Realfagfeministen

Jeg ble nyfeminist i 1971. Jeg var en litt frustrert husmor på Tveita, i en av de kjempestore høyblokkene. Vi hadde to døtre, en på 3 og en på 1 år. Jeg underviste på kveldskurs på Friundervisninga, for folk som trengte eksamen i matematikk til artium. Elisabeth Helsing var en av elevene mine. Det var hun som fortalte om nyfeministene. Jeg hadde ikke fått med meg at det hadde vært et møte på Universitetet på Blindern med Jo Freeman, feminist fra USA. Der hadde det møtt opp mange kvinner, og flere nyfeministgrupper ble dannet etter dette møtet. En av de nye feministene var Elisabeth Helsing. Nå foregår det mye i byen, sa hun. Dette må du være med på! Det skjønte jeg jo at jeg måtte. For jeg oppfatta meg sjøl som feminist, selv om jeg aldri hadde brukt det ordet.

Valg av realfagutdanning

Jeg meldte meg på et introduksjonsmøte for nyfeministene, og ble invitert til et møte sammen med dem som skulle danne nyfeministgruppa jeg kunne få være med i. Nina Karin Monsen var den som ledet møtet, hun skulle forberede oss på hva dette dreide seg om. Hun stilte følgende spørsmål: Hvilken betydning har det hatt for valget av utdanning at du er kvinne, ikke mann? Hun ventet at vi skulle ha valgt typiske kvinneyrker. Det hadde jo ikke jeg gjort, tvert imot, jeg hadde valgt reallinja på gymnaset, fordi det var matematikk og naturfag jeg likte best. Jeg hadde siden studert realfag på Blindern i sju år, et fag der jenter var i mindretall. Så jeg passa visst ikke helt inn i opplegget. Men jeg ble med i en nyfeministgruppe etter dette introduksjonsmøtet.

«An active feminist, Mrs. Guldahl has decided views on academic matters and was always ready to defend these ideas”.

Feminist var et nytt ord for meg den gangen. Det var ikke et ord i vanlig bruk på norsk. Som deltaker i Fredskorpset hadde jeg undervist i 3 år på Lango College, en ungdomsskole for gutter i Uganda. I sluttdokumentet fra den skotske rektoren på skolen, skrev han: «An active feminist, Mrs. Guldahl has decided views on academic matters and was always ready to defend these ideas. » Jeg syntes det var flott, men var litt forundra. Jeg hadde aldri sett på meg sjøl som en «aktiv feminist». Men jeg tenkte tilbake på en del, kanskje litt hissige, diskusjoner med mannlige lærere, som det var absolutt flest av på skolen.

Forskjell på gutter og jenter

Jeg tror egentlig at feminismen alltid har vært en del av meg. Jeg opplevde vel aldri å bli direkte diskriminert som jente. Men jeg skjønte tidlig at det var forskjell på gutter og jenter, og at gutter liksom var litt mer verdifulle enn jenter. Sommerferien tilbrakte jeg ofte hos slektninger på en bondegård. Lekekameratene mine var gutta på nabogården. Jeg skjønte tidlig at det var to ting som var fundamentalt feil med meg. Det ene var an jeg var fra byen. Det andre var at jeg var jente. Det var ikke noe å gjøre med noen av delene. Men de lekte gjerne med meg. Jeg hørte at mange var mere glad for å få sønner enn døtre. Da jeg spurte faren min om han hadde blitt mere glad da broren min ble født, enn da søstera mi og jeg ble født, svarte han: Og du vet, det var stas da gutten kom, da. Så var det altså sant, tenkte jeg, at han satte litt mer pris på broren min enn på meg og søstera mi. Men jeg hadde egentlig aldri merka noe til det hjemme, selv om jeg skjønte at det var litt gjevere å være gutt enn jente. Så jeg hadde god grunn til å bli feminist, lenge før jeg kjente til ordet. Jeg gikk i jenteklasse på folkeskolen, og hadde samme lærerinne i sju år. Jeg tror hun må ha vært feminist.

