I årene omkring 1920 var det ikke vanlig at unge jenter dro på tur i skog og fjell, sov i telt og fikk lederopplæring. På denne tiden dukket det opp en ny bevegelse som åpnet muligheter til nettopp slike aktiviteter. Speiderbevegelsen kunne tilby norske jenter nye roller, nye utfordringer og fellesskap i en trygg ramme. Speiderjentene inntok nye arenaer og opplevde mestring og glede. For mange ble det en grenseoverskridende opplevelse.
Fra 1920 til 1978, da Norsk Speiderpikeforbund slo seg sammen med Norsk Speidergutt-Forbund, var alle norske speidere organisert i ulike forbund for jenter og gutter. Norges KFUK-Speidere fortsatte som eget jente-forbund helt til 2003. I løpet av disse årene var over en halv million norske jenter medlem av et speiderforbund for jenter, i kortere eller lengre tid. Det satte spor i mange kvinners liv.
- Speiderorganisasjonene utgjør verdens største bevegelse for barn og unge.
- Etablert for engelske gutter på begynnelsen av 1900-tallet
- Unge jenter tok selv initiativ til å bli med i bevegelsen.
- Første norske speidertropp for jenter ble stiftet i Sandefjord 1912
- Egne speiderorganisasjoner for jenter var Norsk Speiderpikeforbund 1921– 1978 og Norges KFUK-speidere 1920–2003
- WAGGGS (World Association of Girl Guides and Girl Scouts) har 10 millioner kvinnelige medlemmer i 150 land.
- Alt speiderarbeid skal ha en åndelig dimensjon. I Norge har alle speiderforbund i større eller mindre grad hatt tilknytning til kristen tro.
Baden-Powells prosjekt
På begynnelsen av 1900-tallet (1907-1908) hadde den engelske generalen Robert Baden-Powell satt det hele i gang. Han ønsket å bygge sterke, snarrådige og sunne karakterer. Det sa seg selv at det i første omgang var gutter han tenkte på. Tittelen på hans grunnbok i speiding, Scouting for Boys fra 1908, gir klar beskjed om det. Idealspeideren hans var en våken og snartenkt ung mann med god helse. Han skulle følge kjente og nedarvede etiske regler og mestre aktivt liv i skog og mark slik at han kunne bli en god soldat. Guttespeideridealet var en tydelig forlengelse av tradisjonelle mannsidealer.
Guttespeideridealet var en tydelig forlengelse av tradisjonelle mannsidealer.
Bevegelsen ble raskt utrolig populær. Guttene fikk være med ut på tur, og de levde seg inn i Baden-Powells spennende fortellinger fra tiden som offiser i britiske kolonier. De ble med på lek, konkurranser og seremonier som skapte opplevelse av enhet og fellesskap. Etter et par år var mange tusen speidergutter i sving rundt om i Storbritannia.
Dette ville søstre og nabojenter også være med på. Små grupper av engelske jenter tok ganske snart skjeen i egen hånd og bestemte at de også ville være speidere. I september 1909 dukket nesten 600 jenter opp på en stor mønstring for speidergutter i London. Det resulterte i at de også fikk lov til å bli speidere, men de måtte danne sin egen organisasjon med eget navn, egen logo og tilpasset program.
De første norske speiderne
Allerede omkring 1910 ble de første speidertroppene for gutter etablert i Norge. Egne speidertropper for jenter kom ikke på tale til å begynne med, men det varte ikke lenge før også modige og nysgjerrige norske jenter fikk lyst til å bli med på speiderleken.
