskene vi er i dag. Det var her vi fem søsknene lærte viktige ferdigheter som dugnad, svømming og baking.

(Les mer om hvordan jeg lærte hva dugnad var på min hjemmeside: Mitt møte med dugnaden - Ubah Aden.) 

Vi stortrivdes i dette lille samfunnet, men på grunn av jobb og utdannelse måtte vi til slutt flytte til Oslo. Som politiker har jeg alltid ment – og mener fortsatt – at flyktningfamilier med små barn bør bosette seg i små kommuner eller på landsbygda, der språkopplæringen er går lettere, samhandlingene med lokalbefolkningen blir mer naturlige, og storbyens fristelser er begrensede. I slike lokalsamfunn kjenner folk hverandre godt, og det er lettere å forstå de kulturelle kodene som ikke nødvendigvis blir undervist i klasserommet.

Hvorfor står mange somaliske kvinner står utenfor arbeidslivet i Norge?

Å delta i arbeidslivet er viktig for å bli integrert i samfunnet. Ifølge statistikk fra SSB står over 60 prosent av somaliske kvinner i Norge utenfor arbeidslivet (Olsen 2023).

Hvorfor er det slik? La meg bruke min mors historie som illustrasjon. 

Før borgerkrigen i Somalia på 1990-tallet var min mor og hennes søster forretningskvinner i Somalia. De drev to store klesbutikker og flere matvarelagre, og var respekterte medlemmer av samfunnet. Jeg husker hvordan de, før krigen brøt ut i 1991, var begeistret da de hentet dyre arabiske gardiner og tepper fra Saudi-Arabia, som far sendte, og som var svært populære på den tiden. Folk sto i kø for å kjøpe dem, og bestillingene raste inn.

Selv om vi trodde flukten fra Madiino bare skulle vare noen uker, og onkel frarådet oss fra å ta med oss tunge ting vi ikke trengte, ignorerte mor rådene hans og tok med seg skjul fem store gardiner. Disse gardinene ble vår redning da vi strandet i en av verdens største flyktningleirer, Dadaab i Kenya, et sted der vi ikke fikk noe hjelp. Gardinene ble solgt, og pengene brukt til å åpne et gatekjøkken på markedet i flyktningleiren. Plutselig var min mor og tante ansvarlige for lunsjen til folk på markedet, mens vi yngre hentet vann, som tok flere timer, og ved fra en skummel skog, som jeg fortsatt grøsser ved å tenke på. I et utrygt og utfordrende terreng ble mor og tante våre forsørgere.

Gjennom hardt arbeid viste mor oss at det er mulig å oppnå suksess, selv i møte med motgang. For meg var hun ikke bare en mor, men et forbilde som lærte meg at det er mulig å skape nye muligheter, selv under vanskelige omstendigheter.

Men ting skulle bli annerledes for mor da hun kom til Norge. Her følte hun seg som en byrde og fikk aldri realisert sine drømmer om økonomisk selvstendighet. Hun ble uføretrygdet.

Ganske annerledes med min tante. Etter tilværelsen i flyktningleiren endte hun i Minnesota i USA. Her møtte hun en sterk forventning om å klare seg selv. Etter omtrent fem til sju måneders statlig støtte åpnet hun en klesbutikk, til tross for at hun ikke kunne språket godt. I dag driver mine tante to klesbutikker og kjører sin Volvo.

Min mor møtte imidlertid en helt annen virkelighet i Norge – en virkelighet som sakte, men sikkert tok fra henne både verdighet og muligheter. Skolebakgrunnen hennes i Somalia var kveldsskole, der hun og søsteren lærte grunnleggende lesing og skriving. Men i møte med det norske systemet ble hun umyndiggjort fra første dag. I stedet for å bli sett som en ressurssterk kvinne med potensial, fikk hun utdelt ferdigutfylte sosialhjelpsskjemaer med tydelig markering for hvor hun bare skulle signere – som om hennes verdi ikke betydde noe.

Hun kom til Norge som en sterk og handlekraftig kvinne, men ble raskt redusert til en passiv mottaker. Hennes evner og talenter ble oversett. Hun fikk aldri muligheten til å utvikle sin forretningskompetanse, til tross for at hun allerede hadde den i ryggmargen. Hun var enestående med tall – det hun kunne regne ut i hodet, klarte ikke engang vi med høyere utdanning. I stedet ble dørene stengt én etter én, og da helsen hennes begynte å svikte, forsvant også håpet. Til slutt ga hun opp.