MMM-gruppa

I 1970 ble jeg altså «nyfeminist» en deltaker i denne nye bevegelsen. Jeg var 32 år, blant de eldste. De fleste var studenter i gruppa vår. Noen var med like lenge som meg, noen fant ut at det ikke passa for dem. Jeg trivdes på møtene og med de temaene vi tok opp. Vi var opptatt av alt som skjedde. Barnehager. Kvinnelønner og mannslønner. Abort. Likestilling på alle områder. Språkbruk. Sex. Vi snakka om oss sjøl. Bevisstgjøring var det nye ordet. Vi skulle forstå oss sjøl og hvorfor vi tenkte som vi gjorde. I gruppa vår hadde vi forskjellig hjemmesituasjon. To av oss var gift og hadde barn. De andre var enslige og studenter. Noen var lesbiske, men sånt visste jeg ingenting om før seinere. Vi kalte gruppa vår MMM-gruppa. Mot Misser og Mannfolk. Mannfolk ble her definert som en spesiell type menn.

Jeg trivdes i gruppa. I blant hadde alle nyfeministene i byen aksjoner. En gang troppet vi opp på kontoret til Redaktøren i Aschehaugs Forlag. De hadde gitt ut en bok som vi betrakta som grovt kvinnediskriminerende. På forsida var det bilde av en kvinne som ledet en mann i band, akkurat som en hund.

Det var 8. mars-tog med provoserende paroler som «Nå vil vi ligge øverst» og liknende. De andre parolene ga oss mindre oppmerksomhet. Det var viktig å vise oss fram og demonstrere for et bedre samfunn.

Er det sant at du lever sammen med – en mann?

Kvinneleir på den danske øya Femø ble arrangert i flere år på 70-tallet. Dette ble første gang jeg traff lesbiske, det vil si, første gang jeg traff kvinner som identifiserte seg som lesbiske. Det var også første gang jeg opplevde å være i et svært lite mindretall. En gang kom det en forundra jente bort til meg og spurte: Er det sant at du lever sammen med – en mann? Da skjønte jeg plutselig at jeg ikke alltid representerte det «normale».

Jentene gjør opprør

På et møte i «Kvinneaktivistene», en annen gruppe jeg ble med i, diskuterte vi hvordan vi skulle bringe nyfeministenes budskap ut til ungdommen. Vi må skrive en bok! Den skal handle om noen jenter som opplever kvinneundertrykking. De skal gå sammen og hjelpe hverandre ut av knipene. Jeg hadde barn, derfor ble det jeg som skulle begynne å skrive. Jeg visste godt at jeg ikke var noen forfatter, men lørdagen etter, tok jeg med en skriveblokk og blyant, forlot barn og mann i leiligheten, og satte jeg meg ned på Tveita Bibliotek og starta på første kapittel. Hjemme hadde jeg ikke noe fredelig sted å sitte. Siden ble det flere kapitler. Etter at barna mine begynte i lekeparken, ble det noen få timers ro, da jeg kunne skrive. Da jeg var ferdig, troppa jeg opp på Aschehaug forlag og snakka med en eldre mann som hadde med barnebøker å gjøre. Forlaget refuserte boka, med den begrunnelse at dette handla jo om forrige generasjon. Jeg ble lei meg, sur og mista motet en stund. Så ble jeg sint. Og så gikk jeg til Tiden Forlag, og traff Signe Bakken, en strålende, eldre kvinne som ville gi ut boka. Det ble min største suksess som nyfeminist. Boka ble seinere filmet i Sverige av Moviemakers. Jeg fikk veldig god respons på boka. Mange lærere brukte den på skolen. Noen jenter skrev særoppgave om den. Noen lagde skuespill. Jeg treffer fremdeles folk som forteller meg at dette var en viktig bok for dem.

Kvinnegruppene i Lillehammer

Min familie, som besto av min mann, som hadde fått jobb på Distrikthøgskolen i Lillehammer, våre to døtre og meg, flytta fra Tveita til Lillehammer høsten 1973. Jeg ble student på Samfunnspolitikk på Distrikthøgskolen ett år. Jeg savna nyfeministene, og håpet at det skulle være et feministmiljø på Lillehammer å komme inn i. Jeg var nølende til å ta noe initiativ til å starte nyfeministgruppe i byen. Heldigvis var det andre som var mer initiativrike enn meg. En dag så jeg en liten lapp på en oppslagstavle på Distriktshøgskolen, med forslag om å starte en nyfeministgruppe. Jeg møtte opp hos Eli, vi var 4-5 kvinner. Vi arrangerte etter hvert flere møter, og klarte å få i stand flere grupper. Det ble ikke enighet om å kalle oss nyfeminister. Jeg tror at nyfeministene hadde fått såpass dårlig presse at de virka litt skremmende. Og Kvinnefronten ble assosiert med ml-erne, der hørte vi ikke til. Vi kalte oss Kvinnegruppene i Lillehammer. Noen definerte seg som nyfeminister, andre ville ikke ha noen annen tilknytning enn Kvinnegruppene i Lillehammer. Noen var skoleelever, noen studenter, noen voksne kvinner med jobb og familie. De aller fleste var nok studenter. Vi hadde grupper, som snakket om bevisstgjøring og prøvde å gjøre kvinnesaken kjent i byen. Vi arrangerte 8. mars-tog, møter, og demonstrerte mot sommerstengt fødeavdeling på Lillehammer sjukehus.