De første speiderjentene kom på eget initiativ og forlangte å få være med på det samme som guttene
Josefine Barman (leder for Norges KFUK-speidere fra 1927 til 1948) siterer en gammel speider slik:
"Vi ble rent svimle ved tanken, vi stakkars små som lenge hadde næret lønnlige håp om dette og med ærefrykt hadde sett opp til vår store bror, der han dro av sted til speidermøte i flunkende ny speiderdrakt. Ja, jeg tror ikke jeg er alene om å ha tatt storebrors speiderskjorte og hatt – i et beleilig øyeblikk – og i smug iført meg dette med speilet som eneste fortrolige. Og jeg husker den stolthet jeg følte første gang jeg med ren samvittighet dro på meg min brors avlagte, falmete speiderskjorte og ditto hatt, og at jeg attpå til åpenlyst skulle få gå slik på gaten." (K.F.U.K-speidernes Julenummer 1950, s. 12)
Det var typisk at de første speiderjentene kom på eget initiativ og forlangte å få være med på det samme som guttene. De så at brødre og nabogutter fikk være med spennende turer, sov i telt og fikk en tøff uniform. Som speidere ble de medlemmer av en moderne barneorganisasjon med vind i seilene. Slikt ville jentene også være med på.
Speiderjenter på tur
Da de første jentene ble speidere, var ikke lange turer og leirliv vanlige aktiviteter for kvinner. Nå dro speiderjentene på tur i skog og mark så ofte de kunne. KFUK-speidernes blad kunne for eksempel fortelle om arendalsspeidernes fantastiske tur sommeren 1924. Jentene tok båt fra Arendal og kom seg videre til Kristiania fra Brevik. Neste etappe var Bergensbanen til Gol og vandring mot Hemsedal og Skogshorn. Derfra gikk turen til fots over fjellet mot Vang i Valdres. Etter et par dagers hvile, gikk de over Filefjell og ned gjennom Lærdal til Sognefjorden. Der unnet de seg en rolig dag på båten til Bergen. Så ble det togtur igjen, denne gangen til Hønefoss. Derfra kom de seg hjem via Bø og Nissedal, delvis til fots. Slikt gir utvidet horisont og tro på at jenter kan mestre det samme som gutter. (K.F.U.K.- Speidernes Blad Nr.10 Julen 1924)
Leirliv
«Speiderliv er leirliv!» ble et motto for jenter så vel som for gutter. Til å begynne med måtte jentene sove innendørs, på skoler, i militærbrakker eller låver når de dro på speiderleir. Det var en gjengs mening at det ikke passet seg for jenter å sove i telt. Omkring 1930 ble heldigvis den barrieren også brutt. Det viste seg at jenter mestret leirliv med matlaging på grue, pionering og netter utendørs aldeles utmerket.
Ledertrening
Samarbeid i en patrulje er et viktig element i speidermetoden. I speiderpatruljen fikk unge jenter erfaring både i å fordele ansvar og å ta ansvar. Den som ble patruljefører, fikk ledertrening på et enkelt og trygt nivå. De som fikk lederoppgaver, fikk tilbud om opplæring. Speiderforbundene utviklet lederkurs på alle nivåer. Systematisk og grundig lederopplæring for jenter var ingen selvfølge i mellomkrigstiden. Utallige unge speiderjenter fikk erfaring og kunnskap som de først hadde nytte og glede av i speiderarbeidet. I neste omgang kunne de ta det de hadde lært, med ut i samfunnslivet.
Alt dette viser at speiding ga jenter helt nye muligheter til å få utfordringer og erfaringer, kunnskap og opplevelse av mestring. Kort og godt kan vi si at speiding representerte noe mye mer nytt, grensesprengende og endrende for jenter enn for gutter.
Kjønnsdelt speiderbevegelse?
Helt fram til 1970-tallet var det en selvfølge at gutter og jenter var med i hver sine forbund. For jentene bød denne ordningen på fordeler. De gikk inn i aktiviteter og oppgaver som tradisjonelt ville vært forbeholdt gutter og menn. Når de var med i en organisasjon for jenter, var det ikke mulig å følge gamle kjønnsrollemønstre. Speiderjentene måtte både lede, administrere, takle praktiske oppgaver og ordne alt teknisk. I en jenteorganisasjon kunne de prøve ut alt det nye i en trygg sammenheng. Det var ingen gutter som lo av dem når de løste oppgaver på sin måte. Gamle speiderblader er fulle av fortellinger om hvor morsomt speiderjentene hadde det når de sammen mestret nye utfordringer. Fellesskapet ga styrke.