Vi søsknene ble tvunget til å være vitner til hvordan vår mors sterke vilje – den som en gang bar familien gjennom vanskelige tider – gradvis ble brutt ned foran øynene våre. Det var hjerteskjærende å se henne forsvinne, bit for bit, uten at vi kunne gjøre noe for å stoppe det. Samtidig blomstret hennes yngre søster i sitt nye liv, forble yrkesaktiv og fortsatte å utføre de samme arbeidsoppgavene som de en gang hadde hatt i Somalia.

Selv om min tante er blitt bedre integrert i USA enn det min mor er blitt i Norge, er ikke den amerikanske modellen nødvendigvis et eksempel til etterfølgelse. I USA er integreringen preget av et markedsliberalt system, hvor individuelle prestasjoner og økonomisk selvstendighet står i fokus. Integreringen er sterkt knyttet til ideen om den «amerikanske drømmen», der folk forventes å lykkes gjennom hardt arbeid og initiativ. Selv om det er større rom for entreprenørskap, møter innvandrere i USA et konkurransepreget og ofte diskriminerende arbeidsmarked, uten et sosialt sikkerhetsnett. Dette kan føre til et stort press for å lykkes på egenhånd, og mange innvandrere kan føle at de hele tiden må bevise seg selv, uten den tryggheten et sosialt sikkerhetsnett kan gi.

I Norge er integreringen sterkt preget av et velferdsorientert system hvor fokuset er på støtte fremfor å legge til rette for økonomisk uavhengighet. Innvandrere møtes ofte med krav om å tilpasse seg samfunnets normer og regler, samtidig som de møter barrierer som språklige utfordringer og et lukket arbeidsmarked. Dette kan marginalisere deres individuelle erfaringer og identitet. Det offentlige systemet spiller en viktig rolle i veiledningen gjennom språkopplæring og arbeidsmarkedstiltak, men dette kan også skape en følelse av umyndiggjøring, der innvandrere blir sett på som mottakere av hjelp, snarere enn aktive bidragsytere.

Mange innvandrere, spesielt de med høyere utdanning og arbeidserfaring fra hjemlandet, kan finne seg selv i situasjoner hvor de må starte helt på nytt, langt under sitt tidligere nivå. For kvinner med minoritetsbakgrunn, som min mor, kan dette skape en dobbelt utfordring, der de blir sett på som ressurssvake til tross for sine sterke ressurser i et vanskelig samfunn.

Verken den norske velferdsmodellen eller den amerikanske markedsbaserte modellen anerkjenner i tilstrekkelig grad kompleksiteten i innvandreres situasjon og behov, noe som kan føre til at de enten blir avhengige av støtte (i Norge) eller møter et sterkt individuelt press (i USA). På samfunnsnivå kan dette skape polarisering og økonomiske kløfter, og hindre innvandrere i å utnytte sitt potensial. For å fremme mangfold og inkludering er det derfor viktig å tilpasse integreringen både til innvandrernes behov og til samfunnets krav.

Til tross for de mange utfordringene somaliske kvinner møter i det norske arbeidslivet, har de vært avgjørende bidragsytere til samfunnet på flere fronter. Deres innsats har vært spesielt synlig i sektorer som helsevesen, barnehager, samt pleie- og omsorgstjenester, hvor de har fylt viktige roller i å opprettholde de norske velferdstjenestene. Mange somaliske kvinner har valgt yrker som sykepleiere, helsefagarbeidere og omsorgsarbeidere, og har dermed vært en uunnværlig arbeidskraft i sektorer med stor mangel på personale.

I tillegg har mange somaliske kvinner satset på entreprenørskap og startet egne virksomheter, spesielt innen mat, klær, skjønnhet og utdanning. Disse virksomhetene har ikke bare hatt en økonomisk betydning, men har også styrket de sosiale og kulturelle båndene i lokalsamfunnene. Gjennom sine virksomheter har de bidratt til å bygge broer mellom diasporaen og det norske samfunnet.

Likevel står de overfor betydelige hindringer som diskriminering, språkutfordringer og en lavere sysselsettingsgrad sammenlignet med gjennomsnittet i Norge. Selv om denne lavere arbeidsdeltakelsen ofte kritiseres, overser kritikken den store innsatsen mange somaliske kvinner legger ned, særlig i helsesektoren og omsorgsarbeid, hvor de spiller avgjørende roller. Sysselsettingsgraden kan delvis forklares av manglende tilrettelegging og diskriminering, men det er viktig å anerkjenne den viktige jobben som utføres, både i formelle og uformelle arbeidsmarkeder.

Forskning viser også at mange somaliske kvinner er aktive i uformelt arbeid gjennom egne nettverk og lokalsamfunn. Denne innsatsen er sjelden fanget opp i offisiell statistikk, men det er et vesentlig bidrag til både familie og samfunn. Mange kvinner balanserer krevende omsorgsoppgaver med deltidsarbeid eller frivillig innsats, og deres utholdenhet og pågangsmot illustrerer hvordan de, på tross av barrierer, fortsetter å bidra til norsk økonomi og bygge fellesskap i både sine egne kretser og i det større samfunnet.