Jente, kjenn din kropp!

I gruppa vår var vi opptatt av å nå unge jenter. Vi mente at de visste altfor lite om sin egen kropp. Det var gitt ut ei bok som het «Kvinne kjenn din kropp». Vi ville lage et kurs for jenter, og kalte det «Jente kjenn din kropp». Lillehammer Friundervisning var opptatt av å få så mange kurs som mulig, og hadde ikke noe imot en nyfeministisk vri. Kurset «Jente kjenn din kropp» kom inn i kurskatalogen. Stor skuffelse hos oss da ingen meldte seg på kurset. Vi var sikre på at jenter hadde lyst på et sånt kurs. Men vi trodde også at det krevdes litt ekstra mot til å melde seg på. Derfor møtte vi opp på byens mest sentrale ungdomsskole, der vi hadde fått tildelt et klasserom, og satte oss til å vente. Vi var så spente! Kommer det noen, tro? Det gjorde det! Etter hvert kom det 10-15 jenter som ville på kurs. Vi var fire nyfeminister som hadde fordelt temaene mellom oss. Vi hadde et klasserom med tavle og kritt på en av byens ungdomsskoler. Og tenåringer var lydhøre. Vi hadde med en grønn koffert fra svenskene, fra RFSU (Riksförbundet för sexuell Upplysning). Den inneholdt mange ting å vise fram.

Dette er klitoris, den fortjener å være rød!

Vi hadde fordelt oppgavene mellom oss. Jeg skulle fortelle om de kvinnelige kjønnsorganene. Det lå er lite rødt kritt på hylla under tavla. Det inspirerte. Jeg brukte krittet på tegningen min og sa begeistret: Dette er klitoris, den fortjener å være rød! Til stor munterhet blant de andre feministene. Jeg tror ikke ungdommene hadde så stor kjennskap til klitoris fra før. Jeg anbefalte dem å bli kjent med sine egne kjønnsorganer. Da er det at en av jentene utbryter, med ubehag i ansiktet: Jeg vil ikke ta på meg selv - der! Det står dårligere til enn jeg trodde, tenkte jeg.

Nyfeministene arrangerte flere sommerleirer. I Fredrikstad, på Vestlandet, nær Porsgrunn. Jeg husker ikke alle. Og vi hadde Landsmøte i Trondheim. Det var alltid fint å møte nyfeminister fra hele landet. Det er én diskusjon jeg husker spesielt. Det var en av kvinnene som holdt et innlegg der hun sa: Dere klager over at det er problemer med studier og skolegang. Men jeg, jeg har aldri fått noen skolegang. Jeg kan se langt etter både gymnas og studier. Da gikk det opp for meg, at vi var nok en privilegert gruppe, vi nyfeminister som meg, som hadde gått gjennom livet og fått lov til å gjøre akkurat det vi ville. Det problemet der, det klarte vi ikke å gjøre noe med.

Vår gruppe på Lillehammer het Heksegruppa. En St. Hans-kveld kledde vi oss ut som hekser og for omkring på Maihaugen. Jeg er redd vi ikke hadde noe budskap til folket akkurat den gangen, men vi hadde det moro. Det var 8. mars vi hadde stand og tog og budskap om sjølbestemt abort og likelønn og frihet. Vi sto på stand for sjølbestemt abort og diskuterte heftig med de religiøse. Sjølbestemt abort ble gjennomført, men da tror jeg nesten vi hadde avslutta gruppene våre. Det ble ingen endelig slutt, men noen reiste bort, og verden forandra seg. Men vennskapene vi fikk i feministtida, de består for mange av oss. Og feminismen sitter i ryggmargen.