Når de var med i en organisasjon for jenter, var det ikke mulig å følge gamle kjønnsrollemønstre
I våre dager er alle norske speidere organisert i to forbund hvor jenter og gutter er medlemmer på like fot, Norges KFUK-KFUM-speidere og Norges speiderforbund. Nye tider krever nye arbeidsformer. Etter hvert hadde ønsker om mer organisert samarbeid mellom gutter og jenter kommet fra medlemmene selv. Man bestemte seg for å slå gutte- og jenteforbund sammen. Arven fra jenteforbundene kan likevel fortsatt være en inspirasjon for unge speiderledere.
Speiderjenter i den store verden
Internasjonalt er det fremdeles en forskjell. Alle norske speiderjenter er medlemmer av en stor, internasjonal organisasjon for jenter, WAGGGS (https://www.wagggs.org). Denne organisasjonen har 10 millioner medlemmer i 150 land, og er i særklasse fordi det er en kvinneorganisasjon for barn og unge. WAGGGS arbeider aktivt for jenters rettigheter og muligheter og samarbeider med FN om saker som gjelder jenter og unge kvinner.
To norske speiderpionerer
Margrethe Parm (1882-1966)
Margrethe Parm vokste opp i Kristiania. Hun tok artium i 1902 og studerte i noen år realfag. Studieåret 1915-16 fikk hun opplæring ved KFUKs amerikanske hovedkvarter i New York. Vel hjemme i Norge ble hun landssekretær for norsk KFUK-arbeid. På denne tiden var det allerede etablert en håndfull speidergrupper for jenter med tilknytning til Norges Kristelige Ungdomsforbunds (KFUK/KFUMs) hovedforeninger. Margrethe Parm ønsket å satse på speiderarbeid for jenter som en god måte å drive KFUK-arbeid på. Hun fikk med seg noen dyktige medhjelpere og la fram forslag til program og organisering. 3. november 1920 ble speiderorganisasjonen Norges KFUK-speidere grunnlagt.
Margrethe Parm ledet Norges KFUK-Speidere i seks år. Vinteren 1927 flyttet hun imidlertid utenlands for å arbeide for den internasjonale KFUK-bevegelsen. Ganske snart ble hun igjen knyttet til speiderbevegelsen. I 1928 var kvinnelige speiderledere fra mange land samlet i Ungarn for å legge grunnen for den internasjonale organisasjonen for speiderjenter (WAGGGS). Margrethe Parm ble med i arbeidet med å utvikle WAGGGS fra første stund. I løpet av årene fram mot krigen hadde hun flere tillitsverv i organisasjonen.
Gunvor Lykken (1903-1983)
Gunvor Lykken var som tolvåring, i 1915, med på å starte den første speidertroppen for jenter i Trondheim. Da hun fylte atten, i 1921, var hun med på KFUK-speidernes første landsleir på Sand i Ryfylke. Der var hun blant de som bestemte seg for å danne et nytt norsk speiderforbund for jenter uten tilknytning til KFUK/KFUM. Dermed var grunnlaget for Norsk Speiderpikeforbund, populært kalt blåspeiderne, lagt.
Gunvor Lykken kom til å prege arbeidet i Norsk Speiderpikeforbund helt fram til midten av 1950-tallet. Hun var nestleder i organisasjonen i en rekke år. Fra 1948 til 1953 var hun landssjef. En av Gunvor Lykkens hjertesaker var ledertrening. Hun var en viktig aktør da de to norske speiderforbundene for jenter sammen utviklet en plan for lederopplæring på høyeste nivå, Trekløvertrening.
Kilder
Ingrid Louise Hauge: Jenter fikser alt! Norges KFUK-Speidere – speiderforbund, kristen organisasjon og kvinnebevegelse. Oslo: Verbum, 2020
50 år med Norsk Speiderpikeforbund. Oslo 1971
K.F.U.K.- Speidernes Blad Nr.10 Julen 1924
K.F.U.K- Speidernes Julenummer 1950.
Speiderhistorisk leksikon