Hvorfor er mange somaliske kvinner i Norge skilt?

Somalisk kultur er i stor grad patriarkalsk, der menn tradisjonelt har hatt en dominerende rolle i hjemmet og samfunnet. Samtidig har somaliske kvinner en sterk tradisjon for selvstendighet og motstandsdyktighet. I dag har de større mulighet til å jobbe, studere, velge sin egen partner og skille seg hvis de ønsker det. Skilsmisse er derfor ikke like tabubelagt som i mange andre kulturer, noe som gir kvinner økt frihet til å styre egne liv.

I Somalia får far ofte ansvaret for barna etter en skilsmisse, med mindre moren ønsker det annerledes. Han har også det økonomiske ansvaret. Moren mottar støtte fra begge familiene og et bredt nettverk som bidrar til barnas oppvekst, noe som avlaster henne for hele omsorgsansvaret.

Selv om skilsmisse er sosialt akseptert i Somalia, var det tidligere sjelden og krevde sterke grunner. I den somaliske diasporaen i vestlige land har imidlertid antallet skilsmisser økt betydelig. Dette skyldes blant annet møtet med nye samfunnsnormer og verdier som utfordrer tradisjonelle familieroller. Kulturelle omstillinger kan skape spenninger og misforståelser mellom ektefeller, spesielt når det gjelder kjønnsroller og forventninger til ekteskapet. Tidligere normer som holdt familien sammen, svekkes i møte med et mer individualistisk samfunn som Norge.

En viktig årsak til økningen i skilsmisser blant den somaliske diasporaen er kulturelle forskjeller mellom Norge og Somalia. I møte med det norske samfunnet blir somaliske menn og kvinner konfrontert med nye perspektiver på likestilling og ekteskap, noe som kan føre til uenighet og konflikt.

Individets frihet står sentralt i Norge, og særlig blant den yngre generasjonen søker mange somaliske kvinner større personlig og økonomisk uavhengighet. Dette utfordrer tradisjonelle kjønnsroller og kan bidra til flere samlivsbrudd.

Migrasjon medfører også belastninger. Mange somaliske familier møter utfordringer som jobbsøking, økonomiske vansker og en følelse av utenforskap. Slike påkjenninger kan skape frustrasjon og spenninger i ekteskapet. I noen tilfeller kan vold i hjemmet eller helseproblemer være utløsende faktorer for skilsmisse.

En annen sentral faktor er tapet av mannens tradisjonelle forsørgerrolle. I Somalia har mannen ansvar for å brødfø familien, men i diasporaen kan arbeidsledighet eller økonomiske vanskeligheter føre til at han mister denne posisjonen. Dette kan svekke hans autoritet i hjemmet og øke risikoen for samlivsbrudd.

Noen ganger kan skilsmisse være en løsning når det er vold i hjemmet, men den kan også ha negative konsekvenser for familien og barna.

Når skilsmisse inntreffer, ender ofte kvinnen med å bære hele omsorgsansvaret. Det er moren som blir både mor og far i ett, og dette er en nesten umulig oppgave. Ingen er rustet for å være to i ett. Likevel skjer dette i diasporaen, og årsakene er ikke lett å forklare. Faren forsvinner fra omsorgsansvaret i det øyeblikket skilsmisse finner sted, og det er barnet som dessverre betaler den ultimative prisen. Dette er prisen som den somaliske diasporaen betaler når grunnlaget i familien brytes ned.

Til tross for utfordringene kan skilsmisse gi somaliske kvinner større frihet, selv om prosessen er både emosjonelt og økonomisk krevende.

Hvorfor er så mange somaliske kvinner politisk aktive?

Somaliske kvinner i Norge har økt sin politiske deltakelse betydelig de siste årene, noe som reflekterer en sterk tradisjon for muntlig og politisk engasjement i somalisk kultur. Denne tradisjonen, kombinert med erfaringer fra konflikt og politisk uro, har skapt et sterkt ønske om stabilitet og innflytelse blant somaliske kvinner i Norge. Mangel på representasjon og integreringsutfordringer har ytterligere motivert dem til å påvirke politiske prosesser. Som et resultat har flere somaliske kvinner tatt en aktiv rolle på politiske arenaer på alle nivåer, fra bydelsnivå til kommunevalg og Stortinget.

Marian Hussein, født i Somalia er et fremtredende eksempel på denne økte deltakelsen. Hun ble i 2021 valgt som stortingsrepresentant for Oslo og ble dermed den første personen med bakgrunn fra Somalia og den første med afrikansk bakgrunn som ble valgt inn på Stortinget. Og jeg var den første somaliske kvinnen som ble valgt inn i bystyret i Oslo i 2011. I Bergen ble Amina Amin den første norsk-somaliske kvinnen valgt inn i bystyret i 2019. I kommunevalget i 2019 stilte hele 40 kvinner med somalisk bakgrunn til valg, noe som ble omtalt som en rekord for innvandrere i valget. 

Den økte politiske deltakelsen har ført til at flere somaliske kvinner har blitt rollemodeller, og deres engasjement inspirerer og engasjerer flere til å delta i politiske prosesser.

Politikken har dermed blitt en naturlig arena for mange å skape endring og forbedre vilkårene for fellesskapet. Flere somaliske kvinner har vært politisk engasjert i Norge, og har bidratt til å heve stemmen for mangfold og inkludering i samfunnsdebatten. De har engasjert seg i ulike politiske bevegelser, spesielt i saker som omhandler innvandrerrettigheter, likestilling og ungdomsarbeid. Noen har valgt å gå inn i politikken på lokalt nivå og har vært med på å fremme endringer som gagner både deres egne samfunn og det norske samfunnet som helhet.

Imidlertid står kvinner i Somalia overfor unike kulturelle, samfunnsmessige og strukturelle hindringer som begrenser deres tilgang til politiske prosesser. Menn har lenge dominert nasjonale og lokale lederroller på Afrikas Horn, mye på grunn av dypt inngrodde tradisjonelle fordommer. Til tross for innføringen av kjønnskvoter for kvinner på 30 prosent i den somaliske nasjonalforsamlingen, viste det siste føderale valget i 2022 en nedgang i kvinners parlamentariske representasjon. Kvinners lederskap i offentlige rom forblir derfor utilstrekkelig på alle nivåer. Patriarkalske normer, kjønnsstereotypier og kulturelle barrierer hindrer kvinners fulle deltakelse i beslutningstaking, i et samfunn hvor kvinner fortsatt forventes å være hjemmeværende med omsorgsansvar.

I Somalia må kvinner kjempe mot sexistiske stereotypier på arbeidsplassen, klanbasert identitetspolitikk som sentrerer menn, og dypt rotfestet kjønnsbasert vold. Utdanningsbarrierer hindrer systematisk kvinner fra å tilegne seg nødvendige ferdigheter, og visse sosiale normer – som kjønnslemlestelse og tidlige ekteskap – begrenser kvinners evne til å bryte barrierer og knuse glasstakene.

Disse barrierene er ikke lett å overvinne. En av de største årsakene til kjønnsulikhet er at kvinner selv ofte er redde for å strebe etter noe stort, dristig og ambisiøst. Samtidig er det viktig å huske at kvinner utgjør 50% av befolkningen, og hvis de får muligheten, kan de bidra med ideer, ressurser, lederskap og kreativitet som kan drive samfunnet fremover.

Dette er nettopp det som driver politisk deltakelse blant somaliske kvinner, både i Norge og i diasporaen, og gir dem en stemme for sine medsøstre i Somalia. Deres engasjement er en kilde til inspirasjon for flere til å ta del i samfunnsutviklingen. Politisk deltakelse og aktivisme i utlandet viser tydelig hvordan engasjement kan bidra til å endre både individuelle liv og hele samfunn. 

Fawzia Yusuf H. Adam lagde historie da hun i 2012 ble Somalias første kvinnelige utenriksminister og visestatsminister. Utnevnelsen av Fawzia Yusuf H. Adam til disse sentrale rollene var banebrytende i et samfunn preget av patriarkalske normer og tradisjoner, og markerte et gjennombrudd for kvinners politiske representasjon på globalt nivå. Som ledende politiker har hun vært en viktig forkjemper for kvinners rettigheter, fredsbygging og nasjonal enhet i Somalia.

Veien videre: Muligheter for den neste generasjonen

Veien videre for somaliske kvinner i Norge er fylt med potensial og håp. Den første generasjonen har allerede banet vei til tross for store utfordringer, og den neste generasjonen, som vokser opp med bedre tilgang til utdanning og arbeidsmarked, har enda større muligheter. De vil kunne bygge videre på foreldrenes erfaringer og kjempe for en mer rettferdig og likestilt fremtid. Somaliske kvinner spiller en avgjørende rolle som brobyggere, og deres evne til å tilpasse seg og bevare sine tradisjoner er et sterkt tegn på deres motstandskraft. Til tross for utfordringer som diskriminering og rasisme, gir de aldri opp. De er ikke bare mottakere av støtte, men også ledere og forbilder. Deres bidrag til samfunnet er uunnværlig, og deres styrke som forandringsagenter vil bidra til en mer integrert og mangfoldig fremtid for alle.

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.